Vi viderebringer Øystein Brekkes minneord om Knut J. Helmers, som også kan finnes hos Aftenposten:
Et forrykende sjakktalent av Øystein Brekke
Knut J. Helmers i 1986 (Foto: Øystein Brekke)Da Knut Jøran Helmers døde av kreft 15. april, bare 64 år gammel, mistet vi en av Norges fremste kapasiteter på sjakkens område.
Knut var et forrykende sjakktalent tidlig på 70-tallet og ble norgesmester to ganger, som 19- og 20-åring, deretter Internasjonal mester i 1978 og nordisk mester i 1981. Fem ganger på rad, fra 1976 til 84, var han en sterk klippe på Norges OL-lag i sjakk.
Knut hadde tydelig spillestyrken til å bli stormester, men forholdene lå den gang dårlig til rette, både når det gjaldt turneringstilbud og økonomi. Allerede i 1986 valgte han å legge opp som turneringsspiller.
Knut Helmers var sjakkelskeren som trivdes aller best med analyser og formidling av sjakk. Fra 70-tallet delte han pedagogisk av sin store sjakkforståelse gjennom lynsjakkpartier i Sjakklubben Stjernen i Oslo og siden hjemme.
Knut analyserte sjakkpartier som få andre, redigerte en ukentlig sjakkspalte i Arbeiderbladet fra 1979 til 91 og skrev bøkene Revansjen som glapp og Sjakkleksjoner med Simen Agdestein.
Knut Helmers fikk stor betydning som trener og inspirator for en ny generasjon spillere. På 80-tallet ble han vår første juniorlandslagstrener og ble spesielt engasjert som trener og sekundant for fremadstormende Simen Agdestein.
Simen nådde opp i verdenseliten som spiller. Dette ble siden viktige impulser i den norske sjakkrevolusjonen gjennom Simen Agdesteins sjakklinje på Norges Toppidrettsgymnas i Bærum, der Magnus Carlsen fikk trening allerede fra 9-årsalderen.
Knut var Oslo-gutt, men flyttet i 2009 til Ski sammen med sin kjære Ester, som han var gift med siden 1978. Det var et stort sjokk for Knut da Ester gikk bort for to år siden.
Sammen hadde de to voksne barn og to barnebarn som nå har mistet en far og bestefar. Vi er mange som allerede sterkt savner Knut.
Knut J. Helmers er gått bort, 64 år gammel. Helmers var en av Norges aller beste spillere på 70- og 80-tallet. Han ble norgesmester i 1976 og 1977 og nordisk mester i 1981. Helmers spilte fem sjakk-OL for Norge mellom 1976 og 1984 med flere sterke resultater på førstebord.
Han ble IM i 1978, men mye grunnet mangel på turneringer klarte han aldri å ta stormestertittelen.
Han kunne blitt Norges første stormester, og han prøvde å leve av sjakk
Knut J. Helmers i 1982En lang sjakkariere er slutt. Knut kunne fort blitt vår første stormester med litt mer gli. Hans best periode var slutten av 70-tallet og frem til ca. 1983. Den gang var det få stormesterkvalifiserende turneringer, og når det først dukket opp en mulighet med tre GM-er, så trakk gjerne en GM seg slik at turneringen ikke ble tellende likevel.
Knut ble nordisk mester i 1981 i Reykjavik. Her ble flere av spillerne stormestere senere, men manglet en GM i turneringen.
I Vesterhavsturneringen i 82 var han også en hårsbredd fra GM-napp.
Dessuten spilte han på Norges førstebord i OL i Valetta 1980 der han fikk 6,5 av 12 og i Lucerne 1982 der han fikk 8 av 12.
Altså ingen tvil om at han hadde stormesterstyrke på den tiden.
Statistikeren og sjakkspilleren Jeff Sonas har utarbeidet et forbedret ratingsystem for sjakk, Chess metrics, og der har han beregnet Knut sine beste prestasjoner:
Best World Rank: #123 (on the May 1983 rating list)
Highest Rating: 2590 on the April 1983 rating list, #125 in world
Best Individual Performance: 2625 in Esbjerg, 1982, scoring 7.5/11 (68%) vs 2526-rated opposition. Vitner om et godt GM-nivå.
Knut hadde opprinnelig tenkt å bli lege men satset i stedet på å leve av sjakk hvilket nesten var umulig på den tiden. Han hadde sjakkspalte i Arbeiderbladet i flere år. Bøker som Knut har forfattet:
Revansjen som glapp, Kasparov – Karpov 1986
Sjakkleksjoner av Simen Agdestein, 1987
Men ved siden av sin egen karriere satset han etter hvert mest på å undervise og trene andre, og har trent bl.a. GM Simen Agdestien, GM Jon Ludvig Hammer og GM Harry Schüsler, Sverige. Han kunne nok også blitt en god trener for Magnus Carlsen om han hadde fått sjansen. Han tilførte i hvert fall Simen en god del varianter som har gått i ‘arv’ videre til Magnus.
Interesser uten om sjakken og familien har vært friluftliv og han har besteget ganske mange 2000-fjell i Sør-Norge. Derfor var det hyggelig da han fikk bok av Lars Monsen på sin 64-årsdag med dedikasjon av Lars selv som skrev noen hyggelige ord til Knut som var en sjakkidol for Lars en gang.
Han har jobbet i Nrk og Blindeforbundet i flere år.
Det har vært skrevet mye om Knut før og her er linker:
Atle Grønn har skrevet en litt dypere analyse av Helmers i NSB 2004 nr 2.
Leif Øgaard og Knut J. Helmers
Knut og jeg har hatt et langt vennskap helt fra 70-tallet. Vi har spilt mange turneringer sammen. Særlig godt husker jeg 6-landskampen i Bremen i 1976 da Norge vant noe overraskende og sjakk-OL i Haifa der vi ble nr. 11, OL i Buenos Aires i 78 og Tessaloniki i 84.
Gjennom årene har vi analysert og sett på sjakk ukentlig og snakket nesten daglig i noen perioder. Det siste året har vi brukt mye tid på å analysere Rubinsteinvarianten i Fransk og Katalansk hvilket viste at Knut hadde fortsatt en høy sjakkforståelse selv i en redusert situasjon. Det blir et stort tomrom for meg etter hans bortgang.
Peder Havskjær under eit sjakkparti i KM i lynsjakk i Molde, 1985 (Foto: Øyvind Brunvoll)
Peder Havskjær døydde den 7. april, 3 dagar etter at han fylte 97 år. Vi i sjakkmiljøet i Ørsta, Volda og elles hugsar han som ein god ven, ein heidersmann, ein svært sterk sjakkspelar, og ein framifrå bidragsytar til det gode miljøet vi har hatt.
Peder Havskjær har visst spelt sjakk nesten heile livet. Han har fortalt at han lærte å spele sjakk ved å sjå foreldra spele. Han synest at det var litt artig at han lærte spelereglane på denne måten, og peika på at verdsmeistaren i sjakk frå 1921 til 1927, cubanaren Capablanca, hadde lært seg å spele på same måten, ved å sjå faren og ein onkel spele.
I 1948 starta Ørsta Sjakklag opp, og heldt det stort sett gåande til litt ut på 1960-talet. Peder har fortalt at var avgrensa kva han fekk vere med, fordi han var mykje vekke på arbeid eller på fiske. Papira som finst frå den tida viser at Peder då var ein av dei beste spelarane i sjakklaget.
Peder var ein skulert sjakkspelar: Via ein annan sterk sjakkspelar, Olav Vidnes i Hovdebygda, hadde han fått tak i Euwe og Kramer si serie «Midtspillet» som i 1954 hadde kome ut på dansk i 12 hefte, til saman ca. 900 sider. Dette verket vart studert, og ga grunnleggande kunnskapar om mange sider ved det å spele sjakk.
Vinteren 1972 vart Volda Sjakklubb skipa, og Peder var med frå starten. Sommaren 1972 drog han og andre spelarar i klubben til sjakk-NM på Røros. Der var Peder ein av overraskingane: Ein ukjend spelar frå ein nystarta klubb gjekk hen og blei nummer 2 i klasse 1, og rykte dermed opp i meisterklassa. Status som meisterspelar klarte han også å halde dei neste åra.
I dei mange åra sidan var Peder trufast med på det som skjedde i sjakkmiljøet i Volda og Ørsta, og også elles. Han deltok i klubbturneringane, lagkampar, helgeturneringa og også i nokre noregsmeisterskap. Alltid roleg, vennleg når han vann, «var litt heldig», og hyggeleg når han tapte: «Du spelte godt!»
Peder var med lenge, den siste lagkampen spelte han vinteren 2011, i ein alder av snart 87. Han kunne framleis spele, med ein solid remis mot ein sterk spelar frå Kristiansund.
I seinare år svikta helsa, men hovudet var med til det siste. Han hadde stor glede av å følge med på sjakksendingane på TV, og forstod altså meir enn folk flest av stillingane på skjermen og forklaringane til kommentartorane.
Ei helsing frå Jon Olav Fivelstad seier mykje om Peder:
«Dette var trist å høyre. Peder arbeidde saman med faren min, og då Peder høyrde at eg som 13-åring var interessert i sjakk tok han meg med til Volda sjakklubb. Han budde i Åmdalen, køyrde Melsbygda, og henta og bringa kvar einaste spelekveld. Av og til sykla eg fram på Åmdalen sommarstida for å få meg ein dyst – særleg som oppvarming til NM. Då måtte me alltid stoppe klokka og forsyne oss av godkakene som mora bar fram. Det vart etterkvart mange turar, særleg til Ålesund, Molde, Kristiansund og Florø – alltid klubbkampar, alltid køyrde Peder laget, og var også ein viktig spelar. Takk for alt som du lærde meg og kvil i fred!»
</blockquote
I NRK-serien Ukjent arving leter programleder Tarjei Strøm etter arvingene til personer som har gått bort uten testamente eller kjent famile.
Episoden Sjakkmesterens millioner handler om Tore Jan Nilsen som gikk bort i 2010. Han etterlot seg 6.6 millioner kroner, men var uten kjente arvinger. Etter ti år vil arven i slike tilfeller tilfalle statskassen.
I jakten på arvinger besøker Tarjei Strøm bl.a. Oslo Schakselskap hvor han snakker med Atle Grønn, Erling Kristiansen og Ole Christian Moen.
Nilsen var en kjent personlighet i OSS og hans bortgang i 2010 ble omtalt på klubbens hjemmesider.
Minneord til Anker Aasum Anker Aasum (Foto: Bjørn Berg Johansen)
Halden Sjakklubbs vil meddele det triste budskapet om at vårt æresmedlem, Anker Aasum, har gått bort, 80 år gammel.
Anker var den sentrale drivkraften i å spre sjakkinteresse og organisere sjakkaktiviteter i Halden gjennom flere tiår, inntil sykdom satte stopp for hans engasjement både utenfor og på brettet for åtte år siden. I det sivile liv var trønderen Anker lærer i grunnskolen, og med sin pedagogiske ballast og sitt drivende engasjement, skal han etter sigende ha holdt sjakk-kurs for over tusen skoleelever i Halden-skolene gjennom årene.
Et av Ankers sjakklige ettermæler vil knyttes til hans store interesse for og konsekvente bruk av åpningen 1. Sc3, som han kalte Sleipner-åpningen etter Odins åttebente hest. Han skrev en bok om denne åpningen på 1980-tallet, som ble utgitt på et tysk sjakkforlag. Halden Sjakklubb har hvert år en lokal hurtigsjakkturnering med Ankers åpningsfavoritt som obligatorisk førstetrekk. Denne blir heretter en minneturnering.
Anker var en åpen, humoristisk, engasjert og inkluderende leder, organisator og spiller, godt likt og respektert av alle i sjakkmiljøet. Halden Sjakklubb lyser fred over hans minne.
Erling Hjertnes er gått bort, 71 år gammel. Hjertnes var tidligere en sentral person i ungdomssjakken i Bergen. Utenom sjakkmiljøet var han mest kjent som bassist i De Musikalske Dvergene fra 1980 til 2019.
Trond Eikeland har skrevet følgende minneord:
Minneord til Erling Hjertnes Erling Hjertnes (Foto: https://www.dvergene.no/)
Tidligere denne uken kom det triste budskapet om at Erling hadde forlatt oss. Erling var en viktig mann for Fana Sjakklubbs Ungdom i veldig mange år, og var en sentral skikkelse i sjakkmiljøet.
Erling var et ja-menneske. Han var alltid utrolig positiv til alt, og trengte en hjelp til noe, så var det aldri nei i hans munn. Alltid blid, og med det sedvanlige smilet på lur. I tillegg fulgte han opp sønnene Stig og Ståle på en usedvanlig god måte. Alltid utrolig interessert og stolt over det de begge presterte på brettet. Han og jeg hadde alltid en dialog om hvordan det gikk med de to. Trond, hvordan står Stig nå? Vinner han? Hva med Ståle? Og når han fikk positive tilbakemeldinger så var han om mulig enda mer smilende. Og i de få tilfellene det ikke gikk bra, så var likevel smilet der.
Et spesielt øyeblikk utspilte seg etter NM for juniorlag i 2000. Både jeg og Erling ble fra oss av glede og beundring, etter at Fana SKU tok seieren i NM for juniorlag med Stig på laget. Aldri har det vel vært en like sensasjonell vinner. Tror jeg knapt har sett en stoltere far noen gang. Det måtte i så fall være etter de mange gode resultatene Ståle fikk som sjakkspiller både lokalt og ikke minst nasjonalt. Etter at Stig og Ståle trakk seg litt tilbake, var han likevel med og hjalp klubben videre. Også som revisor i en årrekke. Denne oppgaven tok han med største ansvarlighet, og en kunne være sikker på at var det noe som ikke var som det skulle, så ble det rettet av Erling.
Den eneste gangen jeg har sett Erling litt lettere irritert, var da jeg antydet at Fana SKU ville betale litt for revisjonen. Det ville han ikke høre noe snakk om. Slik var Erling, alltid positiv, alltid givende og alltid villig til å gjøre ting for andre, uten å tenke på å få noe tilbake. De siste gangene jeg traff han snakket vi mye om Stig og Ståle og hva de gjorde på nå. Han fortalte med innlevelse og var tydelig stolt av de begge.
Hans rolle i De Musikalske Dvergene er kjent. Når vi diskuterte det var det viktig å framheve de andre medlemmene og han ble nesten brydd når jeg poengterte hans viktige rolle. For slik var Erling. Fremhevet andre og ønsket ikke å fremheve seg selv. Jeg traff Erling tilfeldig i byen for ikke så lenge siden. Da var han glad og positiv og så lyst på det meste. Derfor var det ekstra sårt å lese nyheten om hans bortgang. Jeg vil alltid minnes Erling som et menneske jeg ønsker å være. Positiv, initiativrik, givende og så uendelig uselvisk. Her har jeg og andre mye å lære av Erling.
Fana Sjakklubb Ungdom lyser fred over Erling sitt minne.
Håvard Løvik har gått bort, 53 år gammel.
Det blir bisettelse fredag 21. februar kl. 13.00 i krematoriet i Stavanger.
Tidlegare USF-ledar Håvard Løvik er død
Håvard sovna inn i heimen sin den 10. februar 2020, 53 år gammal. Håvard var styreledar i USF frå 2006 til 2011. Håvard var før det aktiv lokalt og regionalt i barne- og ungdomssjakken. Dette lokale engasjementet hadde han med seg mens han var ledar i USF og tida etter.
Håvard var ein sosial person som lett fekk kontakt med andre, både voksne og unge. Han var genuint interessert i andre mennesker, og mange har nok positive minner frå meiningsfulle samtalar med Håvard.
Håvard organiserte turneringar og samlingar lokalt i Stavanger. Han såg sjelden problemer, men tenkte på vanskelege ting som dukka opp som utfordringar som måtte løysast. Som då me var 40 personar som skulle bu, læra sjakk og spilla BGP-turnering på ei hytte som var for liten for 30. Takka vera Håvard gjekk det meste som smurt, og barn og ungdommar som var med fekk gode minner å ta med seg vidare i livet.
Håvard var inkluderande og hjelpsom. Når barn og ungdom frå andre delar av landet deltok på sjakk-turneringar i Stavanger, åpna Håvard huset sitt, og mange sterke norske sjakkspillerar var stovevarme på Mariero då dei var yngre.
Håvard var ikkje like aktiv i sjakkmiljøet dei siste åra. Men han dukka likevel opp på turneringar i Stavanger og hjalp til når det var behov for det. Både Landsturneringa i 2017 og mange Norway Chess-turneringar. Håvard likte fortsatt å spilla sjakk, og var og med i 5C og spilte den årlege lynsjakkturnering i romjula.
Mange i sjakkmiljøet har gode minner om Håvard, og han vil bli huska lenge.
Bror Eeg, en av Norges største sjakklærere, har gått bort i en alder av 87 år.
Følgende minneord er hentet fra Aftenposten:
BROR EEG av Arild Øksnevad Bror Eeg i 1976 (Foto: Øystein Brekke)
Bror Eeg døde fredelig 16. august, 87 år gammel. Han vokste opp i Sandefjord. Han var svært plaget av astma i sine unge år, men dette ble kurert da han dro på hvalfangst i Sørishavet. Han tok handelsskole og gartnerutdanning før han fant ut at det var lærer han ville bli. I 1960 begynte Bror på nye Veitvet skole i Oslo, og ble der resten av yrkeslivet.
Han hadde en fantastisk evne til å få med seg skolebarna, blant mye annet på «Morgenspretten» for å drive sport kl. 7 om morgenen! Likevel satset han først og fremst på sjakk. Han var en habil spiller, men det var som inspirator han virkelig var en ener. På et tidspunkt hadde Veitvet skole 450 registrerte sjakkspillere, og deltok i oslomesterskapet for skolelag med 18 femmannslag – flere enn alle de andre skolene tilsammen, og helt enestående i Norge. Bror fikk Norges Sjakkforbunds Ungdomsutvalgs hederstegn i gull i 1975.
Selve sjakken var likevel ikke det viktigste for Bror. Den var hans middel for å gjøre verden bedre. Han hadde et stort sosialt engasjement, og gjorde det han kunne for å hjelpe dem som «falt utenfor». På 60- og 70-tallet var Veitvet en drabantby med en del sosiale problemer. Mange som vokste opp der, har fortalt at sjakken reddet dem fra en kriminell løpebane. Nokså ukjent er antagelig at han på fritiden stilte opp for ungdom som frivillig på Bastø og i andre deler av fengselsvesenet.
I 1957 giftet han seg med Astri. De fikk aldri barn selv, noe langt over tusen andre barn har nytt godt av. Astri var en svært viktig støttespiller, og en morsfigur for mange. Bror fikk Kongens fortjenstmedalje i 1996, og skrev også 5 bøker. Tankene går i dag til Astri, men også til de utallige barn som fikk et bedre liv som følge av Brors innsats.
Bergensjakk
