Hans Olav Lahlum har skrevet følgende minneord til Alf Roger Andersen, som gikk bort 3. september 2022 i en alder av 51 år:
Minneord til Alf Roger Andersen av Hans Olav Lahlum
Alf Roger Andersen (Foto: Anniken Vestby fra Eliteklassen 2019)
I sjakkmiljøet, som i mange andre miljøer innenfor sport og kultur, er det ofte vanskelig å huske eksakt når man møtte et annet menneske for første gang. Den to år eldre Alf Roger Andersen fra Alta var for meg en slik sjakkvenn, som liksom bare alltid hadde vært der og alltid skulle være der. Jeg er ute av stand til å si når og hvor jeg først traff Alf. Jeg husker at vi snakket sammen under Ungdoms-NM i Fyllingsdalen i 1991, og at han da gjorde et engasjert forsøk på å oppklare for meg hva som hadde skjedd i et særdeles turbulent remisparti han spilte mot en av Norges aller beste juniorer. Kombinasjonen av den uforsonlige kampsjakken og den glade vennligheten utenfor brettet var der fra første stund.
Alf vokste opp som den klart yngste i en søskenflokk på fire, i en familie uten noen sjakktradisjoner. Noen barnestjerne ble han da heller ikke. Det var i midten av tenårene at sjakken overtok fotballens tidligere posisjon som hans største sportslidenskap. De første årene på 1980-tallet var han en av de lovende og underratede «distriktsjuniorene», som spilte seg opp mot mestergrensen på 2000 i rating til tross for et begrenset utvalg av turneringer, trenere og sterke motstandere i hjemfylket. Han beholdt alltid dialekten og identiteten fra Finnmark, men hadde på grunn av skole og jobb base på det sentrale Østlandet da han fylte 20 i 1991. Gjennom hele 1990-tallet var han en trofast deltaker i ulike sjakkturneringer her. Som mangeårig student på Universitetet i Oslo fant han naturlig sitt nye sjakklige hjem i Akademisk Sjakklubb. Spillestyrken stabiliserte seg på et solid mesternivå over 2100, selv om spillestilen egentlig var alt annet enn solid. Alf ble aldri noen stor åpningsteoretiker eller slepen sluttspilltekniker, men spilte som 30-åring i 2001 fortsatt ambisiøs angrepssjakk og havnet fortsatt ofte i ville tidsnødsdueller. Han hadde et betydelig potensial for å vinne partier mot høyere ratede motstandere, og kompenserte dermed for at han også gikk på en del tap.
Ved inngangen til 2000-tallet var Alf en livsglad student og ungkar som jobbet deltid i postverket og spilte sjakk i lokale, nasjonale eller internasjonale turneringer når han hadde ledige helger og ferieuker. På en busstur til en internasjonal sjakkturnering i Praha sommeren 2001 møtte han plutselig den store kjærligheten, i form av den sju år yngre kvinnelandslagsspilleren Ellen Hagesæther fra Karmøy. Historien om Alf og Ellen ble gjennom 21 år senere historien om to mennesker som kom fra ulike deler av landet, jobbet med ulike ting og fremsto som ulike personligheter, men likevel trivdes bedre i hverandres selskap enn med noen andre i verden. Sin interesse for sjakk, reiser og sosialt samvær kombinerte de ved å spille sjakkturneringer i ulike land. Alf hadde ingen barn selv, men holdt jevnlig kontakt med sine søstre i Finnmark og var en snill onkel for barna deres.
Alf fullførte få år senere sin mastergrad i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Han var glad i å undervise og tenkte mye på å bli lærer, men trivdes så godt med kollegene i postvesenet at han fortsatte i jobben der. Da han fylte 40 i 2011 var sjakken hans største lidenskap på fritiden, men han hadde også mange venner blant andre Liverpool-tilhengere i fotballens verden. Han spilte lagsjakk i eliteserien for Akademisk, og var i individuelle turneringer en sterk mesterspiller med et ratingtall rundt 2200. Noen år senere fikk han det som 47-åring plutselig til å løsne med sin optimistiske angrepssjakk. I mesterklassen under NM 2018 hadde han fem seire og fire remiser på ni runder, og kom på en sterk andreplass som kvalifiserte ham for neste års eliteklasse. Alf var enda mer glad og inspirert enn vanlig de neste månedene, og var ofte å se på den nystartede sjakkpuben Good Knight i Oslo. Den var med sin kombinasjon av sjakk og sosialt samvær et møtested helt etter Alfs hjerte, og han stilte gjerne opp som instruktør for nye sjakkspillere der. Fremgangen i hans egne partier fortsatte, og ratingtallet begynte å nærme seg 2300. Resultatene falt noe tilbake igjen i 2019. Den sene debuten i eliteklassen ble en inspirerende opplevelse, men endte med fire uavgjorte og fire tap på åtte spilte partier. Alf skyldte aldri på noe annet enn egne feilvurderinger når han tapte sjakkpartier, men følte seg ikke opplagt og hadde skuffende sjakkresultater den høsten.
Våren 2020 fikk Alf en alvorlig kreftdiagnose. At pandemien gjorde det svært vanskelig å få spilt sjakkturneringer gjorde det nesten halvannet året enda tyngre. Alf forble en ukuelig optimist også i møte med en tidvis både smertefull og utmattende kreftbehandling. Høsten 2021 hadde han ikke fått spilt turneringspartier på halvannet år, og hadde gitt beskjed om at han på grunn av pågående cellegiftbehandling ikke kunne spille de første kampene. Han møtte likevel opp for å se Ellen og de andre lagkameratene spille i den første runden, og nevnte at han følte seg frisk nok til å kunne spille hvis noen av de andre ble forhindret dagen etter. En av lagkameratene tilbød ham spontant sin plass på laget i runde to. Alf takket ja til tilbudet, flyttet b-bonden i første trekk – og vant partiet sitt i flott angrepsstil. I tre senere lagkamper så man likevel at han var preget av sykdommen. Alf spilte opp flere gode stillinger, men slet med konsentrasjonen og kreftene i andre halvdel av partiene.
Jeg kan altså ikke huske når jeg første gang møtte Alf, men desto tydeligere husker jeg da det siste måltidet og den siste samtalen med ham. Datoen var 6. mars 2022. Alf hadde ikke spilt den dagen, men ville gjerne være med oss lagkameratene ut på middag etterpå. Han hadde tatt med et sjakkbrett og krevde å få se alle partiene fra dagens lagkamp. Det ble en rar og hyggelig kveld. Vi visste at Alf var alvorlig syk og uroet oss for hvordan det gikk med ham, men ville ikke ta opp temaet når han ikke gjorde det selv. Alf ville heller ha en munter kveld og snakke om sjakk. På vei ut sa han kort at situasjonen med helsen var alvorlig, men at han skulle prøve en eksperimentell ny behandlingsmåte og at han håpet å kunne spille sommerens NM. Slik ble det ikke: Alf og Ellen reiste til Kongsvinger for å spille Sjakk-NM i juli, men måtte like før start erkjenne at helsesituasjonen hans ikke tillot det. I august oppsto det komplikasjoner som gjorde at han måtte legges inn på sykehus. Han fulgte i våkne øyeblikk der ivrig med på resultatene både i sjakk og fotball, og håpet i det lengste på helsemessig forbedring. Det kom i stedet en ny og kritisk forverring. Lørdag morgen 3. september 2022 sovnet han stille inn med de aller nærmeste rundt seg, 51 år gammel.
På vei inn til minnesamværet på hans stamsted Good Knights fredag 9. september, tenkte jeg på at Alf var en av de ganske få som jeg gjennom mer enn 30 års bekjentskap i sjakkmiljøet visst aldri noen gang hadde vært irritert på verken som medspiller, motspiller eller turneringsleder. Alf hadde hva jeg vet aldri en regelkonflikt av noe slag, på tross av sine utallige dramatiske partier og tidsnødsdueller. Han var en gjennomført sportslig spiller under partiene og et gjennomført snilt og vennlig menneske mellom dem. Kort sagt var han et av de få menneskene som det var nesten umulig ikke å like. På minnesamværet viste det seg raskt at det inntrykket ikke bare ble delt av de mange andre sjakkspillerne, men at det også ble delt av hans familie så vel som av arbeidskolleger og fotballvenner. Det er trist å tenke på at han så alt for tidlig er borte for alltid, men samtidig fint å vite at han vil bli husket som et godt menneske så lenge noen av oss som møtte ham er i live.
Alf Roger Andersen (Foto: Privat)Alf Roger Andersen fra Akademisk Sjakklubb døde lørdag 3. september 2022 i en alder av 51 år. Andersen var i mange år en sterk mesterspiller, og spilte i Eliteklassen så sent som i 2019. Han hadde da rykket opp fra Mesterklassen foregående år.
Det er bisettelse i Paulus kirke på Grünerløkka i Oslo fredag 9. september 2022 kl. 13.00. Deretter blir det minnesamvær på The Good Knight fra 15.00. Alle er velkommen til å delta et av stedene eller begge.
Geir Ivar Henriksen har gått bort, 58 år gammel.
Ragnar Edvardsen har skrevet følgende minneord hos Drammens Schakklub:
Tungt farvel med Geir Ivar Henriksen av Ragnar Edvardsen
Geir Ivar Henriksen
Mange sjakkvenner deltok i bisettelsen til Geir Ivar Henriksen, sammen med familie, treningskamerater, øvrige venner og bekjente, i Tangen kirke i Drammen, tirsdag 2. august, etter Geir Ivar Henriksens plutselige bortgang 13. juli. Det ble en fin seremoni, med preken ved prest Audhild Kaarstad, taler fra Drammens Schakklub og SATS Treningssenter i Drammen, og solosang ved Ingeborg Soot, i et tungt farvel med en av drammensdistriktets fremste sjakkspillere.
I talen fra Drammens Schakklub sa Ragnar Edvardsen: Med sjokk og stor sorg mottok sjakkmiljøet i Drammen det triste budskapet om Geir Ivar Henriksens plutselige og uforståelige bortgang 13. juli (58 år gammel). Alltid blide og hyggelige Geir Ivar, som var en av byens og Buskeruds aller beste sjakkspillere, med utallige flotte prestasjoner og turneringsseire, markerte seg også tidlig som juniorspiller.
Etter tiden i moderklubben Tempo kom han til Drammens Schakklub som hovedmedlem i 2005, der han har vunnet flere klubbmestertitler og turneringsseire i klubbens turneringer, og allerede på 1980-tallet deltok han hos oss som bimedlem. På begynnelsen av 1980-tallet, da familien bodde på Konnerud, deltok han også flittig i Konnerud Sjakk-klubbs turneringer, med turneringsseire både vår og høst.
På landsbasis spilte Geir Ivar tre ganger på øverste nivå, i Eliteklassen i Norgesmesterskapet, i 1990, 1992 og 2002.
Lokalt henger naturligvis hele 15 turneringsseire i den tradisjonelle hurtigsjakken «Ble-mesterskapet» høyt.
Han var også trofast på sjakkturer utenlands med flere av sine mange sjakkvenner, som han også gledet seg til i høst, hvor Italia var reisemålet og en ny internasjonal turnering.
I lagsjakk var han en sentral spiller både for sin moderklubb og Drammens Schakklub, og den største prestasjonen var Sjakklubben Tempos seriemesterskap i Østlandsserien 1992-93.
Takk for gode minner! Hvil i fred!
Geir Ivar Henriksen levde et sunt og godt liv, med regelmessig og stor treningsiver på SATS treningssenter i Drammen. Anna Maria Luzio, fra SATS, fremhevet da også dette i sin tale under bisettelsen.
Arne Zwaig har gått bort, 75 år gammel. Zwaig var i sin tid en av Norges beste spillere, og ble norgesmester, landslagsspiller og internasjonal mester.
Øystein Brekke har skrevet følgende minneord:
IM Arne Zwaig er død av Øystein Brekke
Arne Zwaig i 1975 (Foto: Øystein Brekke)
En av Norges fremste sjakkspillere gjennom tidene, Arne Zwaig, døde 12. april 75 år gammel etter en tids sykdom.
Arne var født 6. februar 1947 og dukket opp i Oslo Schakselskap i 1959 der han veldig snart viste seg som et usedvanlig talent i norsk sjakk. Han ble juniornorgesmester som 14-åring i 1961, vant mesterklassen året etter, ble tredjemann i eliteklassen i 1963 og norgesmester i 1964 som 17-åring, den gang sensasjonelt, ja uforskammet ung i konkurranse med hele den norske eliten.
Da hadde han allerede markert seg internasjonalt som norsk OL-deltager i Bulgaria i 1962, 15 år gammel, der nordmannen i kortbukse forbauset det sovjetiske laget ved å holde verdenstoppen Paul Keres til remis i et tårnsluttspill med en bonde mindre.
Året etter kom Arne på en delt fjerdeplass i junior-VM i konkurranse med flere år eldre spillere, en plassering han gjentok med stil i Barcelona i 1965.
Med nyere tiders målestokk og rammer ville Arne Zwaig ganske tidlig ha blitt en stormester, men den gang var slike muligheter små, ikke minst for en spiller fra Norge. Han engasjerte seg i perioder heller med politikk og studier og deltok faktisk som 14-åring i møtet da Sosialistisk Folkeparti ble stiftet.
Arne ble norgesmester igjen i 1969 og deltok i seks sjakkolympiader fra 1962 til 74. Den siste av dem ga i alle fall en inntegning i tittelen Internasjonal mester, som han fullførte et halvt år senere ved å vinne Astoria International på Hamar. I påsken 1975 vant Arne Zwaig også Sandefjord International i stor stil med sterk konkurranse og en ratingprestasjon 75 poeng over stormesterkravet. Men feltet hadde bare en stormester, O’Kelly fra Belgia, som Arne overspilte med et avsluttende dobbelt tårnoffer.
To år senere valgte vår glimrende spiller å legge opp sjakk-karrieren sin, bare 30 år gammel. Han utdannet seg innen data og ble yrkesaktiv på dette området, som han kommenterte at ble sjakkspillet hans i fortsettelsen.
Sjakkspilleren Arne Zwaig var en perfeksjonist og kunstner som ofte, men ikke alltid, kunne fullføre flotte partiopplegg selv i en halsbrekkende tidsnød. Mange av de vellykkede partiene hans er både artistisk og pedagogisk av høy kvalitet og gjerne med en umiskjennelig originalitet.
Arne var et aktivum i sjakklivet også ved siden av å spille. Sammen med vennen Svein Johannessen redigerte han de første partibulletinene fra eliteklasser i landsturneringene i 1964 og 68. De startet videre Sjakklubben Fischer i 1972 og redigerte og utga det glimrende tidsskriftet «Patt – norsk sjakkorgan» i 1973-74. Begge fikk jeg med som kyndige partikommentatorer i Norsk Sjakkblad fra 1975.
Arne Zwaig deltok knapt mer i turneringssjakk i nyere tid, annet enn i noen lynturneringer på 80-tallet og litt svensk seriesjakk for Uddevalla tidlig på 2000-tallet. Han bisto sin Asker Schakklub med kommentarer for publikum i jubileumsturneringen i 1997 og med resultatservice til landsturneringen i Askerhallen i 2000, samt var en proff nettredaktør for 100-årsturneringen vår i Drammen ved årsskiftet 2004-05. I senere år var han igjen medlem i Oslo Schakselskap.
Jeg hadde gleden av å både treffe og samarbeide med Arne ved en del anledninger over et langt tidsspenn, og føler nå et sterkt savn og at vi skulle ha møttes enda mye oftere.
Og føler desto mer med Anne-Lise, Michael og Johanna som har mistet mann og pappa, og barnebarna som har mistet bestefar.
Øyvind Normann, tidligere leder av Bergens Schakklubs Ungdom, har gått bort i en alder av 56 år. Kjetil Stokke har skrevet følgende minneord:
Øyvind Normann er død av Kjetil Stokke
Øyvind Normann (Foto: Kjetil Stokke)Søndag 20. februar mottok jeg en svært tung beskjed. Min mangeårig trofaste venn Øyvind Normann hadde gått bort lørdag 19. februar 2022. Øyvind ble bare 56 år gammel og hadde absolutt fortjent mange flere år.
Øyvind var en snill og hjelpsom person som likte å stille opp for andre og bidra. Blant annet påtok han seg tidlig vervet som leder for Bergens Schakklubs Ungdom og gjorde en veldig god innsats der. Han hadde utvilsomt mye av æren for at ungdomsjakken i Bergen blomstret etter tusenårsskiftet.
Øyvind begynte å spille sjakk i voksen alder. I likhet med de fleste andre startet han beskjedent, men ved hjelp av tålmodig og systematisk jobbing ble han etter hvert en meget habil spiller og oppnådde en rating på 1999!
Jeg husker selv jeg var veldig imponert når han startet Grand Prix-sesongen 1999-2000 som klasse 4-spiller, men presterte å vinne klasse 3 sammenlagt. Han var dermed kvalifisert til klasse 2 i Landsturneringen med en rating på under 1500. Øyvind trosset ratingtallene og vant like godt også Landsturneringen i klasse 2.
Øyvind var også glad i å spille turneringer utenfor landegrensene, og jeg selv fikk æren av å få reise med Øyvind til Pula Open 2004 i det som var min første åpne turnering utenfor Norden.
Øyvind var glad i naturen og likte å gå turer langs fjord og fjell. Jeg har gått mange turer med ham gjennom årene, og merket alltid hvordan han strålte av begeistring når han kom opp i utsikten.
Han var også en meget sprek syklist, og har blant annet syklet turer som Nordkapp-Lindesnes og Hirtshals-Benidorm. Sykkelen ble etter hvert også et viktig framkomstmiddel for å kunne spille turneringer rundt i Europa for en som ikke var så glad i å fly.
Øyvind slet med sykdom de siste årene sine. Likevel kom det som en stor overraskelse på meg at han skulle gå bort så raskt. Øyvind hadde ingen etterkommere, likevel er vi mange som vil savne ham dypt og han fortjener en stor takk for innsatsen han har gjort!
Takk for alt.
Jeg legger ved en link til et fint parti av Øyvind med svart, hvor han slår en kommende verdensmester: link.
Sigurd Salamonsen (Foto: Skudenes & Aakra Sparebank)Grunnleggeren av sjakklubben, vår kjære Sigmund, har gått ut av tiden. Sigmund ble 90 år.
Sigmund begynte sin sjakk-karriere da han var 36 år. Han hadde den gang et lengre opphold på Haukeland sykehus, og det var der han lærte seg sjakk. Denne lærdommen tok han med seg hjem til Sevland hvor han lærte sine barn å spille. Noe senere, i 1969, satt Sigmund med barn «hjemme på trappa» og spilte sjakk. Året etter fikk Sigmund & sjakkgjengen låne et klasserom på Sevland skole. Sevland Sjakklubb ble formelt stiftet den 5. april 1974. Det var Sigmund som var leder den gang, og han var en ildsjel i mange, mange år. Sjakken ble en stor aktivitet på Karmøy, og «alle» spilte sjakk – ja, slik føltes det ut i hvert fall, og slik var det i mange år.
Sigmund gjorde seg bemerket i hele sjakk-Norge, og han ble æresmedlem både i Sevland Sjakklubb, Norges Sjakkforbund og Norges Sjakkforbunds Ungdom. Han ble også sjakkdommer, og etter hvert toppdommer i Norge hvor han ledet både nasjonale og internasjonale turneringer. Sigmund var også med på planleggingen og igangsettelsen av «Barnas Grand Prix» i 1988, en landsdekkende turnering som fremdeles er en av grunnpilarene i norsk sjakk.
Sigmund mente alltid at det var mye viktigere å bygge et godt sjakk-miljø enn å sikre gode resultater. For noen år siden ga han et intervju, og han forklarte da at «Dersom vi får til en god bredde, så vil toppene komme etter hvert». Vi som fikk gleden av å være med Sigmund da han var aktiv kjenner oss godt igjen i dette. Han var inkluderende, og han hadde et lunt smil og en væremåte som gjorde at både barn og voksne satte stor pris på han.
Vår nåværende klubb er en sammenslutning av klubbene Sevland og Haugaland. Vi er nå spesielt glade for at man igjen har begynt med sjakk på Sevland skole, og på første samling møtte 40 barn! Dette er frukter av Sigmund sitt arbeid – nå er det foreldre og besteforeldre som vil at deres barn skal få del i sjakkspillet gleder.
Vi er takknemlige for alt Sigmund gjorde for oss i sjakk-miljøet. Vi lyser fred over Sigmunds minne.
På vegne av alle oss i Haugaland Sjakklubb og sjakkvenner i hele distriktet.
Lars Bjarne Marøy fra Sotra Sjakklubb er død, 50 år gammel.
Ole Valaker har skrevet følgende minneord:
Lars Bjarne Marøy er død av Ole Valaker
Lars Bjarne Marøy (Foto: Privat)
For en trist dag
Jeg har kjent Lars Bjarne Marøy i 40 år. Eller Labben. Jeg tror han laget det kallenavnet selv.
Det var langt fra Eliasmarken på Laksevåg til Bjøllebotn i Fana på 80-tallet. Bjøllebotn, verdens ende, som noen kalte det. Bussen fra Totland gikk en gang på søndager. Så vi begynte å sende sjakktrekk til hverandre. Det var der min fascinasjon med postsjakk startet.
Vi kjempet også i turneringer. Han var et år eldre. Jeg fikk etter hvert høyest rating, men han vant flere ganger. Han hadde en spesiell og sleip spillestil som jeg aldri fikk tak på. Det fantes ikke computere den gangen som kunne fortelle hva jeg burde gjort. Jeg fryktet rett og slett å møte ham.
I slutten av tenårene ble det mer skole og mindre sjakk. Så traff jeg ham igjen på Universitetet i Bergen. Jeg husker spesielt en gang han ville diskutere språkpolitikk og gammelnorsk. Han var veldig engasjert og skjønte ikke hvorfor jeg ikke var det. Men min far Tormod, som forfatter og språkmenneske, forsto hva som foregikk i hodet til Labben. Senest for ett år siden, ringte Labben til Tormod og de hadde en fin samtale.
Etter studietiden forsvant vi for hverandre igjen.
Da jeg flyttet tilbake til Bergen i 2009, dukket Labben opp i livet mitt igjen. Han var en ivrig cafesjakkspiller. Alltid klar for duell. Han var ofte med når vi hadde hansasjakk på Aspendos og Kråken. Så vidt jeg har forstått, kunne han sitte hele kvelder med sin venn Ronny Ellingsen og dunke lynsjakk.
Og han var god. 1673 i langsjakkrating. Og typisk nok lå han høyere i lynsjakk – 1786. I Bergen Grand Prix i 2013 viste han virkelig han som bodde i ham, med seier mot Anita Grønnestad blant annet.
Etter det ble det bare spredte turneringspartier. Men masse cafesjakk. Og han elsket å spille sine systemer som kretset rundt åpningene moderne og Pircs forsvar. Han plantet en laserstråle-løper på g7 og prøvde å komplisere mest mulig. Som i gamle dager. Noen ganger smalt det. Andre ganger havnet han voldsom tidsnød. Han likte å tenke, også i lynsjakk.
En dag kom han på Peppe’s Pizza på Danmarks Plass da vi satt og spilte. Han var ugjenkjennelig. Han hadde gått ned mange kilo. Og han sa at han skulle dø. Jeg tror det må ha vært rundt fire år siden. Han levde lenger enn legene sa, men til slutt tapte han kampen mot hjernesvulsten.
Bildet er slik jeg ville huske Labben. Alltid et lurt smil. Alltid klar for et sjakkparti. Alltid noe han ville diskutere.
Det er begravelse på Solheim kapell i Bergen fredag 4. februar kl. 12.00. Jeg håper å se mange sjakkvenner der. De som ønsker å delta må melde seg på til elisolst@online.no innen torsdag 3. februar kl. 12.00.
Vi har mottatt følgende minneord om Alf Øverås fra Øystein Brekke:
Alf Øverås 1935-2021 av Øystein Brekke, 27.12.2021
Alf Øverås i 1987 (Foto: Ragnar Edvardsen)
Sjakkvennen og tidligere president I Norges Sjakkforbund fra 1981 til 83, Alf Øverås døde 18. desember i Trondheim, 86 år gammel.
Alf Øverås var født på Otterøy ved Namsos 18. mai 1935 og flyttet litt lenger nord til Kolvereid i 1948. Der ble han med i Kolvereid Sjakklubb som var utenfor Norges Sjakkforbund. Fra 1957 ble Alf student i Trondheim og kom med i Arnold Eikrems Sjakklubben Jarl og var også med å stifte en studentsjakklubb.
Som utdannet sivilingeniør reise han tidlig i 1962 til Canada med drømmen om å emigrere. Etter tre år i Toronto flyttet Alf i 1965 til Seattle i USA der han i fire år var med i «Boeing Chess Club» og tydelig hadde blitt en bra spiller. Han vant turneringen «Western Washington Open» og slo Paul Keres i en simultanoppvisning i Vancouver.
I slutten av 1969 gikk veien hjem til Norge igjen, med jobb på Kongsberg og medlemskap i Våpenfabrikken Sjakklubb. I 1972 var klubbene i byen slått sammen til Kongsberg og Våpenfabrikken Sjakklubb, og Alf Øverås bidro til at klubben kvalifiserte seg til NM-finalen for lag etter seier på førstebord over Tønsbergs tidligere norgesmester Ernst Rojahn.
Året før hadde Alf vunnet klasse 1 i Landsturneringen i Skien og hevdet seg i de kommende årene bra som mesterspiller. I 1977 flyttet han til Svelvik og begynte i Drammens Schakklub der han var med i de neste 30 årene. Han ble klubbmester i 1981 og var også formann i en periode.
I 1980 ble Alf Øverås turneringssjef i Norges Sjakkforbund og året etter president i to år til 1983. I årene 1983-85 var han president i Nordisk Sjakkforbund fram til Nordisk turnering på Gjøvik. Som Norges Sjakkforbunds første generalsekretær fra 1982 minnes jeg med glede min første sjef Alf med en ryddig og behagelig stil.
På 80- og 90-tallet var Alf Øverås ansatt på National Industri i Drammen, senere ABB, blant annet som EDB-sjef i en del år.
Det ble noen mindre tid til sjakkturneringer, men Alf deltok til sammen i 20 landstuneringer fra 1970 til 2003. På 80-tallet var han også med i postsjakk med en delt førsteplass i øverste klasse i NM, men tapt stikkamp mot Einar Hatlebakk. Som pensjonist var han naturlig blant Norges fremste seniorspillere, og fikk en tredjeplass i seniorklassen i NM 2002 som beste.
Alf Øverås var en dyktig mann i norsk sjakk på flere plan. Utenom sjakken var han aktiv i tennis og golf og gikk i fjellet. I de aller siste årene flyttet han «hjem» til Trøndelag og deltok i Trondheim Sjakkforening til og med sist høst inntil sykdommen dessverre tok overhånd.
Tok farvel med Bjørn Egede-Nissen av Ragnar Edvardsen, 10.07.2021
Bjørn Egede-Nissen
Det var med stor sorg vi tirsdag denne uken mottok budskapet om vårt kjære klubbmedlem, Bjørn Schjelderup Egede-Nissens altfor tidlige bortgang. Han døde torsdag 1. juli, etter komplikasjoner i forbindelse med en alvorlig sykdom, som nok var ukjent for mange av hans sjakkvenner. Bjørn ble 64 år, og ble bisatt fra Strømsø kirke i en fin og rørende seremoni fredag 9. juli, med taler fra Bjørns yngre bror, Henning, og sin leder i Jernbanedirektoratet, Benedicte Bruun-Lie.
De fleste av oss i sjakkmiljøet kjente ham først og fremst som Bjørn Egede-Nissen, men de siste årene utvidet han navnet med Schjelderup. Bjørn Egede-Nissen kom inn i Drammens Schakklub som et friskt pust i 1988, da han flyttet til Drammen. Og han kom raskt med i klubbens styre, først som sekretær i 1990, og deretter som formann/leder fra 1995. Han var Teknisk sjef under landsturneringen i 1994, som klubben arrangerte i Drammenshallen. Ledervervet i klubben hadde han i ti sammenhengende år, for deretter ta en ny periode som sekretær! Bjørn var en solid ressurs i organiseringen av klubben de årene han satt i styret.
Sportslig var han alltid en fryktet motstander, og han ble klubbmester fire ganger (1990, 1994, 1998 og 2002). Han vant også høstturneringen fire ganger (2004, 2007, 2011 og 2014). I tillegg var han alltid villig til å stille opp for klubben i lagsjakken. Det er også verdt å nevne at han har blitt jernbanemester i sjakk hele 15 ganger! Jernbanemesterskapet har som regel hatt en høy status.
Bjørn Egede-Nissen var også et friluftsmenneske, med ulike turer fjernt og nær. I 1999 var han for eksempel på en ekspedisjon til Himalaya i Nepal. Han var også engasjert i Drammen og Omegn Turistforening.
Yrkesmessig hadde han en fremtredende rolle i Jernbanedirektoratet/jernbaneverket de siste 27 årene, etter at han først jobbet i Lier kommune fra han kom til Drammen i 1988. Egede-Nissen var opprinnelig fra Oppsal i Oslo.
Vi lyser fred over Bjørn Schjelderup Egede-Nissens minne, og henviser også til minnesiden hos Jølstad.
Tom Ivar Jenkins er død, 74 år gammel.
Vi viderebringer Ole Christian Moens minneord fra Oslo Schakselskaps hjemmesider:
Tom Ivar Jenkins til minne av Ole Christian Moen, 28.05.2021
Tom Ivar Jenkins (Foto: Fra https://sjakkselskapet.no/)Tom var født 28. august 1946, og døde natt til den 27. mai 2021.
Vi har lenge visst at Tom Jenkins hadde helseproblemer. Likevel kommer det som et sjokk at han er gått bort. Uker før han døde overførte han et rommelig beløp til sin klubb med beskjed om at pengene skulle brukes til å markere gjenåpningen av Oslo Schakselskap – OSS etter Koronapandemien.
I det sivile liv var Tom Jenkins en gründer, men også familiemann. Toms sønn, Bjørn Fredrik har overtatt som leder av Norges fremste taktekkerfirma Nortekk. Våre tanker går til Brit, datteren Mette, ham og resten av familien.
Tom var oppvokst på Ulvøya og Frogner, og ble medlem av OSS i februar 1967. Her ble han en sentral del av et levende ungdomsmiljø, og opplevde daglig norgeseliten i aksjon i lokalene i Bogstadveien 30. Han ble tidlig trukket inn i administrativt arbeid, hvor han hadde en særegen evne til å gjøre vei i vellinga.
Tom var president i Norges Sjakkforbund fra 1986 til 1989, og satt i alt ni år i sjakkforbundets sentralstyre. På 1970-tallet var han en sentral drivkraft i Arnold Eikrems styre. Mye kom disse årene på plass i norsk sjakk. Han var sammen med Arnold og Widar Fossum sentral i etableringen av Reglementsutvalget RU, og ledet RU, og i flere år Eliteutvalget. Tom representerte NSF i verdenssjakkforbundet FIDE’s organer.
Han var i en årrekke også formann – som det da het – i Oslo Sjakkrets, etter tidligere å ha vært sekretær. I Oslo Schakselskap (Selskapet) var han klubbens sjefsøkonom, og blant annet en sentral drivkraft bak jubileumsturneringen i 1984, hvor vi til hundreårsjubileet fikk verdensmester Anatoly Karpov som deltaker.
Tom var turneringsleder i flere norgesmesterskap, og var av FIDE utnevnt som IA – International Arbiter i 1978. Han var utnevnt til æresmedlem i så vel Norges Sjakkforbund som i Oslo Schakselskap.
Tom var en person det var lett å like. I hyggelig lag var han sentral. Han var sine venners venn, og i alle år en trofast og generøs bidragsyter til både Lillestrøm Sportsklubb og Oslo Schakselskap. Han følte et særlig ansvar for å støtte unge lovende spillere. Det er nå ti år siden han finansierte et fond til støtte for unge talenter i Oslo Schakselskap.
Han var en sterk førsteklassespiller, med sans for angrepsspill. Han var god i fartsdisiplinene – trening i klubben sørget for det. I artikkelen om klubbprofilen Tom er det lagt ut ett parti, og stormester Leif Øgaard har kommentert et annet her på www.sjakkselskapet.no. De siste årene stilte han opp i lagkamper når tiden og helsa tillot det. Det var ikke viljen som manglet.
Han hadde handlekraft så det holdt, men holdt en høy etisk standard når det gjaldt. Han røkte, men var likevel den som, ti år før røykeloven trådte i kraft i 1988, fikk gjennomført røykeforbud i NSF’s turneringer.
Han var glad i å tippe – selv om tippelaget ”Tipp og vinn” som han deltok i måtte forandre navnet. Han var likevel en som i 2019 gikk sterkt imot at Norges Sjakkforbund, mot et meget betydelig vederlag, skulle ta på seg oppgaven å være en politisk aktør til støtte for å åpne det norske spillmarkedet for private aktører. Dette var en type rolle en frivillig organisasjon etter hans syn ikke skulle gå inn i. Han fikk de fleste med seg i dette.
I sin presentasjon av klubbprofiler i OSS, har Sylvia Johnsen fortalt hvordan Tom som den eneste FIDE-delegat sto imot FIDE-president Florencio Campomanes eksklusjon av en spansk sjakkjournalist.
I skrivende stund har Simen Agdestein kvalifisert seg til finalen i sin gruppe i Hybrid-EM. Han spilte dagens stikkamper til ære for Tom, og seiret til slutt i armageddonpartiet.
Bergensjakk
