Håkon Bentsen, et sentralt medlem i Molde Sjakklubb, har gått bort i en alder av 43 år.
Begravelsen blir fredag 14. juli 2023 kl. 10.30 i Molde Domkirke. Alle som vil delta er velkomne.

Hans Olav Lahlum har skrevet følgende minneord:

Minneord til Håkon Bentsen (1979 – 2023)
Skrevet av Hans Olav Lahlum

På sjakkarrangementer, som på andre steder hvor mange mennesker møtes, er det noen som av forskjellige årsaker vekker mer oppsikt enn andre. Moldenseren Håkon Bentsen var en av de som nesten alle deltakere og tilskuere la merke til. Håkon var høy og kraftig bygget helt fra tiårsalderen. Mot slutten av tenårene var han blitt to meter høy og hadde nådd en matchvekt over 130 kg. I fysisk forstand var han den største sjakkspilleren i så godt som alle turneringer han som voksen deltok i. Sjakk er heldigvis en sport hvor man kan møtes på like fot tross svært ulike forutsetninger med alder og fysikk. Det hendte nok at en mye yngre og mindre motstander opplevde det skummelt å skulle spille mot Håkon, som raget høy og ruvende frem over brettet. Men den uroen gikk alltid raskt over. Håkon, med det muntre tilnavnet «Big Bentsen», viste seg å være et gjennomført vennlig menneske som gikk rett inn i rollen som den snille giganten. Han hadde muntre perspektiver også på eget volum, og lo hjertelig med da det under en premieutdeling ble ropt opp «sist, men ikke minst – Håkon Bentsen.» Da en av hans venner ved en anledning bemerket at «Nå hadde du fortjent en klem, Håkon», repliserte han med «Da må du hente en krakk!»

Livshistorien til Håkon Bentsen startet med at han ble født i Molde 28. november 1979, som et etterlengtet fjerde barn i en livsglad og tett sammensveiset middelklassefamilie. Faren var lærer og moren arbeidet i helsevesenet. Oppveksten var trygg og harmonisk, med to foreldre som brukte mye tid på barna og deres ulike interesser. Tidlig på 1990-tallet fulgte Håkon etter den seks år eldre broren Øyvind inn i det lokale og etter hvert nasjonale sjakkmiljøet. Han kombinerte i tenårene sin interesse for ny informasjonsteknologi med et betydelig talent for sjakk og andre strategispill. Håkon levde en periode rundt årtusenskiftet som profesjonell pokerspiller i Oslo, men gikk snart lei av jaget etter pengepremier. Før han fylte 25 hadde Håkon konkludert med at sjakken var spillet i hans liv. Han var en av ildsjelene som sommeren 2004 arrangerte et svært vellykket NM i Molde. Da hadde han etablert seg som en sterk mesterspiller og var en av de beste spillerne bosatt i Møre og Romsdal. På dagtid ble det først bachelorgrad i informatikk og så mastergrad i logistikk ved Høgskolen i Molde. Under et arbeidsopphold på Østlandet spilte han et par sesonger for det unge eliteserielaget fra Porsgrunn, men tilknytningen til Molde Sjakklubb var hele tiden nær og han vendte snart tilbake dit. Historien om Håkon Bentsen og Molde SK er historien om et ungt talent som ikke bare ble klubbens selvsagte førstebordspiller gjennom mange år, men også brukte tusenvis av timer på frivillig arbeid der – som styremedlem, turneringsleder og ansvarlig for tallrike arrangementer. For lokale barne- og ungdomssjakkspillere ble han en uvurderlig læremester. Håkon bodde alene og hadde ikke egne barn, men var en snill onkel for sine søskens barn og holdt tett kontakt med både søsken og foreldre.

Som sjakkspiller var Håkon Bentsen et stort talent som utvilsomt kunne nådd mye lenger hvis han hadde brukt tiden på å spille flere turneringer selv, analysert egne partier og jobbet mer med eget åpningsrepertoar. Men livet er mye mer enn rating og resultater. Håkon trivdes best med å ha sjakken som en sosial og relativt avslappende hobby. Han tok poeng i enkeltpartier mot opptil flere stormestre og gjorde flere sterke resultater i NMs mesterklasse, men uten å rykke opp til eliteklassen. I langsjakk stabiliserte ratingen seg på et solid mesternivå rundt 2100. Best var han hele tiden i lynsjakk, hvor han med en rating godt opp på 2300-tallet holdt et nasjonalt elitenivå og i mange år var Midt-Norges beste spiller. De store hendene hans styrte imponerende raskt og presist brikkene rundt på brettet med sekunder igjen på klokken.

Effektiviteten var i det hele tatt karakteristisk – i lynsjakk så vel som med tillitsverv og i utallige poengterte replikker både om sjakk og andre temaer. Håkon spilte raskt, tidvis nok litt for raskt, også i langsjakkpartier. Han kunne virke bedagelig når han under turneringer på Fagernes ofte spilte ferdig sitt eget parti på 2–3 timer og deretter rolig satte seg til å vente på neste runde. Spurte jeg ham da om å legge inn andres partier eller noe annet computerarbeid som burde ta en time, svarte Håkon alltid straks ja. Deretter gjorde han vanligvis oppgaven unna på et kvarter. Håkon hadde en oppsiktsvekkende god hukommelse, særlig for tall. Da jeg en gang spurte om han hadde lagret telefonnummeret til en felles sjakkbekjent, ramset han like godt opp nummeret uten å ta frem telefonen. Flere ganger opplyste vi på Fagernes muntert spillerne om at de som fortsatt skyldte arrangøren penger burde komme med dem snart, fordi vi ellers satte Håkon på saken. Hans egen startkontingent ble tidvis først fastsatt når vi hadde sett hvor mye hjelp vi måtte be ham om underveis og hvor stort underskuddet lå an til å bli. Håkon bemerket ved en slik anledning lunt at han vel nå snart fikk påta seg oppdraget med å kreve inn startkontingenten fra seg selv.

Omgangstonen i samtaler med Håkon var gjennomgående poengtert, uformell og lite selvhøytidelig. I en samtale med den litt eldre Tor Wetle Hoem, som i en årrekke har vært en drivkraft i Molde SK sammen med ham, bemerket Håkon lett selvkritisk at «Jeg er en dårlig taper.» Tor Wetle påsto tilbake at «Jeg er en dårlig vinner», hvoretter Håkon umiddelbart slo til med «Bra at det skjer så sjelden, da!» Da Tor Wetle nylig bemerket til Håkon at han burde vært standup-komiker, svarte Håkon med karakteristisk humor og en alvorlig undertone: «Ja, men problemet er at jeg liker bare å opptre for veldig få mennesker. Jeg burde benyttet sjansen i Oslo Spektrum under Coronaen!»

Håkon kunne åpenbart nådd enda lenger, både på og utenfor brettet, hvis han hadde vært litt mer ambisiøs på egne vegne. Ved overgangen til 2020-tallet fremsto han som et harmonisk og tilfreds menneske, selv om tapet av faren i 2015 var et tungt slag for ham og familien. Å følge med på annen sport, særlig da norsk og engelsk fotball, ga Håkon mange gleder mellom sjakkturneringene. I yrkeslivet var han i gang med en doktorgrad i logistikk ved Høgskolen i Molde, hvor han var svært godt likt både blant kolleger og studenter. Håkon var et menneske som nødig plaget venner og kolleger med det han selv måtte ha av bekymringer, men tok seg tid til å lytte og å gi gode råd hvis noen ba ham om det. Han var et forbilledlig dynamisk og oppmerksomt menneske, som nesten alltid svarte i løpet av få timer hvis jeg sendte ham et spørsmål av noe slag.

Håkon spilte oppsiktsvekkende nok aldri en sjakkturnering utenfor Norges grenser, men var en stamgjest i de internasjonale turneringene på Fagernes. Han klaget selvkritisk over sviktende konsentrasjon og dårlig uttelling da han gjorde et resultat rundt forventningene på Fagernes våren 2022. Høstferieturneringen i 2022 måtte han stå over av hensyn til arrangementsforberedelser for Ungdoms-NM i Molde, men Håkon slo tilbake med et klart plussresultat under påsketurneringen i 2023. Han virket kanskje litt sliten og alvorlig ved ankomst, men kom utover uken tilbake i sitt gode humør. Som vanlig takket han arrangørene før han etter siste runde satte seg i bilen og startet den lange hjemreisen til Molde. «I oktober må jeg nok prioritere studentene på høgskolen, men det er uansett flott at det blir en turnering igjen da. Jeg er helt sikkert tilbake til påsketurneringen i 2024!» ble hans karakteristiske avskjedsord der. I begynnelsen av juni 2023 sto han som vanlig i spissen for arrangementet av Molde SKs tradisjonsrike helgeturnering Rosecupen.

Håkon hadde rundet 20 deltakelser i Sjakk-NM og hadde planlagt en ny start i mesterklassen under årets NM i Oslo. Det lot seg ikke gjøre på grunn av et viktig skifte på Høgskolen i Molde, hvor han skulle bytte kontor og tiltre en heltidsstilling som høgskolelektor. Håkon var nær målstreken med doktorgraden og gledet seg over å ha fått avklart den videre jobbsituasjonen. Mandag 3. juli 2023, mens sjakkvenner fra fjern og nær startet tredje runde i NM, spiste Håkon Bentsen frokost hjemme i Molde og gikk til sin første arbeidsdag i den nye stillingen på høgskolen. På vei tilbake fra et møte mot slutten av arbeidsdagen falt han plutselig om. Håkon kom delvis til bevissthet, men fikk bare meddelt at han hadde sterke smerter i brystet. Så døde han plutselig, 43 år gammel, uten å ha kunnet snakke med noen av sine nærmeste. I lommen hans lå en medisin som viste at han en tid hadde vært klart over at det var stor risiko for et hjerteinfarkt. Håkon bar til det siste den vissheten med seg alene, uten å ville uroe verken familie eller nære venner.

Håkon Bentsen ble før femte runde av NM i Oslo hedret med minneord av sjakkforbundets president og med et minutts stillhet. Dødsfallet ble mottatt med sjokk og sorg hos hans mange sjakkvenner. «Jeg hadde bare snakket med ham noen få ganger, men man trengte jo heller ikke å snakke mange ganger med Håkon Bentsen for å forstå at han var et svært godt menneske!» bemerket en av de jeg snakket med den dagen. For en som snakket med Håkon Bentsen mange hundre ganger spredt ut over 25 år, er det fortsatt uvirkelig aldri å skulle se eller snakke med ham igjen. Tapet er aller størst for hans mor, søsken og onkelbarn, men også svært stort for sjakkmiljøet i Molde og resten av Møre og Romsdal. Vennen Tor Wetle Hoem bemerket at de i Molde SK nå må finne tre andre for å overta Håkons arbeidsoppgaver, siden han fungerte som kasserer så vel som arrangementsansvarlig og turneringsleder.

Håkon var beskjeden på egne vegne, og klaget aldri over manglende oppmerksomhet eller anerkjennelse. Det kan gi grunn til litt ettertanke at han aldri fikk oppleve å få verken æresmedlemskap i Molde SK, æresmedlemskap i Møre og Romsdal Sjakkrets eller gullmerket til Norges Sjakkforbund, selv om han utvilsomt var kvalifisert for alle tre. Det gjelder særlig fordi Håkon selv altså var forbilledlig flink til å takke arrangører og gode hjelpere.

Livet kan være skjørt, også for tilsynelatende robuste mennesker godt under 50. Historien om Håkon Bentsen får være en påminnelse om at vi i tide gir ros og påskjønnelser til de som fortjener det. Selv om livet til Håkon ble så altfor kort, lever utallige gode minner om et på alle måter stort menneske videre – hos meg og mange andre som fikk gleden av å møte ham. Hvil i fred, Håkon.

Ove Sævareid, medlem i SK 96 og Bergens Schakklub, har gått bort i en alder av 61 år. Han døde brått og uventet på Haukeland Sykehus 13. april 2023.

Bisettelsen blir tirsdag 25. april kl. 12.00 i Åsane Gamle kirke i Bergen.

Minneord til Ove Sævareid (1962 – 2023)
Skrevet av gode sjakkvenner fra Bergen

Tidligere denne uken kom den triste beskjeden at vår gode sjakkvenn Ove Sævareid døde plutselig på Haukeland Sykehus, 61 år gammel.

Ove ble tidlig fanget opp av skolesjakken, og han markerte seg på kretsnivå fra 1978 som en sterk spiller med god posisjonsfølelse. I 1980 kjempet han i teten i NM for juniorer og endte på en sterk 5. plass. Samme år spilte han på juniorlandslaget i en landskamp mot Sverige over 10 bord. Gjennom flere tiår var han en aktiv mesterspiller i Bergens Schakklub, og representerte klubben i lagsjakken ved flere anledninger.

Ove tok på seg administrative oppgaver når det var behov for det. Han satt i styret til BS i flere år på 1980-tallet, og i en periode i 1983–84 redigerte han sjakkspalten i Bergens Tidende. Senere var han klubbens faste revisor eller vararevisor. Ove bidro også økonomisk da BS kjøpte egne lokaler i Rosenbergsgaten i 2011.

I 1996 ble sjakklubben SK 96 dannet med en kjerne av spillere fra BS. Det ambisiøse målet var å delta i lagsjakken på nasjonalt nivå. Ove var med fra starten av, og deltok på alle oppturer og nedturer i 25 år, frem til koronapandemien satte en stopp for klubbens aktivitet. Det ble mange andreplasser i Vestlandsserien, og flere tapte kvalifiseringsturneringer, men også tre sesonger i Eliteserien.

Ove satte stor pris på fellesskapet og stilte alltid opp når han kunne. Han gledet seg synlig når det gikk bra, og han beholdt roen og humøret når det gikk skeis. Vi satte pris på hans intelligente synspunkter, men det var hans lune humor, hans sympatiske væremåte og treffsikre kommentarer som gjorde sterkest inntrykk. Våre tanker går til hans nærmeste familie.

SK 96 ble uformelt omtalt som «Gubbelaget til BS», da stallen i stor grad bestod av tidligere BS-spillere over den sjakklige middagshøyden. Av den grunn satte «gubbene» alltid pris på en anledning til å sette ungdommen på plass før de ble for sterke. Partiet nedenfor er hentet fra Vårturneringen i BS 2015. Hvitspiller Benjamin Haldorsen (elo 2192) er i dag IM med 2454 i rating og Bergens sterkeste sjakkspiller. Da partiet ble spilt var han en 15-åring i kraftig fremgang, som passerte 2300 kun en måned senere.

Når vi går inn i partiet har Benjamin (hvit) presset i det meste av midtspillet, men hans siste trekk 28.Db4–a3 var en grov feil. Ove (elo 2100) benytter anledningen til å belære ham litt om springerens fortreffelighet:

28…Se3! [Sort truer først og fremst 29…Dxg2#, men det er også en springergaffel på c2.] 29.g3 [29.fxe3? blir matt etter 29…Td2 30.g4 Dd5! (30…Dh4 31.Se4 f3! vinner også) 31.e4 Dd4+ 32.Kh1 Df2] 29…Sc2 30.Dc3 Sxe1 31.Se4 Springeren truer dronningen og en ubehagelig sjakk på f6, men Oves neste trekk nøytraliserer alt motspill.

31…De5! 32.Txe1 [Eller 32.Dxe5 Sf3+ med en ny springergaffel.] 32…Dxc3 33.Sxc3 fxg3 34.fxg3 Txa5 og Benjamin takket høflig for leksjonen. (0–1)

Kjell Johannessen er gått bort i en alder av 83 år. Han var i mange år en sentral person i nordnorsk sjakk.
Johannessen begraves fra Sagene kirke i Oslo onsdag 29. mars 2023 kl. 13:00.

Her er starten på Jan Sigmund Berglunds minneord, hentet fra Tromsøsjakk.

Kjell Johannessen 8.12.39 – 2.3.2023
Av Jan Sigmund Berglund

Min gamle venn Kjell Johannessen døde for noen uker siden. Vi hadde gjennom årene mange samtaler; om familie, sjakk, Torgersensaken, den triste saken i Alta, og det som var aktuelt av sjakksaker i både Norge og i sjakkverden for øvrig. Siden vi bodde i hver vår ende av landet ble de fysiske møtene mer sjeldne. Siste gang vi traff hverandre var 28. mars 2019, faktisk for nøyaktig fire år siden ser jeg. Han var allerede da preget av sykdom, og hadde amputert den ene foten. Vi tilbrakte kvelden på The Good Knight. (bilde)

Jeg har valgt å skrive noen minneord, ikke bare på vegne av meg selv, men også fra 24 andre sjakkvenner fra hans meste aktive tid i sjakkmiljøet, det glade 70-tallet. Disse 24 er hovedsakelig fra Hammerfest, men det er også markante personer fra andre nordnorske klubber som ønsker å gi ham en siste hilsen. Finland er også representert; Heikki Westerinen er en av oss 25.

Les resten hos Tromsøsjakk.

Erling Kristiansen har gått bort, 85 år gammel. Kristiansen ble norgesmester i 1972 og representerte Norge i sjakk-OL i 1964, 1966 og 1972.

Vi har hentet følgende minneord fra Oslo Schakselskaps hjemmesider:

Erling Kristiansen til minne
av Leif Øgaard

Erling Kristiansen døde sist tirsdag, 27/9, 85 år gammel. Det er et stort slag for alle hans venner og blir et stort savn for Oslo Schakselskap.

Han var kjent som en allviter innen sjakk og holdt en mengde interessante foredrag på klubbkveldene gjennom tidene. Hans store sjakk år var i 1972 da han ble Norgesmester på Røros med en score på 7 av 9, vant NM i hurtigsjakk og det åpne NM.

Erlings sjakkelige stil kan karakteriseres som energisk posisjonsstil ofte krydret med et kombinatorisk element. Han var alltid en ubehagelig motstander i sine velmaktsdager. For det første brukte han gjerne ikke mer enn en halvtime på partiet. For det andre virket det alltid som om han hadde sett noe slik at man fikk en ubehagelig følelse at nå var man på vei inn i hans planlagte felle. Når Erling sto bra i uhøytidlige parter kunne han ofte begynne å nynne på en strofe. Aller verst var det når han nynnet på en salme, da visste man at enden var nær.

Kristian som han oftest kaltes av venner holdt et juniorkurs på 60-tallet. Det var vel alt man fikk før, men vi lærte mye av han da. Fikk da vite at springerne som regel sto dårlig på b3, g3 og for svart b6, g6 og det var en regel jeg tok med meg. Han var også sammen med Knut Bøckman sekundant for meg i Junior-VM i 69. Han var da ment som analysehjelp ved hengepartier. Men han var alltid en interessant og hyggelig samtalepartner som nå sist under Senior-VM i 2020.

I OL i Skopje i 1972 satt Erling på Norges førstebord og gjorde en sterk prestasjon med 60% score. Her valser han ned Scottlands kjendis den gangen, David Levy. Han var IM og edb-ekspert (som det het den gang). I 1968 veddet han på at ingen sjakk-datamaskin ville slå han innen 10 år, og det fikk han rett i. Men mot Kristian ble han for lett, altfor lett!
Se partiet Kristiansen – Levy her

Kåre Hugås har gått bort, 86 år gammel.
Vi viderebringer følgende minneord fra Hell Sjakklubb:

Trøndelags gode sjakkentusiast, Kåre Hugås, har gått bort
07.05.1936 – 31.08.2022

Det var meget tungt for oss i sjakkmiljøet å høre at vår kjære hedersmann Kåre nå har sovnet inn.

Kåre spilte sjakk fra 1958 og fram til mai i år. På 70-tallet var han med å starte barne- og ungdomskretsen i Trøndelag, i denne perioden dro han også rundt på skoler for å lære ungene sjakk. I tillegg til å være en sterk klubbspiller hadde Kåre i flere perioder verv som formann og kasserer i trondhjemsmiljøet før Arbeidernes og Trondhjems ble slått sammen til Trondheim Sjakkforening. Kåre var på mange måter en lagspiller og deltok sammen med seniorene til Trondheim Sjakkforening i Midtnorgeserien fram til 2016. Samme år mottok Kåre Ungdommens Sjakkforbunds hederstegn i gull for sin innsats for barn og ungdom.

Kåre var kjent for sin særegne spillestil, hvor han ofte foretrakk «springerparet» foran løperparet.

Etter at Kåre spilte Landsturneringen i Trondheim i 2014, har han bidratt hver mandag i barne- og ungdomssjakken hos Hell Sjakklubb. Den noe humpete og tidvis glatte kjøreturen fra Selbu til Stjørdal var aldri noe hinder.

Kåre øste gladelig av sin kunnskap til de som måtte ønske det og hadde et unikt og dypt engasjement for barn og unges sjakkinteresse i Hell Sjakklubb, og kommer til å bli savnet som en jovial sjakk-bestefar for mange i klubben.

Kåre brant for at de unge skulle være med i klubben, og som han mange ganger uttalte;

«De lærer ikke bare sjakk, vet du, de lærer også å konsentrere seg, skjerpe hjernen, være høflige, sosiale og ha respekt for hverandre.»

Dette mente han var særs viktige egenskaper å inneha både for barnas skolegang samt senere opp gjennom voksenlivet.

Kåre møtte alltid opp på sjakktreningene med et smil om munnen og med et førstespørsmål om hvordan guttene, og herrene, hadde det. Han var veldig omtenksom og varm. Om han enset at det var en som slet litt, enten i livet eller i sjakken, var han snar med å sette seg ned å slå av en prat eller invitere til å spille et parti sjakk. Om det var motivasjonen som var litt dalende hos noen av barna så han seg ikke tilbake for å bli ”slått på målstreken” i et parti, som førte til at den lille ble oppglødd og sa;

«Jeg slo han Kåre!»

Han var en mester i sosialt samspill, både med barna og foreldrene. Oppmuntrende ord og noen klapp på skuldra var det dagligdagse hos Kåre og det ble satt veldig pris på hos mottakeren, liten som stor. Han var genuint interessert i de unge og møtte sågar opp på andre fritidsinteresser for å se på sjakkguttene på andre arenaer enn bare sjakk. Dette gjorde at han ble godt kjent med dem og de gode samtalene ble flere og dypere. Humor lå også lett for Kåre. Han hadde et særegent glimt i øyet, tullet, tøyset og lo med alle i klubben, og det hendte seg han også flørtet litt lett med mødrene som satt og ventet på podene som skulle ha sjakk-kvelder, til lett fnising fra guttene. Alt dette gjorde at stemningen rundt han alltid var lun, fin og morsom.

De siste årene ville dessverre ikke helsen spille helt på lag med Kåre, men selv i hans dårlige stunder stakk han innom treningene bare for å hilse på guttene i noen minutter, ta en kaffe og gjerne et kakestykke. Jeg må bare innom for å se dere, gutter, kunne han si. Det forteller mye om hvem Kåre var, raus og god. Guttene satte like stor pris på han som han satte pris på dem, selv om de kanskje ikke var så god til å uttrykke det alltid, men Kåre forstod dem og han visste nok at det var slik for han sa ofte at han fikk så mye energi av å være sammen med de unge.

Gavene fra bisettelsen var ønsket til Hell Sjakklubb.

Vi takker for alt du gav av deg selv til alle i klubben. Det siste trekket er nå tatt og vi sier med sorg farvel til vår gode sjakkamerat Kåre Hugås.

Hell Sjakklubb

Hans Olav Lahlum har skrevet følgende minneord til Alf Roger Andersen, som gikk bort 3. september 2022 i en alder av 51 år:

Minneord til Alf Roger Andersen
av Hans Olav Lahlum

I sjakkmiljøet, som i mange andre miljøer innenfor sport og kultur, er det ofte vanskelig å huske eksakt når man møtte et annet menneske for første gang. Den to år eldre Alf Roger Andersen fra Alta var for meg en slik sjakkvenn, som liksom bare alltid hadde vært der og alltid skulle være der. Jeg er ute av stand til å si når og hvor jeg først traff Alf. Jeg husker at vi snakket sammen under Ungdoms-NM i Fyllingsdalen i 1991, og at han da gjorde et engasjert forsøk på å oppklare for meg hva som hadde skjedd i et særdeles turbulent remisparti han spilte mot en av Norges aller beste juniorer. Kombinasjonen av den uforsonlige kampsjakken og den glade vennligheten utenfor brettet var der fra første stund.

Alf vokste opp som den klart yngste i en søskenflokk på fire, i en familie uten noen sjakktradisjoner. Noen barnestjerne ble han da heller ikke. Det var i midten av tenårene at sjakken overtok fotballens tidligere posisjon som hans største sportslidenskap. De første årene på 1980-tallet var han en av de lovende og underratede «distriktsjuniorene», som spilte seg opp mot mestergrensen på 2000 i rating til tross for et begrenset utvalg av turneringer, trenere og sterke motstandere i hjemfylket. Han beholdt alltid dialekten og identiteten fra Finnmark, men hadde på grunn av skole og jobb base på det sentrale Østlandet da han fylte 20 i 1991. Gjennom hele 1990-tallet var han en trofast deltaker i ulike sjakkturneringer her. Som mangeårig student på Universitetet i Oslo fant han naturlig sitt nye sjakklige hjem i Akademisk Sjakklubb. Spillestyrken stabiliserte seg på et solid mesternivå over 2100, selv om spillestilen egentlig var alt annet enn solid. Alf ble aldri noen stor åpningsteoretiker eller slepen sluttspilltekniker, men spilte som 30-åring i 2001 fortsatt ambisiøs angrepssjakk og havnet fortsatt ofte i ville tidsnødsdueller. Han hadde et betydelig potensial for å vinne partier mot høyere ratede motstandere, og kompenserte dermed for at han også gikk på en del tap.

Ved inngangen til 2000-tallet var Alf en livsglad student og ungkar som jobbet deltid i postverket og spilte sjakk i lokale, nasjonale eller internasjonale turneringer når han hadde ledige helger og ferieuker. På en busstur til en internasjonal sjakkturnering i Praha sommeren 2001 møtte han plutselig den store kjærligheten, i form av den sju år yngre kvinnelandslagsspilleren Ellen Hagesæther fra Karmøy. Historien om Alf og Ellen ble gjennom 21 år senere historien om to mennesker som kom fra ulike deler av landet, jobbet med ulike ting og fremsto som ulike personligheter, men likevel trivdes bedre i hverandres selskap enn med noen andre i verden. Sin interesse for sjakk, reiser og sosialt samvær kombinerte de ved å spille sjakkturneringer i ulike land. Alf hadde ingen barn selv, men holdt jevnlig kontakt med sine søstre i Finnmark og var en snill onkel for barna deres.

Alf fullførte få år senere sin mastergrad i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Han var glad i å undervise og tenkte mye på å bli lærer, men trivdes så godt med kollegene i postvesenet at han fortsatte i jobben der. Da han fylte 40 i 2011 var sjakken hans største lidenskap på fritiden, men han hadde også mange venner blant andre Liverpool-tilhengere i fotballens verden. Han spilte lagsjakk i eliteserien for Akademisk, og var i individuelle turneringer en sterk mesterspiller med et ratingtall rundt 2200. Noen år senere fikk han det som 47-åring plutselig til å løsne med sin optimistiske angrepssjakk. I mesterklassen under NM 2018 hadde han fem seire og fire remiser på ni runder, og kom på en sterk andreplass som kvalifiserte ham for neste års eliteklasse. Alf var enda mer glad og inspirert enn vanlig de neste månedene, og var ofte å se på den nystartede sjakkpuben Good Knight i Oslo. Den var med sin kombinasjon av sjakk og sosialt samvær et møtested helt etter Alfs hjerte, og han stilte gjerne opp som instruktør for nye sjakkspillere der. Fremgangen i hans egne partier fortsatte, og ratingtallet begynte å nærme seg 2300. Resultatene falt noe tilbake igjen i 2019. Den sene debuten i eliteklassen ble en inspirerende opplevelse, men endte med fire uavgjorte og fire tap på åtte spilte partier. Alf skyldte aldri på noe annet enn egne feilvurderinger når han tapte sjakkpartier, men følte seg ikke opplagt og hadde skuffende sjakkresultater den høsten.

Våren 2020 fikk Alf en alvorlig kreftdiagnose. At pandemien gjorde det svært vanskelig å få spilt sjakkturneringer gjorde det nesten halvannet året enda tyngre. Alf forble en ukuelig optimist også i møte med en tidvis både smertefull og utmattende kreftbehandling. Høsten 2021 hadde han ikke fått spilt turneringspartier på halvannet år, og hadde gitt beskjed om at han på grunn av pågående cellegiftbehandling ikke kunne spille de første kampene. Han møtte likevel opp for å se Ellen og de andre lagkameratene spille i den første runden, og nevnte at han følte seg frisk nok til å kunne spille hvis noen av de andre ble forhindret dagen etter. En av lagkameratene tilbød ham spontant sin plass på laget i runde to. Alf takket ja til tilbudet, flyttet b-bonden i første trekk – og vant partiet sitt i flott angrepsstil. I tre senere lagkamper så man likevel at han var preget av sykdommen. Alf spilte opp flere gode stillinger, men slet med konsentrasjonen og kreftene i andre halvdel av partiene.

Jeg kan altså ikke huske når jeg første gang møtte Alf, men desto tydeligere husker jeg da det siste måltidet og den siste samtalen med ham. Datoen var 6. mars 2022. Alf hadde ikke spilt den dagen, men ville gjerne være med oss lagkameratene ut på middag etterpå. Han hadde tatt med et sjakkbrett og krevde å få se alle partiene fra dagens lagkamp. Det ble en rar og hyggelig kveld. Vi visste at Alf var alvorlig syk og uroet oss for hvordan det gikk med ham, men ville ikke ta opp temaet når han ikke gjorde det selv. Alf ville heller ha en munter kveld og snakke om sjakk. På vei ut sa han kort at situasjonen med helsen var alvorlig, men at han skulle prøve en eksperimentell ny behandlingsmåte og at han håpet å kunne spille sommerens NM. Slik ble det ikke: Alf og Ellen reiste til Kongsvinger for å spille Sjakk-NM i juli, men måtte like før start erkjenne at helsesituasjonen hans ikke tillot det. I august oppsto det komplikasjoner som gjorde at han måtte legges inn på sykehus. Han fulgte i våkne øyeblikk der ivrig med på resultatene både i sjakk og fotball, og håpet i det lengste på helsemessig forbedring. Det kom i stedet en ny og kritisk forverring. Lørdag morgen 3. september 2022 sovnet han stille inn med de aller nærmeste rundt seg, 51 år gammel.

På vei inn til minnesamværet på hans stamsted Good Knights fredag 9. september, tenkte jeg på at Alf var en av de ganske få som jeg gjennom mer enn 30 års bekjentskap i sjakkmiljøet visst aldri noen gang hadde vært irritert på verken som medspiller, motspiller eller turneringsleder. Alf hadde hva jeg vet aldri en regelkonflikt av noe slag, på tross av sine utallige dramatiske partier og tidsnødsdueller. Han var en gjennomført sportslig spiller under partiene og et gjennomført snilt og vennlig menneske mellom dem. Kort sagt var han et av de få menneskene som det var nesten umulig ikke å like. På minnesamværet viste det seg raskt at det inntrykket ikke bare ble delt av de mange andre sjakkspillerne, men at det også ble delt av hans familie så vel som av arbeidskolleger og fotballvenner. Det er trist å tenke på at han så alt for tidlig er borte for alltid, men samtidig fint å vite at han vil bli husket som et godt menneske så lenge noen av oss som møtte ham er i live.

Hans Olav Lahlum

Alf Roger Andersen har gått bort, 51 år gammel.

Alf Roger Andersen
1971 – 2022

Alf Roger Andersen fra Akademisk Sjakklubb døde lørdag 3. september 2022 i en alder av 51 år. Andersen var i mange år en sterk mesterspiller, og spilte i Eliteklassen så sent som i 2019. Han hadde da rykket opp fra Mesterklassen foregående år.

Det er bisettelse i Paulus kirke på Grünerløkka i Oslo fredag 9. september 2022 kl. 13.00. Deretter blir det minnesamvær på The Good Knight fra 15.00. Alle er velkommen til å delta et av stedene eller begge.

Se også Hans Olav Lahlums minneord.

Geir Ivar Henriksen har gått bort, 58 år gammel.
Ragnar Edvardsen har skrevet følgende minneord hos Drammens Schakklub:

Tungt farvel med Geir Ivar Henriksen
av Ragnar Edvardsen

Mange sjakkvenner deltok i bisettelsen til Geir Ivar Henriksen, sammen med familie, treningskamerater, øvrige venner og bekjente, i Tangen kirke i Drammen, tirsdag 2. august, etter Geir Ivar Henriksens plutselige bortgang 13. juli. Det ble en fin seremoni, med preken ved prest Audhild Kaarstad, taler fra Drammens Schakklub og SATS Treningssenter i Drammen, og solosang ved Ingeborg Soot, i et tungt farvel med en av drammensdistriktets fremste sjakkspillere.

I talen fra Drammens Schakklub sa Ragnar Edvardsen:
Med sjokk og stor sorg mottok sjakkmiljøet i Drammen det triste budskapet om Geir Ivar Henriksens plutselige og uforståelige bortgang 13. juli (58 år gammel). Alltid blide og hyggelige Geir Ivar, som var en av byens og Buskeruds aller beste sjakkspillere, med utallige flotte prestasjoner og turneringsseire, markerte seg også tidlig som juniorspiller.

Etter tiden i moderklubben Tempo kom han til Drammens Schakklub som hovedmedlem i 2005, der han har vunnet flere klubbmestertitler og turneringsseire i klubbens turneringer, og allerede på 1980-tallet deltok han hos oss som bimedlem. På begynnelsen av 1980-tallet, da familien bodde på Konnerud, deltok han også flittig i Konnerud Sjakk-klubbs turneringer, med turneringsseire både vår og høst.

På landsbasis spilte Geir Ivar tre ganger på øverste nivå, i Eliteklassen i Norgesmesterskapet, i 1990, 1992 og 2002.

Lokalt henger naturligvis hele 15 turneringsseire i den tradisjonelle hurtigsjakken «Ble-mesterskapet» høyt.

Han var også trofast på sjakkturer utenlands med flere av sine mange sjakkvenner, som han også gledet seg til i høst, hvor Italia var reisemålet og en ny internasjonal turnering.

I lagsjakk var han en sentral spiller både for sin moderklubb og Drammens Schakklub, og den største prestasjonen var Sjakklubben Tempos seriemesterskap i Østlandsserien 1992-93.

Takk for gode minner! Hvil i fred!

Geir Ivar Henriksen levde et sunt og godt liv, med regelmessig og stor treningsiver på SATS treningssenter i Drammen. Anna Maria Luzio, fra SATS, fremhevet da også dette i sin tale under bisettelsen.

Vi lyser fred over Geir Ivars minne!

Se også Geir Ivar Henriksens minneside hos Jølstad Begravelsesbyrå.

Arne Zwaig har gått bort, 75 år gammel. Zwaig var i sin tid en av Norges beste spillere, og ble norgesmester, landslagsspiller og internasjonal mester.
Øystein Brekke har skrevet følgende minneord:

IM Arne Zwaig er død
av Øystein Brekke

En av Norges fremste sjakkspillere gjennom tidene, Arne Zwaig, døde 12. april 75 år gammel etter en tids sykdom.

Arne var født 6. februar 1947 og dukket opp i Oslo Schakselskap i 1959 der han veldig snart viste seg som et usedvanlig talent i norsk sjakk. Han ble juniornorgesmester som 14-åring i 1961, vant mesterklassen året etter, ble tredjemann i eliteklassen i 1963 og norgesmester i 1964 som 17-åring, den gang sensasjonelt, ja uforskammet ung i konkurranse med hele den norske eliten.

Da hadde han allerede markert seg internasjonalt som norsk OL-deltager i Bulgaria i 1962, 15 år gammel, der nordmannen i kortbukse forbauset det sovjetiske laget ved å holde verdenstoppen Paul Keres til remis i et tårnsluttspill med en bonde mindre.

Året etter kom Arne på en delt fjerdeplass i junior-VM i konkurranse med flere år eldre spillere, en plassering han gjentok med stil i Barcelona i 1965.

Med nyere tiders målestokk og rammer ville Arne Zwaig ganske tidlig ha blitt en stormester, men den gang var slike muligheter små, ikke minst for en spiller fra Norge. Han engasjerte seg i perioder heller med politikk og studier og deltok faktisk som 14-åring i møtet da Sosialistisk Folkeparti ble stiftet.

Arne ble norgesmester igjen i 1969 og deltok i seks sjakkolympiader fra 1962 til 74. Den siste av dem ga i alle fall en inntegning i tittelen Internasjonal mester, som han fullførte et halvt år senere ved å vinne Astoria International på Hamar. I påsken 1975 vant Arne Zwaig også Sandefjord International i stor stil med sterk konkurranse og en ratingprestasjon 75 poeng over stormesterkravet. Men feltet hadde bare en stormester, O’Kelly fra Belgia, som Arne overspilte med et avsluttende dobbelt tårnoffer.

To år senere valgte vår glimrende spiller å legge opp sjakk-karrieren sin, bare 30 år gammel. Han utdannet seg innen data og ble yrkesaktiv på dette området, som han kommenterte at ble sjakkspillet hans i fortsettelsen.

Sjakkspilleren Arne Zwaig var en perfeksjonist og kunstner som ofte, men ikke alltid, kunne fullføre flotte partiopplegg selv i en halsbrekkende tidsnød. Mange av de vellykkede partiene hans er både artistisk og pedagogisk av høy kvalitet og gjerne med en umiskjennelig originalitet.

Arne var et aktivum i sjakklivet også ved siden av å spille. Sammen med vennen Svein Johannessen redigerte han de første partibulletinene fra eliteklasser i landsturneringene i 1964 og 68. De startet videre Sjakklubben Fischer i 1972 og redigerte og utga det glimrende tidsskriftet «Patt – norsk sjakkorgan» i 1973-74. Begge fikk jeg med som kyndige partikommentatorer i Norsk Sjakkblad fra 1975.

Arne Zwaig deltok knapt mer i turneringssjakk i nyere tid, annet enn i noen lynturneringer på 80-tallet og litt svensk seriesjakk for Uddevalla tidlig på 2000-tallet. Han bisto sin Asker Schakklub med kommentarer for publikum i jubileumsturneringen i 1997 og med resultatservice til landsturneringen i Askerhallen i 2000, samt var en proff nettredaktør for 100-årsturneringen vår i Drammen ved årsskiftet 2004-05. I senere år var han igjen medlem i Oslo Schakselskap.

Jeg hadde gleden av å både treffe og samarbeide med Arne ved en del anledninger over et langt tidsspenn, og føler nå et sterkt savn og at vi skulle ha møttes enda mye oftere.
Og føler desto mer med Anne-Lise, Michael og Johanna som har mistet mann og pappa, og barnebarna som har mistet bestefar.

Øystein Brekke

Øyvind Normann, tidligere leder av Bergens Schakklubs Ungdom, har gått bort i en alder av 56 år. Kjetil Stokke har skrevet følgende minneord:

Øyvind Normann er død
av Kjetil Stokke

Søndag 20. februar mottok jeg en svært tung beskjed. Min mangeårig trofaste venn Øyvind Normann hadde gått bort lørdag 19. februar 2022. Øyvind ble bare 56 år gammel og hadde absolutt fortjent mange flere år.

Øyvind var en snill og hjelpsom person som likte å stille opp for andre og bidra. Blant annet påtok han seg tidlig vervet som leder for Bergens Schakklubs Ungdom og gjorde en veldig god innsats der. Han hadde utvilsomt mye av æren for at ungdomsjakken i Bergen blomstret etter tusenårsskiftet.

Øyvind begynte å spille sjakk i voksen alder. I likhet med de fleste andre startet han beskjedent, men ved hjelp av tålmodig og systematisk jobbing ble han etter hvert en meget habil spiller og oppnådde en rating på 1999!

Jeg husker selv jeg var veldig imponert når han startet Grand Prix-sesongen 1999-2000 som klasse 4-spiller, men presterte å vinne klasse 3 sammenlagt. Han var dermed kvalifisert til klasse 2 i Landsturneringen med en rating på under 1500. Øyvind trosset ratingtallene og vant like godt også Landsturneringen i klasse 2.

Øyvind var også glad i å spille turneringer utenfor landegrensene, og jeg selv fikk æren av å få reise med Øyvind til Pula Open 2004 i det som var min første åpne turnering utenfor Norden.

Øyvind var glad i naturen og likte å gå turer langs fjord og fjell. Jeg har gått mange turer med ham gjennom årene, og merket alltid hvordan han strålte av begeistring når han kom opp i utsikten.
Han var også en meget sprek syklist, og har blant annet syklet turer som Nordkapp-Lindesnes og Hirtshals-Benidorm. Sykkelen ble etter hvert også et viktig framkomstmiddel for å kunne spille turneringer rundt i Europa for en som ikke var så glad i å fly.

Øyvind slet med sykdom de siste årene sine. Likevel kom det som en stor overraskelse på meg at han skulle gå bort så raskt. Øyvind hadde ingen etterkommere, likevel er vi mange som vil savne ham dypt og han fortjener en stor takk for innsatsen han har gjort!

Takk for alt.

Jeg legger ved en link til et fint parti av Øyvind med svart, hvor han slår en kommende verdensmester: link.