Bergens Schakklub styrebehandlet Kindred-saken i dag, mandag 1. juli 2019.
På forhånd var det gjennomført en rundspørring blant klubbens medlemmer om deres syn på avtalen.

Styret i Bergens Schakklub har fire medlemmer. Av disse var det to som stemte ja og to (inkludert styreleder) som stemte nei.

Blant de medlemmene som stemte ja eller nei var det et klart flertall til neisiden, med 72% (21 mot 8).

På bakgrunn av dette valgte styret at klubbens seks delegater på NSFs kongress skal fordeles med fire på nei og to på ja. Vi mener dette er den beste måten å ivareta medlemsdemokratiet.

FM Petter Stigar ønsker å formidle følgende innlegg i Kindred-debatten. Stigar er bl.a. stormester og olympisk mester i fjernsjakk (postsjakk).

NSF og Kindred-avtalen: Noen personlige betraktninger
av Petter Stigar

Til medlemmer av Norges Sjakkforbund

La meg begynne med å si noen ord om meg selv. Selv om jeg har vært medlem av ulike sjakklubber siden 1972, har jeg aldri betraktet NSF på annet enn avstand. Dette har nå endret seg. Den foreslåtte Kindred-avtalen har vekket meg av dvalen.

La meg fortelle litt mer om meg selv. Politisk sett er jeg liberalist i dypet av min sjel. Det ligger trolig i genene, ettersom jeg har en onkel som var blårusspresident i 1951. På Universitetsplassen holdt han en syttendemaitale, der han filleristet «byråkratiet og rotestaten». Dette ifølge Morgenbladet, som gjenga tiradens høydepunkter.

Leserne forstår følgelig hvorfor jeg har tilhørt partiet Høyre i mesteparten av mitt voksne liv. Jeg nevner dette fordi spillmonopolet er ett av flere momenter som svirrer rundt i diskusjonen om Kindred-avtalen.

Mer om meg selv: Jeg har inntatt standpunkt i mange verdiladede spørsmål, så som sexkjøpsloven, eggdonasjon og ekteskap mellom likekjønnede. En dag skal jeg nok også mene noe om spillmonopolet. Når den dagen kommer, ønsker jeg imidlertid å debattere som politisk interessert samfunnsborger; ikke som medlem av NSF.

Man ser hvor det bærer. Jeg liker ikke avtalen med Kindred. Det skyldes ikke bare at spillindustrien gjør meg kvalm. Det har også andre årsaker.

I min ungdom var jeg en uforsonlig kritiker av formynderstaten. Ikke slik å forstå at dét var spesielt heltemodig eller originalt. I mine kretser var det temmelig vanlig. Til min ros skal det sies at synsfeltet utvidet seg ettersom årene gikk. Jeg fikk øynene opp for samspillet mellom det offentlige, markedet og frivillig sektor. Og gradvis gikk det opp for meg: Uten frivillige stopper verden. Dette førte til fordypelse i frivilligheten og dens forutsetninger.

Og her er vi ved poenget. Styret i NSF må ha glemt hva det vil si å lede en organisasjon basert på frivillighet. Man må holde flokken samlet, ellers kan det gå galt. Kindred-avtalen har allerede virket mer splittende enn godt er. Lotteritilsynet er kritisk. Det samme er diverse instanser som bekjemper spillavhengighet. Jeg kan ikke uttale meg om Kindred-avtalens rettslige sider, men såvidt jeg har forstått må NSF regne med å bli fulgt med juridiske Argus-øyne dersom avtalen inngås. Dét er ille nok. Konklusjonen gir seg selv: NSF har kommet i skade for å innlate seg med en altfor kontroversiell aktør. Nei-sidens representanter – ære være dem – er de som klarest har forstått grunnlaget for NSFs virksomhet. Avtalen med Kindred bør stemmes ned. Med dette synspunkt reiser jeg til kongressen, før jeg trolig glir tilbake i sjakkpolitisk dvale.

Til slutt: Ingen må tro at jeg ikke nærer en dyp og oppriktig hengivenhet for penger. Det gjør Høyre-folk som regel. Forbundets viktigste kapital er imidlertid mennesker; ikke millioner. Et «ja» til samarbeid kan derfor bli en kostbar affære.

Bergen, 1. juli 2019
Petter Stigar

Vi har mottatt følgende innlegg fra Simen Agdestein, hvor han sier sin mening om Kindred-debatten.

Nei til Kindred-avtalen
av Simen Agdestein

Da det ble opprettet sjakklinje på Norges Toppidrettsgymnas og jeg begynte som sjakktrener på heltid for 21 år siden, skjønte jeg tidlig at sjakkpolitikk var noe jeg måtte holde meg langt unna om jeg skulle holde ut i en slik jobb. Men etter å ha sett hvordan tingene nå utvikler seg, kan jeg ikke sitte passiv lenger.

Det er masse argumenter og knallharde diskusjoner. Jeg har lest og snakket med folk i «begge leire» for å forsøke å forstå, men den spontane ryggmargrefleksen om at dette er noe vi bør holde oss unna, har bare forsterket seg. Jeg er krystallklar på at dette er en avtale vi bør si nei til.

Det har kommet kritiske tilbakemeldinger fra Lotteritilsynet, Spillavhengighet Norge, Norsk Forening for Spillproblematikk, Blå Kors, Actis – rusfeltets samarbeidsorgan, Norges Idrettsforbund, lederartikler og kommentarartikler i Aftenposten, Dagbladet, VG, Dagens Næringsliv og så videre, sågar en jussprofessor, alle med spisskompetanse på sine felt. Skal man bare fnyse av alle?

Jeg skal ikke forsøke å oppsummere, og vil berømme frontkjemperne som orker å ta kampen i en konflikt vi aldri burde vært i. Men jeg har litt spesialkompetanse i elitesatsing og vil gjerne komme med noen innspill der.

Jeg har vært så heldig å få oppleve noen fantastiske fotballtrenere. Egil Olsen var min klubbtrener i Lyn i fire år like før han overtok landslaget med gigantisk suksess. Han klarte å gi folk troen på seg selv og løftet Norge til to VM-sluttspill med seier over Brasil som det store høydepunktet. Erling Hokstad, en ungdomsskolelærer fra Nannestad, var i samme liga. Med han var treningene enda enklere, men han klarte å føre oss opp i eliteserien i kraft av å være en klok person, helt enkelt. Det var etter dette pengefolket gjorde sin inntreden – dessverre med katastrofale konsekvenser. Noen år senere gikk Lyn konkurs.

Dessverre ble jeg også rammet av denne pengegaloppen. Jeg spilte fotball for moro skyld og storkoste meg totalt fri for press – helt til jeg kom på landslaget. Da endret alt seg. Jeg fikk plutselig betalt for å spille fotball med dertil forventninger. Alt endret seg. Det var ikke moro lenger, og snart raknet alt også for meg personlig med kneskade og masse elendighet i kjølvannet av det som den endelige sluttstrek.

Det er sikkert mange som har sluppet skader og har synes det har vært fint å tjene penger på fotballen, men poenget er at penger ikke nødvendigvis er en velsignelse. Det er ikke bare å sprøyte penger inn i noe og tro at man får resultater ut i andre enden. Ofte er utfallet akkurat det motsatte da penger ofte bringer med seg masse som slettes ikke er sportslig utviklende. Jo mer penger, jo mer klokskap trengs, er i hvert fall helt sikkert, og jeg klarer ikke helt å se at forbundet slik det nå fremstår har den kompetansen.

Det kan være fint å være «fremoverlent» og ville noe, men uten kompetanse kan det bære helt galt av sted. Da er det bedre at man holder seg unna og forblir gratispassasjer på en fantastisk reise, for å sette det litt på spissen. For ting er ikke så ille. Tvert imot! Det popper stadig fram store talenter og prisverdige initiativ.

Jeg vil samtidig slå et slag for det viktigste vi har: Ildsjelene. Jeg er ekstremt fornøyd med NTG og føler jeg sitter midt i smørøyet omgitt av det beste som er av norsk trenerkompetanse, men den som har gjort aller mest inntrykk på meg er faktisk Johs. Kjeken, SK 1911s store ildsjel, som forklarer at det viktigste for å frembringe gode sjakkspillere er «kontinuitet, kontinuitet og kontinuitet». Man må tilrettelegge slik at store talenter får en arena å utfolde seg på. Det er ikke penger som er essensen her.

Det er overveldende alt Magnus har gitt oss, men ildsjelene er våre grunnstener. Uten disse er vi ingen ting. Opprivende diskusjoner tror jeg er særdeles lite oppbyggelig, og jeg håper vi kommer oss ut av denne situasjonen fortest mulig før våre ildsjeler går tapt.

Det er mange argumenter, men min konklusjon er klar – dette er en avtale vi bør og må si nei til.

Hilsen Simen Agdestein