Finn Erik Øverlie er død
skrevet av Øystein Brekke

Finn Erik Øverlie døde 3. juni 2024 i Pittsburgh, USA, 79 år gammel. Han var en velkjent spiller for mange i det norske sjakkmiljøet og hadde gledet seg til å delta i sin tiende landsturnering i år, men ble plutselig syk og døde.

Finn Erik Øverlie var født 9. mai 1945 på Raudsand ved Molde og spilte for Molde Sjakklubb i sin første landsturnering i juniorklassen på Hamar i 1962. Han studerte bergverk på NTH i Trondheim fra 1964 til 69 og ble ansatt på Løkken Verk. Jeg traff ham på 70-tallet under et Åpent NM på Gausdal Høyfjellshotel der han representerte Løkken Sjakklubb.

Øverlie ble medlem i Sjakklubben Jarl og i en periode i Alta Sjakklubb. Senere var han direkte-medlem i Norges Sjakkforbund da han på 80-tallet flyttet til USA. Han bodde fortsatt i Pittsburgh, men deltok fra 2008 oftere i landsturneringene igjen.

Finn Erik Øverlie var en vennlig mann og en god sjakkspiller. I fjor deltok han i klassen 65+ for Offerspill Sjakklubb. Han vil bli savnet under NM på Storefjell.

Øystein Brekke

Finn Møller
skrevet av Torstein Bae

Finn Møller gikk bort den 5. juni 2024. Han ble 98 år gammel.

Det var en vårdag i 1952 det skjedde. Finn satt i hagen til en venn og spilte et parti sjakk på lavt nivå. Tilfeldigvis kom Bjarne Jensen forbi. Han var en ledende skikkelse i Schakklubben av 1911. Snart var Finn blitt medlem. Det skulle bli et nært forhold over mer enn 70 år.

Finn var gjennom tiår en nøkkelskikkelse i voksenklubben, med utallige verv. Da klubben holdt på å gå dukken tidlig på 90-tallet, var det han som holdt den flytende. Likevel var det barnesjakken i «1911U» som ble det virkelig store. Et foreldremøte på slutten av 60-tallet ble starten. Det var behov for flere aktiviteter for ungene, hvem kunne bidra? Finn hadde tre barn på skolen og meldte seg med sjakk.

Frem til pandemien over 50 år senere hadde han ukentlig sjakk på Korsvoll skole nord i Oslo. Ingenting kunne stoppe ham: Ikke at egne barn vokste ut av skolen, ikke hans arbeid som næringsdrivende, ei heller at han ble pensjonist midt på 90-tallet. Etter hvert kom det foreldre som kunne fortelle at de selv hadde gått på sjakken for noen tiår siden.

Da Korsvoll skole brant i 1997 flyttet barna og sjakken til Kringsjå, og da Korsvoll igjen sto klart ble det sjakk på begge skoler. Sammen med parhesten Johs. R. Kjeken startet klubben også på Kjelsås skole. De to kunne ha flere hundre barn på sjakk hver uke, og Finn hadde dessuten vervet som kasserer og materialforvalter. Det var egentlig fulltidsjobb med sjakken, som han selv sa.

Også resultatmessig ble det suksess: Skolene vant en rekke norske og nordiske mesterskap. Mange ble spillere på høyt nivå. Finn spilte selv aldri individuell turnering utenfor klubben, men han var ved behov med i klubbkamper, og han var en dyktig spiller. Så sent som på midten av 90-tallet ble han klubbmester, jeg var i det slagne felt.

Finn fortalte gjerne om hvordan han i 1948 traff Inger på stenografikurs. De fikk tre barn og etter hvert mange barnebarn og oldebarn. Det var Inger som gjorde at Finn kunne bruke så mye tid på sjakk, og det var hun som godtok at underetasjen i Langmyrveien så ut som 64 ruter med utstyr og kantinevarer.

Takket være Finn har mange tusen fått sjakk som en hobby for livet. For noen ble hans betydning enda mye større, som for meg. Hans barneturneringer på Korsvoll ble til glede for svært mange utenfor lokalmiljøet. Blant dem var Magnus Carlsen, som Finn senere fulgte med stor entusiasme da vår utrolige mester tok rotta på hele verden.

Han ble æresmedlem i klubb, krets og forbund, og fikk Oslo kommunes første frivillighetspris i 2019. Han syntes nok det var hyggelig, men tok hederen med stor fatning. Fotografiet på veggen hjemme tilsa likevel at Kongens fortjenestemedalje i sølv var noe spesielt. Finn var ungdom da krigen kom til Norge. Som ung mann var han i Tysklandsbrigaden. Heder fra Kongen, og audiensen Inger og Finn fikk på Slottet, betød noe.

Mine tanker går til Inger og familien. De kan være stolte av hedersmannen som har gått bort.

Torstein Bae

En veteran er gått bort
skrevet av Odd Ristesund

Stein Sjuls Hansen gikk bort 12. mai 2024, 84 år gammel.

Stein startet i daværende Vikersund Sjakklubb på 50-tallet. og deltok i sitt første NM i Fredrikstad 1960. Senere gikk han over til Akademisk Sjakklubb der han var i noen årtier, og en kort periode på tidlig 2000-tall var han medlem i Kampen SK. De siste årene sto han utenfor NSF, men hadde brett og brikker stående hjemme, og spilte mot besøkende like til det siste.

Stein spilte hele tiden i de lavere klasser, men vant venner over alt ved sin sympatiske væremåte og ivrige deltakelse.

Ved NM i Fredrikstad 2010 ble det gitt en hyllest for 50-års jubilantene som var til stede, dvs. de av deltakerne som også hadde deltatt samme sted 50 år tidligere, altså i 1960. Stein var blant disse, og står som nr. 2 fra venstre på bildet. De øvrige personer skulle i stor grad være kjent for dem som har vært med en stund i norsk sjakk.

FM Per Manne døde brått og uventet på Geilo tirsdag 5. mars 2024 i en alder av 60 år.
Det blir bisettelse i Storetveit kirke i Bergen tirsdag 19. mars klokken 14.00.

De følgende minneordene er skrevet av John A. Kvamme med assistanse av Tore Brekke. Partikommentarene er ved Ivar Bern.
Se også minneord hos Bergensavisen og Bergens Tidende.
Det finnes dessuten en minneside hvor man kan skrive en hilsen.

Minneord til Per Manne
skrevet av John A. Kvamme og Tore Brekke

For kort tid siden kom den triste beskjeden at vår gode sjakkvenn Per Manne døde plutselig og uventet i forbindelse med et utenbys arrangement i regi av arbeidsgiver, etter akutt innsettende sykdom.

Per begynte tidlig med sjakk, og meldte seg inn i Bergens Schakklub allerede på midten av 70-tallet, da han var tidlig i tenårene. Per oppnådde tidlig stor fremgang både lokalt og nasjonalt. I 1978 ble han norgesmester i 15-16 års klassen i turneringen som i dag benevnes NM for Ungdom (den gang benevnt NM i skolesjakk).

Under gymnastiden drev han sammen med to jevnaldrende sjakkamerater frivillig arbeid til gode for ungdomssjakken ved å produsere og utgi sjakkbladet Hordasjakken som var rettet mot barn og unge i Hordaland. Fra et kontor i Domkirkegaten ble bladet produsert, og parallelt med dette ble det etablert et sjakkbibliotek (formodentlig med bøker som tilhørte redaksjonen) hvor unge sjakkspillere kunne låne sjakkbøker. I 1982 vant Per uttakningsturneringen for juniorer og representerte deretter Norge i junior-VM (Danmark).

Etter at Per begynte på høyere utdanning ble satsing på sjakk nedprioritert, men han beholdt sin solide spillestyrke på mesternivå. Etter noen års passivitet gjenopptok han i år 1996 regelmessig sjakkspilling da sjakklubben SK96 ble stiftet, bestående av godt voksne spillere som i sjakklig forstand etter alt å dømme hadde sine beste år bak seg. Trodde vi i alle fall. Men det gjaldt ikke for Per som fire år senere gjorde et kanon-resultat i den internasjonale sjakkturneringen «Bergen Chess International 2000» med en ratingprestasjon på 2439, hvilket tilsvarte en plassering på topp-10 i Norgeseliten (aktive spillere med FIDE rating).

Vi lærte sjakkspilleren Per å kjenne som ambisiøs og hardtarbeidende. Dessuten visste vi at han hadde familie og arbeidet ved NHH med matematikk, og at han trivdes meget bra.

Etter hans bortgang har vi gjennom avisene blitt kjent med at han blant studenter og kolleger var en svært godt likt foreleser og ansett som en meget sterk pedagog.

Vi lærte mennesket Per å kjenne som alltid vennlig og positiv. Dette kom blant annet til uttrykk ved at han aldri sa nei til å stille opp i lagkamper for SK96 de årene klubben var aktiv i seriesjakken (1996-2020). I en årrekke spilte vi annethvert år bortekamper mot Førde, og så vidt jeg husker var Per sjåfør og spilte samtlige av disse matchene som krevde en hel dag inklusive reisetid. Under transporten ble det god tid til å fortelle historier og diskutere smått og stort, og Per var alltid en sterk bidragsyter – og alltid med en positiv undertone.

Foruten lagkamper for SK96 spilte Per også en del turneringer i Bergens Schakklub, også etter at han ble hovedmedlem i SK96. Foruten sitt sjakklige- og sosiale bidrag til Bergens Schakklub var han også med på å finansiere klubbens kjøp av egne lokaler i Rosenbergsgaten i 2011.

Per er allerede dypt savnet både som sjakkspiller og menneske. Våre tanker går til hans nærmeste familie.

Sjakkvenner fra Bergen

Minneparti Per Manne
av Ivar Bern

I løpet av sin lange sjakkarriere møtte Per alle de tre norske verdensmestrene. Det ble tap mot en ung Magnus Carlsen i Bergen Chess International 2002, og mot juniorverdensmester Aryan Tari i NM for klubblag i 2018.
Postsjakkverdensmester og klubbkamerat Ivar Bern (2379) ble imidlertid satt grundig på plass da de møttes i nest siste runde av Pers store turnering Bergen Chess International 2000.

Vi går inn i partiet etter hvits trekk 22.h5. Per (sort) har hatt fordel helt siden åpningen, og viser nå at initiativet på dronningfløyen er mye farligere enn hvits spede forsøk på motangrep på kongefløyen.

22…Sxe5 [Per innleder operasjoner bak fiendens linjer. Dette avbyttet gir La6 tilgang til d3–feltet.] 23.fxe5 Ld3! 24.Lg4?! [24.Sb3 yter bedre motstand, men både 24…Sc4 og 24…Lf8 er fordelaktig for sort.] 24…Sc4 25.Sxc4? [25.Le2 er nødvendig.] 25…Dxc4 [25…dxc4! er enda sterkere, med poenget 26.Dxb4? Da7! som truer slag på både d4 og e5. 27.Tf4 kan møtes med 27…h6!! som åpner alle sluser på kongefløyen.] 26.Le3 Tec8 27.hxg6?! [27.h6 er seigere, da det gir sort anledning til å gå i fellen 27…Lxe5?? 28.Tc1! som vinner for hvit.] 27…hxg6 28.b3?! [Svekker c3–feltet, noe Per utnytter nådeløst.] 28…Le4+ 29.Lf3?

29…Dd3! 30.Kg2 Tc3! 31.Lxe4 Dxe4+ 32.Tf3 Lxe5! 33.dxe5 d4 og verdensmesteren kastet inn beltet. (0–1).

Hans Olav Lahlum har lagt ut følgende minneord til Øistein Yggeseth på sin Facebookside:

Minneord til Øistein Yggeseth
Skrevet av Hans Olav Lahlum

Kvelden tirsdag 22. august 2023 kom beskjeden om at Øistein Yggeseth 81 år gammel var gått ut av tiden. Det kom ikke uventet for noen av oss som hadde kontakt med ham, men føltes likevel svært trist for oss alle.

Øistein ble født i et okkupert Norge 19. mars 1942. Familien sto de siste krigsårene i en krevende situasjon på grunn av sin innsats i motstandskampen, og det preget nok veien videre for eldre familiemedlemmer. Som det klart yngste av tre søsken, opplevde Øistein likevel oppveksten i nøkterne kår etter krigen som trygg og harmonisk. Han viste et stort talent for realfag og utdannet seg tidlig på 1960-tallet til elektroingeniør. Øistein trivdes godt med sin første arbeidsgiver i Nemko (Norges Elektriske Materiellkontroll), og ble like godt værende der i over 40 år. Jobben medførte mange reisedager. Øistein var en meget stødig bilfører og gledet seg over muligheten til å besøke ulike steder i Norge.

Det var bare en arbeidsgiver i Øisteins liv – og også bare en kvinne. Hun het Bodil, kom fra Ålesund og var nyutdannet sykepleier da de giftet seg i 1967. Senere levde de lykkelig sammen i Asker tiår etter tiår. Den familieglade Øistein kunne senere i livet betro nære venner at det nok var et savn ikke å ha fått egne barn og barnebarn, men han og kona hadde fem fadderbarn og fulgte med stor glede opp sine nevøer og nieser.

Øisteins første kjente kontakt med sjakkmiljøet var en opptreden på tredjelaget til Gamlebyen skole under Oslo-mesterskapet i 1955. Det var imidlertid først på midten av 1970-tallet, etter sin 30-årsdag, at han dukket opp som turneringsspiller i Asker Sjakklubb. Historien om Øistein Yggeseth og sjakken var en oppbyggelig historie om en mann som i godt voksen alder fant tilbake og videreutviklet en sportsinteresse fra barneårene. Sjakkfascinasjonen beholdt han senere livet ut, selv om han ikke kom nær noe mesternivå som spiller. Øisteins egen rating passerte aldri 1500, men han kom i større grad enn noen annen til å utvikle og vedlikeholde det vel fungerende nasjonale ratingsystemet Norges Sjakkforbund hadde de siste tiårene av 1900-tallet. Han hadde også i jobbsammenheng tidlig fattet interesse for informatikk, og tok både kompetansen og arbeidsgleden derfra med seg inn i sine sjakklige tillitsverv. Øistein ble kretsdommer i 1983 og leder for den norske ratingkomiteen året etter. I 1986 gikk han inn i Norges Sjakkforbunds sentralstyre som turneringssjef og tre år senere ble han utnevnt til Internasjonal dommer. Øistein viste liten interesse for internasjonale oppdrag han nok ellers kunne fått. Det var norsk sjakk han virkelig brant for. Sommeren 1988 sto han der for første gang som ansvarlig turneringsleder for NM – som på hans hjemmebane i Asker satte ny rekord med 564 deltakere.

Mens folk kom og gikk på alle andre poster i sentralstyret, ble Øisteins Yggeseth sittende som turneringssjef for Norges Sjakkforbund i hele 26 år. I behagelig kontrast til situasjonen i mange andre sjakkforbund ble arbeidet her til lands ledet av ubetalte idealister. NSFs turneringssjef var i år etter år norsk sjakks kanskje mest oppofrende og tålmodige hverdagshelt.

Mellom arbeidsreisene satt han der med sine frivillige arbeidsoppgaver time etter time, dag etter dag, uke etter uke – og år etter år. På sin 50-årsdag i 1993 satt han som vanlig vakt på sjakkontoret for å ta imot dagens seriesjakkresultater. Knapt noen trakk i tvil kompetansen og arbeidsinnsatsen, men på så mange år som turneringssjef ble han ganske uunngåelig hoggestabbe for ulike typer misnøye fra klubber, lag og enkeltpersoner. Øistein kunne sant nok også til tider oppleves som firkantet. Han avslo ved en anledning søknad om spill i NMs mesterklasse for en spiller med rating 2099 – med en kort henvisning til at kravet på internasjonal rating ifølge reglementet var 2100. Det lå under innslagene av paragrafrytteri en bevisst filosofi: Øistein så seg alltid som en tjener for norsk sjakk. Han ønsket ikke å gi seg selv makt til å ta mange avgjørelser basert på skjønn, og ønsket da heller å styre i samsvar med klart definerte regler.

Øistein var fullstendig klasseløs i sin håndtering av spilleregler og ratingregler, og var selv etter 20 år som turneringssjef uten noe snev av arroganse. «Mine avgjørelser kan ankes til reglementsutvalget», var hans korte og ryddige svar til de som tilkjennega misnøye. Han tok det til etterretning uten noen protester de ganske få gangene hvor reglementsutvalget endte opp med å omgjøre hans avgjørelser. Øistein var ansvarlig turneringsleder i NM en rekke ganger. De årene arrangøren ikke ba ham om å være turneringsleder, stilte han i stedet opp som menig og betalende deltaker i en av de lavere ratingklassene. Der tok han alltid seire og tap med samme gode humør. I et av mine tidligste minner av Øistein satt han med en svært dårlig stilling på brettet og så på at motstanderen akkurat klarte tidskontrollen ved 40 trekk. Øistein grep umiddelbart klokken og stilte den tilbake. Da en overivrig turneringsleder spratt frem for å bemerke at klokkene ikke skulle stilles tilbake etter 40 trekk, svarte Øistein muntert: «Joda, for nå er partiet ferdig! Jeg har gitt opp!»

Øistein forble tross sin udiskutable intelligens en beskjeden mann hele livet. Han hadde visst, både i arbeidslivet og sjakken, sett for mange selvsikre menn som for lenge klamret seg fast til sine posisjoner. Øistein ville ikke risikere å bli en av dem, og trådte alt som 61-åring ut av arbeidslivet. I 2012, fem år etter at han ble utnevnt til æresmedlem i Norges Sjakkforbund, frasa han seg hva som ellers ville vært et garantert gjenvalg på turneringssjefposten. Som leder for ratingkomiteen ble han sittende i ytterligere fem år. Symbolsk nok forsvant Øisteins siste nasjonale verv da det norske ratingsystemet ble avviklet i 2017. Han fortsatte ytterligere noen år som turneringsleder for de ukentlige klubbkveldene i Asker Sjakklubb, men svarte i senere år høflig nei takk til forespørsler om nasjonale dommeroppdrag. Nok kunne han fortsatt gjort en svært god jobb der, men Øistein følte at han ble sliten fortere enn før og ville ikke påta seg oppdrag uten å være helt sikker på at han kunne gjennomføre dem på en fullgod måte. I sjakkmiljøet ble han likevel alltid værende. Den siste NM-deltakelsen som spiller kom i 2018, men han spilte tross helsemessige bekymringer klubbpartier i Asker SK helt inn i sitt åttiende år. Fascinasjonen for spillet satt i – og det samme gjorde gleden over å treffe gamle venner og nye bekjente der. Å kunne følge partiene til Magnus Carlsen og andre toppspillere på norsk TV hjemmefra var en mulighet han sjelden lot gå fra seg.

Når jeg nå tenker tilbake på de utallige møtene og samtalene Øistein og jeg hadde gjennom mer enn 30 år, blir særlig to hengende igjen. Den første er fra et eller annet NM midt på 1990-tallet, hvor vi sittende igjen i turneringsledelsens lunsjrom etter at de andre turneringslederne hadde gått. Det lå et enkelt pizzastykke igjen – og vi så plutselig begge på det. Øistein var ansvarlig turneringsleder og hadde dessuten spist mindre enn meg. Han var i sin fulle rett til å ta det siste stykket, men kom i stedet med en for ham så typisk konsis og sympatisk kommentar: «Vi deler det likt!»

Så var det vårt siste møte – det fra fredag 30. juni 2023. Øistein sendte meg tirsdagen før plutselig en e-post med forespørsel om å få kjøpe to av mine historiske bøker. Han forklarte at han helt manglet energi på grunn av helseproblemer. «Kjeder meg veldig, har kun TVen, og det er heller ikke rare greiene. Så hvis du har disse to bøkene tilgjengelig, og kan selge dem til meg ville det lysne litt på tilværelsen», skrev han. Jeg forsto umiddelbart alvoret når Øistein ordla seg slik, og tilbød meg å komme ut med bøkene til ham straks jeg fikk tak i dem. Dermed møttes vi tre dager senere i et uforstyrret hjørne på Asker stasjon. Det ble et fint og samtidig litt trist siste møte. Vi utvekslet noen ord om fortid og nåtid. Jeg foreslo at vi skulle sette oss ned og ta en kaffe, men Øistein svarte at selv et kaffemøte nå dessverre var blitt altfor slitsomt. Han var helt klar i hodet, men hadde mye vondt i kroppen, og sa at han håpet på en snarlig oppklaring om hva som var galt. Så takket han for bøkene og kjørte hjem til sin kjære Bodil. Da jeg noen uker senere sendte et spørsmål om hvordan det gikk, svarte Øistein med karakteristisk effektivitet at han hadde fått en avklaring, men at situasjonen var blitt enda verre og meget alvorlig. «Bøkene er absolutt til glede, selv om kreftene ikke er de helt store», avsluttet han. Det ble de siste ordene vi utvekslet. Minnebildene av norsk sjakks kanskje største hverdagshelt fra de siste 40 årene tar jeg med meg videre. Jeg har vel trolig aldri møtt et bedre, mindre selvhevdende og mer helstøpt menneske.

Hvil i fred, Øistein.

Vi viderebringer Jøran Aulin-Janssons minneord til Øistein Yggeseth:

En klippe er borte
Skrevet av Jøran Aulin-Jansson

Sjakk-Norge og mange andre fikk en meget trist beskjed på kvelden den 22. august i år.
Øistein Yggeseth sovnet inn på Bråsett bo- og behandlingssenter i Asker etter kort tids sykdom.

Jeg ble kjent med Øistein i midten av 70-årene, da han kom til Asker Schakklubb. Ifølge informerte kilder var ikke dette første gang han flyttet trebrikkene, han deltok nemlig i Oslomesterskapet for folkeskolelag i 1955 for Gamlebyen skoles tredjelag.

Øistein var en habil spiller med trygg avstand fra både topp og bunn. Uansett hvordan partiet endte, var han en gentleman og en behagelig mann når partiet ble analysert.

Det var ikke bare spillingen som inspirerte Øistein ved sjakken. Han likte også å sette opp rundene. Og det gjorde han til gangs, i den forstand at han var turneringssjef for Asker Schakklubb i 40 år. Det er ikke mange som kan matche det. Tar vi med at han også var styremedlem i klubben i nesten like mange år, er det enda færre. Som om dette ikke var nok, skal det også gjøres klart at hans innsats for Norges Sjakkforbund var minst like imponerende. Fra midten av 80-årene helt fram til 2012 var han Turneringssjef og samtidig sentralstyremedlem i sjakkforbundet, i tillegg var han også Norges ratingsjef fra 1984 til 2017, da den norske ratingen ble lagt ned. Han deltok også i utallige utvalg for NSF.

Som sjakkdommer gikk han gradene fra kretsdommer i 1983 og helt opp til International Arbiter i 1989.
Kort sagt, hans innsats for sjakken i Norge var enestående, og vi står alle i dyp takknemlighetsgjeld til han.

I tillegg til de titusenvis av timer han tilbrakte i sjakk var han også glødende opptatt av modelltog, sin jobb på NEMKO, og ikke minst sin kone Bodil og øvrig familie.

Selv om Øistein var en ruvende skikkelse i norsk sjakk, var han en stille og forsiktig mann.
Han var ingen tilhenger av sigarettrøyk, og heller ingen storforbruker av alkohol. Men på mange andre områder fant vi sammen, og jeg har hatt stor personlig glede og nytte av samværet og samarbeidet med Øistein.

Du er dypt savnet allerede, og vi lyser fred over ditt minne.

Jøran Aulin-Jansson
På vegne av Asker Schakklubb

Øistein Yggeseth har gått bort i en alder av 81 år. Norges Sjakkforbunds president Anniken Vestby har skrevet en siste hisen som er hentet fra Sjakk.no.
Se også Torstein Baes intervju med Yggeseth fra Norsk Sjakkblad 6-2010.

Øistein Yggeseth er død
Skrevet av Anniken Vestby

Øistein Yggeseth døde i går kveld (22.08.2023) 81 år gammel. Øistein var turneringssjef i NSF i en årrekke og senere ratingsjef i mange år. Alle i Sjakk-Norge kjenner Øistein, og som turneringsleder var man stadig i dialog med han.

Øistein var også internasjonal sjakkdommer og ansvarlig turneringsleder for både nasjonale mesterskap og utallige klubbturneringer i Asker Schakklubb.

Øistein Yggeseth ble utnevnt til æresmedlem i NSF i 2007, den aller høyeste utmerkelsen vi har.

Takk for gode minner, Øistein og en uvurderlig innsats for norsk sjakk.
 

Magne Følling har gått bort i en alder av 85 år. Begravelsen har funnet sted i stillhet.

Magne Følling er død
Skrevet av Øystein Brekke

Magne Følling, en av Bergens Schakklubs beste spillere gjennom tidene, døde lørdag 5. august 2023 etter en tids sykdom, 85 år gammel.

Magne Følling toppet karrieren sin med andreplass i eliteklassen i NM 1970 i Kristiansund, bak IM Svein Johannessen. Han vant blant annet gode partier mot to av favorittene, Ragnar Hoen og Eivind Poulsson. Følling debuterte da i eliteklassen, 32 år gammel. Han startet med turneringssjakk i nesten voksen alder, ganske unikt for en spiller på pallen i eliteklassen.

Magne fortalte meg at han lærte sjakk hjemme i Bergen i 10-årsalderen i 1948, av å lese Olaf Bardas bok «Sjakk» og ivrig følge Einar Haave sitt radioparti mot skotten Fairhurst. Deretter spilte han gjennom partiene fra VM-turneringen i 1948, men hadde knapt noen å spille med. I 1950 flyttet familien til Harstad, og Magne kom plutselig i en skoleklasse der alle guttene spilte sjakk. Etter å ha studert mesterpartier hevdet han seg likevel som den fremste i sjakk. Etter en tid ble han noe med i Harstad Sjakklubb og spilte sitt første NM i Steinkjer i 1956 der han kom midt i juniorklassen, 18 år gammel.

Under to studieår i hovedstaden fra 1957 til 59 fikk Følling nye impulser i Oslo Schakselskap. Deretter fortsatte han medisinstudiet i hjembyen og ble med i Bergens Schakklub (BS) i de neste tiårene, der hans travle virke som lege på Haukeland sykehus begrenset aktiviteten.

Magne Følling kom som ganske ukjent og måtte starte i nest øverste klasse i klubben, klasse 1, som han vant. I et ganske forrykende sjakkmiljø i BS utover 60-tallet hevdet han seg snart i fremste rekke. – Følling ble en markant skikkelse i miljøet og bidro sterkt til å heve nivået og en mer seriøs holdning til sjakk, forteller Håkon Eiken (76) som også var sentral i dette og ble juniornorgesmester i 1966. Da BS stilte opp i den første Landsserien i sjakk i sesongen 1966-67, og vant foran Oslo Schakselskap, var litt av hemmeligheten at Følling på førstebord hevdet seg bedre utad også mot sterke spillere. Den plasseringen forsvarte han ofte med gode resultater, helt til og med NM-finalen i 1983.

Senere steppet han på oppfordring fra klubbens unge spillere inn og spilte noen partier også i NM-finalen i 1987. Følling avsluttet med remis mot Espen Agdestein, OSS i fjerde runde, en kamp som endte 3-3. Følling meldte at de unge på laget nå var voksne til å ta dette videre alene, en kommentar som Ole Kvamme mener var psykologisk viktig for suksessen til klubblaget i årene som fulgte.

Følling rykket opp i eliteklassen da han vant Mester kandidat på Hamar i 1969 og deltok sju ganger på 70-tallet, derav fem i eliteklassen og to i mester kandidat. Sitt mest berømte parti vant han i stor stil med dronningoffer mot Steinar Lindblom i Det åpne NM i Gausdal 1971, et parti som også smakte trykksverte ute i verden.

Nyheten om Magne Føllings bortgang møtes med vemod av alle gamle sjakkvenner som minnes en vennlig, stillferdig mann med gode replikker, en gentleman i turneringene ved både seier og tap og en sjakkspiller som kunne briljere, men mest var sannhetssøkende, ydmyk og kunnskapsrik i en tid før slikt ble «in» i sjakkmiljøene våre.

Øystein Brekke