Petter Stigar: NSF og Kindred-avtalen: Noen personlige betraktninger
FM Petter Stigar ønsker å formidle følgende innlegg i Kindred-debatten. Stigar er bl.a. stormester og olympisk mester i fjernsjakk (postsjakk).
NSF og Kindred-avtalen: Noen personlige betraktninger av Petter Stigar
Til medlemmer av Norges Sjakkforbund
Petter Stigar (Foto: First Saturday)
La meg begynne med å si noen ord om meg selv. Selv om jeg har vært medlem av ulike sjakklubber siden 1972, har jeg aldri betraktet NSF på annet enn avstand. Dette har nå endret seg. Den foreslåtte Kindred-avtalen har vekket meg av dvalen.
La meg fortelle litt mer om meg selv. Politisk sett er jeg liberalist i dypet av min sjel. Det ligger trolig i genene, ettersom jeg har en onkel som var blårusspresident i 1951. På Universitetsplassen holdt han en syttendemaitale, der han filleristet «byråkratiet og rotestaten». Dette ifølge Morgenbladet, som gjenga tiradens høydepunkter.
Leserne forstår følgelig hvorfor jeg har tilhørt partiet Høyre i mesteparten av mitt voksne liv. Jeg nevner dette fordi spillmonopolet er ett av flere momenter som svirrer rundt i diskusjonen om Kindred-avtalen.
Mer om meg selv: Jeg har inntatt standpunkt i mange verdiladede spørsmål, så som sexkjøpsloven, eggdonasjon og ekteskap mellom likekjønnede. En dag skal jeg nok også mene noe om spillmonopolet. Når den dagen kommer, ønsker jeg imidlertid å debattere som politisk interessert samfunnsborger; ikke som medlem av NSF.
Man ser hvor det bærer. Jeg liker ikke avtalen med Kindred. Det skyldes ikke bare at spillindustrien gjør meg kvalm. Det har også andre årsaker.
I min ungdom var jeg en uforsonlig kritiker av formynderstaten. Ikke slik å forstå at dét var spesielt heltemodig eller originalt. I mine kretser var det temmelig vanlig. Til min ros skal det sies at synsfeltet utvidet seg ettersom årene gikk. Jeg fikk øynene opp for samspillet mellom det offentlige, markedet og frivillig sektor. Og gradvis gikk det opp for meg: Uten frivillige stopper verden. Dette førte til fordypelse i frivilligheten og dens forutsetninger.
Og her er vi ved poenget. Styret i NSF må ha glemt hva det vil si å lede en organisasjon basert på frivillighet. Man må holde flokken samlet, ellers kan det gå galt. Kindred-avtalen har allerede virket mer splittende enn godt er. Lotteritilsynet er kritisk. Det samme er diverse instanser som bekjemper spillavhengighet. Jeg kan ikke uttale meg om Kindred-avtalens rettslige sider, men såvidt jeg har forstått må NSF regne med å bli fulgt med juridiske Argus-øyne dersom avtalen inngås. Dét er ille nok. Konklusjonen gir seg selv: NSF har kommet i skade for å innlate seg med en altfor kontroversiell aktør. Nei-sidens representanter – ære være dem – er de som klarest har forstått grunnlaget for NSFs virksomhet. Avtalen med Kindred bør stemmes ned. Med dette synspunkt reiser jeg til kongressen, før jeg trolig glir tilbake i sjakkpolitisk dvale.
Til slutt: Ingen må tro at jeg ikke nærer en dyp og oppriktig hengivenhet for penger. Det gjør Høyre-folk som regel. Forbundets viktigste kapital er imidlertid mennesker; ikke millioner. Et «ja» til samarbeid kan derfor bli en kostbar affære.
Bergensjakk
