Jan Arild Breistein er død, 61 år gammel, etter flere års kreftsykdom.

Breistein var svært sentral i Bergens quizmiljø og en kjent sjakkpersonlighet i byen.
Utenfor Bergen huskes han kanskje mest for sine quizinnslag under TV 2s sjakksendinger og fra quizprogrammet Jaget på TV 2.

Breistein var initiativtaker til og arrangør av Bergen Spillfestival som ble startet i 1997. Sykdommen gjorde at han i fjor overlot ansvaret for festivalen til Ole Valaker. I august 2018 ble Breistein tildelt Norges Sjakkforbunds hederstegn i gull, noe vi rapporterte om her.

Breisteins bortgang er omtalt hos Bergens Tidende og Bergensavisen.
Vi bringer her minneord fra Ole Valaker og Ole Fredrik Kvamme:

JAN ARILD BREISTEIN (1957-2019)
av Ole Valaker

Hva ville du gjort hvis legene sa at du skal dø, men ikke når? Hvis du gikk med en dødsdom i flere år?

Det har jeg tenkt mye på etter Jan Arild Breistein i april i fjor spurte om jeg ville overta Bergen Spillfestival, festivalen som i 2009 var verdens største i sitt slag, ifølge Bergen Byleksikon.

– Hvorfor? Det klarer du utmerket selv?
– Jeg har kreft. Jeg skal dø.

Da fikk jeg også vite at han allerede hadde gått rundt med diagnosen i lengre tid. At det var grunnen til at festivalen var blitt mye mindre de siste årene.

Fra det øyeblikket var det ingen tvil i mitt hode: Bergen Spillfestival skal bestå. Livsverket til Breistein, det han har gjort i 22 år og som har gledet meg og tusenvis av andre bergensere, skal ikke bli glemt. For å være helt sikker på det, skal festivalen bli enda større og bedre, en gigantisk fest i barna og frivillighetens ånd.

På den andre siden dukket det opp mange spørsmål:

Ville jeg lagt meg ned hvis jeg visste at jeg skal dø? Ville jeg blitt sint, bitter, innesluttet?
Jeg håper (men tror dessverre ikke) at jeg ville klart å leve og tenke som Jan Arild Breistein.

Dette er første gang jeg skriver jeg et minneord. Jeg griner når jeg skriver. Samtidig minnes jeg det siste året med glede og beundrer Breistein for det han har lært meg om livet.

Da vi planla Bergen Spillfestival 2019, var han med på møter, fotografering, planlegging per telefon. Han ville delta, være i loopen, bli oppdatert. Når vi hadde avtalt et møte, måtte jeg alltid ringe og minne ham på møtet. Ofte måtte han melde avbud. Og spørsmålet meldte seg stadig vekk: Når kan du egentlig ringe til en som er dødssyk, en som er inn og ut av sykehus? Når blir det mas og ubehag? Hva kan du si og be om?

Og hva svarer du han når plutselig utbryter (i slutten av november):
– Jeg kommer ikke til å overleve nyttår.

Beskjedene hans kunne være så brutale at de etset seg fast i hjernen, øyeblikkene er frosset fast.

For Breistein var det den naturligste ting i verden. Han snakket åpent om tilstanden og fremtiden. Han jobbet fulltid med quiz og var stolt av det.

Så kom nyttår, og han levde. Han virket så bra at vi nesten glemte at han var syk. Vi planla for at han skulle være med på å arrangere turneringer i sommer. Han deltok i et prosjekt på Radiumhospitalet i Oslo som ga håp.

Da den nye spillfestivalen endelig skulle lanseres i mars, var noe galt. Han gikk vondt, han måtte kjøres det lille stykket fra leiligheten i Vestre Murallmenningen til USF Verftet.

Først helt på slutten trakk han seg tilbake. Han ville ikke ha besøk på sykehuset.
– Jeg trenger ro, først og fremst, skrev han i en e-post i april og la til en trist emoji.

Men han sluttet ikke å tenke og planlegge. Senest lørdag ville han fortelle om en lego-gal familie han hadde lest om. Og da han så at sjakk- og quizdelen av Bergen Spillfestival var under kontroll, ble pokerturneringen hans hjertebarn. Han frydet seg over at den var tilbake i spillfestivalen etter mange år.
– Jeg ligger innlagt på fjerde uken. Jeg vil meddele mine 1000 venner at de kan mikro-sponse pokeren, var en av de siste beskjedene han sendte.

Et av mine første minner med Breistein er fra tenårene, rundt 30 år siden. På bussen til en sjakkturnering i Fyllingsdalen havnet jeg i en høylytt diskusjon med en annen ung sjakkspiller, som to brølaper på vei til bokseringen.
Da grep Jan Arild Breistein inn. Han likte å være megler.

Han likte også å være fremsnakkeren som kunne fortelle vilt fremmede at jeg hadde vunnet NM i cafesjakk. Han likte å få andre til å føle seg bra.
Han var i sitt ess når han kunne glede barn med 1 million legoklosser, med kjempescrabble eller gigantsjakk, eller når han kunne posere på en gyngehest på Torgallmenningen.

Spesielt fra starten av 90-tallet og frem til festivalen var på høyden i første tiår etter milleniumsskiftet, var sjakk en sentral del av livet til Breistein.

I en samtale knyttet til anmeldelsen av boken «Sjakkspillere», beskrev konen Gro Jørstad Nilsen ektemannen som en som «har spilt sjakk hele ditt liv».

Han deltok ivrig i konkurransesjakk, men en lett og leken spillestil som fremprovoserte raske seire og wow-ing fra sidelinjen. Men de tvilsomme åpningsvalgene, såkalte gambiter, holdt ikke helt mot de beste.

Nå er det så lenge siden han spilte konkurransesjakk at han har falt ut av rankinglistene. Da Landsturneringen var sist i Bergen i 2009, var med på å arrangere. Han produserte sogar en oppgave som ingen klarte å svare på.

Han elsket å stille spørsmål, gi utfordringer, vise supertrekket fra partiet han hadde spilt. Han var som en lærer. Akkurat som når han spredte fasiten fra forrige ukes quiz på e-post, leverte Breistein ved denne anledningen en lang forklaring på løsningen. Som altså er spesialtrekket en passant 1. fxe6 ep fulgt av sjakk matt med dronningen.

Han stiftet sjakk-klubber, en på Nordnes og en på Voss, antakelig som en ytterst få som tatt en slik dobbel. Og ikke minst etablerte han sjakk som en sentral del av spillfestivalen.

Men det skulle gå mange år før Norges Sjakkforbund satte pris på innsatsen. Da vi oppdaget i fjor at han ikke hadde fått noen utmerkelse, ba vi om han skulle få gullmerket.

Den umiddelbare reaksjonen fra kontoret i Oslo at: «… kanskje hedersplakett er det riktig her, den er til ildsjeler på klubb- og kretsnivå.»

Forbundet fikk følgende svar: «Jeg tror ikke det er mange sjakkarrangementer i Oslo som har egen Wikipedia-artikkel og som finnes i byens turistbrosjyrer. Det sier noe om at dette er større enn Bergen – og han har holdt på i 30 år.»

Breistein fikk gullmerket.
I september reiste sjakkpresident Morten Lillestøl Madsen seg under en quiz på Cafe Opera og ba om ordet. En rørt Breistein nøt trampeklappet og oppmerksomheten som fulgte på Facebook.

Gjennom årene hadde han både profesjonelt og privat glidd mer over i nettopp quizmiljøet. Allerede på barneskolen skal Breistein ha skulket timene for å være med på quiz.

Han oppdaget i godt voksen alder at det fantes muligheter til å leve av hobbyen, som en av de få i landet. Antakelig var det en godt betalt dagsjobb hos en bedrift som ansporet ham.

I 2007 kom boken Kviss for kvasse – selvsagt med 2007 spørsmål – men i vår TV-fikserte kultur huskes han trolig best for «Jaget» på TV 2 syv år senere.

I Bergen er imidlertid Breisteins navn uløselig knyttet til Cafe Opera. De første møtene om videreføring av spillfestivalen la han selvsagt til Opera. Det var møterommet hans. Arbeidsplassen. Hans andre hjem. I et intervju i 2016 fortalte han at han ble rastløs hjemme. Derfor gikk han til Opera etter frokost (og det var helst når andre spiste lunsj!) og leste en god bunke med aviser for å finne gode spørsmål. Det skulle være ferskvare, mest mulig aktuelt.

Han laget etter eget utsagn 21 spørsmål i snitt hver dag. Ikke bare til Opera-kveldene, men også BT-quizen. Den som BT prøvde å rasjonalisere bort, før leserstormen gjorde at sjefredaktøren måtte gå kanossagang.
«Sterke reaksjoner fra publikum har fått Bergens Tidende til å snu», meldte BT.no i 2013.

Jan Arild Breistein var en mann med mange talenter, interesser og ansikter. I «Jaget» var han streng og alvorlig i dress, på Opera var han et stort smil.

Opera-eventyret startet ikke før rundt år 2000, men koblingen var alltid der. Det vet jeg fordi jeg deltok i den aller første konkurransen som kan knyttes til Bergen Spillfestival. På legendariske Cafe Amorini avholdt Breistein i 1991 NM i cafesjakk (der det er lov å drikke øl og snakke under partiene!) og han delte ut øl- og matbonger fra nettopp Opera som premie.

Senest i påsken var han i sving, med promotering av påskequizen i Schibsted-avisene. Han skrev:
«453 lystige spørsmål signert den sofaliggende Breistein».

Jan Arild Breistein var en offentlig, men samtidig privat mann. Han snakket sjelden om familien, men i små drypp var det lett å høre at han var stolt av sine to sønner og glad i Gro. Han omtalte henne gjerne som «min gode kone».

Jeg aner ikke hvilket politisk parti han sympatiserte med. Men han kunne vært politiker. Han hadde evnen til å påvirke andre med det han sa. Han var et tenkende menneske, og fikk andre til å tenke.

Breistein var aldri sint eller ute av balanse. Det er en spillers fordel og ulempe. Jeg vet bare om en ting som gjorde ham opphisset. Han skaffet et stort beløp som gikk rett i kassen til barne- og ungdomssjakkretsen. Så fant styret ut at de ikke ville ta imot penger fra bingospill. Hvis noen kom i skade for å nevne dette, så …
Over 200.000 kroner står den dag i dag i et fond, og bruken av dem er oppe til vurdering i disse dager.

Fondet kunne vært oppkalt etter Breistein. Han var ikke opptatt av slike ting. Men det han var og gjorde vil leve videre. Vi er mange som vil ta vare på minnene.

 

Vil du leke med meg?
av Ole Fredrik Kvamme

Dette enkle spørsmålet har fylt oss alle med glede, kanskje særlig om vi var litt usikre og et sted vi ennå ikke følte oss helt hjemme.

«Vil du leke med meg?» var det Jan Arild Breistein spurte alle om hele sitt voksne liv i Bergen.
Jeg møtte ham på 80-tallet da han kom flyttende fra Drøbak, denne irriterende kunnskapsrike og samtidig så inkluderende fyren. Han som sa: «Vi må jo legge til rette for at folk skal kunne spille.» Han som aldri var redd for å legge listen høyt, men heller sa: «Kommer det for mange deltakere, så er det bare et luksusproblem.»

Jan Arild Breistein var født i 1957, så han gikk bort så altfor tidlig. Jeg kjente ham ikke i barne- og ungdomsårene, men i de 20 årene vi laget spillfestival sammen, opplevde jeg at han aldri gikk av veien for å ofre av sin egen tid for at andre skulle kunne more seg. NM i cafésjakk var bare ett av hans hjertebarn, men det ble så vellykket at han ble fikk Norges Sjakkforbunds hederstegn i gull.

Han var en mann som alltid var villig til å lære seg noe nytt og ta et tak for at andre skulle bli inkludert. De siste 20 årene var han quizmasteren vår, ikke bare på Café Opera eller i avisene, heller ikke bare som «Jegeren» i TV 2s sendinger men også på kafeene når vi lurte på ting. Han kunne ikke bare svarene, men også fortelle oss hva som var en lur måte å huske dem på.

Jeg kjenner mange vellykkede mennesker, men Jan Arild var av den sjeldne typen som gjennom quiz og spill skapte sin egen arbeidsplass. Han hadde også en enestående evne til å få folk til å jobbe sammen.

Han har gått bort nå, og vi gråter, selv om det ikke var det han egentlig hadde villet. Han ba aldri om noe for seg selv, men hvis vi vil hedre hans ånd, kan vi fortsette å la alle ha verdi. Hadde jeg ikke kjent ham, ville jeg sluppet å være trist nå, men jeg er så uendelig glad at jeg fikk sjansen til å kjenne ham. All sorgen jeg nå føler, er ingenting mot all den gleden jeg kan kjenne på som en av dem som var privilegert nok til å få kjenne ham. En fyrlykt er slukket, men tankene hans lever videre.

Jan Arild var imidlertid først og fremst ektemann og far. Hans to sønner er fagfolk av internasjonalt format, men de husker nok begge godt hvordan de i barndomshjemmet fikk leke seg til lærdom.
Både de og hans kone, Gro, visste alltid at familien kom først, særlig hvis det var noe de trengte. Alle burde vi lære av den måten han tok vare på dem han var glad i.

Hvil i fred, min gode venn. En bedre lekekamerat og venn kunne man ikke håpe på.