Hans Olav Lahlum har skrevet følgende minneord til Alf Roger Andersen, som gikk bort 3. september 2022 i en alder av 51 år:

Minneord til Alf Roger Andersen
av Hans Olav Lahlum

I sjakkmiljøet, som i mange andre miljøer innenfor sport og kultur, er det ofte vanskelig å huske eksakt når man møtte et annet menneske for første gang. Den to år eldre Alf Roger Andersen fra Alta var for meg en slik sjakkvenn, som liksom bare alltid hadde vært der og alltid skulle være der. Jeg er ute av stand til å si når og hvor jeg først traff Alf. Jeg husker at vi snakket sammen under Ungdoms-NM i Fyllingsdalen i 1991, og at han da gjorde et engasjert forsøk på å oppklare for meg hva som hadde skjedd i et særdeles turbulent remisparti han spilte mot en av Norges aller beste juniorer. Kombinasjonen av den uforsonlige kampsjakken og den glade vennligheten utenfor brettet var der fra første stund.

Alf vokste opp som den klart yngste i en søskenflokk på fire, i en familie uten noen sjakktradisjoner. Noen barnestjerne ble han da heller ikke. Det var i midten av tenårene at sjakken overtok fotballens tidligere posisjon som hans største sportslidenskap. De første årene på 1980-tallet var han en av de lovende og underratede «distriktsjuniorene», som spilte seg opp mot mestergrensen på 2000 i rating til tross for et begrenset utvalg av turneringer, trenere og sterke motstandere i hjemfylket. Han beholdt alltid dialekten og identiteten fra Finnmark, men hadde på grunn av skole og jobb base på det sentrale Østlandet da han fylte 20 i 1991. Gjennom hele 1990-tallet var han en trofast deltaker i ulike sjakkturneringer her. Som mangeårig student på Universitetet i Oslo fant han naturlig sitt nye sjakklige hjem i Akademisk Sjakklubb. Spillestyrken stabiliserte seg på et solid mesternivå over 2100, selv om spillestilen egentlig var alt annet enn solid. Alf ble aldri noen stor åpningsteoretiker eller slepen sluttspilltekniker, men spilte som 30-åring i 2001 fortsatt ambisiøs angrepssjakk og havnet fortsatt ofte i ville tidsnødsdueller. Han hadde et betydelig potensial for å vinne partier mot høyere ratede motstandere, og kompenserte dermed for at han også gikk på en del tap.

Ved inngangen til 2000-tallet var Alf en livsglad student og ungkar som jobbet deltid i postverket og spilte sjakk i lokale, nasjonale eller internasjonale turneringer når han hadde ledige helger og ferieuker. På en busstur til en internasjonal sjakkturnering i Praha sommeren 2001 møtte han plutselig den store kjærligheten, i form av den sju år yngre kvinnelandslagsspilleren Ellen Hagesæther fra Karmøy. Historien om Alf og Ellen ble gjennom 21 år senere historien om to mennesker som kom fra ulike deler av landet, jobbet med ulike ting og fremsto som ulike personligheter, men likevel trivdes bedre i hverandres selskap enn med noen andre i verden. Sin interesse for sjakk, reiser og sosialt samvær kombinerte de ved å spille sjakkturneringer i ulike land. Alf hadde ingen barn selv, men holdt jevnlig kontakt med sine søstre i Finnmark og var en snill onkel for barna deres.

Alf fullførte få år senere sin mastergrad i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Han var glad i å undervise og tenkte mye på å bli lærer, men trivdes så godt med kollegene i postvesenet at han fortsatte i jobben der. Da han fylte 40 i 2011 var sjakken hans største lidenskap på fritiden, men han hadde også mange venner blant andre Liverpool-tilhengere i fotballens verden. Han spilte lagsjakk i eliteserien for Akademisk, og var i individuelle turneringer en sterk mesterspiller med et ratingtall rundt 2200. Noen år senere fikk han det som 47-åring plutselig til å løsne med sin optimistiske angrepssjakk. I mesterklassen under NM 2018 hadde han fem seire og fire remiser på ni runder, og kom på en sterk andreplass som kvalifiserte ham for neste års eliteklasse. Alf var enda mer glad og inspirert enn vanlig de neste månedene, og var ofte å se på den nystartede sjakkpuben Good Knight i Oslo. Den var med sin kombinasjon av sjakk og sosialt samvær et møtested helt etter Alfs hjerte, og han stilte gjerne opp som instruktør for nye sjakkspillere der. Fremgangen i hans egne partier fortsatte, og ratingtallet begynte å nærme seg 2300. Resultatene falt noe tilbake igjen i 2019. Den sene debuten i eliteklassen ble en inspirerende opplevelse, men endte med fire uavgjorte og fire tap på åtte spilte partier. Alf skyldte aldri på noe annet enn egne feilvurderinger når han tapte sjakkpartier, men følte seg ikke opplagt og hadde skuffende sjakkresultater den høsten.

Våren 2020 fikk Alf en alvorlig kreftdiagnose. At pandemien gjorde det svært vanskelig å få spilt sjakkturneringer gjorde det nesten halvannet året enda tyngre. Alf forble en ukuelig optimist også i møte med en tidvis både smertefull og utmattende kreftbehandling. Høsten 2021 hadde han ikke fått spilt turneringspartier på halvannet år, og hadde gitt beskjed om at han på grunn av pågående cellegiftbehandling ikke kunne spille de første kampene. Han møtte likevel opp for å se Ellen og de andre lagkameratene spille i den første runden, og nevnte at han følte seg frisk nok til å kunne spille hvis noen av de andre ble forhindret dagen etter. En av lagkameratene tilbød ham spontant sin plass på laget i runde to. Alf takket ja til tilbudet, flyttet b-bonden i første trekk – og vant partiet sitt i flott angrepsstil. I tre senere lagkamper så man likevel at han var preget av sykdommen. Alf spilte opp flere gode stillinger, men slet med konsentrasjonen og kreftene i andre halvdel av partiene.

Jeg kan altså ikke huske når jeg første gang møtte Alf, men desto tydeligere husker jeg da det siste måltidet og den siste samtalen med ham. Datoen var 6. mars 2022. Alf hadde ikke spilt den dagen, men ville gjerne være med oss lagkameratene ut på middag etterpå. Han hadde tatt med et sjakkbrett og krevde å få se alle partiene fra dagens lagkamp. Det ble en rar og hyggelig kveld. Vi visste at Alf var alvorlig syk og uroet oss for hvordan det gikk med ham, men ville ikke ta opp temaet når han ikke gjorde det selv. Alf ville heller ha en munter kveld og snakke om sjakk. På vei ut sa han kort at situasjonen med helsen var alvorlig, men at han skulle prøve en eksperimentell ny behandlingsmåte og at han håpet å kunne spille sommerens NM. Slik ble det ikke: Alf og Ellen reiste til Kongsvinger for å spille Sjakk-NM i juli, men måtte like før start erkjenne at helsesituasjonen hans ikke tillot det. I august oppsto det komplikasjoner som gjorde at han måtte legges inn på sykehus. Han fulgte i våkne øyeblikk der ivrig med på resultatene både i sjakk og fotball, og håpet i det lengste på helsemessig forbedring. Det kom i stedet en ny og kritisk forverring. Lørdag morgen 3. september 2022 sovnet han stille inn med de aller nærmeste rundt seg, 51 år gammel.

På vei inn til minnesamværet på hans stamsted Good Knights fredag 9. september, tenkte jeg på at Alf var en av de ganske få som jeg gjennom mer enn 30 års bekjentskap i sjakkmiljøet visst aldri noen gang hadde vært irritert på verken som medspiller, motspiller eller turneringsleder. Alf hadde hva jeg vet aldri en regelkonflikt av noe slag, på tross av sine utallige dramatiske partier og tidsnødsdueller. Han var en gjennomført sportslig spiller under partiene og et gjennomført snilt og vennlig menneske mellom dem. Kort sagt var han et av de få menneskene som det var nesten umulig ikke å like. På minnesamværet viste det seg raskt at det inntrykket ikke bare ble delt av de mange andre sjakkspillerne, men at det også ble delt av hans familie så vel som av arbeidskolleger og fotballvenner. Det er trist å tenke på at han så alt for tidlig er borte for alltid, men samtidig fint å vite at han vil bli husket som et godt menneske så lenge noen av oss som møtte ham er i live.

Hans Olav Lahlum