Hans Olav Lahlum har lagt ut følgende minneord til Øistein Yggeseth på sin Facebookside:

Minneord til Øistein Yggeseth
Skrevet av Hans Olav Lahlum

Kvelden tirsdag 22. august 2023 kom beskjeden om at Øistein Yggeseth 81 år gammel var gått ut av tiden. Det kom ikke uventet for noen av oss som hadde kontakt med ham, men føltes likevel svært trist for oss alle.

Øistein ble født i et okkupert Norge 19. mars 1942. Familien sto de siste krigsårene i en krevende situasjon på grunn av sin innsats i motstandskampen, og det preget nok veien videre for eldre familiemedlemmer. Som det klart yngste av tre søsken, opplevde Øistein likevel oppveksten i nøkterne kår etter krigen som trygg og harmonisk. Han viste et stort talent for realfag og utdannet seg tidlig på 1960-tallet til elektroingeniør. Øistein trivdes godt med sin første arbeidsgiver i Nemko (Norges Elektriske Materiellkontroll), og ble like godt værende der i over 40 år. Jobben medførte mange reisedager. Øistein var en meget stødig bilfører og gledet seg over muligheten til å besøke ulike steder i Norge.

Det var bare en arbeidsgiver i Øisteins liv – og også bare en kvinne. Hun het Bodil, kom fra Ålesund og var nyutdannet sykepleier da de giftet seg i 1967. Senere levde de lykkelig sammen i Asker tiår etter tiår. Den familieglade Øistein kunne senere i livet betro nære venner at det nok var et savn ikke å ha fått egne barn og barnebarn, men han og kona hadde fem fadderbarn og fulgte med stor glede opp sine nevøer og nieser.

Øisteins første kjente kontakt med sjakkmiljøet var en opptreden på tredjelaget til Gamlebyen skole under Oslo-mesterskapet i 1955. Det var imidlertid først på midten av 1970-tallet, etter sin 30-årsdag, at han dukket opp som turneringsspiller i Asker Sjakklubb. Historien om Øistein Yggeseth og sjakken var en oppbyggelig historie om en mann som i godt voksen alder fant tilbake og videreutviklet en sportsinteresse fra barneårene. Sjakkfascinasjonen beholdt han senere livet ut, selv om han ikke kom nær noe mesternivå som spiller. Øisteins egen rating passerte aldri 1500, men han kom i større grad enn noen annen til å utvikle og vedlikeholde det vel fungerende nasjonale ratingsystemet Norges Sjakkforbund hadde de siste tiårene av 1900-tallet. Han hadde også i jobbsammenheng tidlig fattet interesse for informatikk, og tok både kompetansen og arbeidsgleden derfra med seg inn i sine sjakklige tillitsverv. Øistein ble kretsdommer i 1983 og leder for den norske ratingkomiteen året etter. I 1986 gikk han inn i Norges Sjakkforbunds sentralstyre som turneringssjef og tre år senere ble han utnevnt til Internasjonal dommer. Øistein viste liten interesse for internasjonale oppdrag han nok ellers kunne fått. Det var norsk sjakk han virkelig brant for. Sommeren 1988 sto han der for første gang som ansvarlig turneringsleder for NM – som på hans hjemmebane i Asker satte ny rekord med 564 deltakere.

Mens folk kom og gikk på alle andre poster i sentralstyret, ble Øisteins Yggeseth sittende som turneringssjef for Norges Sjakkforbund i hele 26 år. I behagelig kontrast til situasjonen i mange andre sjakkforbund ble arbeidet her til lands ledet av ubetalte idealister. NSFs turneringssjef var i år etter år norsk sjakks kanskje mest oppofrende og tålmodige hverdagshelt.

Mellom arbeidsreisene satt han der med sine frivillige arbeidsoppgaver time etter time, dag etter dag, uke etter uke – og år etter år. På sin 50-årsdag i 1993 satt han som vanlig vakt på sjakkontoret for å ta imot dagens seriesjakkresultater. Knapt noen trakk i tvil kompetansen og arbeidsinnsatsen, men på så mange år som turneringssjef ble han ganske uunngåelig hoggestabbe for ulike typer misnøye fra klubber, lag og enkeltpersoner. Øistein kunne sant nok også til tider oppleves som firkantet. Han avslo ved en anledning søknad om spill i NMs mesterklasse for en spiller med rating 2099 – med en kort henvisning til at kravet på internasjonal rating ifølge reglementet var 2100. Det lå under innslagene av paragrafrytteri en bevisst filosofi: Øistein så seg alltid som en tjener for norsk sjakk. Han ønsket ikke å gi seg selv makt til å ta mange avgjørelser basert på skjønn, og ønsket da heller å styre i samsvar med klart definerte regler.

Øistein var fullstendig klasseløs i sin håndtering av spilleregler og ratingregler, og var selv etter 20 år som turneringssjef uten noe snev av arroganse. «Mine avgjørelser kan ankes til reglementsutvalget», var hans korte og ryddige svar til de som tilkjennega misnøye. Han tok det til etterretning uten noen protester de ganske få gangene hvor reglementsutvalget endte opp med å omgjøre hans avgjørelser. Øistein var ansvarlig turneringsleder i NM en rekke ganger. De årene arrangøren ikke ba ham om å være turneringsleder, stilte han i stedet opp som menig og betalende deltaker i en av de lavere ratingklassene. Der tok han alltid seire og tap med samme gode humør. I et av mine tidligste minner av Øistein satt han med en svært dårlig stilling på brettet og så på at motstanderen akkurat klarte tidskontrollen ved 40 trekk. Øistein grep umiddelbart klokken og stilte den tilbake. Da en overivrig turneringsleder spratt frem for å bemerke at klokkene ikke skulle stilles tilbake etter 40 trekk, svarte Øistein muntert: «Joda, for nå er partiet ferdig! Jeg har gitt opp!»

Øistein forble tross sin udiskutable intelligens en beskjeden mann hele livet. Han hadde visst, både i arbeidslivet og sjakken, sett for mange selvsikre menn som for lenge klamret seg fast til sine posisjoner. Øistein ville ikke risikere å bli en av dem, og trådte alt som 61-åring ut av arbeidslivet. I 2012, fem år etter at han ble utnevnt til æresmedlem i Norges Sjakkforbund, frasa han seg hva som ellers ville vært et garantert gjenvalg på turneringssjefposten. Som leder for ratingkomiteen ble han sittende i ytterligere fem år. Symbolsk nok forsvant Øisteins siste nasjonale verv da det norske ratingsystemet ble avviklet i 2017. Han fortsatte ytterligere noen år som turneringsleder for de ukentlige klubbkveldene i Asker Sjakklubb, men svarte i senere år høflig nei takk til forespørsler om nasjonale dommeroppdrag. Nok kunne han fortsatt gjort en svært god jobb der, men Øistein følte at han ble sliten fortere enn før og ville ikke påta seg oppdrag uten å være helt sikker på at han kunne gjennomføre dem på en fullgod måte. I sjakkmiljøet ble han likevel alltid værende. Den siste NM-deltakelsen som spiller kom i 2018, men han spilte tross helsemessige bekymringer klubbpartier i Asker SK helt inn i sitt åttiende år. Fascinasjonen for spillet satt i – og det samme gjorde gleden over å treffe gamle venner og nye bekjente der. Å kunne følge partiene til Magnus Carlsen og andre toppspillere på norsk TV hjemmefra var en mulighet han sjelden lot gå fra seg.

Når jeg nå tenker tilbake på de utallige møtene og samtalene Øistein og jeg hadde gjennom mer enn 30 år, blir særlig to hengende igjen. Den første er fra et eller annet NM midt på 1990-tallet, hvor vi sittende igjen i turneringsledelsens lunsjrom etter at de andre turneringslederne hadde gått. Det lå et enkelt pizzastykke igjen – og vi så plutselig begge på det. Øistein var ansvarlig turneringsleder og hadde dessuten spist mindre enn meg. Han var i sin fulle rett til å ta det siste stykket, men kom i stedet med en for ham så typisk konsis og sympatisk kommentar: «Vi deler det likt!»

Så var det vårt siste møte – det fra fredag 30. juni 2023. Øistein sendte meg tirsdagen før plutselig en e-post med forespørsel om å få kjøpe to av mine historiske bøker. Han forklarte at han helt manglet energi på grunn av helseproblemer. «Kjeder meg veldig, har kun TVen, og det er heller ikke rare greiene. Så hvis du har disse to bøkene tilgjengelig, og kan selge dem til meg ville det lysne litt på tilværelsen», skrev han. Jeg forsto umiddelbart alvoret når Øistein ordla seg slik, og tilbød meg å komme ut med bøkene til ham straks jeg fikk tak i dem. Dermed møttes vi tre dager senere i et uforstyrret hjørne på Asker stasjon. Det ble et fint og samtidig litt trist siste møte. Vi utvekslet noen ord om fortid og nåtid. Jeg foreslo at vi skulle sette oss ned og ta en kaffe, men Øistein svarte at selv et kaffemøte nå dessverre var blitt altfor slitsomt. Han var helt klar i hodet, men hadde mye vondt i kroppen, og sa at han håpet på en snarlig oppklaring om hva som var galt. Så takket han for bøkene og kjørte hjem til sin kjære Bodil. Da jeg noen uker senere sendte et spørsmål om hvordan det gikk, svarte Øistein med karakteristisk effektivitet at han hadde fått en avklaring, men at situasjonen var blitt enda verre og meget alvorlig. «Bøkene er absolutt til glede, selv om kreftene ikke er de helt store», avsluttet han. Det ble de siste ordene vi utvekslet. Minnebildene av norsk sjakks kanskje største hverdagshelt fra de siste 40 årene tar jeg med meg videre. Jeg har vel trolig aldri møtt et bedre, mindre selvhevdende og mer helstøpt menneske.

Hvil i fred, Øistein.