Hans Olav Lahlums sjakkmåned
April 2001
Innhold

Innledning
Hei, men nei !
De åpne NM-ene : Dobbelt norsk "JA" på brettet, dobbelt rungende "TJA" utenfor.
Gausdal : Spennende Bergereksperiment, med det er svenskenes år.
Nytt fra forbundene: Norsk Sjakkblad, NM-finalen og EM.
NGP: Liten spenning i sammendraget, litt større aktivitet i april.
NM for skolelag: Stort sett bra arrangement, deltakelsen litt opp -
og breddemiljøet Masfjorden helt til topps.
Ratingturnering i Oslo: Skuffende oppslutning om !? ide.
Den åpne landskampen: Jevn laginnsats x 2½ match holdt til sølv.
En komperativ skandinavisk sjakkanalyse
Avslutning
 		Hans Olav Lahlum
Både påsketurneringene,
firelandskampene og
seriesjakken er ferdigspilt!
Foto: T. Solem

Innledning
Velkommen til utgave 4 av "Lahlums Sjakkmåned", hvor Hans Olav Lahlum med noen sideblikk til den internasjonale sjakkarenaen oppsummerer og kommenterer det etter hans mening viktigste som skjedde i Norge i sjakkmåneden APRIL 2001. Det understrekes sterkt at alle synspunkter og meninger som måtte fremkomme her er Lahlums personlige og subjektive oppfatninger; verken Ungdommens Sjakkforbund, Porsgrunn SK, Eirik T. Gullaksens hjemmeside eller eventuelle andre sjakklige instanser forfatteren kan knyttes til påtar seg noe ansvar for disse. Eventuelle synspunkter eller spørsmål fra eventuelle lesere, bes rettet til rette vedkommende via hanso.lahlum@c2i.net. Innkomne kommentarer som ønskes offentliggjort, vil bli samlet opp og publisert tilknyttet denne siden ca 14 dager etter dens offentliggjørelse. Eventuelle faktafeil beklages, og vil bli rettet så snart det er praktisk mulig.

TAKK fra Hans Olav til de av mine gode venner (med og uten tillitsverv) som har lest gjennom manuskriptet, og kommet med kortere eller lengre kommentarer til dette. Eventuelle gjenværende feil er på tross av dere og på grunn av meg!

DEN BEKLAGELIGE FORSINKELSEN AV SJAKKMÅNEDEN FOR APRIL 2001 er definitivt ingen av overnevnte vennenes feil, men skyldes helt enkelt at redaktøren av diverse årsaker har vært i uvanlig sterk tidsnød (med noteringsplikt!) sammenhengende i over en måned. Deler av årsaken er lengre nettreportasjoner fra NM-finalen (forestående), Gausdalturneringene og firelandskampen(e), som naturlig fører til at årets sjakkmåned blir litt kortere enn tilfellet ellers ville vært. I samme retning bidrar at flere viktige ting som startet i april (fremfor alt debatten om toppserien og redaktørskiftet i Norsk Sjakkblad / Førsteraden) først ble fullført i mai. Det er min klare ambisjon at "Lahlums sjakkmåned" skal være ajour igjen med publiseringen av en mai-utgave av vanlig lengde innen 10.juni.

Hei, men nei !
Jeg har med ikke ubetydelig interesse notert meg at "diskusjonssiden" om partiet Elsness - Trygstad har fått mer enn fire ganger så mange lesere som sjakkmåneden for mars, og har ledet med flere springerrunder på NSFs debattside om opprettelsen av en landsomfattende toppserie. La gå at ca ti av leserne egentlig er meg som forsøker å sjekke hvor mange som har vært innom NÅ, men det blir fortsatt minst 1171 igjen. Det finnes bare to mulige forklaringer : 1) Interessen for regeldiskusjoner er større enn jeg har kunnet forestille meg 2) Også sjakkspillere er ville etter alt som kan tenkes være personmotsetninger og "kjendisstoff". Siden jeg antar at maks 71 kom på grunn av 1) og minimum 1100 på grunn av 2), føler jeg behov for å starte med en liten oppklaring denne måneden :

Jeg kommer ikke til å skrive noe som helst om IM Frode Elsness, IA meg selv eller 10.2 relatert til Gausdal i denne sjakkmåneden - etter denne for mange sikkert skuffende beskjeden: Jeg oppfatter det hele som en i det alt vesentlige saklig diskusjon om tolkning av 10.2, og mitt personlige forhold til Frode Elsness er så langt jeg vet godt. Vi er tross våre omfattende bidrag til den bl.a. helt enige om at hele denne saken etter hvert er blitt svært oppblåst.

LENKE : Diskusjonssiden

De åpne NM-ene : Dobbelt norsk "JA" på brettet, dobbelt rungende "TJA" utenfor.
07.-14.APRIL : Med all respekt for den jevne tetstriden i begge turneringer: Årets Åpne NM & Åpne Junior-NM var mest spennende som strukturell reform av norsk sjakk, og jeg ser derfor først på påskefestivalen fra det perspektivet. For første gang ble begge mesterskapene spilt samtidig, og for første gang ble Det Åpne NM ikke spilt på Gausdal uken etter påske. Bak rattet i flyttebilen satt NSFs alltid engasjerte president Per Ofstad, og SK Jarl dyttet den samarbeidsvillig nok i gang - men å finne en mottakeradresse i Oslo viste seg vanskeligere enn ventet. OSS(U) tok etter hvert i mot årets påskepakke mer av plikt enn av lyst, noe som også preget arrangementet. Tross heltemodig innsats påskeuken gjennom av innfødte slitere som Sverre Johnsen, Peter Osvoll og Thor Dannevig og innlånte som Victor Hansen og undertegnede, gikk arrangementet i beste fall på det jevne. Spennende kan ingen kalle Diakonhjemmet, men det er rimelig sentralt plassert og gir rimelig gode spilleforhold for 85 spillere. Mer enn to sjakkturneringer ble imidlertid aldri disse to mesterskapene, og serveringstilbudet på spillestedet var godt i underkant av hva som er ønskelig for to sjakkturneringer uansett nivå. Økonomien bar preg av at man ikke kan få overskudd på norske sjakkturneringer uten inntekter av betydning fra kantine og / eller sponsorer, og av at begge deler i følge all erfaring er vanskelig å få til i Oslo: Et totalt underskudd på et sted mellom 15 000 og 20 000 kroner ble riktig nok avkriminalisert ved at det ble fordelt mellom arrangøren, forbund og et par kretser, men er selvsagt alt annet enn tilfredsstillende for et arrangement basert på frivillig innsats.

Deltakelsen var også lunken mer enn overbevisende. Det Åpne NM gikk selvsagt opp fra 35 deltakere på Gausdal i fjor, men løftet til 52 i Oslo var i beste fall på linje med pessimistenes forhåpninger. Toppen var sterkere enn på mange år, av den meget konkrete grunn at man dekket utgiftene for to GM-er på vei til Gausdal og fikk med gratis to av IM-ene som også skulle dit. Dette er ikke noe sensasjonelt nytt: Med rom til utgiftsdekning for dem kunne man med dagens internasjonale marked hatt nær sagt så mange GM-er man ønsket, men to GM-er eller ikke gjorde tilsynelatende liten forskjell for den jevne betalende norske spiller. Betalende utenlandske spillere innskrenket seg til 1 stk etteranmeldt svenske på 1300-tallet, og der virker potensialet være lite for denne typen opens. Å bruke hele påskeuken på sjakk er selvsagt kontroversielt for de som har familie og for mange som bare har jobb, så uten å ha noen av delene tror jeg ganske sikkert Det Åpne NM vil tiltrekke flere spillere med syv runder på fem dager (med fem eller seks timers total spilletid). Fortsatt tviler jeg imidlertid sterkt på om det finnes mer enn 70 deltakere eller noe økonomisk balansepunkt uten en svært stor frivillig arbeidsinnsats, og da blir spørsmålet om et "mindre seriøst" mesterskap på sikt er å gjøre oss selv en bjørnetjeneste? Om Det Åpne NM har en fremtid og om det i så tilfelle er i flytende eller fast form, står kort sagt omtrent like åpent etter som før årets mesterskap - så vidt jeg forstår både for meg og NSF.

Det Åpne Junior-NM gikk ned fra 9 til 7 runder og opp fra 42 til 70 deltakere alt i 1993, men siden har interessen bare falt. At årets mesterskap ikke en gang klarte å tangere fjorårets bunnotering på 36 i Porsgrunn var en skuffelse, men her kan årets nye deltakerprofil kanskje gi håp for fremtiden. Årets Åpne Junior-NM hadde flere lavt ratede spillere enn vanlig, og fremfor alt da flere spillere i kadett- og lilleputtalder. Baksiden av medaljen var at toppen trolig var den svakeste i mesterskapets historie, og markerte et dramatisk fall etter det gode fjoråret. En årsak er åpenbar: Mens Porsgrunn stilte fullt lag på hjemmebane i fjor manglet alle klubbens fem topper nå i Oslo - og dermed var halve den norske junioreliten borte. Dernest førte kombinasjonen av mindre pengepremier og senere invitasjon til ny bunnrekord på to utenlandske deltakere. Sviktende utenlandsk interesse har vært en trend for mesterskapet de siste årene, og der er nok 7 runder et klart minus. Ikke en gang faste leverandører som Sverige og Tyskland viste interesse for å være representert i år - de to som kom var en uvanlig taus finne og en privat invitert engelskmann på vei til Gausdal. De beste deltakerne var ikke så mye dårligere enn tidligere normalår, men de var mye færre - kun 11 av 35 deltakere hadde i år over 1750. Et slags inntrykk blir etter dette at turneringen har et visst vekstpotensiale for de kommende år, men at den på en eller flere måter da må gjøres mer attraktiv for de beste. Her er det to alternativer: Turneringen må A) opprustes (noe USF i følge pålitelige kilder planlegger å forsøke i jubileumsåret 2002) eller B) nedlegges.

Enkelte nære venner av meg har et meget enkelt argument mot å vurdere nedleggelse som et alternativ hva angår påsketurneringene: Noen deltakere er alltid mer enn ingen deltakere, selv om man har hatt flere før. Å trekke i tvil det blir i hardeste laget selv med mine mattekarakterer. Det er imidlertid et grunnleggende spørsmål ved en hver turnering om deltakernes antall og glede rettferdiggjør arrangørens innsats, og svaret er alt annet enn gitt med De Åpne NM per dags dato. Arrangørene har ofte vært motvillige de siste årene, noe som trolig har sammenheng med at ingen av mesterskapene så langt jeg vet da har gitt noe overskudd verdt å nevne for en kasserer. Ofte har turneringenes gjennomføring bare blitt reddet av et mindretall oppofrende enkeltpersoner. Undertegnede har brukt hver påske siden 1993 til å arrangere Det Åpne Junior-NM, rundt regnet halvparten av gangene med Sverre Johnsen som rundt regnet den andre halvparten av staben - mens Otto Ibenfeldt, Sigmund Salamonsen og Kaj Snorre Eikrem har fylt tilsvarende roller på Gausdal etter Arnolds død. Er dette den fornuftigste bruken av det norske sjakkmiljøets begrensede økonomiske og menneskelige ressurser? Jeg har ikke svaret, men å videreføre tradisjonen av hensyn til tradisjonen er i hvert fall ikke det åpenbare valget med fallende deltakertall - og i så måte var årets vri i det minste et interessant trekk. Direkte skade ved å ha mesterskapene samtidig begrenset seg til to putter (!?) i Det Åpne NM, og om fordelene i forhold til både deltakere og arrangører ikke ble utnyttet fullt i år er de åpenbart til stede. OSS(U) umiddelbare reaksjon ved tanke på en gjentakelse av fellesarrangementet neste år var imidlertid ganske steilende, så hva det blir til da er fortsatt svært usikkert.

Dermed omsider over til brettene, hvor den unge norske vinneren i begge mesterskap var en liten overraskelse. Tetstriden ble imidlertid begge steder en intern kamp favorittene i mellom hele turneringen, slik at de største overraskelsene var å finne lenger ned på listen.

I Det Åpne NM stilte den mildt sagt eksentriske og løsmunnede latviske superstormesteren Normunds Miezis (denne gang bl.a. kjent for å ha omtalt den senere turneringsvinneren som "a very bad player - understands nothing!", for å ha utbrutt "impossible - I have not lost that little in any tourrnament!" da den nye ELO-listen bare viste en nedgang på fem poeng, og for å ha krevet regjeringens avgang da han etter tre dager i Norge fortsatt verken likte været eller forsto spillesystemet!) startet som den soleklare favoritten, med GM Bela Badea, IM Stellan Brynell og arrangørklubbens elskede IM Leif Erlend Johannessen som de eneste realistiske outsiderne. Kampen om de tre pengepremiene kom da også til å stå mellom disse fire, som til sammen tok lettere ekstreme 24½ av 26 på sine oppgjør med resten av feltet. Best av alle startet Miezis, som så ut til å ha et solid grep om det hele med fem strake seire. De to siste kom nemlig mot Badea og Brynell, og selv om stilkarakterene ikke var 5 x 64 var Miezis i disse partiene neppe noen gang i tapsfare. Større startproblemer hadde da Leif Erlend, som i tredje runde flakset til seg remis i et pinlig tapt tårnsluttspill mot den utflyttede Haugespilleren Ivar Areklett. Hjemmehåpet hadde imidlertid marginene med seg da han i de helt avgjørende toppoppgjørene fikk en offiser i fanget først fra Brynell og så i en "omdiskutert" stilling fra Miezis - og det var faktisk det i forhold til førsteplassen. Miezis var igjen utilnærmelig i de tre siste rundene, men det hjalp fint lite: Takket være Monradsystemet og alle andre onde makter nådde Badea tross fem seire aldri opp til førstebord etter å ha gått på tap mot både Miezis og Nordahl ("Nok et bevis på at selv en dårlig Sveitser virker mer rettferdig enn en god Monrad med mer enn 500 poeng sprik i spillestyrke." H O Lahlum 2001), og mot et snitt godt under 2200 hadde ikke Leif Erlend større problemer med å hente hjem tre strake. Leif Erlends førsteplass markerte avslutningen på en middels utrolig vintersesong i Norge, hvor han har vunnet syv NGP-turneringer på syv starter - inkludert 9½ / 10 i Det Åpne NM i hurtigsjakk og nå altså 8½ / 9 med full tid. Det går mot ny rekord i NGP-sammendraget, men både den og den stadig mindre førstepremien der hadde nok "Leffi" gjerne gitt fra seg for å fått slå Miezis på Gausdal fem dager senere i stedet - det hadde trolig vært nok til det første GM-nappet. Miezis hadde en viss grunn til å være irritert over å bli nummer to med 8 / 9 og ble det selvsagt en på en mer underholdende måte enn de fleste. Den nye latviske stjernens resultat var en sjeldent god illustrasjon av at ett riktig dårlig trekk kan være ett for mye, selv med ni runder. På behørig avstand snappet Brynell tredjeplassen foran Badea, men tross mange seire virket begge disse to mer ustabile enn vanlig. Brynell utviklet tidsnød og bukket stygt mot både Miezis og Leif Erlend, mens Badea svært utypisk ofret seg vekk i et interessant GM-oppgjør mot Miezis, deretter bare ble knust av Helge A Nordahl - og dessuten var heldig som overlevde mot turneringsmaskot Magnus Carlsen i siste runde.

Nærmest de fire store (og det vil si bare noen kvalitetspoeng bak) fulgte til slutt Follos angrepsglade lagleder Trond Solem, med et ganske typisk resultat: Han tapte mot Miezis og Brynell tross brukbare sjanser i begge partier, men tok 6frac12; / 7 i stort sett fint driv mot andre. Et sterkere resultat besørget i sitt siste mini-comeback Helge A Nordahl, som møtte alle de fire store og altså vant et pent angrepsparti mot Badea. Tilsynelatende upåvirket av lang tids passivitet spilte Nordahl som vanlig mange dramatisk partiet med høyt tidsforbruk, og han slapp bare med stor skrekk fra et dramatisk førsterundeparti mot Trondheim-spilleren Christian Aarefjord. Klasse 2-spilleren Aarefjord kvalifiserte seg tross tidsnøder en mass til en premie som nest beste startrakett ved å vinne de tre neste partiene, men brøt turneringen tre runder og to tap senere. Beste startrakett var tidligere nevnte Ivar Areklett, som etter fire runder hadde 3½ / 4 inkludert et vunnet tårnsluttspill mot Leif Erlend - men muligvis ønsket ham fem runder senere å ha trukket inn årene der.... Også Svein Åge Johansen (OSS), Håkon Bentsen (Molde), Arne Hagesæther (Hauge) og Øyvind Ukkelberg (Trondheim) forsvant i dypet etter å ha surfet lenge på bølgene, men klasse 2-spilleren Ukkelberg valgte godt hvem han tok poeng mot og fikk med seg et FIDE-napp på 2219. Motsatt vei gikk arrangørklubbens kronisk variable "AG" Moen, som tross en start med 2 / 5 (inkludert en forsovelse) snek seg helt inn på topp ti med hjelp av fire avsluttende seire. Arrangørklubbens Klasse 1-duo Stein Sollid og Jens Lunnan Hjort var derimot ofte innom første rekke, og tok med 5½ / 9 lange steg mot mesterklassen. Hvis noen lurer på hvor jeg har gjemt lille Magnus, så forkledte han lenge seg selv som en jo-jo. Trenden med å vinne og tape annet hvert parti ble omsider brutt med enn kort remis i runde 6, og i innspurten imponerte Magnus som vanlig stadig mer. I siste runde ble altså selveste Badea bare reddet av at Magnus tidsnødsbukket i en "svært lovende" stilling. "Merkelig Hedgehog han spilte, tror den må være tvilsom" var den store lilles reflektere kommentar etter partiet - og åpent NM eller ikke har nok han tenkt å bruke flere påskeferier på sjakk.

Det Åpne Junior-NM var som nevnt mer sprikende enn vanlig, og her var favorittdominansen nærmest pinlig. De fire toppratede sjonglerte bare litt på innenbyrdes plassering, og blant de 11 som skilte seg klart ut på rating falt bare Martin Østtveit (OSS) ut av topp ti - og det var på grunn av en forsovelse i siste runde! Vinneren var imidlertid en liten overraskelse: Harald Bonaventura Borchgrevink har riktignok demonstrert stor kapasitet ved mange tidligere anledninger, men formen de siste månedene har vært så skranten at den alltid ambisiøse bergenseren noe nølende meldte seg på til Det Åpne Junior-NM først en time før den forlengede påmeldingsfristens utløp. Vel utenfor de syv fjell viste han seg imidlertid igjen frem sitt mest solide, gjerrigste, staeste og sterkeste jeg: Borchgrevink slet og slet til motstanderne endelig kollapset i sluttspillet mot både outsider Carl Fredrik Ekeberg (Bærum) og den unge overraskelsesmannen Øystein Bøyum Fossum (Drammen), og følte seg frem til remis mot den toppseedede briten Craig Hanley i fjerde runde. Femte runde ble viktig: Klubbkamerat og juniortopp Daniel Hersvik stanget etter fire innledende seire nok en gang hodet i Borchgrevinks franske betongverk, og tapte nok en gang etter et overambisiøst offisersoffer. Samtidig utspilte en opplagt Flemming Christenson (Nordstrand) Hanley, slik at en fortumlet brite landet et helt poeng bak den norske lederduoen. Toppoppgjøret i sjette runde tilbrakte Borchgrevink stort sett med ryggen mot tauene, en positur få finner behagelig mot den tålmodige torturisten fra Nordstrand. Borchgrevink tok imidlertid i bruk hele forsvarsregisteret, og holdt til slutt remis i sluttspillet ved å gi offiser for å forsere evig sjakk. Siste runde startet langt mer behagelig sett fra Bergen: Christenson løp inn i et lovende taktisk offer mot Hersvik, samtidig som Borchgrevink selv fikk en stadig tydeligere posisjonell fordel mot finske Teemu Topi-Hulmi. Hersvik fullførte greit, men siden måtte Borchgrevink gjennom et siste lite uvær: Finnen fikk motspill etter en posisjonell avgjørelse Borchgrevink selv fant "helt uforståelig" (min sminkede tolkning av hans formulering) tre minutter senere, og kvaliteten var ikke så klar som ventet vis-a-vis Hersvik. Til slutt skinte imidlertid påskesolen inn fra vest: Førstebordet rant etter nesten seks timer ut med terrorbalanse og trekkgjentakelse, og da hadde computeranalysene bekreftet at kvaliteten akkurat holdt for Borchgrevink. Årsaken til at den gjorde det var at Hersvik ellers gode venn Martin Østtveit altså forsov seg og tapte på walk over i siste runde, så alt i alt virker det riktigst å tilkjenne angrepskjempen Hersvik (som vant mesterskapet alt i 1999) "delt førsteplass" i hans siste Åpne Junior-NM.

Mens Det Åpne NM altså ble en triumf for OSS, kom Bergens dermed sterkt til å dominere blant juniorene - og til videre glede for klubbens ungdomsledere produserte den yngre og langt mindre meritterte duoen Brage Brakedal og Severin Hanevik flere partisensasjoner og nye store ratingfremganger. Tilbake nesten til tetstriden, ble det altså få overraskelser i sjiktet 5-10 også. Førsteårsjunior og NTG-elev Brede Kvisvik tapte bare mot Hersvik og bekreftet med sin svært solide femteplass at han skal regnes med også i U20, men i forhold til sin FIDE-ELO bekreftet Kvisvik faktisk bare forhåndsrangeringen. Carl Fredrik Ekeberg (Bærum), Kjetil Stokke (Fana), Anita Hersvik (Bergens) og Silje Bjerke (Bærum) holdt seg også innenfor gangavstand fra sin forhåndsrangering, og hadde nok alle håpet litt mer etter gode resultater i det siste. Den 14-årige Drammenseren Øystein Boyum Fossums 13.plass var alt i alt muligvis turneringens mest positive overraskelse, men etter stor fremgang det siste året var det ikke overraskende at han overrasket her også. Uten at sluttresultatene ble noen sensasjon kunne patent fremgang fra de yngres rekker konstateres for Erik Eliassen (Hauge), Jonas Ingvaldsen (Sarpsborg), Daniel Kovachev (OSS) og Tage Rønnevig Nielsen (OSS), og ikke minst fra miniputt Jon Ludvig Hammer (OSS) - som igjen beviste at det er mer enn èn lovende 10-åring i Norge. Jenteinnsatsen var noe ujevn: To blant de ti her var noe nytt, men beste på niende var faktisk en liten skuffelse etter vinterens fremganger for Silje og Anita. Den friskeste brisen kom igjen vestfra: 13-årige Rannveig Blikra Vea holder fortsatt stø kurs oppover, stoppet bare halvpoenget bak juniorjentene, og brøt muligvis en liten mental barriere da hun for første gang slo en av de eldre jentetoppene. Marte Egeland fikk den tvilsomme æren, men kommer i likhet med Torill Hagesæther helt sikkert sterkere tilbake.

LENKER : a) Det åpne NM og b) Det åpne junior-NM

Gausdal : Spennende Bergereksperiment, med det er svenskenes år.
15.-22.APRIL : Berger-turneringenes come-back til Gausdal ble etter fravær siden 1995 avventet med stor spenning - i hvert fall av en arrangør som etter hvert måtte sette ny personlig rekord i rolleblanding (foredragsholder, fritidsleder, arrangementsansvarlig, samferdselsminister og bulletinredaktør, samt turneringsleder i to av turneringene og spiller i den tredje!). La det være sagt med en gang at Bergerturneringenes gjenfødsel ikke forløp uproblematisk: Det er et komplisert puslespill å konstruere tre tittelkvalifiserende Berger-turneringer innenfor et svært begrenset budsjett på et balansepunkt både deltakere, hotell og arrangører kan leve med, særlig siden FIDE i all stillhet stadig vekk endrer på kravene til sammensetning av tittelturneringer. Interessen fra inn- og utland var tilsynelatende stor fra start, men en forhåpentligvis enestående rekke av uheldige omstendigheter førte til at de 30 nødvendige spillerne først kunne bekreftes mindre enn tre døgn i forveien.

Også underveis ble det mer turbulent enn vanlig utenfor brettet. Jeg tenker da på at den siste utenlandske tittelholderen bare såvidt rakk i hus to dager forsinket, før den første truet med å trekke seg med henvisning til en ikke-eksisterende avtale om startpenger vesentlig større enn førstepremien - en katastrofe som bare ble avverget per "kompromiss" med en hastig arrangert privat kronerulling blant undertegnede og en håndfull andre deltakere. Jeg vil nødig tro vondt om mine medmennesker og godtar fortsatt at dette startet som en "misforståelse", selv om definisjonen da må strekkes lenger enn jeg er vant til. Derimot har jeg fortsatt litt vanskelig for å forstå både at misforståelsen ikke ble oppklart før ankomst, og handlingsmønsteret da den omsider ble det. (Betydningen av helt klare avtaler med folk man har kjent i mindre enn fem år er herved understreket for sjakkspillere og andre medmennesker). Også resten av uken hadde jeg overraskende store problemer med å få forklart vedkommende russer og enkelte andre medlemmer av den internasjonale fagforeningen at alternativet på Gausdal ikke er turneringer hvor de får innfridd alle sine (i og for seg ofte forståelige) krav, men tomt spillelokale og låst sjakkskap. Jeg har som tidligere klargjort stor forståelse for at GM-ene vil ha sin del av sjakkaken, men har litt vanskelig for å forstå at de i en tid med nærmere 1000 aktive GM-er ikke kan erkjenne at man ikke alltid blir fet på den kakebiten.

For ikke å svartmale hvite ruter også: De fleste tittelholderne var forståelsesfulle denne gangen også, og de fleste norske deltakerne var i likhet med hotellet hjelpsomheten selv enten jeg spurte om hjelp før, under eller etter turneringen. Alt i alt velger jeg derfor å tro at ca 27½ av 30 deltakere var fornøyd i ettertid. Om det blir noen gjentakelse neste år gjenstår å se, men jeg er forsiktig optimist. Hotellet er nok en gang positive, og med litt mer organisert markedsføring som starter litt tidligere tror jeg den internasjonale interessen kan være stor nok for både tre, fire og fem Bergergrupper - 12 representerte nasjoner var i så måte oppmuntrende i år. Spørsmålene blir som vanlig: Har nøkkelpersonene på arrangementssiden (kompetente personer som kan tenkes forsterke staben bes straks ta kontakt!) tid og overskudd, og er interessen i Norge stor nok (FIDE-ratede spillere som kan tenkes interesserte neste år, bes også straks ta kontakt!) ?

Over til brettene, så har jeg nå omsider skrevet det meste jeg har å si om dem på turneringens hjemmeside. Svært kort (til meg å være) oppsummerende her: Det er svenskenes Gausdalår i år - og Norge virker verken i forhold til GM- eller IM-napp å ha noen brennhete tittelkandidater i øyeblikket, selv om mange har mulighet til å bli det. Som i Troll Masters tilfalt både førsteplassen og det eneste tittelnappet Sverige. GM Ralf Åkesson spilte svært konsentrert i januar, men var tilsynelatende i en ukelang transe nå: 8 / 9 i GM-gruppen var ikke bare himmelhøyt over hva noen konkurrenter presterte nå, men så vidt jeg kan se også et godt hakk over hva noen norsk spiller noen gang har prestert på Gausdal(!?). At verken Frode eller Leif Erlend til slutt kunne kjempe for GM-napp var selvsagt en liten skuffelse både for dem og meg, men begge rakk allikevel å demonstrere kapasiteten med flere imponerende partier. Kristian Trygstad kom ikke riktig nær noe IM-napp, men kjempet seg opp på et plussresultat tross en tung start - og virker sammen med ikke tilstedeværende Kjetil A Lie å være Norges mest seriøse kandidat i øyeblikket.

Nærmest norske napp kom det høyst overraskende i IM-gruppe A, hvor både Øystein Hole og Daniel Hersvik bare manglet et halvt poeng etter remiser i siste runde. Begge disse velkjente Gausdal-ansiktene er fortsatt et stykke fra 2300, og jeg oppfatter dem på kort sikt ikke som seriøse IM-kandidater - noe Hersvik illustrerende nok virker mye mindre enig i enn Hole. Mine innvendinger er imidlertid primært åpeningsteoretiske, og er således ikke definitive for noen av spillerne. Sisteårsjunior Hersvik bør med sin alltid ambisiøse kraftsjakk ha et enormt potensiale, og Holes resultat bør om ikke annet være (nok) en klar illustrasjon av at også nøkterne mesterspillere kan ha mye å hente i internasjonale tittelturneringer. Med absolutt all respekt for Hole og Hersviks flotte resultater, styrket de også min mistanke om at det for de fleste blir lettere å ta napp jo flere poeng man trenger - det virket lettere å ta 7 poeng i gruppe A enn 6½ i gruppe B, og begge deler virket mye lettere enn å ta 5 poeng i GM-gruppen. Det kanskje mest spennende norske resultatet besørget igjen en viss Magnus Carlsen, som tross en dårlig start fikk med seg 2½ poeng mot et snitt over 2250 - inkludert en remis mot den ellers suverene IM Marian Petrov. Med det har Magnus trolig skaffet seg enda en ny rekord til samlingen: Yngste nordmann (10) til å ta poeng mot en tittelholder. I IM-gruppe B ble det forresten raskt klart at tvangsutkommanderte Bjarte Leer-Salvesen ikke hadde ambisjoner og overskudd denne gangen, og en formsvak Stig Gabrielsen falt igjen helt sammen etter en lovende start (merkelig uvane mannen har lagt seg til - manglende fysikk kan da umulig være problemet?). Oppmuntrende resultater ble det her for unge Gausdaldebutant Hallvard Voll Ådnøy og yngre Gausdalveteraner Geir Sune Tallaksen og Carl Fredrik Ekeberg, uten at napp riktig ble noen relevant problemstilling for noen av dem. Tross de norske bomskuddene i forhold til den blinken, gledet det arrangøren med et IM-napp til seriøse og målbevisste Erik Hedman - et svært sympatisk bekjentskap som forhåpentligvis kommer tilbake hvis det blir en trekkgjentakelse til neste år.

LENKER : a) Gausdals hjemmeside og b) Schaknyheter nyhetsdekning

Nytt fra forbundene: Norsk Sjakkblad, NM-finalen og EM.
NSF og USFs allerede hardt belastede kontor fikk en mer krevende måned enn vanlig i april, da Norsk Sjakkblad og Førsteraden i påvente av en ny redaktør også ble produsert under generalsekretær Bjarke Kristensens ledelse der. Det ferdige produktet forelå først i mai, og vil bli kommentert da. Hva redaktørspørsmålet angikk, forelå det ved påmeldingsfristens utløp 1.mai syv søknader på Norsk Sjakkblad, og i tillegg to søkere til som bare hadde vist interesse for Førsteraden. Det er bare halvannet år siden sist, men de to mest aktuelle motkandidatene til Øystein Brekke da - Ole Valaker og Stein Kristian Bru - har ikke fornyet sine søknader nå. Heller ikke en tidligere sterk søker som Thor Geir Harestad eller "potensielt svært sterke søkere" som Rune Andersen, Jonathan Tisdall, Sverre Johnsen og Arne Danielsen har søkt denne gangen. Alle spekulasjoner om at undertegnede skulle være på søkerlisten denne gangen er herved også avkreftet. Med mange takker for alle oppfordringene: Jeg er ikke sikker på om det ville være noen god løsning verken for meg eller Norsk Sjakkblads lesere. Dessuten har Norsk Sjakkblad bare ca 36 sider og døgnet bare ca 24 timer! Hvem som faktisk har søkt har NSF og USF valgt å ikke gå offentlig ut med, og hva jeg vet og ikke vet om dette kan jeg derfor heller ikke gå offentlig ut med her - ut over at det finnes flere både spennende og solide alternativer blant søkerne, at flere av dem er vel kjente ansikter fra det norske sjakkmiljøet, og at flere har betydelig journalistisk erfaring. Forhåpentligvis vil jeg kunne komme tilbake med en noe nærmere omtale også av dette neste måned.

I sentralstyrets møte 19.april ble den siste ledige plassen i årets NM-finale ikke uventet kastet som livbøye til Akademisk SK, som ble nummer fire i årets Østlandsserie. Så vidt jeg kjenner til var vedtaket enstemmig, etter en prinsipiell diskusjon om Akademisks åpenbart overlegne sjakklige styrke vis-a-vis hensyn til geografisk fordeling og ansenniet i forhold til SK 96. Tatt i betraktning at det utvilsomt var vanskeligere å bli nummer fire på Østlandet enn nummer to i Vestlandet nord, og at et toppet Akademisk stiller blant gullkandidatene i årets finale, er det vanskelig å kritisere denne avgjørelsen. Allikevel er jeg sikkert ikke alene om å ha sterk sympati med det jevne laget fra SK 96, som altså ble "nedstemt" ut av NM-finalen nok en gang. Hvis laget nok en gang blir nummer to etter Bergens, burde de stille sterkt nesten uansett motkandidat neste år. Det er imidlertid et stort poeng at Østlandet for tiden virker ha (minst) fire lag som kan vinne NM-finalen, så det kan med styrke hevdes at landsdelen burde være garantert (minst) fire plasser. Siden Narvik og Trondheim som ventet ikke søkte var årets tredje søker alltid ambisiøse NTG, som reelt var sjanseløse. Finalen ville selvsagt blitt to store attraksjoner rikere med Simen og Espen Agdestein på startstreken, men ut over det er det nesten umulig å argumentere for hvorfor NTG burde vært tatt ut i stedet for Akademisk. Med GM Djurhuus og IM Elsness øverst er Akademisk omtrent like sterke der, lenger ned er det klasseforskjell på lagene, og NTG klarte heller ikke i år å rykke opp fra 2.divisjon. For omtale av øvrige finalister henvises til min forhåndsrapport for NM-finalen.

Apropos landsomfattende toppserie, så forelå det i april omsider høringsmateriell fra NSF, som også opprettet et egen diskusjonsside for saken. Mesteparten av den engasjerte diskusjonen der kom imidlertid i mai, og jeg vil derfor ta opp hele saken samlet da.

Årets nyskapning i Europeisk sjakk er EM for både kvinner og menn, arrangert som mammut-Sveitsere direkte kvalifiserende for neste knock-out VM. Tross betenkningstiden vil selvsagt pengepremiene på begge stadier her gjøre deltakelse svært attraktivt, og siden over 80 % av verdens toppspillere fortsatt kommer fra Europa blir kvalifiseringen her naturlig den sterkeste. Så vidt jeg kan forstå har FIDE på ti år med dette gått fra mot alle statutter plutselig å avskaffe de tradisjonsrike og VM-kvalifiserende intersoneturneringene, til mot alle statutter å innføre et VM-kvalifiserende EM som i formen til forveksling ligner de tidligere intersoneturneringene. I et åpebart frieri til FIDE-kongressens velgere har imidlertid de nasjonale forbundene fått sterkt utvidede direkte fullmakter vis-a-vis sonene. I tilfellet Norges innebærer det at veien til VM heretter går fra NSF til EM til VM, mens den tidligere gikk fra NSF til Nordisk sonefinale og VM. Sonenes videre rolle er dog uavklart, siden forsøket på å avskaffe dem har møtt sterke protester i Europa. Et nytt trekk er også at deltakelse i EM nå står åpen for spillere over et visst ratingnivå (2450 i åpen klasse og 2250 i kvinneklassen) som kan dekke utgiftene sine selv. I utgangspunktet er jeg positiv til dette prinsippet, som gjør det mulig for flere sterke spillere å bli med - tidligere har det bl.a. vært store styrkeforskjeller fra sone til sone. Det må imidlertid være en forutsetning at grensen ikke senkes for lavt, og ut fra erfaringer med hva som bruker skje når FIDE oppdager nye inntektskilder mistenker at nettopp det vil bli utfallet her.

De første EM-ene kom brått på både NSF og andre forbund, som i første omgang har forholdt seg noe forskjellig til valget av egne representanter. Russland kjørte nylig sitt nasjonale mesterskap som amerikansk uttakning, mens NSF uten tilsvarende mulighet fornuftig nok valgte å løse saken via uttak i Eliteutvalget (EU). Mest hastverk fikk man på kvinnesiden, hvor EM skulle starte i Warzawa allerede 21.april. Siden NSF bare fant å kunne fullfinansiere en representant var toppratede Ellen Hagesæther (Hauge) selvsagt det mest nærliggende valget, selv om norsk kvinnesjakk i øyeblikket karakteriseres av brukbar bredde rundt 1950-2100 snarere enn av klare enere. Sverige stilte med hele seks representanter, men tidspunktet tatt i betraktning ville det uansett neppe være interesse for en tilsvarende satsning i Norge.

Ellens 121.plass med 4½ / 11 og prestasjon rundt 2170 ble "som ventet", det vil si svært langt fra VM (noe som for øvrig også gjaldt alle svenskene og så godt som alle vest-europeere), men godt i overkant av forventninger i forhold til rating, forhåndsrangering og slikt. Ellens karriere har gjennom ti år nå vært en tålmodig og langsom ferd mot stadig nye høyder, som altså nå når et nytt toppunkt på over 2100. Med en stadig bedre sjakkforståelse og et fortsatt snilt åpningsreportar bør Ellen fortsatt ha 100-150 poeng å gå på, og at WIM-styrken allerede er inntakt bekreftet hun i følge meg allerede i EM. Hvis vi snakker i et tre års perspektiv ser jeg bare tre norske jenter som kan tenkes utfordre Ellens førsteplass: Sheila Barth Berntsen (hvis / når hun prioriterer å spille litt mer igjen, Istanbul må ha vært en stor inspirasjon), samt (selvsagt) Silje Bjerke og Anita Hersvik (når de snart får full uttelling for sin pågående satsning). Denne fireren bør være selvskreven ved neste landslaguttak, og jeg føler meg ganske overbevist om at vår første kvinnelige elitespiller står frem herfra i løpet av fem år - utfordrerne blir ellers Torill Hagesæther og Rannveig Blikra Vea.

Hva angår EM i åpen klasse (Orhid i Makedonia 1.-15.juni) tok Eliteutvalget oppskriftsmessig først ut GM Simen Agdestein, som dessverre nesten like oppskriftsmessig alt hadde gjort det klart at han var fornøyd med å ha blitt tatt ut. At tilbudet da gikk videre til Gausel, var helt automatisk etter hans suksess så langt i vår. Problemet ble aldri satt på sin spiss, men forhåpentligvis hadde ikke NSF til intensjon å nekte Gausel deltakelse uansett om Simen hadde vært interessert - i det aller minste burde Gausel da fått tilbud om å delta mot å dekke egne reiseutgifter. Spillere over 2450 har altså personlig rett til å delta, noe verken Djurhuus eller Tisdall har vist interesse for. Siden NSF hevet over ratinggrensen har en grunnkvote på to spillere synes jeg godt at f.eks. GM-kandidatene Johannessen, Elsness og / eller Østenstad (men tross alt ikke Magnus, ro ned nå!) kunne ha fått tilbudet om å reise for egen regning, men Eliteutvalget valgte altså ikke å tøye 2450-grensen. Hvorvidt Makedonia er et attraktivt reisemål kan selvsagt diskuteres, tross arrangørens og FIDEs forsikringer - men der går vel den prinsipielle grensen mellom 0 og 1 norske representanter? Uansett: Gausel har som kjent vært tilbake i ny og vel revidert utgave denne våren, og kan helt klart kjempe om en av de 46 ledige VM-plassene hvis ting klaffer. Ulempen er at det ventelig kommer minst 150 andre som også kan det, hvorav minst 2/3 er mer eller mindre ukjente øst-europeere med diverse skumle forberedelser og planer skjult bak solbrillene. Hvem som går videre blir under slike forhold selvsagt noe tilfeldig - kvalitet og motstand de to siste rundene gjør fort 50 plasser forskjell selv med 13 runder.

LENKER : a) Forhåndsrapporten til NM-finalen for lag og b) EM

NGP: Liten spenning i sammendraget, litt større aktivitet i april.
Den store NGP-begivenheten i april var selvsagt Det Åpne NM, som så vidt jeg kan se firedoblet antallet tittelholdere og mer enn doblet antallet mesterspillere som har deltatt i en NGP-turnering denne sesongen. I sammendraget har selvsagt deltakere med mindre enn tre starter liten betydning, selv med høy poengskala i Det Åpne NM og dårlige deltakelse i sammendraget. 23 poeng fra eller til for Leif Erlend gjør under slike forhold ingen praktisk forskjell, men Magnus 23 poeng kan komme til å bli avgjørende for mange klasser han vinner. Siden det bare var en annen NGP-turnering i april benytter jeg sjansen til å se litt på sammendraget før innspurten, men først litt om månedens andre NGP-turnering:

28.-29.APRIL: 38 deltakere til to dager med Ernst Rojahns minneturnering i Tønsberg var omtrent som vinterens deltakernivå på Østlandet tilsier. Med kort avstand til både Oslo og øvrige aktive miljøer på Østlandet kunne man håpet på mer for en såpass innarbeidet turnering, men tatt i betraktning at man kolliderte med både firelandskampen og NM for skolelag bør arrangøren snarere være fornøyd med sitt normalresultat. Med så godt som hele Porsgrunnslaget på firelandskamp ble det igjen dårlig med tilreisende toppspillere, men den for tiden svært aktive og fremgangsrike Hallvard Voll Ådnøy (Follo) kom og vant fortjent med 4½ / 5. At den ellers utflyttede Sandefjordgutten Stig K Martinsen kom tilbake for å møte gamle kjente, var ikke mer overraskende enn at han tok andreplassen. Langt flere øyebryn hevet seg da for tredjeplassen til Larviks Jan Raymond Holmboe - Holmboe er i og for seg vidt anerkjent som underratet, i sterk fremgang og en giftig kontringsspiller, men han er da beviselig godt nede i klasse 3 på offisielle ratinglister. At Magnus Carlsen vant klasse B alene foran alltid habile Tore Narvøy og fortsatt klatrende Rolf Haug overrasket neppe noen - den seierspallen kunne forresten blitt et veldig godt reklamebilde for sjakk som "alle menns spill".

Jeg var ikke i Tønsberg, men har ikke hørt noe ufordelaktig fra de som var det i år. Omtrent hva jeg synes om 1 time på 40 trekk og ½ time på resten kan sikker de fleste tenke seg, men både variasjon og eksperimenter i turneringstilbudet ønsker jeg prinsippfast velkommen. Arrangementsstaben besto visstnok mer eller mindre av en mann (denne het Sverre Høegh Krohn), men det er jo som kjent dessverre ingen ukjent situasjon selv ved turneringer på internasjonalt nivå. Premieringen med like store pengepremier i alle klasser fra M til 5 gir meg imidlertid en sjeldent god grunn til å reflektere over fenomenet "ratingpremier". Sverre Høegh Krohn er ikke bare en sliter, men også en alltid fritenkende og breddeorientert sliter som gjerne omtaler seg selv som en "sjakklig kommunist". Så langt vil jeg gjerne være enig, men på et vesentlig punkt tenker Sverre og jeg ulikt: Jeg tror ikke den beste formen for breddearbeid er hans prinsipp om å øse ut til dels store summer i ratingpremier til et sterk begrenset utvalg underratede spillere. Uansett hvilken rolle jeg har spilt har det aldri kjentes spesielt "rettferdig", når jeg ved noen anledninger har opplevet at en spiller har gjort det vesentlig dårligere enn en annen med litt mindre rating, og derfor fått mye mer penger. Et annen uheldig bivirkning er at spillere spekulerer i å legge seg like under ratinggrenser, og / eller i å snike seg ned i en lavere klasse. Min konklusjon blir derfor mer og mer at klassepremier bør være sjakkbøker eller lignende bruksgjenstander, og at lavere startkontingenter trolig er et vesentlig bedre breddetilbud enn store ratingpremier. Sverre har i et selvkritisk innlegg på Tønsbergs hjemmeside innrømmet at systemet for pengepremier virket urettferdig denne gangen: Vinneren av klasse 2 hadde 1900 og vinneren av klasse 5 1700! Hans konklusjon virker imidlertid bare være at man bør følge januarlisten ved tildeling av pengepremier neste år. Det kan løse noen av problemene som oppsto nå, men behøver slett ikke gjøre det. For den saks skyld kan unge og aktive spillere gjerne ha gått frem 500 poeng siden januarlisten også - man kan jo ikke basere seg på at januarlisten som i år kommer i mars. Sverres ide om å samle alle deltakerne i en gruppe neste år vil tvert i mot øke problemet - som kjent vil det ofte være ganske tilfeldig hvilken spiller som vinner de nedre klassene i et slikt felt - vinneren av klasse 5 kan f.eks. ha 1 poeng, og ha fått det fordi han var så heldig å møte feltets eneste nybegynner i siste runde. Personlig lider jeg altså av en mer prinsipiell skepsis til å gi pengepremier som ratingpremier.

Men tilbake til NGP, og da nærmere bestemt til sammendraget ved utgangen av april. Jeg ramser ikke her opp alle poengsummene fra Sjakktuelt, men raskt og rundt over hver klasse i sammendraget: Mester ledes noe så til de grader av Leif Erlend med lettere utrolige 114 poeng, og det kan selvsagt ingen andre få innen synsvidde med eller uten kikkert. Kun tre spillere over 50 poeng demonstrerer tydelig den dårlige deltakelsen blant mesterspillerne. Torbjørn Ringdal Hansen (Tempo) var passiv i april, men befinner seg i et vakuum så stort at han neppe kan unngå å bli nummer to. Stig K Martinsen (Bergens) sto imidlertid for et nytt godt resultat i Tønsberg, og blir nok da "minst nummer tre". Samme Stig K har en klar ledelse i klasse 1, og ser dermed ut til å sikre sin etterlengtede status som mesterspiller via NGP. Eneste seriøse utfordrer virker være Stjernens Per Omtvedt, som imidlertid konsentrerer sitt omdiskuterte talent nesten helt om hurtigsjakk. I klasse 2 er Stig Ks førsteplass i praksis klar. Om de neste plassene er det skarp strid mellom et aktivt firkløver bestående av Børge Waktaar Svanholm (Stjernen), Magnus Carlsen (NTG), Brede Kvisvik (Kristiansund) og Thomas Bryn (Molde). Aktive og effektive Magnus kjemper primært med Svanholm om andreplassen her, og kan være på vei mot årets trippel i de tre gjenværende klassene. I klasse 5 er seieren til Magnus i praksis klar, selv om Drammens Øystein Edvardsen har plaget ham med flere gode hurtigsjakkresultater. En annen ung drammenser, 14-årige Øystein Bøyum Fossum, kunne vært livsfarlig både her og i de to klassene over, men har med bare to registrerte resultater til nå vært svært eksklusiv i sine NGP-opptredener. I hans fravær er Magnus' fullt utvokste utfordringer Lars Erik Pedersen (Strømmen) i klasse 2 og Åsmund Sem-Johansen (Groruddalens) i klasse 3, men slik utviklingen av sesongen har vært tviler jeg på om noen av dem klarer å stoppe ham. I mai ventes ikke mindre enn fem vidt spredte NGP-turneringer i hurtigsjakk (Bergen 5.mai, Ålesund 12.mai, Randaberg 19.mai, Stavanger 20.mai og Stjernen i Oslo 20.mai).

LENKE : NGP-sidene på Sjakktuelt.

NM for skolelag: Stort sett bra arrangement, deltakelsen litt opp -
og breddemiljøet Masfjorden helt til topps.
27.-29.APRIL : NM for skolelag er et arbeidsintensivt og krevende arrangement, noe som også har preget søknadsbunken de senere år. USF måtte også i år drive aktiv personforfølgelse for å finne en arrangør. Heggedal SKU tok i samarbeid med NTG på seg ansvaret og utfordringen like over nyttår, og tross kort springfart kom den store staben av foreldre under ledelse av Eva Amble svært godt fra den krevende oppgaven forpleining for 200-250 deltakere i alderen 8-16 (og ikke minst deres tallrike medreisende) er. Med totalt 48 lag ble spillelokalene kanskje litt vel koselige, men både deltakere og foreldre tok det med godt humør - det tynnes uansett raskt i rekkene blant de yngste. NTGs innsats ble dessverre noe mer ujevn enn forutsatt: Flere av elevene gjorde et samvittighetsfull jobb i turneringsledelsen hele helgen, men på to nøkkelposter uteble rett og slett de ansvarlige (helt nøyaktig: Den ene uteble av ukjent årsak, og da gikk den andre i protest mot den første). Dette bidro til mangel på bulletin og mangelfull resultatservice underveis, og til noen dagers forvirring uten verken partier eller resultater i ettertid. Et eller annet uforutsett går imidlertid alltid galt når 200 deltakere skal presses inn på en skole en helg, resultatene dukket opp etter hvert, og alt i alt fortjener arrangøren all ære for sin innsats. Om USFs opplegg for mesterskapet gjorde det, var som vanlig mer omdiskutert på lagledermøtet.

Om hva som er optimal spilleform og betenkningstid er det tydeligvis alltid sterkt delte meninger, men flere sterke røster mente igjen at det ble i seneste laget for de yngste fredag kveld. USFs æresmedlem Johs Kjeken var en av dem, og har i ettertid lansert et forslag om lovfeste forbud mot å spille etter 22.00 for spillere under 16 år. Rent personlig har undertegnede vanskelig for å se katastrofen i en time fra eller til under ordnede forhold her, et synspunkt som så vidt jeg forstår deles både av mange "barn" og av mange som arbeider profesjonelt med dem. På den andre siden: USFs turneringssystem skal tilpasses brukernes (absolutt inkludert medreisende foreldres) preferanser, man skal heller være litt for forsiktig enn litt for uforsiktig med mindreårige, og det har selvsagt mange praktiske fordeler å slutte tidlig når mange ikke bor på spillestedet - så jeg har ikke tenkt å argumentere mot Kjeken her. En runde fredag kveld høres svært fornuftig ut for meg. Derimot har jeg vanskelig for å forstå at ingen andre i Norge enn meg virker ha betenkeligheter med å kjøre forskjellige betenkningstider i et og samme mesterskap. Jeg kjenner ikke til at slik differensiering i nasjonale mesterskap har vært brukt noe annet sted enn i Norge og muligvis Sverige, og det er vel hevet over tvil at det å bytte både reglement og betenkningstid virker særlig forvirrende for unge spillere? Hvis ikke : jeg har f.eks. opplevet at barn til stor sorg har tapt på tid som følge av slike misforståelser. Har noen sett et friidrettsstevne hvor man løper 100 meter i forsøksheatene og deretter 200 i semifinalen og finalen? Jeg har ikke, og avviser det straks som useriøst hvis noen viser meg et. Kjekens tilleggsforslag om at betenkningstiden i første runde skal kunne kuttes helt ned til 20 minutter, tar jeg derfor sterk avstand fra. Utfordringen ved senere anledninger bør være å finne et opplegg som muliggjør tidlig leggetid fredag kveld uten hurtigsjakk i første runde. Dette og alt annet er selvsagt ikke lett å få til i et såpass stort arrangement innenfor en stressende helg, men seks runder vil da være mitt forslag - forhåpentligvis blir også resten av helgen da litt mer sosial og litt mindre stresset. Betenkeligheten er selvsagt at det i år med mange deltakerlag kan bli litt få runder i barneskoleklassen (jfr årets avslutning), men 24 partier burde uansett være nok til å få frem en fortjent vinner.

Over til brettene igjen : Ungdomsskoleklassen fikk kvalitativt et løft fra i fjor, og tittelforsvarerne fra Ris i Oslo forsvarte gullet bare etter en tett duell gjennom syv runder mot Søndre Modum fra Buskerud. Siden i fjor hadde Ris mistet førstebordsspilleren Tage Rønnevig Nielsen, men dette ble trolig omtrent kompensert av "naturlig fremgang" for Amund Teigum, Christian Mørk, Torgeir Teigum og Thomas Børstad - som altså sikret seg en ny tur til Nordisk. Laget vil der trolig slite med de utenlandske toppspillerne, men er såpass jevnt at det trolig kan kjempe om en medalje. Siden Ris II fullførte med en flott fjerdeplass bare to lagpoeng bak, kan intern konkurranse om plass på laget til Nordisk bli nesten like hard som kvalifiseringen her. Årets ungdomsskolemesterskap var for øvrig preget av jevne lag snarere enn av førstebordsstjerner (a la Espen Lie og Lars Gunnesdal i fjor), men med sine 6 / 7 der var Trond Ferkingstad hovedårsaken til Karmøylaget Skudenes' tredjeplass. Også sølvvinnerne Søndre Modum var et relativt jevnt lag, som etter seier i innenbyrdes oppgjør mot Ris I så ut til å ha førsteplassen innen rekkevidde. Et toppmotivert Ris II ga imidlertid førstelaget sitt den nødvendige hjelpen ved å holde 2-2 mot Søndre Modum. Med uendret lag og to representasjonsaktuelle spillere i Stig Atle Paulsen og Jorunn Brekke, ligner imidlertid Buskerudlaget den åpenbare favoritten for neste år.

Barneskoleklassen var rekordsterk i fjor, men virket med 35 deltakende lag ikke mye dårligere i år. Også her ble det en svært spennende tetstrid, med et favorittlag fra Oslo og en mer perifer outsider i hovedrollene (og et Karmøylag på tredjeplass - og Norgesmestrenes andrelag på fjerde!). Favoritten var Kringsjå, og det var med Henrik Gaudernack og Johannes Kvisla i spissen for fem rutinerte spillere en avskrekkende klar favoritt. Utfordringen kom fra det Birkestrandregisserte breddemiljøet i Masfjorden (seilende under det høyst forvirrende kodenavnet "Sandnes"), og holdt her hele turneringen ut. Spenningen levde imidlertid helt til avslutningen av syvende runde: Sandnes måtte vinne innenbyrdes oppgjør mot Kringsjå for å passere på lagpoeng, og fikk en knallstart da de tidlig gikk opp til 2-0. Sandnes hemmelige våpen Alexander Krossøy, slo i skjebnens timer der til med sin syvende strake seier på fjerdebord. Kringsjå reduserte ved William Magnor på tredjebord, og dermed kom NM-gullet til å henge på et tett førstebordsoppgjør som ble mesterskapets siste parti. Gaudernack presset i det lengste, men kom ingen vei mot en som vanlig dypt konsentrert Silje Totland - og dermed kunne Masfjorden omsider slippe ellevill glede løs for sitt første laggull. Også her jublet et dyktig andrelag med full rett med: To lag blant de fire første i NM er enda mer unikt i barneskolen enn i ungdomsskolen. Med så godt som hele laget i sterk fremgang og med svært habile alternativer fra Sandnes II (f.eks. Andrea H Kvinge, alias bordpremievinneren på andrebord!) har jeg stor tro på at Sandnes (i hvert fall) kan kjempe om medalje i Nordisk til høsten, og uansett må dette resultatet være en stor inspirasjon til videre satsning for det som tradisjonelt først og fremst har vært et breddemiljø. Ambisjonene med tanke på neste år er allerede offentliggjort: Få dager etter årets mesterskap tikket en svært tillitsvekkende søknad om å arrangere mesterskapet da inn på forbundskontoret. Særlig spennende blir det heretter å følge Masfjordsmiljøet fordi syv av ti spillere på lagene nå var jenter - blir Masfjorden på 2000-tallet det Hauge var på 1990-tallet? Konkurranse vil de i neste omgang få som tittelforsvarer selv, for med seks av de ti første lagene bekreftet Oslo at hovedstaden har svært lovende årganger på gang rundt 1988-89-90. Dårligere ser det enn så lenge ut i tradisjonelt sterke miljøer som Bergen og Porsgrunn. Bergen var ikke en gang representert i barneskoleklassen, og tross syv strake på førstebord fra en for øvrig måtelig interessert Jon Engh Egeland endte Brattås under 50 %.

LENKER : a) Hjemmeside - NM for skolelag og b) Individuelle resultater

Ratingturnering i Oslo: Skuffende oppslutning om !? ide.
Vårens TN i hovedstadens klubbmiljø var en "ratingturnering" arrangert i OSS lokaler, men regissert av den fritenkende Lørenskogspilleren Morten Lilleøren. Ratingturnering innebærer her for så vidt at turneringen er ratet, men mer oppsiktsvekkende at rundeoppsett og rekkefølge avgjøres av deltakernes ratingprestasjon. Ideen bak dette er å kunne få en resultatliste selv om deltakerne har spilt forskjellig antall runder, slik at de kan gjøre det - dvs delta i en kveldsturnering uten forpliktelse til å møte opp hver gang. For å få premie i sammendraget må man selvsagt spille et minimum antall partier. Som turneringsform på toppnivå ser jeg vesentlige innvendinger mot dette systemet, utviklet av Lilleøren i samarbeid med Dag Rinden. For det første forutsettes at ratingtallene er dekkende for spillestyrken hos samtlige deltakere, for det andre blir det vanskeligere å få høy prestasjon hvis man er høyt ratet selv, og for det tredje åpner systemet for muligheter til å spekulere i hvor mye man spiller (mest aktuelt og umoralsk kan det lønne seg å ikke spille noe mer, hvis man har nådd minimumsantallet partier med et tilfredsstillende resultat). Når så er sagt: I en kveldsturnering arrangert etter "dropp innom" prinsippet er det viktigere å delta enn å vinne for de aller fleste, og da er ratingturnering a la Lilleøren absolutt et interessant alternativ til Konrad a la Monrad. Den slags tilfeldige bekjentskaper er definitivt ikke i min stil, men særlig i storbyene kan det sikkert fylle et behov for mange klubbspillere som finner det for forpliktende å love vekk en ukedag for syv onsdagskvelder fremover. Ideen er med dette derfor anbefalt for videre testing - videre info om systemet utleveres gjerne av opphavsmannen på morlille@hotmail.com. I denne omgang har turneringen (som fortsatt pågår) ikke vært noen stor deltakersuksess: De 16 første rundene (!?) har inneholdt til sammen 28 partier, og kun fire spillere har spilt minst seks partier. Den begrensede deltakelsen skyldes trolig overraskende store problemer med å nå ut til aktuelle spillere - men illustrerer nok dessverre også sviktende interesse for klubbturneringer, i hvert fall i Oslo. En ting jeg fant avskrekkende useriøst denne gangen (rent bortsett fra redusert betenkningstid) var at tiden skulle være ulik etter om man spilte med manuelle klokker eller elektroniske, en praksis som burde være både unødvendig og uakseptabel i alle ratede turneringer. Men som sagt: Vi trenger mer nytenkning i norsk sjakk, breddeintensjonen bak dette tiltaket fortjener all ros, og med litt bedre markedsføring kan denne typen uforpliktende "koseturneringer" godt tenkes å finne seg en nisje i vår stadig mer hesblesende fremtid.

Den åpne landskampen: Jevn laginnsats x 2½ match holdt til sølv.
27.-29.APRIL : Jeg har skrevet alt for langt om firelandskampen i Malmö på norsk i en egen rapport allerede, så i all korthet her: Danmark vant den klareste seier i nyere tid etter å ha ha vunnet alle sine tre kamper med store sifre. Norge sikret sølvet ved å vinne relativt greit 6-4 mot både Sverige og Finland, men kollapset av ukjente årsaker fra fjerde spilletime mot Danmark - hva som så ut til å bli en spennende match endte med begredelige 2½ - 7½. Norges sølvmedaljer var gledeligvis basert på en svært jevn laginnsats. Toppskårer ble Carl Fredrik Ekeberg fra Bærum med 2½ av 3 på 3.kadettbord, visetoppskårer Lars Gunnesdal fra Bærum med 2 av 3 på 4.kadettbord - øvrige åtte spillere tok alle 1 eller 1½ av 3. Tross det stygge tapet mot Danmark kan vi være fornøyde med resultatet denne gangen, men med 1980 som siste juniorårgang og 1984 som siste kadettårgang kjentes det som vi måtte vinne nå eller aldri. Sjansen kommer neppe igjen på et par år nå, men med både topp og bredde i årgangene 1988-90 har jeg tro på at Norge er tilbake med gullsjanser allerede fra 2003. Siste tur med gutta var det denne gangen for Leif Erlend Johannessen (Oslo) og Kjetil A Lie (Porsgrunn), som med de beste ønsker fra sine mangeårige lagkamerater nå iler videre til enda større nasjonale og internasjonale utfordringer.

LENKER : a) Schacknyheter: 1. runde, 2. runde, 3. runde og b) Min dekning

Firelandskampen som nå ble avholdt på første klasse av utmerkede lokale krefter i Malmö skulle vært spilt høsten 2000, noe som gir den muligvis siste gjenlevende prinsipielle motstander av unionsoppløsningen i 1905 (og 1814!) et påskudd til å filosofere litt omkring

En komperativ skandinavisk sjakkanalyse
Dansk sjakk tåler både i organisering og økonomi godt sammenligning med norsk: Man har en svært liten økonomi i begge land, men gjør mye ut av den med relativt god organisering. Man har i Danmark ikke kommet lenger med forbundskontoret enn til å drøfte om det bør opprettes, og forbundet drives i enda større grad enn i Norge derfor med frivillig innsats. Danskene har så langt jeg kan vurdere imidlertid vært relativt flinke både til å finne kompetente frivillige og til å sette dem sammen i et fungerende system med klare ansvarslinjer. Hvis dette fungerer bedre enn i Norge, tror jeg det er fordi man i Danmark er flinkere til å verdsette sine frivilliges innsats. Det kan nesten bli for mye av det gode, når "halve Skakbladet" tidvis går med til nekrologer, bursdagsgratulasjoner og hederbevisninger, men det er absolutt å foretrekke fremfor bare å motta telefonterror og andre klager på norsk.

Kretsleddet i Danmark er sterkere enn i Norge, men fortsatt virker det viktigste alternativet til forbundet være et varierende antall relativt aktive klubbmiljøer - sammenlignet med Norge har disse bl.a. vært mye flinkere til å produsere internasjonale turneringer. Dette er trolig mye av forklaringen til veksten i dansk elitesjakk de siste ti årene, når man legger til at Danmark har hatt flere unge talenter enn Norge villige til å satse seriøst over tid. Per nå inntar Danmark (etter å ha økt antallet GM-er med 600 % på 15 år) her en mellomstilling nærmere Sverige enn Norge, med 7 GM-er (mot 4 norske) og ca 15 over 2400 (mot ca 8 i Norge). Som i Norge kommer forbundets viktigste inntekt fra en kontingent betalt av medlemmene gjennom klubbene, og som i Norge inkluderer dette et nasjonalt sjakkblad av høy kvalitet. Også i Danmark har kontingenten tross sterke protester gått opp og medlemstallet ned de siste årene, men selv med korreksjon for folketallet har man fortsatt over dobbelt så mange medlemmer som Norge. Hvorfor er selvsagt et godt spørsmål, men her tror jeg Kjekens tredelte forklaring fra tidlig 1990-tall fortsatt tåler vannet godt. Dansk sjakk har i følge vår ex-generalsekretær trukket nytte av 1) En sterkere historisk sjakktradisjon, akselerert med Bent Larsens fremganger på 1960-tallet. 2) Delvis knyttet til 1) foreligger det en svært omfattende sjakklitteratur på dansk. 3) Avstandene er langt mindre enn i Norge - i forhold til sentral-Europa, men fremfor alt internt (noe som for eksempel gjør det mulig å ha en rimelig landsomfattende toppserie).

Turneringstilbudet blir naturlig godt for de fleste medlemmer av Dansk Skak Union, siden nær sagt alle turneringer nødvendigvis må være innenfor noen timers bilavstand - og flere hver sesong innenfor sykkelavstand. Med alle lokale variasjoner er arrangørkulturen nær den norske, med relativt små og kvalitetsbevisste arrangementer. Systemet for autorisasjon av turneringsledere administreres av forbundet, og (igjen med individuelle variasjoner) er den danske turneringslederrollen aktiv. Man har ikke etablert noe GP-sammendrag, men forbundet administrerer en ganske omfattende nasjonal terminliste som bekjentgjøres bl.a. gjennom Skakbladet. Så langt jeg kjenner danske turneringsledere er kompetansen god, og man holder seg godt inne med internasjonal praksis. Mens Norge adskiller seg på turneringsopplegg (hvis noen i anledning 17.mai ikke har klart for seg det: Både 1½ time på 40 trekk og trippelrunder har Norge vært ganske alene om å se nytten av til i år, og det er ikke grunnet vårt gode forbilde at FIDEs Presidentbord nå leker med liknende ideer. Vi er dessuten det eneste landet hvor Monrad er det nesten enerådende turneringssystemet.) og Sverige på turneringsledelse (se under), har danskene muligvis påvirket av naboskapet til kontinentet visst å holde seg godt inne med internasjonal normer for alt unntatt røyking.

En vesentlig forskjell vis-a-vis Norge består i at man i Danmark ikke har noe eget ungdomsforbund - fremtiden ivaretas i stedet delvis gjennom en breddeorientert skolesjakkomite og delvis gjennom en mer eliteorientert ungdomsansvarlig. Hva interne stridsspørsmål angår er dansk sjakk tradisjonelt godt fremme når det gjelder personmotsetninger, delvis knyttet til at moderniseringen og internasjonaliseringen virker ha vært sterkt omstridt der. Røyking har altså forblitt et stridstema lenger i Danmark enn i noe annet land jeg kjenner til, og røykeforbud er fortsatt ikke obligatorisk i nasjonale danske turneringer (!?). Avslutningsvis fikk man i Danmark som Norge for noen år siden et sjakklig skoletilbud (Tjele efterskole) som da ble proklamert revolusjonerende for ungdomssjakken, men som man senere stort sett bare virker ha kranglet om og med. Samlet sett: Dansk sjakk ligner en robust storebror for norsk - etterhengende oss på noen få områder, men større og stort sett sterkere.

Svensk sjakk er derimot noe helt annet på både godt og vondt. Det første som slår en norsk sjakkspiller på besøk i Sverige er at svensk sjakk tilsynelatende er så mye rikere og større enn norsk (og dansk). Den som måtte tvile kan sammenligne enten lagoppstillingene eller oversikter over deltakede lag fra All-Svenskan med det norske seriesystemet (undertegnede tviler i parantes bemerket på om masseimport av utenlandske GM-er til bruk mot andre utenlandske GM-er i lagmatcher er fornuftig bruk av så mye penger vis-a-vis f.eks. lokale rekutterings- og breddetiltak, men svenske klubber om det - mange av dem gjør jo også begge deler på en imponerende måte). Noen andre illustrasjoner: Fire norske klubber har egne lokaler og omtrent like få personer arbeider her lønnet på heltid med sjakk >< begge tall i Sverige er langt langt høyere, men typisk nok ukjente.

Hvor kommer pengene fra? At sponsorpengene generelt sitter mye løsere i Sverige, er i beste fall en halv sannhet. Derimot har svensk sjakk skaffet seg betydelige inntekter fra 1) En stor og fornuftig disponert arv etter en sjakkelskende mangemilionær (Rilton-fondet) 2) Bedre (skjønt sterkt varierende) lokale muligheter for kommunal støtte, særlig til ungdomsarbeid. 3) Klubbene har fått muligheter til betydelige ekstrainntekter gjennom salg av Bingolotto. At svensk sjakk med det har vunnet i Bingolotto selv er selvsagt en grov forenkling: Både 2) og 3) forutsetter en betydelig arbeidsinnsats lokalt, og i den grad Sverige fortsatt er sjakkstorebroren i Skandinavia ligger forklaringen nettopp i en bedre innsats lokalt - i det alt vesentlige frivillig. Dette har bl.a. ført til at svenskene på internett hever seg godt med mange flotte klubbsider og andre "private prosjekter" - med "Schacknyheter" som det opplagte flaggskipet. Svensk sjakk er generelt desentralisert på en helt annen måte enn i Danmark og Norge: Selv om kretsenes aktivitetsnivå er sterkt varierende står de langt sterkere enn i Norge (hvor opptil flere kretser bare virker være en postkasse uten nøkler) og Danmark, og har ofte ansatt personale på heltid. En så grunnleggende funksjon som ratingberegningen er i Sverige delegert helt ned til den enkelte klubb, noe jeg aldri har hørt om fra andre land (Personlig mistet jeg definitivt troen på dette systemet da jeg hørte om en person som sist hadde rundt 1300, men som selv om han fortsatt spilte 1.Sh3 plutselig klatret over 2000 etter å ha overtatt vervet som ratingutregner i klubben sin. Jeg vil ikke utlevere navn og skal ikke insistere på sannheten i historien, men at styrken i svensk rating kan variere betraktelig etter klubb og krets vet alle som har spilt en open i Sverige.).

Turneringstilbudet i Sverige er typisk nok ganske bra, men uorganisert: Det arrangeres en rekke sterke weekend-turneringer med store pengepremier og 100-200 deltakere, men uten verken noe GP-sammendrag eller noen sentralt koordinert terminliste. Nivået på arrangementer er enda mer varierende her i Norge og Danmark, men jevnt over virker svenske arrangementer på meg mer imponerende i forhold til det ikke-sjakklige (innkvartering, bespisning o.l.) enn det sjakklige. Med det siste sikter jeg fremfor alt på en turneringslederkultur som (med forbilledlige unntak, for all del) kan være reduksjonistisk inn til det rettsløse: Sverige er et av få land hvor man selv midt i tidsnødsdramaer ofte må lete etter turneringslederne utenfor spillelokalet, og når man finner dem er alt for ofte både kjennskapet til FIDEs spilleregler og interne ansvarsforhold svært så "uklare". Heldigvis virker det nå som man fra forbundets side forsøker ta et noe økt ansvar for å bedre dommerutdannelsen, men opp til et forbundsdommernivå skjøttes den fortsatt med varierende kompetanse lokalt.

Også Sverige har mistet en del medlemmer de siste årene, men har selv justert for folketallet trolig fortsatt mellom to og tre ganger så mange aktive spillere som Norge - og dermed større muligheter til det meste. At dette skyldes et bedre forbund enn i Norge og Danmark har jeg vanskelig for å se. Uten f.eks. noe sentralt medlemsarkiv forekommer det svenske forbundet snarere uorganisert, eller kanskje mer nøyaktig overorganisert. Mens man venter på opprettelsen av en planlagt bredde- og rekrutteringskomite, inkluderer den svenske komitepyramiden allerede komiteer for 1) Allsvenskan 2) postsjakk 3) skolesjakk 4) turneringer 5) regler og dommere 6) publikasjoner 7) utdanning og 8) prosjekter og utvikling. Tross en relativt stor administrasjon på forbundskontoret, har svært konkrete arbeidsoppgaver som uttak av svenske representanter til Nordisk sonefinale og arrangement av to firelandskamper det siste året vist seg i vanskeligste laget for komiteforbundet. Skandinaviske sjakkvenner misfornøyd med det, har fått en krevende jobb med å finne ut hvem man egentlig skal klage til der. Ungdomsarbeidet skal gå på tvers av komitesystemet, men hva angår de grunnleggende oppgavene der ivaretas grovt sagt bredden gjennom skolesjakkomiteen og toppen gjennom turneringskomiteen. Mens mange lokalt arbeider på full tid med ungdomssjakk i Sverige, er den sentrale innsatsen også her basert på storstilt frivillig innsats. Sverige har (mer og mindre) nedlagt begge sine sjakkgymnaser, og det åpne konfliktnivået er relativt lavt. En regional motsetning dukker av og til opp, ofte med det store Stockholmsmiljøet i en opposisjonsrolle - mest typisk truer man derfra stadig vekk med å melde seg ut i protest (!?) hvis kontingenten til forbundet skulle overstige 25 kroner per år. (Til sammenligning er denne nå på 250 i Norge, og ingen tør true med å melde seg ut hvis den stiger videre.) Hvorvidt sporene fra nøytraliteten fortsatt styrer skal være usagt, men selv i forhold til FIDEs spilleregler har svensk sjakk vist en bemerkelsesverdig evne til å lage egne veier - senest med en engasjert intern debatt om hvorvidt det bør bli dømt walk-over ved 0 minutters forsinkelse til partier.

Kort sagt: Svenskene har både vært heldige og dyktige i å skaffe seg økonomiske og menneskelige ressurser av en annen skala enn Norge og Danmark, men jeg kan ikke fri meg fra at utnyttelsen kunne vært bedre. I og for seg er dette helt naturlig: Har man som Norge og Danmark mindre ressurser, må de helt enkelt utnyttes bedre / gjerrigere. Med all respekt for en flott turnering som Rilton Cup: Med tilsvarende budsjett skulle jeg klart 60 GM-er (hvorav 15 over 2600) og minst 200 deltakere på Gausdal, og i København mistenker jeg at man kunne fått til enda mye mer. En annen liten illustrasjon fra ungdomssiden: Mens norske deltakere i firelandskampen de siste årene har betalt 1500-2000 kroner i egenandel for å delta, har svenskene vekslet mellom full utgiftsdekning og full utgiftsdekning + lommepenger, og kunnet bruke ressurser i en helt annen størrelsesorden på å gi tilbud om trening og spilling til sine beste juniorer. Allikevel har Norge med under 1/5 av medlemstallet slått Sverige i firelandskampen syv av de åtte siste årene, og svenskene har som eneste land enda ikke klart å vinne den etter gjenopptakelsen i 1992. Jeg er sikkert litt misunnelig nå, og har all grunn til å være det i forhold til den innsatsen det svenske sjakkmiljøet legger ned lokalt. Med 11 GM-er og rundt 30 spillere over 2400 er Sverige alt i alt fortsatt best i Skandinavia hva angår toppsjakk, og selv om ingen vet nøyaktig hvor stort det er har de fortsatt det klart største medlemstallet. Etter min mening er det en god illustrasjon av at de få springer ut av de mange, og at helheten i sjakkmiljøet er viktigere enn forbundets innsats. Fortjent eller ufortjent har Sverige Skandinavias største sjakkinteresse. Sant nok sliter begge de to nasjonale sjakkbladene der for tiden hardt økonomisk, men at et sjakkblad i det hele tatt kan overleve over årtier uten å være inkludert i forbundskontingenten ville vært utenkelig i Norge.

Avslutning
APRIL 2001
var generelt en sjeldent travel måned for undertegnede, som bl.a. fikk to ukesarrangementer på rad med påsketurneringene og Gausdal - og mer etterarbeid enn ventet med dem. Eventuelle lesere som har holdt ut helt hit, fortjener en ny unnskyldning for at jeg har brukt lenger tid enn vanlig på å komme ajour i ettertid.

Til Lahlums sjakkmåned
Laget av Eirik T. Gullaksen Antall lesere: 788 pr. 01.01.2007