En måned forsinket rapport fra en seks måneder forsinket landskamp.

HANS OLAV LAHLUMS RAPPORT
FRA FIRELANDSKAMPEN 2000 (!?)
(Malmö 27.-29.04.2001)

((NB : Forfatteren er i et litt mer Cleesk humør enn vanlig allerede før han starter å skrive, noe som etter hvert trolig vil føre til litt flere slag enn vanlig både til høyre og venstre. Lesere som måtte føle seg støtt av dette, oppfordres derfor til å stoppe lesningen jo før jo heller.))

Utgangspunktet for Norge var mistenkelig bra mistenkelig lenge i år. Både 1980 (siste juniorårgang) og 1984 (siste kadettårgang) er gode norske årganger, så det var en utbredt oppfatning at et toppet norsk lag hadde "bedre sjanser til å vinne enn vi får igjen før Magnus blir junior". Førstetieren lød ved uttaket (og noen måneder til, mens vi ventet på en stadig mer forsinket svensk invitasjon) 1) IM Leif E Johannessen, Oslo SSU 2) Kjetil A Lie, Brattås USK 3) Daniel Hersvik, Bergens SKU 4) Flemming Christenson, Nordstrand SKU 5) Joachim Berg-Jensen, Brattås USK 6) Harald Bonaventura Borchgrevink, Bergens SKU (Reserver for de seks juniorbordene a) Sjur Ferkingstad, NTG SKU og b) Martin Østtveit, Oslo SSU) 7) Magne Sagafos, Brattås USK 8) Geir Sune Tallaksen, Brattås USK 9) Espen Lie, Brattås USK 10) Carl Fredrik Ekeberg, Bærum SSU (reserver for de fire kadettbordene a) Henrik Sørensen, Fana SKU og b) Lars Gunnesdal, Bærum SSU). Optimismen sank som en sør-asiatisk børs da et oppdemmet ras av forfall plutselig strømmet inn mindre enn to uker på forhånd : Flemming og Magne fant tross velmente overtalingsforsøk at de måtte evakuere laget av "skole- og tidsmessige årsaker", Henrik hadde for lengst klargjort lignende problemer, juniorreserve Sjur Ferkingstad var fortsatt sykemeldt - og verst av alt manglet Leif Erlend både tid og overskudd til å klemme inn en firelandskamp mellom to 9-rundere på rad og sin første universitetseksamen! Solen vendte imidlertid raskt tilbake : Etter en lengre samtale med laglederen hadde plutselig Leif Erlend både tid og overskudd til å gjøre et siste forsøk på å vinne firelandskampen, og andrereservene Martin og Lars ville ved nærmere ettertanke forsvart "sikker plass" på mange tidligere norske landslag. Hvis spillerne ikke var samkjørte før avreise, måtte de pent bli det innelåst på to svært kompakte seksmannskupeer på nattoget til Malmö (mine tanker går nå som da dog mest til det intetanende sjette individet på nabokupeen, som bare fordi han hadde lagt seg helt enkelt ble forvekslet med en tom seng, og derfor fikk fem kolli bagasje slengt på seg da Osloavdelingen av det norske laget bordet kupeen). Vel av toget i Malmö steg imidlertid stemningen raskt. Hotellrommene klarte selv ikke ti kresne norske ungdommer å finne en innvending mot, og hva mat angikk ga svenskene oss helt enkelt matlapper til en meksikansk restaurant med monumentale porsjoner og livlig betjening.
Spillelokalene i Rådhuset viste seg da vi omsider fant dem dessuten å gi begrepet "luftig spillelokale" opptil flere nye dimensjoner, og til overmål hadde svenskene denne gangen klart å oppdrive en svært kompetent turneringsledelse.

Hva så med våre motstandere? Finland hadde vunnet de fire siste årene (!?), men med forfall (bl.a) fra IM Heikki Kallio og den 16-årige kometen Tomi Nybäck virket årets lag svært ujevnt besatt. Toppjuniorene IM Mika Karttunen og FM Heikki Lehtinen har vi med få unntak bare dårlige erfaringer med fra tidligere, og både tredjejunior Tapio Helin og førstekadett Elia Liitiainen bruker være svært vanskelige å slå. Resten av laget virket imidlertid overkommelig, og de nederste kadettbordene så sammenlignet med våre direkte falleferdige ut etter en ny forfallsbølge uken i forveien. Sverige var som vanlig favoritter i egne øyne, og hadde som vanlig de største nasjonale ratingtallene. Noe vi nok en gang forgjeves forsøkte forklare de optimistiske vertene, var at årsaken var det svenske ratingsystemet mer enn de svenske spillerne. Selv om vi kjente lite til kadettene deres, virket det svenske laget uten IM Emanuel Berg først og fremst relativt jevnt besatt. Vi satte "se opp - stolpe!"-skilt ved førstejunior Pontus Carlsson og førstekadett Hans Tikkanen, men kunne ikke se at vi var åpenbart underlegne på noe bord. Langt større bekymringer hadde vi da for Danmark, som hadde klaff med årgangene og var de eneste til å stille tilnærmet toppet. Den bokstavelig talt sterke mann i dansk ungdomssjakk, lag- og politisjef Per Andreassen, hadde mens han offisielt utropte Norge til favoritt utstedt en hemmelig ordre om å vinne firelandskampen i år - og da torde rett og slett ingen melde forfall. Med IM Simon Bekker-Jensen og FM Rasmus Skytte ute på siste tur med gutta kunne både ex-komet Henrik El-Kher og den nye wonderboy Allan Stig Rasmussen sparkes urovekkende langt nedover bordene. Med to meter høye Davor Palo alt annet enn diskret installert på første kadettbord, hadde Danmark faktisk halve laget over ca 2300 - og regjerende nordiske mester Christian Kyndel (Pedersen) måtte ta til takke med andre kadettbord. De to siste bordene i begge aldersgrupper hos danskene så heldigvis litt mer "usikre" ut, så det ble raskt oppnådd tverrpolitisk enighet i det norske laget om at vi fortsatt satset på å vinne i år.

Lagledermøtet forløp uten større dramatikk, rent bortsett fra at siste runde på grunn av en alvorlig kommunikasjonssvikt mellom finnene og reisebyrået deres måtte fremskyndes til klokken 07.00. Konkurrentenes reaksjoner var høflig sagt "noe blandede", men sett fra den norske laglederens side var det to åpenbare fordeler at vi kunne a) rekke hjem ti timer før selv og b) med god samvittighet barbere leggetiden med et par timer lørdag kveld. Som forutsatt av tradisjonen (og krevet av Norge) ble det igjen seks timers spilletid og lagpoeng tellende før individuelle poeng. For en gangs skyld kunne Norge tenkt seg å møte Finland i første runde, noe vi da selvsagt ikke gjorde for første gang på fem år. Hovedsaken var dog å unngå Danmark i første runde, og Finland bruker ikke være helt på topp søndag morgen - så rekkefølgen Sverige-Danmark-Finland klaget vi ikke på.


1.RUNDE :

(Her og senere er ratingtall uten parantes FIDE-ELOer. Tall i parantes er nasjonale tall for de som ikke har FIDE-ELO.)

Sverige - Norge    4 - 6 
Pontus CARLSSON 2316     IM Leif E JOHANNESSEN 2407    1/2    
Jonas ERIKSSON 2228      Kjetil A LIE 2347            0 - 1 
Anders OLSSON 2265       Daniel HERSVIK 2195           1/2
Fredrik ANDERSSON 2142   Joachim BERG-JENSEN 2186     0 - 1
Lars MÅNSSON 2193        Harald B BORCHGREVINK 2144    1/2
Philip LANDGREN 2164     Martin ØSTTVEIT 2102          1/2   
Hans TIKKANEN 2278       Geir Sune TALLAKSEN 2233     1 - 0
Linus OLSSON 2169        Espen LIE 2120                1/2
Amir MOHAMMADI 2132      Carl Fredrik EKEBERG 2098     1/2
Kezli ONG (2175)         Lars GUNNESDAL 2123          0 - 1
OG HVORFOR DET?
Sverige tapte vi surt mot "i fjor" (dvs i 1999), men selv om de benektet det stadig mer panisk for hvert år hadde vi før det seks svært søte seire på rad i innenbyrdes oppgjør. Store har imidlertid siffrene aldri blitt, og årets seier er faktisk en av de tryggere undertegnede kan huske. Norge fikk et grep om matchen fra åpningene, da vi kom foran på de fleste klokkene og slapp fra sortpartiene uten større startproblemer. Først ferdig ble naturlig nok førsteordet : Pontus gikk rundt med en fotball under armen, og valgte en åpning som ga sort likt spill. Nærmere bestemt fikk imidlertid bare sort fryktelig likt spill, og da fikk Leif Erlend lov til å ta frikveld etter 19 trekk. Hardere gikk det da for seg på første kadettbord, hvor Geir Sune i en skarp variant av Nimzo grafset til seg en kvalitet på a1 like etter åpningen. "Uklart" er utvilsomt den tryggeste betegnelsen på midtspillet som fulgte, men Geir Sunes konge begynte å se tryggere ut etter noen offisersavbytter. Kjetil hadde i kjent stil for lengst rokert langt og blåst i gang en truende bondestorm på kongefløyen. Han begynte å denge løs på kongestillingen til Eriksson med diverse offisersoffer etter 20 trekk, og da partiet kortsluttet med 25.Sh8+! fulgt av matt i få sto Norge fortsatt ikke åpenbart dårlig noe sted. Geir Sune måtte riktig nok plutselig gi tilbake kvaliteten da alle (inkludert ham) trodde faren endelig var over, men selv om Tikkanen hadde et lite initiativ så det påfølgende sluttspillet med tårn og ulikefargede løpere "remisaktig" ut - "i hvert fall når det er Geir Sune". For en sjelden gangs skyld holdt ikke den tilliten : Geir Sune valgte feil plan og oppdaget det på en svært ubehagelig måte, da "festningen" han hadde satt sin lit til viste seg å sprette opp bare man sa "trekktvang". Hvits konge trengte deretter inn med avgjørende kraft i løpet av få trekk. På niendebord påberopte svenskene seg en seiglivet liten fordel fra en sløv hvitåpning, men "det er jo Carl Fredrik" - som har mange års erfaring med å håndtere den slags. Offiserene forsvant i en relativt jevn strøm uten at hvits fordel vokste synbart, og da Carl Fredrik under gjensidig tidspress fremtvang dronningbytte ble det bare to ulikefargede løpere igjen - det gadd selv ikke vinstvillige Mohammadi spille på. Martin hadde tilsynelatende noe på gang med kongefløyen i en Sicilianer, men etter et mer enn middels misforstått dronningbytte fikk sort i stedet de få bruddmulighetene som fantes i et dobbelt tårnsluttspill av type "kinsesisk mur". Martin prøvde seg uten suksess både med å tilby og å kreve remis før tidskontroll, og fikk det etter greit forsvar like etter. På femtebord påberopte svenskene seg tidlig i midtspillet et truende kongeangrep, men "det er jo Bonaventura" svarte vi. I sin favorittstilling som 50 % matador og 50 % linedanser, skled vår venn fra Bergen fremover på dronningfløyen akkurat så fort som det var mulig uten å bli matt på kongefløyen. Med Månsson i ensidig tidsnød med gjensidige angrep, begynte det nesten å se lovende ut. Bonaventura snappet takknemlig til seg et tårn da sjansen bød seg, og ga det (noe mer motvillig) tilbake for ikke å bli matt tre trekk senere. Konklusjonen da Månsson tross et helhjertet forsøk akkurat ikke tapte på tid i trekk 40, ble et tårnsluttspill med posisjonell fordel Bonaventura. Daniel fikk ingen store problemer med 1.a3 og en noe skrudd kongeinder i forhånd, og fikk med Olsson rasende mot tidsnød inn en kvalitetsoffer som virket "lovende - i hvert fall når det er Daniel". Olsson brukte sin gjenværende tid delvis på å finne noe forsvar mot alle de sorte trusslene og delvis på å riste på hodet - noe som selvsagt fikk Daniel til å kvittere med en grov feil. Da Olsson plutselig fikk byttet dronninger begynte vi å bli litt bekymret for det partiet, men Daniel samlet seg fint og jumpet over i et sluttspill hvor hans to sammenhengende fribønder fremtvang remis per trekkgjentakelse. De tre bordene jeg ennå ikke har sagt noe om, vippet imidlertid med avgjørende virkning riktig vei i tidsnødene. Joachim fikk som vanlig ingen ting verdt en tekstmelding fra åpningen, men trengte som vanlig ikke det for å få en grei fordel i midtspillet. Anderssons spill falt i kvalitet da han utviklet det svenske lagets aller sterkeste tidsnød, og da fikk Joachim demonstrere flere spesialiteter : Først et enkelt og stadig mer ekkelt kongeangrep, og så en tretrekker som startet med Sf6+ og sluttet med dronningmatt på h7. Linus Olsson og Espen ble tidlig enige om å avlyse midtspillet for å se veldig remisaktige og låste ut i sluttspillet, men klarte aldri ble enige om å ta remis der. Da Linus til slutt var den som ville spille videre, gjorde han heldigvis det ved å fomle bort en bonde under gjensidig tidspress. Lars fikk i mellomtiden en grei hvitfordel ut over i midtspillet, og snappet i nok en sterkt svensk tidsnød med seg først en bonde og så en til. Oppsummering etter tidskontrollen : 4-3 på veggtabellen, et poeng til på sparekonto hos Lars, og "kanskje vinstsjanser" i sluttspillene hos Espen og Bonaventura. Lars brukte lenger tid på å vinne enn ventet, men det var bare fordi unge Ong forbrukte abnorme mengder tid på å gjøre de neste trekkene. Da han før 50 trekk var i sin andre gallopperende tidsnød falt stillingen helt fra hverandre, og med noen taktiske småtriks skuffet Lars effektivt inn stadig mer materiell. Uventet klamt ble det derimot i de to andre restene, da både Bonaventura og Espen relativt åpenbart undervurderte motsjansene i sine motstanderes fribønder. Reelle vinstsjanser fortonte seg stadig fjernere, men reell tapsfare unngikk vi dog begge steder. Bonaventura tok til slutt i bruk fallskjermen for å sikre landingen fra tårn og to mot tårn og to til dronning mot dronning (!?) - Espen brukte paraplyen for å sikre halvpoenget per (motstanders) randbonde i bondesluttspillet.

OG ELLERS?

Finland - Danmark    3 - 7 
IM Mika KARTTUNEN 2466    IM Simon BEKKER-JENSEN 2363    1 - 0
FM Heikki LEHTINEN 2342   FM Rasmus SKYTTE 2343           1/2 
Tapio HELIN 2150          Henrik EL-KHER 2331            1 - 0
Teemu TOPI-HULMI 2103     Allan Stig RASMUSSEN 2297      0 - 1
Olli SISATTÖ 2192         Martin BÆKGAARD 2204           0 - 1    
Svante HENRIKSSON 2158    Andreas SKYTTE HAGEN (2071)    0 - 1
Elia LIITIAINEN 2172      Davor PALO 2305                 1/2   
Samu RISTOJA (1841)       Christian KYNDEL (2260)        0 - 1   
Lauri VIRKAMAKI (1758)    Kristian HOVMØLLER 2137        0 - 1
Juha HYNNINEN (1736)      Anders HELLEDIE (2030)         0 - 1
HVA FIKK VI SÅ UT AV DET?
Matchen startet på en måte som fikk vår gamle Finlandsskrekk til å rykke i lenkene : Finnene føk sensasjonelt opp i ledelsen da både Karttunen og Helinen per rambukk feide vekk antatt kompetent motstand. Resten av matchen bidro imidlertid til å bekrefte alle våre fordommer mot begge lag : Finlands tre poeng kom hos deres fire stjerner, og som helhet viste danskene seg helt overlegne - riktig nok mer på uttelling enn på spill. Vi var i tvil om sluttsiffrene sa mest om Finland eller Danmark, men merket oss med interesse at Danmark imponerte litt mindre enn ventet på toppbordene - og mye mer på de øvrige.

TABELLEN etter første spilledag så dermed slik ut : 
1.DANMARK      1   0   0   2   7
2.NORGE        1   0   0   2   6
3.SVERIGE      0   0   1   0   4
4.FINLAND      0   0   1   0   3

2.RUNDE :

Danmark - Norge    7½ - 2½ 
IM Simon BEKKER-JENSEN 2363   IM Leif E JOHANNESSEN 2407  1 - 0
FM Rasmus SKYTTE 2343         Kjetil A LIE 2347            1/2
Henrik EL-KHER 2331           Daniel HERSVIK 2195         1 - 0
Allan Stig RASMUSSEN 2297     Joachim BERG-JENSEN 2186    1 - 0
Martin BÆKGAARD 2204          Harald B BORCHGREVINK 2144   1/2
Andreas S HAGEN (2071)        Martin ØSTTVEIT 2102        1 - 0
Davor PALO 2305               Geir Sune TALLAKSEN 2233     1/2
Christian KYNDEL (2260)       Espen LIE 2120              1 - 0
Kristian HOVMØLLER 2137       Carl Fredrik EKEBERG 2098   0 - 1
Anders HELLEDIE (2030)        Lars GUNNESDAL 2123          1/2
OG HVORFOR DET, DA??
Denne matchen endte åpenbart som Danmarks aller klareste seier, og som en katastrofe av et "adjø" til Norges gullsjanser. Hvorfor den gjorde det er langt mer uklart, ut over at alt som kunne tenkes gjøre det (og litt til) gikk galt siste del av matchen. Riktig nok ble det meldt mann over bord før vi kom oss ut av havnen : Martin gikk for det første litt vel ambisiøst til verks med den i beste fall lugubre Milner-Barry-gambiten, blandet for det andre sammen to varianter i den slik at han landet i den gale, og gikk for det tredje ned på litt over 20 trekk etter en taktisk overseelse. For øvrig sto imidlertid ingen vesentligere dårligere etter åpningen, og litt ut i tredje spilletime anså selv uforbederlige danske optimister som Per Andreassen og Rasmus Skytte at matchen ville bli svært spennende. Undertegnedes foreløpige regnskap så da ut som følger : 1) Leffi fikk inn en Notebom-forberedelse, og med den fulgte som vanlig to sammenhengende fribønder på dronningfløyen. Noen offisersavbytter senere kjentes det som de burde avgjøre, selv om sorts konge sto litt utsatt. "Bør Vinnes". 2) Kjetil byttet tidlig dronning og ramponerte sin egen bondestruktur, men hadde kompensasjon i løperpar og initiativ. "Ustødig balanse". 3) Daniel hadde ingen større problemer fra åpningen, men fikk heller aldri utlignet helt. Tårnsluttspillet med fem mot fem så først remisaktig ut, men Daniel ble alt for passiv og ga så bonde. "Vanskelig-." 4) Joachim innlot seg fornuftig nok ikke på lengre teoridiskusjoner, og Allan Stig fikk overraskende store problemer med å finne ut av vår forberedte hollandske sidegate. "Jokke" tøffet opp seg med et offisersoffer på f5 og fikk springer og to bønder for tårn, med sorts konge mest utsatt. Begge på vei mot tidsnød, men Joachims korte blikk er ikke problemet - "Uklart+". 5) Bonaventura kom som vanlig lettere komprimert fra åpningen, men holdt seg som vanlig flytende med masse avbytter i midtspillet. Gjensidig tidspress på vei opp rulletrappen, men Bækgaard hadde ikke mye fordel igjen og begynte å se frustrert ut - "Det kommer seg". 7) Geir Sune fikk et lite initiativ i en symmetristilling etter et tidlig dronningavbytte, og vant en bonde i et generelt løst sluttspill. E-tjenesten meldte at Palo er en fryktet sluttspiller, men det er jo GS også - "Minst vinstsjanser". 8) Espen fikk ikke noe overbevisende ut av det med hvit, men virket allikevel ha de litt bedre offiserene i en tung og lukket stilling. Kyndel innrettet brikkene sine mot en etterhengende g3-bonde på kongefløyen, som imidlertid så forsvarlig overdekket ut. "Trolig remisaktig, men kanskje sjanser." 9) Carl Fredrik kom igjen dårligst ut med sort, men holdt som vanlig motstanderen på en høflig armlengdes avstand i midtspillet. I sluttspillet med dronninger og løpere så sorts stadig lengre fremskredne b-bonde mer sterk enn svak ut. "Trolig evig sjakk, men kanskje vinstsjanser." 10) Lars fikk ikke noe spesielt ut av åpningen, men beholdt et lite initiativ i midtspillet og hadde bedre bønder i et "nesten-sluttspill". "Trolig remis, men kan spilles lenge på."

Fjerde spilletime startet deretter med at Skytte gjorde sine egne bønder like dårlige som Kjetils, for å få byttet av en løper og overta initiativet. Deretter undervurderte han for en gang skyld egne sjanser, og tilbød remis i en svakt fordelaktig stilling. Kjetil gjorde utvilsomt lurt i å ta i mot, for sjelden har så mange unge nordmenn i Sverige kjedekollidert så brutalt som tilfellet ble i resten av fjerde spilletime. Vel over tidskontrollen brukte El-Kher stort sett hele tiden de andre satt i tidsnød på å bestemme seg for å invadere med kongen, noe som så umiddelbart avgjørende her. Hvorfor El-Kher hadde tatt seg så god tid ble muligvis avslørt da Daniel ga tårnet for å løpe med diverse fribønder - men hvorfor El-Kher allikevel hadde invadert med kongen ble tydelig avslørt da Daniel ga opp straks laget var bortenfor redning. Mer overraskende regnet Espen seg for en sjelden gangs skyld ut på de store åpne vidder, og suste av gårde for full orkan etter å ha latt ankerfestet på g3 falle. Leif Erlend konstaterte på bakgrunn av dette selv at han burde spille på vinst "selv om det er litt risky" - og gikk deretter den korteste veien ut av en trekkgjentakelse og inn i et mattnett! Muligvis også hisset opp av et lag i kvikksand kastet Lars seg i gjensidig tidsnød over en bonde merket med dobbelt dødningehode, og snublet videre inn i flere trussler enn det var mulig å få oversikt over. Hvis Geir Sune hadde noe bedre etter å ha vunnet bonden fant han det åpenbart ikke, og havnet i en hengemyr hvor Palos hyperaktive tårn gjorde at GS ikke fikk gjort noe annet enn å forsvare merbonden. På reell stilling ½-5½ (Espen og Daniel ble holdt i live per respirator) fikk GS lov til å slippe videre "vinstforsøk" siden han allikevel ikke kunne røre seg. Stillingen 1-6 var selvsagt ikke morsom, men vi beholdt allikevel langt inn i sjette spilletime håpet om at tapet skulle bli lite - kanskje så lite at vi fortsatt kunne ha "praktiske gullsjanser" hvis Danmark skulle finne på å tape mot Sverige. Joachim fremtvang riktig nok en videre forkortelse av laglederens negler med å vente leeenge med å slå om takten i en fortsatt skarp stilling, men etter å ha gjort det slengte han ut gode trekk i tempo "maskingevær". Opptellingen etter tidskontrollen viste tårn, springer og fire mot to tårn og en, og med tre sammenhengende norske fribønder ventet ingen videre diskusjon om det poenget. Carl Fredriks motstander gikk på boks tre kvarter på trekk 41, men fant ingen annen konklusjon enn at han måtte gi offiser på fribonden og håpe på remis som følge av redusert materiell. Bonaventura fikk først angrepssjanser med dronning og løper mot dronning og springer, og deretter en fremskreden fribonde som ville avgjøre dronningsluttspillet hvis Bækgaard ikke fikk inn evig sjakk. Fortsatt håp om 4-6 altså - men nok en gang ble det demonstrert at dårlige dager raskt smitter innenfor et lag. Joachims beslutning om å gi springeren for en fortsatt ufarlig g-bonde var god bare som en god kandidat til "årets Black-Out", og kom som et voldsomt sjokk - ikke minst for sjefsmateralisten på nabobordet. Muligvis sto Joachim med tårn og fire mot to tårn fortsatt til vinst, men i hans stadig sterkere tidsnød ble vi forelagt et nytt bevis på at "A S" i tilfellet Allan Stig også kan stå for "Alltid Supereffektiv". Joachim ble en bonde fattigere for hver gang noen våget se på, og da "A/S Fremgang" til slutt gikk med på tårnbytte var det fordi han usympatisk nok akkurat rakk igjen Joachims siste fribonde. Bonaventura burde med et helt (skjerm)brett tilgjengelig kunne gjemme seg det ene trekket han trengte for å få ny dame, men også han løp tom for tid og ga opp leteaksjonen med bare sekunder igjen for resten av partiet. Etter fem timer og femti minutter vant omsider Norge et parti, da Carl Fredrik svært fornuftig foretrakk løper og to bønder mot to bønder fremfor "gal" løper og to h-bønder mot ingen ting - men det var altså litt i seneste laget i forhold til lagmatchen. Det forekom nyanseforskjeller mellom Norges og Danmarks lagleder hva angikk enkelte stillinger underveis, men konklusjonen var samstemt nok : Danmark vant omtrent som fortjent, men Norge tapte ufortjent mye !

OG ELLERS?

Finland - Sverige    4 - 6 
IM Mika KARTTUNEN 2466      Pontus CARLSSON 2316    1 - 0
FM Heikki LEHTINEN 2342     Jonas ERIKSSON 2228      1/2
Tapio HELIN 2150            Anders OLSSON 2265       1/2
Teemu TOPI-HULMI 2103       Fredrik ANDERSSON 2142  0 - 1 
Olli SISATTÖ 2192           Lars MÅNSSON 2193        1/2
Svante HENRIKSSON 2158      Philip LANDGREN 2164    1 - 0
Elia LIITIÄINEN 2172        Hans TIKKANEN 2278       1/2
Samu RISTOJA (1841)         Linus OLSSON 2169       0 - 1
Lauri VIRKAMAKI (1758)      Amir MOHAMMADI 2132     0 - 1
Juha HYNNINEN (1736)       Dennis WALLIN (2131)     0 - 1
HVA FIKK VI SÅ UT AV DET?
Finland startet enda bedre denne runden, i den noe snevre forstand at Karttunen vant enda fortere. Lehtinen, Helin og Liitainen la seg imidlertid på en solid remislinje, og da hadde Sverige alt i alt brukbar kontroll på denne matchen - Finlands helpoeng på sjettebord kom per tidsnødsbukk i en ellers vanskelig stilling. Det ble tidlig klart at Sverige var ganske overlegne på de nederste bordene, men i forhold til kampen om sølvmedaljene fremviste de alt i alt ikke skremmende spill.

TABELLEN FØR TREDJE SPILLEDAG SÅ DERMED SLIK UT : 
1.DANMARK      2   0   0   4   14,5
2.SVERIGE      1   0   1   2   10
3.NORGE        1   0   1   2    8,5
4.FINLAND      0   0   2   0    7

3.RUNDE :

Norge - Finland    6 - 4 
IM Leif E JOHANNESSEN 2407   IM Mika KARTTUNEN 2466    1/2
Kjetil A LIE 2347            FM Heikki LEHTINEN 2342  0 - 1
Daniel HERSVIK 2195          Tapio HELIN 2150         1 - 0
Joachim BERG-JENSEN 2186     Teemu TOPI-HULMI 2103    0 - 1
Harald B BORCHGREVINK 2144   Olli SISATTÖ 2192         1/2
Martin ØSTTVEIT 2102         Svante HENRIKSSON 2158    1/2
Geir Sune TALLAKSEN 2233     Elia LITIAINEN 2172       1/2
Espen LIE 2120               Samu RISOJA (1841)       1 - 0
Carl Fredrik EKEBERG 2098    Lauri VIRKAMAKI (1758)   1 - 0
Lars GUNNESDAL 2123          Juha HYNNINEN (1736)     1 - 0
OG HVORFOR DET?
Denne matchen minnet trivelig nok om matchen mot Sverige : Vi hadde et overtak hele veien, men kunne ikke helt ta seieren for gitt før etter første tidskontroll. Taktikken var klar : Om vi omtrent kunne holde stand ellers skulle seieren sikres på de tre nederste bordene, hvor Finland hadde tapt 0-6 mot Sverige og Danmark. Tross Daniels gode form i det siste var laglederen av minst to grunner langt mer betenkt på tredje juniorbord : 1) Helin er tross beskjeden rating en av få motstandere Daniel faktisk har stor respekt for, og hans (altså Helins, hvis noen er i tvil om hvem beskrivelsen ikke passer på) tålmodige spillestil har ved en rekke anledninger straffet overivrige angrepsspillere. 2) Daniels tydelig uttalte misnøye mot å starte 07.00 søndag morgen var ikke blitt mindre i løpet av helgen. Både 1) og 2) viste seg imidlertid helt ubegrunnet : Daniel er som tidligere år mye bedre med hvit, men året utgave er blitt mye bedre til å konsentrere seg om partiene mens de pågår. En hørbart forkjølet Helin løp på en av årets hardere sicilianske e5-knyttnever, ble så forfjamset at han bukket offiser i neste trekk, og deretter så deprimert at han ga opp da Daniel utnyttet det på mest nådeløse måte. Denne gangen var det altså vi som fikk en tidlig ledelse - og Finland som aldri helt kom tilbake etter det.

Leif Erlend avslo med hvit remis for å gjøre et hederlig forsøk på å velte Karttunen, og spilte med bonde over noen trekk på overgangen til sluttspillet. Finnenes solide ankermann forsvarte seg imidlertid nøyaktig, og da han vant tilbake bonden hadde ikke Leffi noe som helst å spille på med tårn og ulikefargede løpere. Siden ble det stadig klarere at Espen og Carl Fredrik sto godt, Kjetil dårlig og Joachim uklart. Bonaventura lå bekymringsverdig nok bonde under, og ble både av indre og ytre årsaker ikke helt trodd på sin forsikring om at det var et offer (Indre : Bonaventura var miniputt forrige gang han ofret en hel bonde uten å få noe klart igjen. Ytre : Han så ut som en sosialistisk tomat da finnen tok bonden.). Da matchen omsider åpnet seg i fjerde spilletime, ble heldigvis lagseieren snart bekreftet. Kjetil måtte riktig nok avskrives som tap på krav, etter avsløringen av nok et hull i sortreportoaret hans. Lehtinen etablerte et ubehagelig posisjonelt press basert på sine dominerende løpere, og da Kjetil forsøkte å komplisere med å gi bonden på b7 ble det bare enda mer komplisert for ham å holde stillingen sammen. Ikke uventet ble imidlertid Norges sanne styrke på kadettbordene avgjørende i dag : Espen gikk fra posisjonell fordel til kongeangrep til kvalitetsvinst til et enkelt vunnet sluttspill - og imponerte bl.a. med som snarest å ofre dronningen underveis. Carl Fredrik avsto som vanlig fra den slags drastiske / underholdende virkemidler, men med en multisvekkelse av en kongestilling som blikkfang gikk han fra en stadig tydeligere posisjonell fordel til et angrep som vant avgjørende materiell. Lars' parti ble litt mer spennende, men ut over i midtspillet ble det stadig tydeligere at vår manns angrep på kongefløyen var mer vesentlig enn hva det nå var hvit drev på med på dronningfløyen. En smule usikkerhet fulgte da partiet gikk inn i gjensidig tidsnød, men Lars viste seg helt overlegen da og fullførte noen fikse trekk senere angrepet med en knusende mattrussel på g2. Martin hadde tilsynelatende også et farlig kongeangrep på gang i en klassisk kongeinder, og avslo remis for å spille på matt. Muligvis var imidlertid aldri angrepet så truende som det så ut - i hvert fall endte det noe skuffende bare opp som en serie avbytter. Henrikssons garderte fribonde på dronningfløyen fikk ham deretter til å avslå remis i sluttspillet, men Martin forsvarte seg igjen tålmodig og kom aldri i reell tapsfare. Gal vei smalt det derimot et svært komplisert parti på fjerde juniorbord. Joachims Fransk ga hvit varige angrepssjanser på kongefløyen (noe som virker være hovedideen med den), men mens spillerne per jungejeep suste inn i gjensidig tidsnød så det fortsatt ut som om sort var nær ved å avgjøre på dronningfløyen. Underveis i tidsnøden overså imidlertid Joachim at hvit ikke bare kunne ofre den ene løperen på g6, men også den andre på b6 etterpå. Topi-Hulmi demonstrerte et godt taktisk blikk ved å få med seg begge deler, og vant fortjent på matt etter 36 trekk. Igjen på den beroligende stillingen 5-3 satt - selvsagt - Geir Sune & Bonaventura med hver sitt laaange sluttspill. Geir Sune gjorde ved å evakuert kongen fra g1 til a4 (og gi to bønder underveis) et helhjertet forsøk på å føre sine fribønder på dronningfløyen frem til seier i dronningsluttspillet. Først ble imidlertid fribøndene til fribonden, og så fant GS helt enkelt ikke noe sted å parkere kongen sin - Liitiainen er ikke bare en seiging, men også en tålmodig seiging. Apropos tålmodige seigmenn, så lyktes Bonaventura nok en gang nesten med en stortstilt snuoperasjon. Først klarte vår mann å aktivisere offiserene (inkludert kongen!) så mye at merbonden aldri ble reell, og så fikk han inn et taktisk lite triks i sluttspillet som tvang finnen til å gi offiser (!?). Dessverre viste det seg siden at sort hadde festning med tre bønder og løper mot to løpere og bonde - men Bonaventura beholdt sin status som ubeseiret og var igjen siste nordmann til å oppgi vinstforsøkene.

OG ELLERS SKJEDDE

Sverige - Danmark    3 - 7 
Pontus CARLSSON 2316      IM Simon BEKKER-JENSEN 2363    1/2 
Jonas ERIKSSON 2228       FM Rasmus SKYTTE 2343          1/2
Anders OLSSON 2265        Henrik EL-KHER 2331           0 - 1
Fredrik ANDERSSON 2142    Allan Stig RASMUSSEN 2297     0 - 1
Lars MÅNSSON 2193         Martin BÆKGAARD 2204          1 - 0
Philip LANDGREN 2164      Andreas SKYTTE HAGEN (2071)   0 - 1 
Hans TIKKANEN 2278        Davor PALO 2305                1/2
Linus OLSSON 2169         Christian KYNDEL (2260)       0 - 1
Kezli ONG (2175)          Kristian HOVMØLLER 2137        1/2
Dennis WALLIN (2131)      Anders HELLEDIE (2030)        0 - 1
OG HVA TENKTE VI OM DET?
Det var en klar forventning i det norske laget at Danmark i det minste burde hjelpe til å sikre sølvet vårt på søndag, når vi hadde vært så snille å sikre gullet deres på lørdag. Danmark virket da også så motiverte for denne oppgaven at vi begynte å lure på om de hadde personlige interesser i saken, og stilte som eneste lag med ti ferdig vekkede spillere søndag klokken 07.00. Svenskene kom klart etter på så godt som samtlige klokker, men med mange uklare stillinger nevnte de muligheten for å snappe gullet med å vinne 7½-2½ et godt stykke ut i andre spilletime. Siden ble det nok en gang Danmark og stort sett bare Danmark : Det startet med materialvinst, matt osv i et Hawaiiparty av et sistebord, og fortsatte med at både El-Kher, Skytte Hagen og Kyndel fullførte sine angrep i svenskenes kollektive tidsnød. Svenskene fikk trøstespise litt med Månssons elegante angrepsvendinger, men så var det Danmark med god uttelling igjen for alle poengene : "Alltid Superheldig" vant denne gang et tårnsluttspill hvor han bare hadde en randbonde igjen, og da spilte det liten rolle at Palo ikke hadde tid til vinstforsøk med tårn, a- og c-bonde mot tårn.

DANMARK er det på kortform bare å gi terningkast seks og varme gratulasjoner for tidenes klareste seier i firelandskampen! Jeg føler allikevel for etter hukommelsen å sitere GM Miezis' på hans gratulasjon til GM Åkesson etter sistnevntes middels utrolig 8 / 9 i Gausdal Classics 2001 : "Congratulations, fantastic tournament! But you will not be that lucky again next time!".
Tilbake til Malmö og til danskene, så gjorde de det omtrent så godt som vi hadde ventet på toppbordene og betydelig sterkere enn noen hadde ventet lenger ned. Oversikten over bordpremiene bærer tydelig preg av det (og av at den norske laginnsatsen var noe jevnere enn den finske) :

1) IM Mika Karttunen, Finland 2½ / 3
2) FM Heikki Lehtinen, Finland 2 / 3
3) Henrik El-Kher, Danmark 2 / 3
4) Allan Stig Rasmussen, Danmark 3 / 3
5) Lars Månsson, Sverige 2 / 3
6) Andreas Skytte Hagen, Danmark 3 / 3
7) Hans Tikkanen, Sverige 2 / 3
8) Christian Kyndel, Danmark 3 / 3
9) Carl Fredrik Ekeberg, Norge 2½ / 3
10) Anders Helledie, Danmark 3 / 3

Et lite spark til svenskene også hva arrangementet angår : La gå at bordpremier ofte har manglet i firelandskampen, men å rasjonalisere vekk de individuelle premiene selv til vinnerlaget var vel egentlig å overdrive litt? Premieringen til det norske laget innskrenket seg nå til en stor, flott og uhåndterlig lagpokal, som en allerede søkklastet lagleder heldigvis klarte å få smigret på toppskåreren før togturen, Nå vel, maten var selvsagt mye viktigere og vi måtte uansett løpe fra premieutdelingen for å rekke toget. For å gi et lite spark til svensk kollektivtransport også, så viste "toget fra Malmö til Oslo" seg nærmere bestemt å bestå av fire togturer og to bussturer.


VEL HJEMME fortjener det norske laget alt i alt terningkast fire for sin andreplass. Likheten er åpenbar til firelandskampen på Tjele i 1994, da Danmark forrige gang vant. Nå som da vant vi rent og pent mot Finland og Sverige, men ut over i matchen mot Danmark så det mer og mer ut som om det var vi som hadde drukket øl på lagmøtet - og dermed måtte vi igjen nøye oss med andreplass etter dem. Årets sølvgutter sto for historiens jevneste norske laginnsats : Bare Bærumsduoen Carl Fredrik og Lars endte over 50 %, men våre første åtte spillere tok alle 1 eller 1½ poeng. Dessverre er det all grunn til å frykte at det tar noen år før vi får et så sterkt lag igjen. Selv om bredden blant de beste juniorene blir riktig god når 1984-kobbelet melder seg til tjeneste der, må nødvendigvis Leif Erlend og Kjetil bli savnet på toppbordene til høstens firelandskamp på Gausdal. På kadettbordene vil det (Geir Sune til tross) på kort sikt bli umulig å erstatte den svært sterke 1984-årgangen, som foruten Espen, Carl Fredrik og Lars inkluderer sterke navn som Magne Sagafos, Henrik Sørensen og Brede Kvisvik. I årgangene 1988-90 er det imidlertid mange spennende spillere på vei opp i stor fart - så i 2003-2004 bør Norge igjen være en seriøs gullkandidat.

Svært glad for at jeg i år ikke trenger å sparke noen som ligger nede, gir undertegnede etter for utallige oppfordringer fra spillerne om også i år å gi TERNINGKAST til alle de norske spillerne :

1) Leif Erlend 1 / 3   2
Som etteranmeldt ble "Leffi" i eksamenslesningens interesse stilt ganske fritt i forhold til sine partiers lengde, men var når han først hadde overlevet nattoget innstilt på å spille for både seg selv og laget. Årets førstebord var tøffere enn vanlig, men etter sin gode form i det siste var vår unge GM-kandidat selvsagt ikke fornøyd med å havne på minussiden. Tapet mot Danmark var en direkte følge av et overambisiøst vinstforsøk i en for laget kritisk situasjon, og laglederen kan ikke godt trekke mye for den beslutningen. Selv om Leif Erlend gjorde sitt beste for å skape vinstsjanser, spilte han på sparebluss her : Solid og pålitelig, men uten overskudd og inspirasjon til å spille på annet enn teknikken mot gode motstandere. Leif Erlend hadde fortjent en bedre avslutning på sin unike USF-karriere, som hva firelandskamper angår inkluderer åtte stykker (!?) : Som den eneste på årets lag var Leif Erlend med allerede ved gjenopptakelsen av firelandskampene i 1992, da riktig nok på siste kadettbord (men med like mange poeng som de andre kadettene til sammen). Før Leif Erlend ble IM rakk han med et ukjent antall Norgesmesterskap og en serie sterke resultater fra diverse typer Nordiske mesterskap så vel som EM og VM - så for å avslutte før laglederen gjennom ni år begynner å gråte : "Takk for alle tidligere høydepunkter - og lykke til videre!"

2) Kjetil 1½ / 3   2
Kjetil kom senere i gang enn Leif Erlend, men avsluttet også en lang og trofast USF-karriere "på overtid" her. Han spilte som vanlig tøft på vinst i hvert parti, men fikk alt i alt ikke helt uttellingen her. Det startet så lovende med pulveriseringen av Jonas Eriksson, men Kjetil fikk ikke til noe med hvit mot Skytte og ble pinlig avkledd med sort mot Lehtinen. Tross to hvite burde 50 % mot et snitt over 2300 kanskje fortsatt forsvare en treer, men Kjetil har vært i kjempeform i lagsjakk et par år nå, og var faktisk høyest ratet på det noe mer menneskelige andrebordet. Beklager, klubbkamerat - men jeg fornærmer deg hvis jeg later som du ikke er bedre enn dette nå.

3) Daniel 1½ / 3   3
Alltid "ambisiøse" Daniel var ikke fornøyd med egen innsats, men dette var faktisk hans beste firelandskamp noensinne. Forskjellen var at han denne gangen ikke lot seg vippe vekk av tilbakeslag : I første runde klarte han omstille seg til å kjempe hjem halvpoenget etter å ha stått til vinst, og etter et surt tap i andre runde kom han tilbake med en rask seier i tredje runde grytidlig søndag morgen. Daniel var som laget denne gangen (uten at jeg nødvendigvis vil si at laget var som Daniel) : God mot Finland og Sverige, uheldig og udyktig mot Danmark. Laglederen håpet på enda mer ut fra Daniels raskt stigende formkurve i vår, men bekreftet altså fremgangen. Alltid optimistisk og tydelig innstilt på å utnytte sitt siste juniorår, er han allerede i full gang med å planlegge både sommerens internasjonale junior-mesterskap og førstebord til høstens firelandskamp.

4) Joachim 1 / 3   3
I den grad det finnes "flaks" i sjakk, var nok Joachim den norske spilleren som hadde minst i år. Seieren mot Sverige var det lite å utsette på, og Joachim fortsatte sitt gode spill med et respektløst forsøk på å løpe ned et dansk hurtigtog. Dessverre brast det altså hjerteskjærende i et vunnet sluttspill der, men tross denne skuffelsen imponerte Joachim både med å etteranalysere dette traumatiske partiet og med å spille like optimistisk på vinst med sort i det neste. Trolig sto Joachim til vinst underveis på den noe humpete jungelsafarien også, så alt i alt var han muligvis den norske spilleren nærmest tre seire. Under 50 % er allikevel ikke over 50 %, så det får bli med en treer - men debutanten på fjerdebord klarte seg fint på denne turen. Joachim har fortsatt mye ledig lagerplass i forhold til åpninger og annen boklærdom, men talentet er stort og fremgangen tydelig. Det smaker å spille fjerdebord på juniorlandslaget, seks måneder etter at man var sjettevalget på klubblaget (som forresten ikke fikk premie!) i NM for Juniorlag!

5) Harald 1½ / 3   4
Bonaventura var en av fire norske som ikke vant et parti, men også en av bare to som ikke tapte noe. Hvis resultatet høres fredelig ut, er det svært misvisende : Ingen slet mer for laget enn Bonaventura, som i alle tre rundene spilte hardt på vinst langt inn i sjette spilletime - han ble sist ferdig mot Finland og Sverige, og nest sist mot Danmark. Man kan selvsagt spørre hvorfor han med en slik vilje aldri klarte å vinne noe parti, men den mest nærliggende forklaringen er helt enkelt at han i alle tre partiene måtte jobbe seg langsomt opp etter å ha stått klart dårligst etter åpningen. På sett og vis er dermed også resultatet "typisk Harald" : Få norske juniorer er så flinke til å forsvare seg i vanskelige stillinger (noe som passer svært godt, siden ingen norske juniorer hater så sterkt å tape) som Bonaventura - men han trenger fortsatt hjelp for å skape vinstsjanser, og åpningene er av ujevn kvalitet. Helt overbevisende er derfor ikke denne fireren, men det gjør godt med spillere man alltid kan stole på at gjør sitt beste.

6) Martin 1 / 3   3
Også dette treet er ganske tørt : Martin sto best først, men dårligst sist i begge remispartiene, og landet på fortennene etter to timer mot Danmark. Motstanden tatt i betraktning var imidlertid ikke uttellingen mye under forventet, og Martin hadde mange odds mot seg denne gangen : Han måtte mobiliseres på fire dagers varsel, skolen har tillatt lite matchtrening i vår, og lite stemte i forhold til åpningsvalg og motstandere denne gangen. Problemet med Martin er definitivt ikke mangel på forståelse eller kunnskaper, derimot sliter han fortsatt med å få helpoeng ut av sine lovende stillinger. Men i likhet med rom- & røykekamerat Daniel har også Martin blitt bedre til å tåle tilbakeslag, noe han beviste ved to anledninger her. Da får vi heller gi amnesti for Danmarksmatchen som et arbeidsuhell for ham også.

7) Geir Sune 1 / 3   3
Geir Sune vil muligvis se på meg med store øyne og riste mildt på hodet over ikke å få "2" for dette resultatet, etter å ha blitt eneste spiller som tapte noe parti på første kadettbord og eneste kadett på minussiden. Fjorårets toppskårer havnet på minussiden uten vinstparti i år først og fremst på grunn av dårlig uttelling : Han sto kvalitet over i midtspillet og kunne holdt sluttspillet mot Sverige, og kjente lukten av Nirvana i lange partier mot både Finland og Danmark. Resultatet er delvis avslørende både på godt og vondt : Geir Sune taper sjelden og knuses aldri selv på dette nivået, men sliter med å få nok fordel til å vinne partier. Selv om han aldri vil bruke den selv, er listen over formildende omstendigheter lang her også : GS fikk flest sorte enda en gang (noe han har gjort i samtlige store turneringer siden januar 1999 - statisk sannsynlighet ca 1 : 2000 i følge familiens statistikkavdeling), jobbet nest etter Bonaventura mest for det norske laget, og ble dyttet opp på et uvanlig truende første kadettbord få dager i forveien. Er det en man i alt som angår representasjon kan stole mer på enn Bonaventura & Espen kommer han helt fra Søgne hver gang - så da runder vi av oppover denne gangen. Nå var jeg snill og flink.

8) Espen 1½ / 3   2
Nå var jeg muligvis ikke like snill : Espen hører definitivt også til USFs aller mest trofaste tjenere ved representasjon, var heller ikke heldig med uttellingen denne gangen, og tok tross alt 50 %. Men 1 : Andre kadettbord var mye svakere enn første i år, Og men 2 : Espen er ikke dårligere enn Geir Sune for tiden, og med lettere utrolige 12 / 14 (+12-2!) på sine siste to turneringer med full tid OG hvilepause hele påsken hadde han skapt visse forventninger på forhånd her. Espen gjorde en del bra og en del mindre bra i et turbulent remisparti mot Sverige, kollapset enda verre enn gjennomsnittet mot Danmark, og klarte bare delvis å rette opp det uvant ustabile inntrykket med en (etter hvert) overbevisende arbeidsseier mot Finland. Muligvis illustrerte Espen her at man på et internasjonalt nivå ikke kan bli i så mye bedre form enn åpningsreportoaret tillater - hvitfordeler synlige uten mikroskop uteble i hvert fall mot både Sverige og Danmark. Trøsten får være at Espen kan gjøre det såvidt bra også når han gjør det såvidt dårlig ((de som syntes det var en relativt klossete formulering, har ikke fått med seg hva terningkasteren presterte å si om sjakkjente XX her forleden : "Hun er ikke så pen som hun ser ut!")), og at han alltid kommer sterkt tilbake.

9) Carl Fredrik 2½ / 3   5
For en gangs skyld en nordmann som fikk bedre betalt i poeng enn fortjent etter spill - han måtte selvsagt være fra Bærum. Nå vel : For å være den eneste norske som aldri var i riktig tapsfare og for å bli toppskårer både på laget og bordet, fortjener man selvsagt (minst) både en lagpremie og en femmer. Minuset er at grillmester Carl Fredrik egentlig ble spent fast over svak varme selv to ganger med sort, men det er unektelig en formildende omstendighet at han stakk av fra grillen mot Sverige og med grillen (heldigvis ikke Simens!) som eneste lyspunkt mot Danmark. Mot Finland var det lite å klage på : Carl Fredrik slengte på litt mer kull og krydder enn vanlig som hvit, og serverte laglederen et ferdigstekt helpoeng i god tid før tidskontrollen. Hvor offiserene skulle stå hadde Carl Fredrik enda mindre problemer enn vanlig med å forklare motstanderne, og tidsforbruket var for en gangs skyld verken for høyt eller for lavt. Tenk hva slags mann gutten kan bli, hvis han i tillegg får et komplett sortreportoar og / eller begynner å regne varianter!

10) Lars 2 / 3   3
Det kan muligvis virke avskrekkende med tanke på senere anledninger, at jeg ikke strekker meg til fire for debutanter som tar over 50 % etter å ha blitt innkalt på fire dagers varsel. Lars er imidlertid en "god og giftig" spiller når han bare er en spiller, og med sin skarpe spillestil var det faktisk en del av vår hemmelige taktikk (riktig nok så hemmelig at Lars' selv aldri fikk vite om den) at han som øverst rangert på sistebord skulle bli historisk med tre strake. Det gikk etter planen mot Sverige og Finland, og begge steder imponerte "Gunnes the Gun" med taktiske kinaputter. Mot Danmark gikk imidlertid også vanligvis håndfaste Lars på mystisk vis plutselig opp i røyk, da han på en håndfull trekk gikk fra en behagelig sluttspillfordel til et svært ubehagelig en-masse tap av materiell. Totalen ble selvsagt en "lovende landslagsdebut", men jeg sitter igjen med følelsen av at Lars hadde (og har) mye ledig kapasitet hvis han bare gidder jobbe litt mer med åpninger og ikke-taktiske stillinger. Under "diverse" på plussiden vil jeg fremheve hans alltid hjertelige latter som et stemningsskapende tiltak i laget.

OG BARE SÅ DET ER KLART :
Det kommer en mye lengre rapport fra jentelandskampen helt uten terningkast så snart redaksjonskomiteen får avholdt sitt siste møte, det vil si i løpet av ca 2-4 uker.

Hans Olav
Se også Schacknyheter og bulletinene hos Sjakktuelt.
Antall lesere: 390 pr. 01.01.2007.
Laget av Eirik T. Gullaksen