25. Oppvasknotat fra Hans Olav Lahlum (31.10.2001)19.11.2001

Gjøvik, natten mellom 25. og 26.10.2001

Oppvasknotat i anledning skiftet av lagleder til firelandskampen 2001

Undertegnede turneringssjef beklager at jeg med dette må ta initiativ til en oppklarings- og oppvasksrunde på forbundsstyremøtet 31.oktober 2001, som følge av forbundsstyrets tidligere vedtak om å skifte lagleder for firelandskampen 2001. Saken ønskes opp som første sak etter referater og andre innledningsfraser på møtet. Jeg tar i fortsettelsen her for gitt at styremedlemmene fortsatt har klart i minnet de ekstraordinære styremøtene avholdt 26. og 27.september 2001, og at de har mottatt og lest alle senere reaksjoner som har kommet inn til eller er utsendt av USF.

Da dette brevet dessverre må bli periodevis svært skarpt i tonen, vil jeg innlede med noen ærlig mente begrensninger. Jeg har fra tidligere ingen grunn til å tro at behandlingen av denne saken skjuler noe slags personangrep på meg fra noen medlemmer av forbundsstyret, og bærer således ikke noe slags personlig nag til noen av dere. Minst av alt har jeg noen personlig fientlige følelser i forhold til USFs generalsekretær, hvis oppofrende innsats og gode vilje jeg savner tegn på tastaturet til å beskrive. Jeg tror selvsagt forbundsstyret på dets ord om at hensikten med å be meg avgå som lagleder bare var å få ro i organisasjonen, og at man mente det godt når man samtidig presiserte at man ikke hadde noen mistillit til meg i rollen som turneringssjef. Til en viss grad erkjenner jeg også at forbundsstyret i og med den skarpe klagen fra OSSU, kom i en vanskelig situasjon få dager før arrangementet av firelandskampene.

Siden jeg skriver hovedoppgave om behandling av personalsaker i et politisk parti mener jeg meg å ha en viss generell kompetanse her, i tillegg til den jeg har fått gjennom mine tillitsverv i USF og i andre organisasjoner. Ikke desto mindre er det som kjent ofte vanskelig å tenke objektivt i saker hvor man selv er direkte involvert. Jeg har derfor tatt meg uvanlig god tid til å gjøre det, og har også fremlagt sakens fakta for et lite utvalg rådgivere med bred erfaring fra både sjakklig og annet organisasjonsliv - samt for flere personer med juridisk kompetanse.

Ikke desto mindre, dessverre: Konklusjonen min blir den samme i dag som den var 27.september. Hele saken har gjennomført vært klossete og amatørmessig behandlet av forbundsstyret, og det avsluttende vedtaket fra 27.september om skifte av lagleder til firelandskampen var både prinsipielt og praktisk en skandale som kan få store og varige skadevirkninger for USF. I en slik situasjon kan og bør selvsagt ingen ansvarsbevisst tillitsvalgt verken i forhold til organisasjonen eller seg selv, bøye hodet og fortsette sitt arbeid som om ingen ting har skjedd.

Til nærmere forklaring av hva som er galt her:
Prinsipielt er vedtaket et skrekkeksempel på misforståelse av allmene organsisasjonsprinsipper. Ja, det finnes situasjoner hvor det er naturlig at tillitsvalgte plutselig trer tilbake fra hele eller deler av sine verv. Men da må flere viktige betingelser oppfylles: Det må foreligge en alvorlig anklage (f.eks. om kriminelle forhold eller grovt misbruk av aktuelle tillitsverv) mot vedkommende tillitsvalgte, denne anklagen må ikke kunne behandles straks, og det må foreligge en klar tidsplan for videre behandling av denne anklagen. Ingen av disse nødvendige betingelsene er oppfylt her - og hvis de hadde vært det kunne man ikke samtidig vedtatt noen slags tillitserklæring til den aktuelle tillitsvalgte! (Jf den utmerkede redegjørelse professor Ekeberg har sendt USF på dette punktet.) Forbundsstyrets vedtak er etter dette fullstendig ulogisk. Hadde USF stått frem i arbeidsretten med påstanden "Du har mange års annsienitet og vi har ingen ting å kritisere deg for - men nå var det best at vi sa deg opp!" ville man tapt stygt - trolig på walk over. Siden jeg arbeider gratis foreligger det ikke noe ansettelsesforhold her, men prinsippet blir ikke bedre av den grunn. I en frivillig organisasjon tilsier tvert i mot elementær organisasjonskultur at man markerer tillit til sine tillitsvalgte inntil de eventuelt har vist seg tilliten klart uverdig, og i hvert fall ikke tidligere foretar seg noe som kan virke som et offentlig uthenging av frivillig arbeidende enkeltpersoner. Det er faktisk prinsipielt like ille å si til en spiller "Du har egentlig ikke gjort noe galt - men slik situasjonen er blitt, er det nok allikevel best at vi diskvalifiserer deg."

Praktisk hender det selvsagt allikevel at man i frivillige organisasjoner må ta "pragmatiske hensyn", som uten saklig grunn går ut over enkelte tillitsvalgte mer enn andre. Den slags forsiktig bruk av syndebukker bør selvsagt begrenses mest mulig, og jeg er skeptisk selv til små doser - ofte viser det seg at man bare skyver problemene foran seg som en annen snøball. Jeg har i mildere form allikevel godtatt å bli rammet av dette ved flere tidligere anledninger, og så har utvilsomt også andre forbundsstyremedlemmer. Fallhøyden blir imidlertid særlig stor hvis det er snakk om plutselig å fjerne en tillitsvalgt fra en oppgave vedkommende har hatt ofte før og/eller allerede er utnevnt til; begge deler var tilfellet her. I tillegg er det her snakk om en oppgave hvor det normalt er vanskelig å tenke seg inhabilitetsproblematikk - uten reserver tilgjengelig har ikke laglederen i firelandskampene en gang mulighet til å sette ut en spiller av laget en runde. Under slike omstendigheter skal det en stor og sikkert praktisk gevinst til for at en frivillig organisasjon kan forsvare å tilsidesette en tillitsvalgt. Noen slik gevinst foreligger ikke her, tvert i mot var det svært forutsigbart at effekten i forhold til det proklamerte målet om ro i organisasjonen ville bli klart på minussiden! 26.september var hele problemet at et lokallag ikke hadde tillit til den utnevnte laglederen, og at en spiller truet med å trekke seg i protest mot det. Etter forbundsstyrets vedtak om laglederskifte trakk to spillere seg som direkte følge av vedtaket, som også var en sterkt medvirkende årsak til forfallet fra minst en annen spiller. I tillegg til to UK-medlemmer har et lokallag levert en skarp protest, og jeg er kjent med at flere vurderer å følge etter. Det viste seg umulig å finne en ny lagleder utenfra som var villig til å overta under slike omstendigheter, og jeg har kommet ut av tellingen med hvor mange spillere (og pårørende) som tok sterk avstand fra vedtaket, krevde laglederen gjeninnsatt og markerte at de ellers bare spilte under protest. (Jeg har mottatt flere personlige tillitserklæringer fra spillere i tillegg til de som ble sendt USF.) Og hvis noen skulle tro noe annet: OSSU er på ingen måte innstilt på å bidra til å roe ned situasjonen. Tvert i mot mottok jeg få dager etter landskampen klar beskjed om at man derfra aktet å forfølge "saken" mot meg ytterligere via USF. Mens forbundsstyret raskt berammet ekstraordinært møte etter klagen fra OSSU, stilte man i klassen for totalt handlingslammede i forhold til alle protestene som kom inn senere - selv om flere av dem inneholdt konkrete forslag til løsning av problemet. Konsekvensen ble som kjent et sterkt svekket og splittet norsk landslag i åpen klasse - og to dager før landskampen så man seg tvunget til å gå offentlig ut med det NSF tidligere har forsøkte å holde strengt hemmeligstemplet: Ni av spillerne på firelandslaget fikk vite at den tiende var anklaget for juks. Det kan godt tenkes at den offentliggjørelsen var blitt nødvendig da - men det var i så fall en direkte følge av forbundstyrets vedtak 27.september, og noen dårligere oppladning for firelandslaget kan vel knapt tenkes.

Jeg godtar fortsatt at vedtaket av 27.september opprinnelig var tenkt som et fredskapende tiltak fra USFs side, men etter effekten å dømme har organisasjonen åpenbart ingen stor fremtid som fredsmekler.

Mine personlige preferanser i forhold til hvilke arrangementer jeg deltar på er egentlig den minst vesentlige siden av denne saken, men siden andre har trukket dem inn: Jeg har blitt fortalt at min deltakelse som lagleder i en firelandskamp "umulig kan være særlig viktig" verken for meg selv eller spillerne. Hva meg angår vil jeg gjerne bestemme mine personlige preferanser selv, men jeg hadde selvsagt ikke brukt tid på å være lagleder år etter år hvis jeg ikke trodde laglederfunksjonen her spilte en rolle for spillerne - noe reaksjonene da også bortenfor all tvil har bekreftet at den gjør for mange. Rent bortsett fra det: Jeg er i innspurten på en hovedfagsoppgave, har tillitsverv i flere organisasjoner, og har som kjent både andre hobbyer og andre gjøremål innenfor sjakken å bruke tid på. Jeg har ingen problemer med å fylle opp uventede frihelger, og det er helt greit for meg å stå over en firelandskamp. Faktisk kan jeg ikke huske noen gang jeg har trengt meg på når noen andre ville være lagleder. Jeg har to ganger i løpet av de siste fem årene sterkt ønsket å dra til VM, men begge gangene trukket meg da andre løsninger var billigere for USF. Samtlige ganger jeg har dratt til EM eller VM har jeg gjort det mot eget ønske, fordi ingen andre kunne eller ville. Senest trakk jeg meg tross sterke oppfordringer fra spillere fra årets Nordisk for Ungdom, da lederen ønsket å dra og det ble rimeligere for USF slik. Det er måten man har gått frem på som er problemet her: Jeg finner meg ikke i å bli kastet som lagleder for noe jeg har planlagt i lengre tid få dager i forveien. Ikke når jeg har lovet kjente en mass fra både fra inn- og utland å komme, ikke når jeg har sagt nei til å delta på et internasjonalt turneringslederseminar fordi jeg vil prioritere firelandskampen, ikke mot ønskene til et åpenbart flertall av spillerne - og slett ikke fordi jeg ikke har gjort noe galt, i en situasjon hvor det at jeg trekker meg dessuten medfører økt uro og flere forfall for laget.

Jeg synes således det var svært trist å oppleve at det i et rundskriv fra USF fremstilles som om jeg har et sterkt personlig ønske om å være lagleder, og derfor nekter å følge styrevedtak - men går ut fra at dette beror på en hastverksglipp og/eller misforståelse. Jf allikevel spørsmål 2 under.

Til videre utdyping av sakens elendighet presenterer jeg nå et større antall spørsmål jeg ikke finner svar på, og som fortsatt gjør hele saken gåtefull inn til det okkulte for meg. Jeg forventer ikke svar på hvert enkelt spørsmål, men håper på å utløse litt samlet ettertanke og selvkritikk hos flertallet i forbundsstyret:

1) Jeg har vært lagleder for det norske laget i åpen klasse ni år på rad, vært til stede ved alle internasjonale turneringer på Gausdal de siste fem årene, og vært til stede på godt som alle nordiske ungdomsmesterskap i Norge siden 1992. Etter de forrige firelandskampene skrev jeg nettrapporter på sammenlagt over 100 sider om de norske lagenes prestasjoner. Trodde forbundsstyrets flertall virkelig at ingen ville legge merke til det, når det få dager på forhånd plutselig ble kjent at jeg stikk i strid med tidligere avgitte løfter ikke skulle komme til firelandskampen på Gausdal i 2001?

2) I forlengelsen av 1): Det eneste jeg kunne gjort for å dempe skadevirkningene av styrevedtaket noe, var å påberope meg dødsfall i familien eller andre sterke personlige grunner. Styret ville dersom jeg trakk meg frivillig etter møtet 27.september, sende ut beskjed om at jeg trakk meg etter eget ønske og av personlige årsaker - noe som ikke var sant. Innbefatter plikt til å følge styrevedtak i USF plikt til å lyve? Og hvis ikke - hvorfor offentliggjør USF da en alvorlig anklage om at jeg nekter å følge et styrevedtak? (Minner om at jeg fikk meg dette vedtaket forelagt som et oppfordring, med ferdige alternativer for hva som skulle skje videre i tilfelle av positivt eller negativt svar. Da forbundstyrets flertall 27.september vedtok å bytte lagleder, tok jeg selvsagt straks konsekvensen av det.)

3) Jeg gjorde oppmerksom på at flere forfall og sterkere reaksjoner trolig ville følge hvis jeg gikk av som lagleder. Trodde forbundsstyrets flertall at jeg løy - eller at jeg ikke kjente de aktive godt nok til å forutse reaksjonene som faktisk kom derfra?

4) Jeg gjorde oppmerksom på at det ville utløse spekulasjoner av diverse slag hvis jeg ble kastet som lagleder. Nå leser jeg på en stor ungdomsklubbs hjemmeside under overskriften "Lahlum kastet som lagleder" at jeg ble avsatt på grunn av Elsness-saken (!?). Mer alvorlig spør fortvilte venner spør meg hva de skal svare sine foreldre, som lurer på hva for noe alvorlig straffbart jeg er mistenkt for - og knapt kan tro det når de får høre forklaringen barna har mottatt fra USF. Jeg har selv fått både emailer og telefoner med lignende nølende spørsmål fra personer jeg har kjent lenge, og regner med å måtte svare på lignende mistanker for overskuelig fremtid med mindre det kommer en offentlig oppklaring. Trodde forbundsstyrets flertall at jeg løy - eller at jeg ikke kunne forutse reaksjonene som faktisk kom?

5) "Ikke mistillit" er i organisatorisk sammenheng et svakt og negativt begrep, som ofte leses synonymt med "ikke tillit" og gir opphav til diverse spekulasjoner (jf 4). Ønsker man virkelig å signalisere tillit til en person, bruker man derfor det sterkere og positive begrepet "full tillit". Denne viktige nyansen poengterte jeg for flere tilstedeværende personer mellom de to ekstraordinære forbundsstyremøtene. Jeg tror veldig gjerne styret på forsikringer om at man har tillit til meg - men kan forbundsstyrets flertall forstå at det ikke er så lett å tro det verken for meg eller utenforstående, når det fortsatt står "ikke mistillit" også etter det andre møtet?

6) Klagen fra OSSU slutter med en påstand om at jeg har vist dårlig dømmekraft som ikke har trukket meg frivillig som lagleder.
Når forbundsstyrets flertall etter dette fjerner meg som lagleder - forstår man da at dette både av OSSU og andre oppfattes som en offentlig kjennelse om at jeg har dårlig dømmekraft?

7) Beslektet med 6: Når man fjerner et medlem av Brattås USK som er indirekte involvert i en pågående NSF-sak fra firelandskampen, men ikke fjerner et medlem av OSSU som er direkte involvert som anklaget part - forstår man da at dette oppfattes som at flertallet i USFs forbundsstyre tar parti for OSSU mot Brattås USK i en NSF-sak? Og at dette inntrykket styrkes når det i en senere meddelse fra USF føyes til at OSSU ikke ser bort fra at Brattås USK-medlemmet kan komme uplettet tilbake senere? Og igjen: Hvorfor trodde man meg ikke når jeg sa fra om at det ville bli oppfattet slik?

8) "Hvis det i min organisasjon noen gang ble slik at vi måtte foreta styrevedtak som sterkt gikk ut over enkelte tillitsvalgte, var det alltid en selvfølge at alle de andre tok kontakt og beklaget det ovenfor vedkommende umiddelbart etter møtet", sier en av mine rådgivere. Har det noen gang i de fire ukene som har gått streifet noen av flertallets medlemmer at en slik markering kunne være på sin plass her?

Oppsummeringsvis om mine følelser til USF etter dette:
Jeg har sittet i forbundsstyret siden 1992, og totalt arbeidet anslagsvis 5000 timer gratis for norsk ungdomssjakk. At man aldri får takk og ofte usaklig kritikk utenfra for slik innsats, hadde jeg selvsagt vendt meg til da jeg tok gjenvalg i 2000. Men at det var inkludert i prisen å bli skutt i ryggen med hagle av forbundsstyrets flertall på denne måten var jeg faktisk ikke klar over, for jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende før verken i USF eller i forbindelse med andre tillitsverv. Det er trolig mye rart jeg og andre styremedlemmer har gjort og helt sikkert mange rare anklager vi har møtt i disse snart 9½ årene, men jeg kan ikke huske at forbundsstyret noen gang har reagert med å frata tillitsvalgte oppgaver de var tiltenkt mot deres eget ønske få dager før den aktuelle begivenheten.

I mangel av annen lønn har jeg i alle disse timer alle disse år arbeidet med egen motivasjon som eneste drivkraft. Den tanken er fullstendig tom etter den anti-takken av en offentlig ydmykelse jeg nettopp har blitt presentert for av forbundsstyrets flertall.
Kan noen i forbundsstyrets flertall forstå at dere har drept min motivasjon - og at jeg her og nå derfor bare ønsker å komme meg lengst mulig vekk fra alle verv som har med USF å gjøre?? Påsken 2002 har jeg lyst til å gjøre det jeg ikke har kunnet gjøre siden 1992, det vil si spille sjakk selv og/eller ha påskeferie. Jeg har hatt lyst de siste fem årene, men da hadde det ikke blitt noe Åpent Junior-NM - og hvem skulle ta ansvaret for det om ikke turneringssjefen gjorde det? Når ingen andre ville dra til EM med ti spillere for å arbeide 150 timer gratis i fjor, hvem måtte ofre seg da - selv om det inkludert nødvendig etterarbeid skulle vise seg å forsinket hovedfagsoppgaven hans med et halvt år? Etter mine mange oppdrag som lagleder finnes det selvsagt mange minner om ting jeg skulle ønsket at jeg hadde håndtert annerledes, og dessverre også noen anledninger hvor jeg erkjenner å ha håndhevet gjeldende reglementer på en utilstrekkelig måte. Hvorfor har ingen i stedet krevet min avgang etter disse anledningene, når det i hvert fall var mulig å rettferdiggjøre kritikk?

Nå vel, jeg har et forsett om så langt mine armer rekker alltid å rekke frem en hånd etter "misforståelser" - og forsøker altså tross alle uforståelige sider av denne saken fortsatt å få meg selv til å godta at det bare er snakk om en misforståelse. Jeg håper og tror fortsatt at forbundsstyret i denne saken bare har feilvurdert fatalt reaksjoner hos meg, spillerne og andre impliserte parter. Landsmøtevalgte bør selvsagt ikke trekke seg midt i valgperioder, hvis jeg gjør det nå rammer det mange uskyldige spillere også - og midt opp i all elendigheten har faktisk reaksjonene derfra varmet.
(Punkt tatt ut fordi det kan være personsensitivt.)

Jeg er på grunn av alt dette innstilt på å forsøke på å fortsette som før, men da må også forbundsstyret straks gi sitt bidrag til å gjenopprette den gjensidige tilliten fra før 26.september. Det absolutte minimum av hva situasjonen nå krever (og jeg tenker da vel så mye på det aktive miljøets reaksjoner som på mine egne - mange snakker allerede om årsmøtet 2002!) er i så måte

1) Forutsatt at det fortsatt er det forbundsstyret mener: En utvetydig fastslåelse av at det i klagene fra OSSU ikke har fremkommet noe som gir grunnlag for kritikk av turneringssjefen, og at han derfor fortsatt har forbundsstyrets fulle tillit.

2) Som logisk følge av 1) en prinsipiell erkjennelse av at det ikke forelå noen grunn til å bytte lagleder til årets firelandskamp, og en uforbeholden beklagelse for ubehaget dette måtte ha medført for uttatte spillerne og andre impliserte personer.

I absolutt kortform: Jeg har tatt feil alt for mange ganger selv til å kunne kritisere velmenende medmennesker som gjør det, og har alt for få tårer til å gråte noen for en tapt firelandskamp. Menneskelig er den som feiler, guddommelig er den som kan erkjenne sine feil i ettertid. Alt er tilgitt fra min side hvis forbundsstyret etter å ha sett hva som faktisk skjedde, lest dette brevet og tenkt godt gjennom saken igjen, kan erkjenne offentlig at skiftet av lagleder til firelandskampen 2001 var et ??-trekk..

Vennligst Hilsende
H@ns Ol@v

        
Til hovedsiden.
Laget av Eirik T. Gullaksen