Hans Olav Lahlums sjakkmåned
Juli 2001
Innhold

Innledning
Nye ratinglister fra NSF: Stabilt sideleie i Norgestoppen.
Nytt fra FIDE:
Minimale endringer på ratinglisten for nordmenn og av spillereglene,
men tittelreglene oppmykes ytterligere.
Nordmenn i utlandet: God uttelling på tre gruppeturer.
Bergen Chess International:
Stor sjakkfest i vente, mange norske spørsmålstegn.
Over til Kristiansund 7.-14.juli
Avslutning
Personlig epilog
 Djurhuus - Lahlum fra Landsturneringen 2001
Lahlums forsøk på ikke å bli kjent igjen under NM ble en total fiasko -
og det var kanskje ikke BARE fordi Djurhuus kjente igjen åpningen hans?
Foto: Torger Strand

Innledning
Velkommen til utgave 7 av "Lahlums Sjakkmåned", hvor Hans Olav Lahlum med noen sideblikk til den internasjonale sjakkarenaen oppsummerer og kommenterer det etter hans mening viktigste som skjedde i Norge i sjakkmåneden JULI 2001.
Det understrekes sterkt at alle synspunkter og meninger som måtte fremkomme her er Lahlums personlige og subjektive oppfatninger. Verken Ungdommens Sjakkforbund, Porsgrunn SK, Eirik T Gullaksens hjemmeside eller eventuelle andre sjakklige instanser forfatteren kan knyttes til påtar seg noe ansvar for disse. Eventuelle synspunkter eller spørsmål fra eventuelle lesere, bes rettet til rette vedkommende via hanso.lahlum@c2i.net. Innkomne kommentarer som ønskes offentliggjort, vil bli samlet opp og publisert tilknyttet denne siden ca 14 dager etter dens offentliggjørelse. Eventuelle faktafeil beklages, og vil bli rettet opp så snart det er praktisk mulig.

EN KJEMPETAKK fra Lahlum til de av mine gode venner (med og uten tillitsverv) som har tatt seg tid til å lese gjennom manuskriptet, og kommet med kortere eller lengre kommentarer til det. Eventuelle gjenværende feil er på tross av dere og på grunn av meg!

"Konsulentene" har vært flere enn vanlig denne gangen, siden jeg i tillegg til mine hemmelige personlige rådgivere (og noen midlertidig oppnevnte epilogkonsulenter) inviterte inn hovedkomiteen fra årets NM på ekspertkvote. En spesiell takk derfor til Rune Edøy, Roger Hojem, Torger Strand og Eilif Odde ikke bare for et flott NM-arrangement, men også for å ha rettet diverse småfeil i min reportasje fra NM uten å ha forsøkt å rette mine personlige oppfatninger om og vurderinger av NM!

Sjakkmåneden Juli må nødvendigvis bli sterkt dominert av det som skjedde på og utenfor brettet i løpet av åtte hektiske NM-dager i Kristiansund. I en erkjennelse av dette har jeg gitt opp alle forsøk på å holde noen slags kronologi denne måneden, og i stedet samlet alle "småreportasjer" uten tilknytning til NM først. Inkludert en sterkt personlig epilog er årets sjakkmåned vissnok på 41 sider. Jeg håper med det å ha tatt munn og mæle fra de (mange) som synes at jeg skriver for langt, og korket munnen for godt på de som synes at jeg skriver for kort. (Utvilsomt langt færre, jeg har vel egentlig aldri hørt om noen.)

Siden sjakkmåneden juli åpenbart er overbefolket allerede og siden det i august skjer lite i Sjakk-Norge utenfor Bergen, er reportasjer om nylig avsluttede internasjonale turneringer i København og Parducibe utsatt til da. Augustmåneden blir for øvrig sterkt dominert av Bergen Chess International, men jeg skal da omsider også komme med omtale av "Norges viktigste sjakkturneringer": Barnas- og Ungdommens Grand Prix!

Korreksjon til Sjakkmåneden for juni, forhåndsomtalen av NSF-Kongressen: Sverre Høegh Krohn ønsker presisert at han med sitt forslag til Kongressen ikke ønsket å legge Det åpne NM i hurtigsjakk fast til Landsturneringen, men derimot å opprette et nytt NM i hurtigsjakk som skulle spilles i forbindelse med Landsturneringen. Krohn beklager at han ikke fikk frem dette tydeligere i den aktuelle forslagsteksten, og undertegnede beklager at han ikke tolket forslagsteksten riktig her. Mine prinsipielle synspunkter på forslaget endres imidlertid ikke vesentlig av dette: Som fremgående av sjakkmåneden juni anser jeg NM-programmet for mer enn stramt nok uten et innlagt hurtigsjakkmesterskap.
  Hans Olav Lahlum

Nye ratinglister fra NSF: Stabilt sideleie i Norgestoppen
Ca. 1. juli: Nye ratinglister fra NSF kom i rute med Norsk Sjakkblad 3/2001 i forkant av NM, og kunne sant nok allerede i midten av juni vært lest og analysert via Rune Djurhuus nettsider. Antallet ratede spillere spratt opp fra under 1600 til over 1900 med den fornuftige oppmykningen av aktivitetskravene som ble foretatt i januar, men uten den slags kunstige stimuli virker det være en bekymringsverdig trend at antallet ratede spillere hele tiden synker litt. (men riktig nok heller aldri mye. Fortsetter avfolkningen av ratinglisten i nåværende fart, blir den tom rundt år 2100!) Endringene i Norgestoppen er små denne gangen: De fire stormestrene er på topp i tradisjonell rekkefølge Agdestein-Gausel-Tisdall-Djurhuus. Gausel har imidlertid fetet seg opp med mer enn 50 poeng etter vårens kjempeprestasjon i Cappelle la Grande, og har plutselig bare 25 poeng opp til førsteplassen han som snarest lånte i 1998 - Simen har ellers hatt den i over 15 år.

Ny på topp ti er IM Bjarke Kristensen, etter sin kjempeprestasjon med 5/5 på førstebord for Asker i NM-finalen. Inneklemt mellom IM-ene Østenstad, Elsness, Kristensen og Johannessen finner man på sjetteplass ellers norsk toppsjakks best bevarte hemmelighet: Den lettere eksentriske storebror Espen Agdestein har de siste ti årene ikke spilt noen individuell ratet turnering, men tok IM-napp og luktet på GM-napp i sitt eneste forsøk med en tittelturnering (OL 1995). Hans reelle styrke i øyeblikket lar seg vanskelig vurdere, men den er utvilsomt høy - og med 100% for et NTG som aldri rykker opp fra 2.divisjon hver år stiger ratingen stadig. Sverre Heim klatrer igjen opp over 2300-tallet i kraft av nye lagsjakkfremganger, mens Roar Elseth er tilbake som "ekte elitespiller" etter en ny sterk lagsjakksesong - nå som Askerspiller. 1911s mer aktive Torstein Baes 2300-status skjuler en generelt flott vintersesong, men med 6/6 og seier mot Simen Agdestein er seriesjakken en hovedforklaring også for ham. Videre nedover topp 50 finner vi betydelige fremskritt både på tall og plassering for Torbjørn Ringdal Hansen (Tempo), Gustav Gudbrandsen (Akademisk), Terje Johansen (Strømmen), Pål Røyset (Tromsø), Daniel Hersvik (Bergens), Øystein Hole (Akademisk), Trond Romsdal (Tromsø), Sverre Johnsen (OSS) og Jøran Jansson (Asker). Om det innevarsler noen varig trend for noen av dem vil neste liste trolig avsløre, i den grad NM ikke alt har gjort det. På minussiden jekkes Bjarte Leer-Salvesen (SOSS) så vidt ned under 2300 etter stor fremgang sist, mens mindre aktive kapasiteter som IM Ivar Bern (Bergens), Øystein Dannevig (OSS) og Stig Gabrielsen (Bergens) synlig sliter med formen. Selv om han fortsatt mangler noen poeng på topplisten, gjør forøvrig Tromsøs klubbmester Gaute Salthe (28) et oppsiktsvekkende sterkt come-back med 2095 basert på 13 partier. I sitt tidligere liv som Fredriksstad-spiller midt på 1990-tallet var gambitomane Salthe en (riktig nok kronisk variabel) 1700-spiller, så uansett hvordan hans uetablerte ratingtall utvikler seg videre må han ha hatt deprimerende godt av over fem år uten et turneringsparti.

Noen flere perspektiver på den nye Norgestoppen: Geografisk er trenden en stadig sterkere dominans for Østlandet, noe som bare delvis kan forklares med at tre av fire IM-er fra resten av landet er lite å se for tiden. Særlig Vestlandet er og har vært ganske ganske godt representert på de aldersbestemte topplistene, men det er en deprimerende trend at talentene deres flytter ut og/eller stagnerer i mangel av turneringstilbud. Østlandet har ti av de ti første på den nye topplisten, og på topp 50 er fordelingen nå en fra Midt-Norge, to fra Nord-Norge (ikke medregnet den russiske 2500-IM-en Dennis Evseev, som fikk 2353 på et kortvarig gjestespill for Kirkenes for et par år siden), 12 fra Vestlandet og 35 fra Østlandet. Aktiviteten i toppen er høflig sagt "ujevn", men bare en spiller over 2200 og ingen over 2300 står helt uten registrerte resultater siste halvår. Aldersmessig fordeling er ikke så ille for tiden, selv om det er riktigst å si at en håndfull gjenværende topper i 30-årene nå utfordres av et større antall yngre spillere. Blant de 50 første er 4 født på 80-tallet, 25 på 70-tallet, 16 på 60-tallet, 4 på 50-tallet og 1 på 30-tallet (Heia Svein! Du var og er den største av din generasjon, og skal takkes for å være ute blant oss fortsatt i stedet for å ha gjemt deg bort med mimring og pokaler!). Dessverre ingen kvinner på topp 100 for tiden, men det har vært og blir nok snart igjen.

På kvinnesiden topper tidligere NTG-elev Emilia Horn fortsatt med sine 2089, men det er i denne sammenheng lite interessant: Delvis har ellers hyggelige Emilia for lengst flyttet hjem til Sverige, delvis er tallet hennes basert på internasjonale turneringer i så stor grad at det vanskelig kan sammenlignes med tall hovedsaklig basert på spill i Norge. Med innlånte utlendinger holdt utenom er bredden i den norske kvinnetoppen relativt god med seks spillere strødd ut mellom 2083 og 1940 - særlig tatt i betraktning at landslagets mangeårige ankerkvinne Ingrid Dahl (Asker) da er utenfor listen på grunn av passivitet. De seks toppene ligger pent spredt ut i alderen 18-33 år, og særlig juniorene Silje Bjerke (Bærum) og Anita Hersvik (Bergens) bør fortsatt ha stor kapasitet. Interne ommøbleringer denne gangen er ganske små - jeg og andre venner venter fortsatt på rykket som skal bringe Silje og Anita over både 2000 og 2100. Med store unntak for de to og for høyest ratede Ellen Hagesæther (Hauge), er imidlertid mangelen på aktivitet her direkte urovekkende: Sylvia Johnsen (Pi) spiller tilsynelatende bare ca. en internasjonal kvinneturnering i året, og kjempetalentet Nina Hagesæther (Hauge) gjør ikke en gang det lenger. Lyspunktet får være at Sheila Barth Berntsen (Asker) er på vei til å bli aktiv igjen etter et års fødselspermisjon, og at det er flere aktive og interesserte jenter som hevder seg godt i de yngre aldersklasser. Det trengs virkelig ny rekruttering her, for bredden i norsk kvinnesjakk er ekstremt elendig for tiden: Ut over toppen nevnt over, finnes det per dags dato til sammen tre norske kvinner over 20 år med over 1250 i rating - og av de tre har bare en i det hele tatt registrert resultater det siste halvåret. Siden alternativet er å bli kjønnssjåvinist, spør jeg meg igjen hva det er norsk sjakk på alle nivåer har gjort (og fremfor alt ikke gjort) for å virke så til de grader frastøtende på halve befolkningen. Hovedsvaret ligger nok her på klubbnivået, som del av det større problem at den potensielle sjakkspiller alt for mange steder der møter et svært innadvendt og avskrekkende konservativt miljø. Trøsten får være at det altså er en forsiktig bedring underveis, men norsk sjakks lokale utnyttelse av eget potensiale har vært begredelig dårlig her.

Relativt små endringer også hos juniorene:. Bergens Daniel Hersvik (juniornorgesmester 2000) har med sin sterke Gausdal-innsats skaffet seg en liten luke til sin mangeårige rival Flemming Christenson (juniornorgesmester 1997!), og dermed svever listens to eneste 1981-ere alene over 2200. Blant de seks i traffikkorken på 2100-tallet er fire fra Porsgrunn, og fire fra årgangene 1984-85. Kadetten Geir Sune Tallaksen er begge deler og suser helt opp til fjerdeplass, stor fremgang i vår også for Bærums Carl Fredrik Ekeberg. OSS' Martin Østtveit faller overraskende langt ned mot 2000 etter en vår med mye skole og lite sjakk, men har åpenbart kapasitet til å klatre opp igjen. Bra, om enn noe variabel aktivitet hos juniorene: Fem av ti på listen over mest aktive spillere siste to år er også å finne på juniorenes topp ti. 22 juniorer over 1900 er omtrent normal omsetning. Nummer 22 og den yngste på listen noen sinne er for øvrig miniputten Magnus Carlsen (NTG), som fortsetter sin sjakklige go-cart-ekspedisjon med å samle opp nesten 200 poeng til i vår - og dermed har lagt på seg 1003 poeng (!?) det siste året. Med tre vestlendinger og en trønder blant de ti første er den geografiske spredningen ganske bra her. Nord-Norge er imidlertid helt utradert fra de aldersbestemte topplistene for tiden, og Midt-Norge er inne utelukkende på grunn av søsknene Hansen fra Trondheim.

Blant kadettene er overnevnte Geir Sune Tallaksen den suverene hegemon i øyeblikket, men for øvrig preges listen sterkt av at jevnhet mer enn toppspillere preger 1985- og 1986-årgangene. Andreplassen besettes av miniputt Magnus Carlsen, og tredjeplassen av den totalpassive Randaberg-spilleren Espen Sodha. Vårens komet er 1987-eren Øystein Bøyum Fossum (Drammen), som med en fremgang på nesten 250 poeng klatrer over 1600 - og det holder til fjerdeplass her og nå. Stor fremgang også for en annen 1987-er, Lillehammers Askild Bryn, som med sine 1408 og begrenset lokalt turneringstilbud trolig fortsatt er sterkt underratet selv i et norsk kadettperspektiv. Ellers morsomt med to jenter på topp ti - og jentenes kadettmester Marte Egeland (Sandnes) er oppe på syvendeplass, med andreplass i 1985-årgangen innen håndveskens rekkevidde.

Bra nivå derimot på lilleputt-toppen, hvor Magnus Carlsen topper suverent foran to andre som også hadde kommet høyt på listen over "beste lilleputter siste ti år": OSS' Jon Ludvig Hammer debuterer helt oppe på 1390 etter bl.a. å ha tatt bronse i Nordisk U10, og lillebror Atle Bøyum Fossum (Drammen) spretter over 400 poeng opp. To miniputter øverst på listen er oppsiktsvekkende, for selv om 1988 ikke er all verden er 1989 alt en god lilleputtårgang. Åtte lilleputter over 1000 og 20 over 800 lover bra for fremtiden, for som ratingfremgangene tydelig viser er denne listen som vanlig kollektivt underratet.

Hos seniorene i den andre enden av aldersskalaen er ratingkurvene snarere fallende, men tallene er atskillig høyere og spillegleden fortsatt stor hos enkelte. Den gamle landslagskjempe Ragnar Hoen (OSS) er i øyeblikket ute av listen på grunn av passivitet, og dermed er det et trekløver av tidligere Norgesmestre som har skilt seg ut med tall godt over 2100: IM Svein Johannessen (OSS - Norgesmester 1959, 1962, 1970 og 1973) topper tross mye sykdom i vår klart foran Per Ofstad (Follo - Norgesmester 1961) og Erling Kristiansen (OSS - Norgesmester 1972). Bak topptrioen er det imidlertid ingen flere mesterspillere, og aktiviteten er beskjeden hos mange av de 13 på 1800- og 1900-tallet. Høstens nordiske seniormesterskap i Fredrikstad blir en spennende test på hvor stort det norske seniormiljøet er bak 3-4 mye omtalte ildsjeler - jf deltakelsen i NMs seniorklasse.

LINK: Ratinglistene hos Djurhuus

Nytt fra FIDE: Minimale endringer på ratinglisten for nordmenn og av spillereglene, men tittelreglene oppmykes ytterligere.
2. juli: Den nye FIDE-listen kom for en gangs skyld nesten i rute til 1. juli, men hva norske spillere angår var det som ventet lite å skrive om der. Siden NM-finalen for lag ble sendt inn for sent til å komme med, består endringene dette kvartalet bare av de tre Berger-turneringene på Gausdal, påsketurneringene i Oslo, og et fåtall norske starter i utlandet. De viktigste norske endringene kommer fra Cappelle la Grande. Tross sitt kjemperesultat der har Gausel fortsatt mer enn 50 poeng opp til Agdestein internasjonalt, og for norske GM-er og IM-er det stort sett bare den ratingen som teller. Få og små endringer på topp ti ellers, og ingen nye norske over 2300 denne gangen. IM Leif Erlend Johannessen (OSS) beveger seg igjen opp fra 2400 etter et strålende resultat i Oslo og et solid på Gausdal, men har nesten 75 poeng igjen til GM-kravet på 2500. Både Torstein Bae (1911), Helge A Nordahl (Bærum) og Øystein Hole (Akademisk) nærmer seg FM-kravet på 2300, og lenger ned på 2200-tallet rykker Daniel Hersvik (Bergens) kraftig opp over etter sitt nesten-napp på Gausdal. På kvinnesiden passerer Ellen Hagesæther (Hauge) 2100 etter sin gode EM-innsats, og fortsetter dermed sin tålmodige krabbing oppover listen også her. Nye på FIDE-listen er to spillere som begge fullførte tidligere ratingnapp under påsketurneringene i Oslo: Fanas fremgangsrike junior Kjetil Stokke starter dessverre som sterkt underratet på 2016, mens 2073 får kalles en god start for Stjernens 1800-spiller Olaf Hansen. Feilprosenten ved utregningene er fortsatt i største laget: FIDE klarte f.eks. å gi Victor Hansen et åpenbart galt tall for (ca.) syvende liste på rad. Denne gangen klarte de til en forandring imidlertid å korrigere feilen i løpet av få dager - kan ryktene om at han er blitt sjakkbladredaktør ha nådd helt til Kalmykia?

Fra 1. juli gjelder FIDEs nye spilleregler som revidert på kongressen i Istanbul i fjor, noe som foreløpig har fått svært liten oppmerksomhet i Norge. De nye spillereglene ble ikke gjort gjeldende for NM fordi Reglementsutvalget ikke har fått utarbeidet en norsk oversettelse. Dette er en situasjon som må kunne kalles "svært beklagelig", selv om jeg er klar over at RU i det siste har måttet behandle andre saker med til dels svært omfattende sakspapirer. Den reelle betydningen av at Norge i øyeblikket har andre spilleregler enn resten av verden er heldigvis relativt liten, siden endringene i all hovedsak bærer preg av å være kosmetikk etter større endringer i 1996. Jeg har i mine nye turneringsleder- og arrangørspalte hos svenske "Schacknyheter" beskrevet de mange små endringene som er foretatt i spillereglene, og finner ingen av dem vesentlige nok til å bli gjentatt her.

Fra 1. juli har FIDE på en svært konfidensiell måte også innført nye tittelregler, noe som trolig vil føre til ytterligere forvirring - kronisk mangelfull informasjon fra FIDE har nemlig ført til at knapt noen nå har oversikt over verken de gamle eller nye tittelreglene. Etter å ha samlet bruddstykker et par år og funnet en pålitelig kilde fra de indre rom i Istanbul, mener jeg meg omsider i stand til å gi en komplett oversikt over tittelreglene - noe jeg derfor har gjort i nevnte turneringsleder- og arrangørspalte. Også norske spillere som er ute etter en tittel, anbefales straks å lære seg kravene til den utenat derfra. Så dårlig oppdatert som mange arrangører forståelig nok nå er om tittelreglene, er det nemlig en reell fare for at mange tittelnapp aldri blir registrert.

Allment er å si at tittelreglene de siste ti årene har blitt mer rettferdige, men at de dermed også har blitt snillere - og dermed er inflasjonen i antallet tittelholdere raskere enn noen gang. Den klart viktigste endringen av tittelreglene nå tåler å kalles en revolusjon: Alle tittelnapp gjelder heretter på livstid - og dette tolkes retrospektivt slik at også alle tidligere foreldede tittelnapp nå igjen er gyldige! Tidligere var det et krav at tittelnappene måtte være oppnådd i løpet av seks år, og når dette kravet nå fjernes fører det utvilsomt til at et stort antall spillere verden over allerede kan gjøre krav på en tittel i kraft av tidligere prestasjoner. Dessverre er så langt jeg kjenner til ingen norske spillere blant disse, men antallet tenkbare norske tittelkandidater har selvsagt økt vesentlig. En historisk oversikt over norske tittelnapp har plutselig stor praktisk relevans, og er under utarbeidelse. Allerede her og nå kan det imidlertid konstateres at Ole Christian Moen (OSS), Richard Bjerke (OSS), Øystein Dannevig (OSS) og Eivind Poulsson (1911) alle har to gyldige IM-normer - og at IM Leif Øgaard (Follo) og IM Bjarke Kristensen (Asker) plutselig har to godkjente GM-napp hver i stedet for null! Det under normale forhold ufravikelige ELO-kravet (2400 for å bli IM og 2500 for GM) er trolig en stor hindring for alle de overnevnte unntatt Poulsson, men man kan jo allikevel håpe at i det minste noen av de gamle stjerner får økt motivasjon for internasjonale starter etter dette.

For øvrig innføres også et nytt par titler: CM (Category Master) for spillere over 2200 og WCM (Women Category Master) for kvinnelige spillere over 2000. Så lenge disse titlene ikke har noen nytteverdi i forhold til inntegninger for høyere titler, er nok trolig markedet begrenset. Tildeling av disse titlene forutsetter i likhet med FM og WFM innbetaling av et administrasjonsgebyr på 100 Sveitsiske Franc, og innføringen skal da også forstås i lys av FIDEs behov for å selge alt tilgjengelig av avlatsbrev og annet løst inventar. For samme pris kan man siden to år tilbake for øvrig få tittelen CP (Category Player) hvis man har FIDE-ELO, men jeg har aldri hørt om noen som har vært forfengelige nok til å betale for å få svelge DET agnet.

LINKER: a) FIDEs nye ratingliste og b) Lahlums turneringsleder- og arrangørspalte

Nordmenn i utlandet: God uttelling på tre gruppeturer.
15.-20.juli: En spennende tropp med fire svært kjente navn (hvorav tre er jentenavn) fra de aldersbestemte klassene i Norge, stilte til start i den ELO-ratede gruppen av Smith & Williamson Young Masters ved Guilford i England. Denne landlige (les: totalt avsides) ungdomsfestivalen samlet totalt ca.100 spillere, hvorav 40 spilte i en kompakt ELO-gruppe med 20 spillere innenfor 200 ratingpoeng øverst. Selv med bare fire timers samlet spilletid høres 11 runder på seks dager mildt sagt stressende ut, men de norske deltakerne opplevde allikevel turneringen som vellykket også sosialt - mye på grunn av arrangørens vel utviklede hjelpsomhet. Forsterket med to dansker gikk "Scandinavian Stars" (!?! - og noen av disse herlige unge menneskene beskylder meg for å ha svart humor og terningkast for å virke støtende... Vel vel, navnet var visstnok danskenes bidrag!) helt til finalen i fotballturneringen, og beviste dermed at jenter kan hevde seg også på banen.... Over til brettene, så hadde de norske resultatene også der fortjent jevnt over høye terningkast:

Silje Bjerke (Bærum) var med 6½/11 og delt femteplass den som hadde aller mest grunn til å være fornøyd, etter å ha vært rangert som nummer 22. En prestasjon på opp mot 2200 er fortsatt i overkant selv av mine forventninger og selv mot internasjonalt ratingnivå, og dermed spratt Siljes ellers konkurstruede FIDE-ELO plutselig opp ca 55 poeng (til ca 2065, høyst uoffisielt). Måten poengene kom på, var unektelig litt spesiell: Silje tjuvstartet nærmest da hun mattet andreratede Krunal Kahar (2172) på 30 trekk, spratt opp på toppbordene med 2½/3 og flott angrepssjakk - og gled ekstremt sakte ned mot midtbordene med åtte strake remiser! En god trener bør kanskje si mye galt om remisprosenter på over 80, men jeg har ikke lyst til å si noe av det her - av minst fire grunner: 1) kampprogrammet ba om å slippe kamp, 2) åtte av ni remiser kom mot antatt sterkere spillere, 3) det var midtspill i alle partiene og sluttspill i flere, og 4) fremfor alt er det ikke hvert år man kan sende tekstmelding hjem om en tapsprosent på 0 i en internasjonal turnering med 11 runder! Gratulerer for nå, håper dette får ditt foreløpig oppdemmede sjakkskred til å løsne for alvor!

Carl Fredrik Ekeberg (Asker) fikk også 6½/11, og ble følgelig også deleier til den samme femteplassen. Når jeg alt i alt vil kalle det et middels resultat i hans tilfelle, har det to årsaker 1) Carl Fredrik er nummer seks på juniortoppen i Norge og har vært i god form de siste månedene 2) Etter en middelmådig start med 1½/3 tross to motstandere under 1750, hadde Carl Fredrik vesentlig mer ujevn motstand enn Silje. Han hadde imidlertid svingt seg flott rundt i luften med 4/5 da turneringen kulminerte med en pen vinst mot klart toppratede Andrew Bigg (2216) i åttende runde, og hadde en plass på topp tre innen rekkevidde helt til han ble hjemsøkt av et langt og unødvendig tap på andrebord i 11.runde. Carl Fredrik spiller en intelligent og stadig mer elegant posisjonell sjakk, som på godværsdager gjør variantregning unødvendig - men har dessverre lagt seg til en lei uvane med å tape tette og avgjørende toppoppgjør. Tross alle morgenrundene er Carl Fredrik trolig brukbart fornøyd, særlig siden han a) for trolig første gang i sin karriere fikk premie for å ha vunnet mange partier (har litt tro på den type tilleggspremiering, men 4 seire var vel ikke et alt for strengt krav med 11 runder?) og b) fikk en anledning til å møte sin erke-britiske kultfigur Craig Hanley igjen.

Marte Egeland (Sandnes) var med sine 1537 feltets lavest rangerte spiller, men innprentet straks konkurrentene respekt for seg selv og det norske ratingsystemet med remis mot to rundt 2050 i løpet av de første tre rundene. 2½/6 var fortsatt et fremragende resultat etter seier i femte runde og remis mot en 2100-spiller i sjette. Motstanden tatt i betraktning var avslutningen litt svakere, men med seks ratede motstandere var 4½/11 alt i alt en fortsatt fremgang. Tidsnøder plaget ikke uventet Marte i flere partier, men når resultatet ble så vidt bra selv i racerklassen har hun utvilsomt enda mer å gå på med full tid. Et eget ELO-napp glapp dessverre bittert med tapet i siste runde, da Marte etter godt spill sto to bønder over med overlegen stilling. Ingen tårer for det: Flere norske jenter har fått lide med å få rating for tidlig og for lavt, og Marte får nok ELO om ikke lenge - men hennes ellers kreative spill skjemmes altså fortsatt av bukker og tidsnøder.

Torill Hagesæther (Hauge) hadde med sine tre poeng minst grunn til å være fornøyd av de norske, og var det da heller ikke. Hvis hun med et så harry kampprogram som dette ikke skulle få en reaksjon etter syv dager på toppbordene i NMs juniorklasse ville det imidlertid vært rart - særlig tatt i betraktning at "TøffeTorill" er en sjakklig blodhund som bruker mye tid i sin evige søken etter det beste trekket. Starten med seier mot en 2050-spiller var svært lovende, og 1/4 var fortsatt "bra" tatt i betraktning en snittmotstand på nær 2100. Avslutningen med fire remiser og tre tap mot bare uratede motstandere var selvsagt en skuffelse, men Torill kom relativt raskt over den og var alt i alt fornøyd etter 14 dager med til sammen 20 ratede partier - bl.a. ligger hun etter disse an til en FIDE-ELO på 2017.

I tilfelle noen har glede av å vite det: Rohan Churm (2143) og Timothy Woodward (2096) delte førsteplassen med 8½/11, og hadde selvsagt spilt remis mot Silje begge to. Thomas Rendle (2129) ble nummer tre med 8, og Krunal Kahar fullførte tross sin traumatiske start en engelsk storslem med 7 - før det altså fulgte 13 spillere på delt 5.-17....

Kan noen av mine subjektive meninger brukes til å tvære ut denne reportasjen også, tro? Jeg har sans for ideen med slike sjakklige ungdomsfestivaler, men tviler dessverre på om det (ennå) er noe marked for dem i Norge - interessen for f.eks. Det Åpne Junior-NM tyder ikke på det. 2 timer på hele partiet har jeg vel rent personlig ikke like mye sans for, det var helt riktig gjettet. Synes man først at det er gøy med dobbeltrunder hver dag, er det imidlertid en ryddig og tolerant måte å fordele fire timers total betenkningstid på. Slik ratingkravene ellers er lagt opp synes jeg at man skal ha svært rektangelformede briller for å hevde at dette er for dårlig tid til å rate turneringen i NSF, men det har tydeligvis en samlet ELO-komite. Jeg har svært vanskelig for å forstå at 2 timer på hele partiet blir mindre enn 1½ time på 40 trekk og ½ på resten, og må bli riktig hardhendt mot kalkulatoren for å få den til å godta at 1 time på 40 trekk og ½ time på resten er mer tid enn 2 timer på hele partiet - men rent bortsett fra at jeg aldri gikk på videregående var jo aldri matte favorittfaget mitt på videregående.

(Omtale av Politiken og Parducibe, som begge ble avsluttet helt i slutten av juli, kommer altså i sjakkmåneden for august.)

LINKER: a) Smith & Williamson Young Masters, b) Politiken Cup i København og c) Czech Open i Parducibe

Bergen Chess International: Stor sjakkfest i vente, mange norske spørsmålstegn.
Interessen for den gjenværende norske sommerturneringen virker gledeligvis bare å ha tiltatt ytterligere etter avlysningen av Gausdal. Like etter påmeldingsfristens utløp var det påmeldt 98 spillere, hvorav 8 GM og 12 IM - og dermed venter vi med spenning på en av Norgeshistoriens sterkeste internasjonale tittelturneringer. Uten spillere over 2600 og med syv over 2500 er toppen ikke unikt sterkt sammenlignet med f.eks. mange tidligere Gausdal-turneringer, men det er få om noen tidligere norske turneringer som kan konkurrere med bredden i dette feltet: 18 spillere over 2400, 27 over 2300, 50 over 2200 - og kun 11 uratede. Arrangøren har bevisst lagt vekt på å få frem et bredt og fargerikt felt, og har lyktes i overkant av forventningene med det: 18 nasjoner fra fire kontinenter er representert, aldersmessig går spredningen fra barneskoleelev og Nordisk Mester Magnus Carlsen (10) til ex-Norgesmester, ex-president og nå-pensjonist Per Ofstad (snart 67), og blant ni deltakende kvinner er flere interessante navn i forhold til tittelnapp. Andelen norske og nordiske deltakere har blitt bra etter at BCI fikk status som Nordisk Mesterskap, men noen mindre skuffelser har det allikevel vært med deltakelsen: Man hadde nok håpet på noen flere GM-er fra de andre nordiske landene, interessen fra hjemmemarkedet fra Vestlandet har vært i underkant av forventningene, og at arrangørklubbens Anita Hersvik må forsvare norske sjakk-kvinners ære alene er direkte skuffende etter hva arrangøren her har lagt opp til av spesialtilbud og motstand. Allikevel er arrangøren selvsagt fornøyd med deltakerinteressen alt i alt, og vi går inn i et spennende Nordisk Mesterskap med mange spørsmålstegn etter både norske og internasjonale deltakere. For øvrig ros til arrangøren for å ha utvidet tilbudet av sideløpende breddeturneringer, det er en av de beste måtene å skape økt stemning og oppmerksomhet også rundt hovedturneringen.

Hva turneringsfavorittene angår, er det som fremgående av oversikten over fremfor alt åpent og spennende i toppen. Som knepne favoritter stiller muligvis Vladimir Georgiev (Bulgaria - 2584) og Nikola Mitkov (Makedonia - 2547), en svært veltrimmet GM-duo som sikkert blir å finne på topp ti. Mitkov har hatt en liten formsvikt de siste månedene, men for øvrig virker det som begge disse to etter stor aktivitet og en viss fremgang de siste par årene er i ferd med å kjempe seg opp til et 2600-nivå. 6/13 for Georgiev og 5½ for hjemmehåpet Mitkov i EM var ingen strålende generalprøve før BCI, men det var i en ekstrem pressituasjon med kort tid og råsterk motstand. Toppseedede Georgiev er en 1.d4-spiller av det relativt solide og altetende slaget, men særlig giftig som kontringspiller i midtspillet og som en både teknisk slepen og praktisk sleip sluttspiller. Om Georgiev ikke vinner i Bergen er det selvsagt ingen sensasjon, men det vil være overraskende hvis han faller ut av topp fem og/eller taper et parti. Mitkov er som en svært blodtørstig 1.e4-angrepsspiller et noe mer uberegnelig kort med hvit, men han vinner mange partier og virker langt mer pragmatisk og tålmodig med sort. Israelske Arthur Kogan (2517) er den tredje ikke-nordiske spilleren som åpenbart er tiltenkt en plass i toppen, og er nesten like morsom på brettet som han ser ut (og visstnok er) utenfor. Med et åpningsreportoar som bl.a. inkluderer fem forskjellige førstetrekk som hvit er Kogan marerittet par excellente å forberede seg mot, og spillestilen for øvrig er også mildt sagt uforutsigbar. Relativt ofte starter Kogan partiene rolig og lukket, for så plutselig å åpne stillingen med en eller flere uortodokse angrepsplaner - men her er det egentlig bare å vente og se hva som skjer hver runde, noe blir det ganske sikkert. Det eneste som er relativt forutsigbart med Kogan er merkelig nok resultatene: Turneringsprestasjonene er langt mindre ujevne enn man skulle tro, og de siste fem årene har ratingen småskvulpet rundt 2500-streken. Alle de tre ikke-nordiske GM-ene er for øvrig svært aktive og drevne open-haier, som ikke har ideologiske motforestillinger mot en kort remis eller tre hvis det styrker premiesjansene.

Av øvrige ikke-nordiske topper er IM-ene Davit Lobzhanidze (Georgia - 2501) og Antoaneta Stefanova (Bulgaria - 2459, WGM på fritiden) ventelig mer opptatt av muligheten for GM-napp enn topplassering, men de to målene kan jo med fordel kombineres: Det kreves nesten sikkert 6½ og trolig 7 poeng for å kunne ta et GM-napp i Bergen. Den sjakklige triatloneren Lobzhanidze var et halvt poeng unna å ta sitt andre GM-napp både i Bergen og på Gausdal i fjor, tok det i Dortmund forleden, og er nok svært innstilt på å ramme inn tittelen nå. Det betyr ventelig mange lange og harde partier for turneringens muligvis mest konsentrerte spiller. Stefanova er bare 22 år og en åpenbar favoritt for publikum og media. Hun har (naturligvis) vært i sterk fremgang de siste fem årene og nådde en foreløpig topp godt over 2500 i fjor sommer. De siste månedene har det gått litt tyngre - 15. plass i årets kvinne-EM var for henne i høyden et normalresultat. Bulgarsken er fortsatt primært en tung og teknisk posisjonsspiller, som holder det hun måtte ha taktiske våpen godt skjult bak et tamt og forutsigbart åpningsreportoar. Øvrige ikke-nordiske deltakere virker mindre farlige i forhold til tetstriden. IM Eduard Porper (Israel - 2436) er den åpenbare innvendingen, og var en sterk GM-kandidat noen år rundt 1990. Han har imidlertid spilt mye mindre de siste årene, og virker i midten av 30-årene ha slått seg til ro som en solid og forutsigbar posisjonsspiller på nedre del av 2400-tallet.

Når det gjelder tittelen som "Nordisk Mester 2001" er favorittene tre skandinaviske GM-er i 30-årene, som også er hete navn i forhold til tetstriden: 1) Andreseedede Lars Schandorff (Danmark - 2551) har tatt ytterligere et steg fremover etter at han for tre år siden begynte å spille utenfor bygrensen i København også. Schandorff ble senest nummer to i årets danske mesterskap, og var en hårsbredd fra å kvalifisere seg til fjorårets "VM". Kultpotensialet er stort, for her snakker vi om turneringens kanskje mest markerte serv-og-volley-spiller: Det danske håpet slår på sitt beste en hard (taktisk) eller velplassert (posisjonell) serve med Nordens muligvis sterkeste åpningsreportoar, og går straks til nettet for å smashe hjem midtspillet. Han kan imidlertid få alvorlige balanseproblemer både på brett og klokke hvis det kommer til lengre ballvekslinger, selv om spillet er blitt bredere med noen roligere åpningssystemer de siste to årene. I tilfelle det skulle bli nødvendig, piffer Schandorff for øvrig opp sin Nick Cave-aktige image med sort pokerdress og stor røyksky. 2) Fjerdeseedede og russiskfødte Evgenij Agrest (Sverige - 2529) har også blitt en sterk stormester de siste årene, og virker nå igjen være på vei opp mot 2600 etter en liten formsvikt i vinter. Han vant senest det svenske mesterskapet i ensom majestet, kvalifiserte seg som den eneste av deltakerne i BCI for fjorårets "VM", og klarte seg med 6½/13 (103. plass!) best av de her som deltok i EM. Agrest kan ikke konkurrere med Schandorffs kjempepiggsvin av et åpningsreportoar, men har til gjengjeld i bagasjen en atskillig mer komplett øst-europeisk sjakkforståelse - og er i pakt med alle russiske tradisjoner svært flink til å vri helpoeng ut av "remisaktige" sluttspill. Han bruker etterlate noen korte remiser langs veien også på sine beste turneringer, men er alltid forferdelig tung å slå. 3) Femteseedede Einar Gausel (OSS - 2520) har vært mindre aktiv og mindre fryktinngytende et par år, men har kommet svært sterkt tilbake i vår. Fremfor alt kommer hans delte førsteplass og 2770-prestasjon i mammutturneringen Cappelle la Grande høyt opp på listen over historiens sterkeste norske sjakkprestasjoner. 5½/13 i EM var etter dette en liten skuffelse, men prestasjonen var nær 2500 og Gausel er ikke noen typisk go-cart. I stedet kom han tilbake i kjent godstogstakt med udelt førsteplass i NM for få uker siden. Gausel har (i den grad han ikke ble født som det) blitt en typisk all-rounder: Han er en tung teknisk sjakkmaskin som plutselig kan spy ut taktiske flammer, og fra en ellers jevn åpningsmose kan det plutselig sprette frem en ugle. Norgesmesteren slurver ofte litt eller litt mer underveis i sine karakteristiske lange posisjonsdueller, men konkurrerer på sitt beste med Georgiev og Agrest om å være denne tetstridens mest solide spiller.

Outsiderne er mange, og her er det altså nesten utelukkende nordiske spillere. GM Rune Djurhuus (Akademisk - 2474) er muligvis outsideren med størst kapasitet til å vinne mange partier. Formen har ikke vært det helt store i vinter, men "form" er på den andre siden et ganske vanskelig begrep å bruke på Junioreuropamesteren fra 1990: Han spiller med svært få unntak fortsatt hardt på vinst i hvert eneste parti, og står eller faller ni ganger med små marginer i skarpe midtspill og lange sluttspill. GM Tröstur Thorhallsson (Island - 2456) er en gammel Gausdal-venn som med dette gjør comeback i Norge. Han er en glad angrepsspiller og en god praktisk fighter, men har aldri vært glad eller god nok til å stabilisere seg over 2500. Vel så farlige som disse to GM-ene er i øyeblikket kanskje den svenske IM-duoen Emanuel Berg (2496) og Stellan Brynell (2486). Brynell har sluttet å tenke på GM-napp etter å ha tatt både napp nummer tre og fire i år, og virker etter noen måneder i Norge plutselig å ha gitt sin alltid solide og fornuftige sjakk det lille ekstra som trengs for å stabilisere seg som GM over 2500. "Brynell ville trolig vunnet en VM-match mot Aljechin eller en annen av gamlegutta - han gjør riktig nok ikke så mye riktig, men han gjør jo absolutt ingen ting galt!" i følge en (litt sjalu?) IM-kollega - men uten å ville uttale meg om hans sjanser mot Aljechin oppfatter jeg vel Brynell mer som en "sunn angrepsspiller." Berg er langt på vei i den motsatte situasjonen: Han har allerede som junior stabilisert seg rundt 2500, men har fortsatt ingen GM-napp - og tenker stort sett ikke på annet enn å få dem! Berg konkurrerer med Djurhuus om å være feltets mest ekstreme remishater og er tilsvarende farlig, men da både for motstanderne og for seg selv. Danmarks reservehåp IM Steffen Pedersen (2453) tok plutselig sitt andre GM-napp i 1999 nesten like overraskende som han tok det første ved 16 års alder i 1990, og er siden GM-napp nå varer evig plutselig en het GM-kandidat. I tiåret mellom GM-nappene har Pedersen gjort seg mest kjent med en serie til dels sterk kritikerroste åpningsbøker, og han er også som spiller av det godt beleste og solid tekniske slaget. Normalt vil han være en sterk kandidat for topp ti her, men bare hvert skuddår for topp fem og/eller GM-napp. Avslutningsvis får blant de utenlandske gjestene også den unge finske IM-duoen Aleksei Holmsten (2436) og Olli Salmensuu (2431) nevnes som mulige outsidere og GM-kandidater, selv om jeg tviler på kapasiteten her og nå. Holmsten er en tung og tålmodig posisjonsspiller og sluttspilltekniker, men han kan bli løpt over ende av de riktig gode og/eller rote seg inn i sterke tidsnøder. Salmensuu er en mer taktisk og praktisk fighter som aldri må undervurderes, men formen har ikke vært riktig god i det siste og også han har et mer enn mulig tidsnødsproblem. IM Sævar Bjarnason (Island - 2281) nærmer seg raskt de 50 og har etter fallende resultater de siste årene neppe større ambisjoner enn noen morsomme partier her. Islendingen er imidlertid en fortsatt kreativ og underholdende spiller, og det er hyggelig at hans generasjons toppspillere er representert også fra de andre nordiske land i Bergen.

Hva så med de norske GM-håpene? IM Leif Erlend Johannessen (OSS - 2426) lever fortsatt som sjakkproff og spiller alltid for GM-napp, men har hittil bare kommet nær prestasjonskravet i NM. (Der har han riktig nok gjort det to ganger! Om det sier mest om nivået der eller om Leif Erlends kapasitet, kan selvsagt diskuteres.) Han ble nummer to i NM igjen for få uker siden, men har etter en god vårsesong ikke imponert spillemessig de siste par månedene. Mer spennende blir det da å se IM Berge Østenstad (Asker) i hans første internasjonale turnering på snart to år: Norsk sjakks sky og mystiske lille trollmann har et ti år gammelt GM-napp, og dessuten skjuler det seg flere 2600+ prestasjoner mellom hans fem kongepokaler fra NM. "Ostenstad" er som spiller en typisk all-rounder med et uforutsigbart åpningsreportoar - og med en merkverdig evne til å slå tilbake fra trengte posisjoner. Forventningene bør imidlertid ikke skrus for høyt: Både Johannessen og Østenstad var ujevne på brettet og utsatte på klokken i NM, og mye skal alltid klaffe for å ta GM-napp i en Sveitser-turnering. Av Bergens tre IM-er stiller bare Roy H. Fyllingen (2389) på startstreken i år: Gullaksen er kryssbundet som arrangementsansvarlig, og Bern har erklært seg selv i passende form til å være bulletinredaktør. Fyllingen var nær GM-napp da han vant NM i 1998 og har utvilsomt kapasitet til å kjempe om napp igjen, men her og nå savner den svært ujevne 26-åringen trolig både matchtrening og oppdatering av åpningsreportoaret. Siden nevnte NM i 1998 virker han dessuten ha vært i en mer eller mindre sammenhengende tidsnød. IM Svein Johannessen (OSS - 2269) var som nærmest bare et turneringspoeng unna GM-tittelen i sin storhetstid på 1960-tallet, men stiller som feltets eldste spiller selvsagt uten andre ambisjoner enn å spille sjakk nå. Igjen all ære til ham for fortsatt å gjøre det, gammel ære og ny sykdom til tross.

IM-napp er alltid mye mye lettere å ta i Sveitser-turneringer, og her er det omtrent like mange tenkbare norske kandidater som utenlandske. De tre åpenbare ikke-norske kandidatene er polske WGM Joanna Dworakowska (2350), færøyske John Arni Nilssen (2333) og den svenske junioren Pontus Carlsson (2330). I alle betydninger fargerike Pontus tok sitt første napp med god margin i Göteborg for få uker siden, og virker å ha fått tak i en relativt solid posisjonell ryggrad til å henge sine taktiske knyttnever på. Hvis så skulle være tilfelle er han farlig i et enkeltparti for alle tilstedeværende her, vel og merke så lenge klokken ikke får løpe sin vei. Nilssen har med unntak for et lite tilbakefall av "hyggelige familiære årsaker" de siste månedene vist solid fremgang ut over 20-årene fra sin nye base i Danmark, og har hatt IM-napp innen kort rekkevidde "alt for ofte" i følge seg selv - senest med 6/12 på førstebord under fjorårets OL i Istanbul. Dworakowska spilte første gang i Norge i Det Åpne Junior-NM 1994, og gjorde seg allerede da bemerket med kombinasjonen av hyggelig smil og tøff angrepssjakk. Hun gikk rett fra å være juniorstjerne blant jentene til å bli en sterk IM-kandidat blant guttene, og demonstrerte god form da hun med 7/11 og 15.plass tok en av EM-plassene til kvinne-VM.

Høyest ratede norske ikke-IM er arrangørbyens Per Manne (SK 96 - 2386), som sensasjonelt var mindre enn et halvt poeng unna IM-napp som uratet her i fjor. Hans ELO er imidlertid basert kun på den turneringen, og må nok tross alt være forberedt på en mer eller mindre drastisk slankekur. Manne representerte Norge i Junior-VM 1982, og er "en doktorgrad og en familie" senere fortsatt en svært intelligent sjakkspiller som kan spille riktig godt i møte med tittelholdere. Han mangler imidlertid både lokale sjanser til å møte tittelholdere og tid til å oppdatere åpningsreportoaret sitt - og igjen er tidsnødsproblemet et usikkerhetsmoment. En mer sannsynlig kandidat er da den evigunge FM Dr Dr Sverre Heim (OSS - 2371), som tross ofte minimal aktivitet har kretset rundt på øvre del av 2300-tallet og nedre del av 2400 i rundt 25 år. Heim ble Norgesmester i 1980 og spilte det første av fire sjakk-OL samme år, men fikk etter en kjedekollisjon av uheldige sammentreff sitt første IM-napp først som 45-åring i 1996. Senere har det ikke riktig klaffet i hans få tittelkvalifiserende forsøk, men +2=2-0 i vinterens seriesjakk antyder at toppformen nå kan være innenfor rekkevidde. Heim forstås best som en solid posisjonsspiller og sterk sluttspilltekniker, men spiller aldri uten taktisk artilleri gjemt i brillene. Han er sjelden i tidsnød og bukker nesten aldri, men "fleksibel" er nok et bedre ord enn "giftig" hva åpningene angår.

Blant den yngre generasjon er de to mest opplagte IM-kandidatene Kjetil A. Lie (Porsgrunn - 2347) og Kristian D. Trygstad (OSS - 2323), som begge spilte på fjorårets norske OL-lag. Den kreative angrepsspilleren Kjetil A. tok (med noen formelle forbehold) sitt første IM-napp da han ble nummer fire i NM for få uker siden, og har bevist enda større kapasitet bl.a. ved en 2660-prestasjon i fjorårets NM-finale for lag. Potensialet for et 2500-nivå er åpenbart, men fortsatt må allikevel selv en lagkaptein henge noen spørsmålstegn på Kjetil: Åpningsreportoaret er fortsatt veldig ujevnt særlig med sort, det er også ferdighetene i tidsnød - og har en tendens til å bukke eller spille riktig dårlig minst 1-2 partier i løpet av 9 runder. Trygstad er i så måte mer solid, men har når det ikke stemmer helt desto større problemer med å vinne partier. Trygstad hadde et godt år i fjor og tok sitt første IM-napp i Bergen da, men formen hittil i år har ikke vært like god - bl.a. var han også med i NM. Bergens håper selvsagt på IM-sjanser også for sine egne sønner FM Stig Gabrielsen (2280) og Daniel Hersvik (2241). Begge er taktiske angrepsspillere som kan slå nær sagt hvem som helst i dette feltet i et lykkelig øyeblikkelig som hvit, men særlig med sort har begge hittil vært for ujevne til å holde napptempoet oppe gjennom 9 runder. Det har vært nære på for begge før, men Hersvik har hatt en tendens til å bukke seg bort i de avgjørende øyeblikkene og Gabrielsen til plutselig å kollapse helt de siste rundene (Jeg har aldri forstått disse "lange rokadene" til slutt - selv om Stig er lillebroren kan da umulig manglende fysikk være problemet?)

I et mer innenriks perspektiv knytter det seg en viss spenning til come-backet for to tidligere toppjuniorer: Stig Tjomsland (Nordstrand - 2269, juniornorgesmester 1996) og Pål Vegard R. Hagesæther (Hauge - 2250, juniornorgesmester 1994) spiller begge sin første tittelturnering på over to år i Bergen. Tross bevist potensiale antas dog begge for svekket av mangel på matching og åpningsoppdatering til å kunne kjempe om IM-napp på første forsøk. For øvrig deltar det et overraskende stort mylder av unge norske 2200-spillere. Noen av dem vil helt sikkert gjøre det bra her, men hvem er nærmest umulig å si på forhånd - og eventuelle IM-napp derfra vil tross alt være en hyggelig overraskelse. Mye av det samme kan om to grupper utlendinger: Guttelaget fra Sverige og jentelaget fra Polen. Hvis ingen av polakkene får WIM-napp her, vil det faktisk være en overraskelse. 18-årige WIM Agnieszka Matras (2218) vant det sterke polske juniormesterskapet for jenter alt for to år siden og har gjort en rekke sterke internasjonale resultater siden - senest slo hun for få dager til med en sterk sjetteplass i jentenes Junior-EM. Bare 15-årige WFM Katarzyna Toma (2174) er også en raskt stigende stjerne, som senest kjempet i midtsjiktet under EM for kvinner. Begge disse to er tøffe angrepsspillere som med klaff kan klare seg svært godt i BCI, og da tenker jeg ikke nødvendigvis bare på WGM-napp.

Konklusjon: BCI har enda flere spørsmålstegn enn deltakere en uke før klokkene startes. Turneringen bør følges tett i spillelokalet av alle som har anlending til det, og dere andre får holde stand ved arrangørens helt sikkert utmerkede internettdekning......

LINK: Turneringens hjemmeside

Dermed over til Kristiansund 7.-14.juli - og der blir jeg helt til epilogen!
Lesere som på grunn av egne dårlige resultater eller av andre gode grunner ikke er
opplagt til 20 sider NM-pjatt med meg, ønskes god tur hjem og hjertelig på gjensyn i august!
USFs Årsmøte: Enda mindre dramatikk enn ventet.
7. juli: USFs årsmøte forløp med 23 delegater (sett fra et forbundsstyremedlems side) gledelig udramatisk, og var tross en pause tilpasset tidsnødene i Eliteklassen unnagjort på to kveldstimer. Siden Øystein Brekke var i ferd med å pakke for forestående Tsjekkia- turneringer og Helge A Nordahl fortsatt spilte i Eliteklassen, sto eks-generalsekretær Johs R. Kjeken (1911 U) raskt frem som den ledende opposisjonelle - sekundert av sin klubbkamerat Torstein Bae da denne omsider vant sitt første (og langt fra siste) parti. Kjeken inntok imidlertid en relativt forsonlig opposisjonsrolle hvor han både sa seg fornøyd med svar på et spørsmål om hvorfor NSF hadde overtatt forbundenes forpliktelser i forhold til NTG, og uoppfordret ga ros til USF for bl.a. økt satsning på kursvirksomhet. Årets underskudd fikk passere i høflig taushet siden USFs økonomi generelt er sunn, og årsberetningen passerte via noen mindre rettelser med et tempo i overkant av fartsgrensen.

Mangelen på diskusjon ble nesten påfallende under valgene: Valgkomiteen foreslo gjenvalg på alle unntatt en varerevisor, forbundsstyret svarte med å foreslå gjenvalg av valgkomiteen - og alle sammen ble enstemmig valgt med applaus fra salen.
Forbundsstyret består etter dette og påfølgende intern konstituering av leder Espen Andersen (Moss SKU), nestleder Bjørn Aage Christenson (Nordstrand SKU), kasserer Tore Hansen (Remis SKU), turneringssjef Hans Olav Lahlum (Brattås USK), styremedlemmer Hans Inge Kongevold (Moss SKU), Bjarne Gjørvad (Gjøvik SKU) og Nils P. Mikkelsen (Sandnes SKU), varamedlemmer Odd Helge Birkestrand (Masfjorden SKU) og Ole Valaker (NTG SKU).

Kjekens lovforslag om å forby spill etter klokken 22.00 for spillere under 16 år i USFs mesterskap gikk enstemmig gjennom, etter at Kjeken hadde godtatt en omformulering fra forbundsstyret som presiserte at dette bare gjaldt NM for Ungdom, NM for skolelag og NM for jenter. Tilløp til dramatikk ble det bare om Kjekens andre lovforslag, som ville erklære eventuelle reglementsendringer vedtatt av forbundsstyret mindre enn tre måneder før invitasjonen til et mesterskap går ut for ugyldige. Forbundsstyret gikk ikke hardt mot forslaget, men påpekte at prisen for høyere stabilitet her var mindre fleksibilitet og at forslagets ordlyd var uklar. Påfølgende forsøk på å gi forslaget en klar ordlyd fikk på et tidspunkt dirigent Dag Lauvås til å komme med de bevingede ord at "dirigenten begynner å bli noe irritert!". Da det omsider var klargjort hva man egentlig skulle stemme over, falt forslaget med siffrene 8-8. Nærmere å bli god underholdning kom aldri dette årsmøtet, men det var jo heller ikke meningen.

NSFs Kongress: Mange avstemninger, få viktige endringer.
8. juli: Ikke uventet betydelig mer diskusjon blant 57 delegater på NSFs kongress: De mest standhaftige ga seg omsider etter seks timer bare fordi 1.runde da var få minutter unna.

NSFs vanskelige økonomi førte til at forslag om en ytterligere kontingenthevning i forhold til sentralstyrets forslag kom opp. Ex-president Magnus Monsen (Sandnes)s ekstreme forslag om å turboakselerere kontingenten fra 250 til 400 kroner per år falt, men kontingenten ble etter forslag fra påtroppende president Hugo Parr hevet til 310 kroner - og er med det nesten blitt doblet i løpet av fem år. NSFs medlemstall har i samme tidsrom falt fra et relativt stabilt tall på 3100-3300 til godt ned på 2700-tallet. Verken Magnus Monsen, Hugo Parr eller undertegnede slutter selvsagt med sjakk på grunn av denne femtilappen, men enten det "burde" være slik eller ikke tilsier all erfaring at NSF nå vil miste en ny gruppe løsere klubbmedlemmer. Fallet blir forhåpentligvis ikke så stort (1/6) at samlet kontingentinntekt faller, men å gange 60 kroner med nåværende medlemstall er i hvert fall alt for enkelt i forhold til inntektsøkningen for 2002.

Hvis det ikke alt har fremgått: Undertegnede ubetalte tillitsvalgte er betinget tilhenger av "Kongevolds kontingentteori" ("Summen av samlet kontingent et norsk sjakkforbund får inn, vil være omtrent konstant uansett hvordan man endrer kontingentens størrelse." H I Kongevold 1995-2001.), er ubetinget betenkt over at denne siste kontingentøkningen kan gjøre norsk sjakk enda mer eksklusiv, og ville tross akutt søvnunderskudd gått på kongressen (og deretter på talerstolen) hvis noen hadde forhåndsvarslet meg om Monsens forslag. Så vidt meg bekjent er det i andre organisasjoner ikke uvanlig at forslag om endring av kontingenten må følge med sakspapirene, og det vil definitivt være en stor fordel hvis dette prinsippet følges ved vedtak av så stor rekkevidde på fremtidige NSF-kongresser. Jeg skal ta til etterretning en eventuell kontingentøkning til 400 kroner neste år, men bare hvis forslaget er kjent så god tid i forveien at alle klubber og kretser kan diskutere forslaget og eventuelt sende representater til kongressen for å gå for eller mot det. Motsatt av de fleste kongressvedtak, har tross alt kontingentstørrelsen konkrete ringvirkninger ned til hver eneste klubb og krets i Sjakk-Norge.

Kongressens "skandale" var at NSF hadde glemt å ta med forslaget om en landsomfattende toppserie på sakslisten, hvorfor representantene fant å måtte utsette saken til neste år. Delegatene fra Porsgrunn og Tempo stormet allikevel talerstolen da sentralstyret forsøkte å konstatere "bred enighet" om at en toppserie var ønskelig; salen rakk dermed å konstatere bred uenighet før dirigenten i all hast utsatte debatten til neste år. Utsettelsen utelukker for så vidt ikke at en landsomfattende toppserie kan iverksettes fra høsten 2002, men det virker mindre og mindre sannsynlig på meg. Slik jeg fortsatt forstår det blir denne viktige saken til syvende og sist dessuten ikke avgjort av kongressen, men av de innblandede toppklubbene.

Forslagene var uvanlig mange og tok mye tid, men ga ingen overraskende vedtak. Størst reell betydning har at 1911s forslag om å nekte bimedlemmer rett til å spille seriesjakk, som ventet ble vedtatt med stort flertall. Jeg trodde ikke åpningen for å la bimedlemmer spille seriesjakk skulle få noen reell betydning da den ble innført i 1997, men interessen har vært overraskende stor. Det blir nå spennende å se hvordan utlånte spillere særlig fra Hauge vil forholde seg til valget mellom moderklubb og serielag - fremfor alle kan Akademisk risikere å bli vesentlig svekket her. For øvrig er kravet om hovedmedlemsskap selvsagt både mye mer praktisk å administrere og mindre egnet til å skape tvilssituasjoner om spilleberettigelse. Sentralstyrets etteranmeldte forslag om å la de tre første fra hver NGP-klasse rykke opp en klasse til neste års Landsturnering ble enstemmig vedtatt, noe det da også var all grunn til. Ratingfikseringen i forhold til Landsturneringens ratingklasser er sterk nok (les: for sterk!?) som den er, og alle gratis tiltak som kan gi NGP økt status bør testes. Forslaget om opprettelse av en eldre senior-klasse falt mot en enkelt stemme; 11 påmeldte til seniorklassen tydet da heller ikke på at interessen tåler en oppdeling eller forsvarer en ny NM-tittel. Av Sverre Høgh Krohns ni tidligere omtalte forslag (se sjakkmåneden juni) ble åtte nedstemt mot strøstemmer. Unntaket var som ventet forslaget om å avskaffe stikkamper i NM; her ga salen støtte til Krohns kritikk av nåværende ordning. Med stemmene til 19 av 36 gjenlevende delegater fikk forslaget til slutt alminnelig flertall, men var langt unna de 2/3 flertall som en endring av NM-reglementet krever. 0/9 er jo alltid en deprimerende uttelling, men forhåpentligvis tok ikke den sjakklige fritenkeren Krohn sifrene alt for tungt - vi trenger flere debattskapere og forslagsstillere i norsk sjakk.

Valgene forløp derimot relativt uproblematisk, muligvis fordi det altså sterkt nærmet seg start for 1.runde. Sentralstyret består nå av president Hugo Parr (Nittedal - ny), visepresident Ellen Hagesæther (Hauge - ny), kasserer Bjørn Ivar Haveland (Bærum), turneringssjef Øistein Yggeseth (Asker), eliteutvalgsleder Thor-Geir Harestad (Randaberg) og styremedlem Torstein Bae (1911 - ny). Supplert med varamedlemmer Raoul Abrahamsson (Nordstrand - ny) og Svein Erik Lurdalen (Kongsberg - ny) gikk valgkomiteens innstilling enstemmig igjennom. (Se sjakkmåneden juni for nærmere kommentarer til innstillingen.) Valg helt uten kampavstemninger ble tross tidsnød for tamt for NSF-kongressen. Etter å ha valgt sentralstyret enstemmig konstruerte man derfor en debatt om Magnus Aanstad (Narvik) burde overta som medlem av valgkomiteen i stedet for Arne Danielsen (Nordstrand), men Danielsen vant valgenes eneste kampavstremning 18-9. Dermed var klokken ca 15.55, og de få delegatene som ikke alt hadde gjort det evakuerte i all hast over til spillelokalet.

LINK: Referat fra Kongressen

NM 2001 utenfor brettet: Utakk er sjakkens lønn!
Terningkast fem for grunnsolid arrangement, likevel svakt fallende deltakelse.
Landsturneringen ble som vanlig årets store sjakklige høydepunkt på den lille norske sjakkscenen. 420 spillere var en liten skuffelse for meg, men med en offisiell målsetning om 400 og en drøm om 428 (se under) var arrangøren godt fornøyd.
Det er ikke lett å sammenligne de til dels svært forskjellige 12 Landsturneringene som har passert i min tid, men at både Kristiansund 1992 og Kristiansund 2001 kommer inn på topp fem er det ingen tvil om. Som helhet forsvarte mesterskapet terningkast fem, og at et flott arrangement var i vente virker de fleste potensielle deltakere å være klar over på forhånd. Tross det (og at Eliteutvalget forsøkte å hjelpe til med å etteranmelde to spillere i Eliteklassen!) stoppet altså Turneringsservice på 420 deltakere, 45 færre enn i 1992. De senere års trend for svakt fallende deltakelse også i NM ble dermed bekreftet. NM 2000 var imidlertid en langt større skuffelse enn 2001 i så måte: Deltakelsen er tradisjonelt mye bedre på det sentrale Østlandsområdet, så 420 deltakere i Kristiansund var en langt større prestasjon enn 427 i Asker. 27 jenter i de aldersbestemte klassene må være ny rekord og lover bedre tider for sjakklig likestilling i fremtiden, men til sammen tre kvinnelige deltakere på syv ratingklasser var en massiv skuffelse.

I et forsøk på å være litt mer strukturert i min videre vurdering av det nylig avviklede mesterskapet, deler jeg den tematisk i ni - og får dermed ti terningkast i stedet for et.....

MARKEDSFØRING OG INFORMASJON PÅ FORHÅND:  
Allerede på markedsføringen var det tydelig at Kristiansund SK hadde vært ute en sommeruke før: Historiens beste NM-side på nettet var på plass tidlig i fjor, bl.a. med en påmeldingsmekanisme så enkel at selv undertegnede klarte å gjøre seg forstått. Nødvendig basisinformasjon ble presentert i lettfattelig papirform både via Norsk Sjakkblad og i brev direkte til klubbene i løpet av årets to første måneder, og det var både lett og behagelig å komme i kontakt med hovedkomiteens medlemmer via email eller telefon. Jeg er overbevist om at man kunne ha skaffet seg minst 50 deltakere ekstra med en kombinasjon av a) telefonrunde til klubber og kretser åtte måneder på forhånd og b) brev direkte til alle NM-deltakere fra de siste fem årene seks måneder i forveien. Det ville imidlertid krevet mye arbeid og en del penger, og siden ingen tidligere NM-arrangører har forsøkt skal ikke Kristiansund trekkes mye for ikke å ha gjort det. Med deltakerfasiten i hånden skulle jeg da snarere ønske at man hadde anstrengt seg litt ekstra med markedsføringen i forhold til kvinnelige deltakere. Et minus må det her også bli for Eliteklassen, som arrangøren først virket å bli klar eksistensen til da utålmodige medlemmer av Norgestoppen begynte å ta kontakt i mai. (Som elitespiller to dager på forhånd har jeg selvsagt ingen ting å klage på for egen del, men tittelholdere som bruker betydelige midler av egen lomme på å delta i NM bør vel i hvert fall kunne forvente beskjed om de får noe tilbud for sommeren ved påsketider. Vel fremme ble også elitespillerne svært godt mottatt, bl.a. med gratis bulletenger og brus hele uken.)

LOKALER:  
En ting arrangøren i Kristiansund skal ha all ære av, er at de bedre enn de fleste NM-arrangører hadde forstått at deltakernes primærbehov er deltakernes primære behov. I så måte er spillelokalet og tilhørende lokaliteter det aller viktigste, og der var det lite å sette fingeren på - men desto bedre plass til bena. Braathallen ble selv med 100-200 "sekundanter" nesten for stor for 420 spillere, men løsningen ble god gulvplass mellom klassene og god bordplass i de aller fleste klassene. Det eneste jeg kan tenkes å klage på inne i hallen var et grusomt stygt gulv, men allting blir en vane og slike visuelle detaljer bryr de fleste sjakkspillere seg lite om. Noe de fleste sjakkspillere bryr seg mye om er analyserommet, og med tilleggskapasitet i kantina viste dette seg å være et av de få sagnomsuste som aldri ble overfylt. Avslutningsvis et stort pluss for toalettene. Det kunne bli kø på herreavdelingen i rushtidene, men riktig trafikkork ble det aldri - og arrangøren var hele uken svært vaktsom i forhold til både renhold og påfyll av såpe og papir. Jeg kan faktisk ikke huske like bra lokaliteter fra de siste 12 årenes Landsturneringer, og er overrasket hvis noen kan huske noen bedre.

BESPISNINGSMULIGHETER:  
NM-kantina var selv om den også ble brukt som analyserom også romslig, og lå sentralt plassert ca en meter fra spillelokalet. Betjeningen var småtrivelig og utvalget smågodt, men prisene kom det klager på lenge før åpningsseremonien. Nå er kantinepriser den ene tingen enkelte gjerrige sjakkspillere ALLTID klager på, og selv som student synes jeg vel ikke at 80 kroner for dagens middag var noe landeveisrøveri. 15 kroner for en brus og 30 for et (riktig nok stort) stykke pizza er selvsagt litt i høyeste laget, men ikke dramatisk i forhold til hva man er vant til fra f.eks. lignende idrettsarrangementer. Det er muligvis bare fordi jeg begynner bli nostalgisk, men på kantinefronten mener jeg allikevel å huske at Kristiansund kom enda bedre ut både når det gjaldt utvalg og priser i 1992 - la gå at ingen andre har gjort det bedre i mellomtiden. For øvrig fantes både dagligvareforretninger og et utvalg private spisesteder innenfor 10 minutters gangavstand fra hallen, så noen monopolutnyttelse var katineprisene i hvert fall ikke. Kantina ble ikke drevet i egen regi, og i den grad det var et bevisst valg vil jeg ikke kritisere arrangøren for å ha konsentrert egne ressurser om å gjøre alt annet på en god måte i stedet for å tjene penger på kantinedrift.
Hvis man har en god kantine i egen regi er det definitivt store penger å tjene for en NM-arrangør (til illustrasjon av dette: Kjempekantina på Gjøvik i 1991 hadde så vidt jeg kan huske en omsetning på nesten 400 000!), men gjennom åtte dager er det ekstremt arbeidsintensivt. Så langt jeg vet hadde Kristiansund SK også gjort sitt beste for å få ned de vanligvis enda høyere prisene i Braathallen - så da sier vi litt tvilende "fem".

INNKVARTERING:  
Når 420 sjakkspillere og ca 200-350 medreisende skal innkvarteres er det selvsagt umulig å gjøre alle til lags både på pris og kvalitet - det er mer enn hardt nok å gjøre nesten alle fornøyd hva angår pris ELLER kvalitet. Hva slags inntrykk man sitter igjen med av innkvartering preges naturlig nok sterkt av hvordan man selv ble innkvartert. Personlig var jeg naturlig nok lettere imponert over at arrangøren på mindre enn to dagers varsel klarte å trylle frem en enkelthybel til en ellers lettere desperat oddetallsreserve. Hybelen var riktig nok av type "glattcelle", men det var prisen også. For øvrig hørte jeg overraskende få klager når folk vel var innstallert - et svært godt tegn tatt i betraktning det signifikante innslaget av kverulanter og gjerrigknarker blant sjakkspillere. Det var enkelte som ikke helt kjente seg igjen i forhold til boligbeskrivelsen de hadde fått på forhånd, men da virket problemstillingen stort sett utelukkende å være at folk hadde pakket for verre forhold enn de vel fremme fikk overrakt. Prisene har steget vesentlig siden sist jeg betalte for innkvarteringen i NM (tilfeldigvis i Kristiansund 1992), men det er vel bare å ønske meg selv velkommen til Norge a la 2001....

TURNERINGSLEDELSE:  
Jeg hadde vel i mitt stille sinn håpet at deltakerne skulle merke forskjellen (litt) når "turneringssjefene" IA Øistein Yggeseth og IA meg satt avskiltet ved hvert vårt bord i stedet for å stresse rundt mellom dem, men det var nok dessverre/heldigvis få som gjorde det. IA Johs R Kjeken var etter to års fravær tilbake i rollen som ansvarlig, og hadde med seg en uvanlig solid og nærværende stab som i sjeldent stor grad manglet svake punkter inne i hallen. På sitt hemmelige bakrom klarte mer lyssky Svein Otto Solem seg akkurat som i 1992 gjennom uken uten et galt tastetrykk på Turneringsservice, godt sekundert av internettansvarlig Øyvind Bentsen. Første runde kom i gang på minuttet, og forsinkelser senere innskrenket seg til to minutter av runde syv (se under). Appellkomiteen måtte bare aktiviseres på startdagen, da en elektronisk klokke i mesterklassen ikke omstilte seg fordi en spiller i tidsnød slo for hardt på den. Turneringsledelsen kunne etter FIDEs regler vanskelig la være å dømme ham til tap på tid, men gjorde etter min mening helt rett da den før neste runde fjernet alle de elektroniske klokkene av den aktuelle typen.

Jeg har etter dette bare tre innvendinger å komme med i forhold til turneringsledelsen: 1) Seedingssystemet for første runde var unødvendig firkantet i hvert fall i forhold til Eliteklassen. Det er greit nok at NSF har hovedansvaret for ikke å ha rettet opp denne åpenbare svakheten i Monradreglementet formelt, men RU har da beviselig åpnet for å utvide seedingsgruppe A og C med en spiller i stedet for å la de to lavest rangerte møtes når deltakertallet ikke lar seg dele på fire - og så langt meg bekjent har det vært gjort med Eliteklassen siden 1995. (Fortsatt døgnvill var nest lavest rangerte meg lykkelig for å kunne starte med en kort remis med sort mot lavest rangerte Geir Sune, men det er selvsagt seedingsmessig bakvendtland å la de to lavest rangerte møtes i første runde.) 2) Ros til kretsdommerne Eilif Odde (Kristiansund), Espen Andersen (Moss), Øyvind Bentsen (Molde), Egil Arne Standal (Ørsta) og kretsdommeraspirant Anders Olsen for heltemodige forsøk på å notere når spillerne har gjensidig tidsnød. For øvrig virket det imidlertid som man selv i Eliteklassen nedprioriterte min personlige hjertesak som turneringsleder - noe som til stor personlig frustrasjon bl.a. førte til at slutten av mitt maratonparti mot Torbjørn Ringdal Hansen gikk tapt. 3) I tillegg til elite ble både mester- og juniorklassen ratet i FIDE, men hvem av motstanderne i disse to klassene som hadde hvilken FIDE-ELO var umulig å finne ut for deltakere uten tilgang på internett. Og forresten: 4) Beslutningen om å utsette 7.runde med to minutter for å spille E.Lie & K.A.Lies nykomponerte "fotballhymne" over høytaleranlegget var svært diskutabel - det er tross alt ikke alle sjakkspillende musikkelskere som har et hørselvern for hånden.....

Dette hørtes vel alt i alt ut som terningkast to, men det er ikke lett å bli kritikerrost turneringsleder når jeg er kritikeren. Helheten er allikevel veldig positiv her: Å unngå skandaler a la "gale partiutfall" er selvsagt viktigst, og det klarte man så langt jeg vet flott. Selv om starttidspunktene stadig skiftet mellom 15.00 og 16.00, ble antallet walkover grunnet klar og gjentatt informasjon relativt lavt. Dessuten pluss for like godt humør hos turneringslederne som hos arrangøren for øvrig, med spesiell fremhvelse av Sigmund Salamonsen og Egil Arne Standals gode tone med de yngste NM-deltakerne.

SEKRETARIAT OG BEMANNING FOR ØVRIG:  
At belastningen blir stor på hovedkomiteen er ikke til å unngå ved en Landsturnering, men Kristiansund SK hadde åpenbart planlagt og mobilisert godt i forhold til bemanningen under mesterskapet. Så vidt jeg kan forstå må bemanningslistene ha vært mye lengre enn klubbens medlemslister. Motsatt av de fleste tidligere NM-arrangører hadde Kristiansund SK bl.a. erkjent verdien av et oppegående sekretariat. Tore Kristiansen, Knut Lyster og Roger Hojem fortjener å bli fremhevet for a) å ha holdt oppe et upåklagelig tempo på resultatservice og andre viktige beskjeder hele uken og b) å ha holdt ut med interessante og mindre interessante spørsmål og forespørsler om hjelp hele uken uten å miste humøret. Apropos humør, så var årets arrangør i det hele tatt smilende og hjelpsom i nesten mistenkelig stor grad. Flere enn meg syntes nok det var en god start etter en lang reise å bli ønsket velkommen med "myke hender og hvite tenner" både i sekretariatet og i spillelokalet.

FRITIDSTILBUD:  
En sikker konklusjon fra 12 års Landsturneringer, er at det sjakklige fritidstilbudet alltid er det som interesserer deltakerne mest - et fenomen som for øvrig også er vel kjent fra lignende idrettsarrangementer. Ukens to store vinnere i forhold til deltakelse var svært lite uventet NM i lynsjakk og tidshandikapturneringen for lag. Et stort pluss til arrangøren for å ha gjeninnført den siste, selv om det blir et lite minus for at den hadde fortjent mer plass enn fem runders kvalifisering en formiddag gir. Elektronisk overføring av førstebordet til et sidelokale uten kommentator var en forutsigbar fiasko: Delvis var de fleste som kunne tenkes følge med opptatt med sine egne partier, delvis var det selvsagt mer spennende å følge både partier og spillere "live" i spillelokalet. Mesteparten av det ikke-sjakklige fritidstilbudet var det som vanlig mange som skrøt av og hovedsaklig pårørende som benyttet seg av, men de som ble med virket svært fornøyd med både fisketurer og turer til lokale severdigheter (grøss). Sluttbanketten hadde som vanlig liten og eksklusiv deltakelse, men kombinasjonen av laksebankett og Gausel-simultan på Dødelanden-cafe midt i uken fristet visstnok nærmere 200 mennesker.

Alt i alt et svært solid tradisjonelt fritidstilbud, men dette er av områdene hvor en NM-arrangør med litt kreativitet kan sikre seg en plass i historien - og den sjansen brukte ikke Kristiansund. To forslag fra min side som med dette er overlevert Røros er 1) Utvelgelse av "dagens parti" i Eliteklassen, med påfølgende analyse (om mulig med begge spillerne) på demonstrasjonsbrett om kvelden. 2) En ekstra kveldsturnering i pratelagsjakk, dvs lagsjakk hvor spilllerne kan diskutere partiene så mye de vil og/eller skifte brett etter ønske (helt klart en praktisk utfordring for arrangøren generelt og materialforvalteren spesielt, men også et sosialt og sjakklig høydepunkt for deltakerne). Stort pluss og sikret femmer for opprioteringen av de 20 unge på USFs sommersjakkleir, som dermed fikk med seg en svært innholdsrik uke i Kristiansund - de unge er alltid viktigst!

BULLETENG & INTERNETT:  
Arrangørens nyhetsdekning fra mesterskapet var svært representativ for innsatsen for øvrig: Ikke så voldsomt spennende eller nyskapende, men svært solid i forhold til lesernes basisbehov. Bulletengen bugnet over av oppdaterte resultater og kommenterte elitepartier. Fristet av gratis middag (jfr kantineprisene!) stakk så godt som alle elitespillerne innom "kommentatorboksen" minst en gang i løpet av uken, og at disse kommentarene også ble lagt ut på nettet gir et større publikum god anledning til stilstudier. Spranget er stort fra Runes kompakte varianter til Flemmings "Hei, her kommer jeg - sjakk er gøy og Sf6+ er bra her!!"-kommentarer - selv om tabellen i år ikke tyder på at det nødvendigvis gjør noen stor kvalitiativ forskjell. Den svært kompetente bulletinredaksjonen med bl.a. Tidens Krav-journalistene Åge Olsen, Torger Strand og Rune Edøy produserte også lesverdige reportasjer og intervjuer både fra Eliteklassen og mer generelt. Det jeg savnet både på nettet og i bulletengform var litt mer underholdningsstoff av type "anekdoter", samt litt flere partier og litt mer lesestoff om de øvrige klassene generelt og de aldersbestemte spesielt. En daglig runderapport for hver klasse her hadde vært stort, men jeg har all forståelse for at det er få som kan skrive slikt uten å måtte bruke ekstremt mye tid på det. Dekningen av andre klasser var i underkant av hva jeg ideelt hadde ønsket, men nok snarere i overkant av hva de bruker å få. Juniorer og putter fikk minst like mye oppmerksomhet som de bruker og mester mer, men to spennende klasser som kadett og klasse 1 sto det lite om.

Alltid beskjedne Øyvind Bentsen fikk mye fortjent skryt for sin lynraske nettoppdatering: På det mest ekstreme lånte jeg sekretariatets PC for å hente rundeoppsettet ned fra nettet før det ble slått opp på veggen! Når man først lagde et teknisk opplegg for å overføre toppbordet fra Eliteklassen lurer jeg fortsatt på om man ikke kunne slengt på andre- og kanskje tredjebord uten alt for mye merarbeid, men en vesentlig del av Kristiansunds suksess var nok her som ellers at de ikke gapet over for mye. "Flere bilder" er ellers min eneste innvending i forhold til nettdekningen. I bulletengen var det uvanlig mange av dem, men det er kanskje også et utslag av at verden (om ikke annet) går fremover teknisk. For øvrig er NM-bulletengen noe nesten alle leser og nesten ingen kjøper, og således et arbeidsintensivt underskuddsforetagende. Kanskje nettopp derfor, sier prioriteringen av den imidlertid ofte mye om arrangørens innsats.

PREMIERING:  
Det er visstnok et kontroversielt synspunkt, men i hvert fall så lenge det ikke er penger eller barn involvert er premieringen noe av det minst viktige jeg kan tenke meg ved en sjakkturnering. ("Halvparten av premievinnerne har dratt før premieutdelingen uansett, og resten er mye mer opptatt av hvor mye de har gått opp i rating enn hva de får i premie!" H. O. Lahlum 2001.) Allikevel: Hvis noen premier gjenskaper NM-stemningen i lange vinternetter, har jeg for dårlig fantasi til å kunne tenke meg at det er de relativt små og intetsigende glassbitene fra Kristiansund. "Lett å transportere" er dessverre det mest positive jeg får meg til å si akkurat om premiene, og det er prinsipielt desto mer beklagelig siden premieutdelingen ble en skuffelsens time også under NM i 1992 (om ikke sjakkspillere enkeltvis kan lære av tidligere feiltrekk, bør i hvert fall sjakklubber klare det!). Det virket også noe merkelig at premien besto av en intetsigende glassbit i hovedturneringen og en intetsigende glassbit + en flott NM-t-skjorte i lyn-NM. Nå vel, også de som fikk premie hadde forhåpentligvis hatt en ellers flott uke i Kristiansund - og premieutdelingen gikk for øvrig både raskt og elegant for seg. Pengepremiene i eliten (med 1. premie 12000 og totalt 36000) var bare litt i underkant av de aller sterkeste deltakernes ønsker og tidligere toppnoteringer, og selv om fagforeningen neppe liker at jeg skriver det er Eliteklassen i så måte svært attraktiv. Til illustrasjon av dette fikk Gausel omtrent like mye for å distansere 17 spillere hvorav tre tittelholdere her, som for å distansere ca. 700 deltakere hvorav ca. 200 tittelholdere i Cappelle la Grande i februar. Det kan selvfølgelig godt argumenteres for at litt proteksjonisme her er på sin plass i Landsturneringen, hvor både arrangementsøkonomien og interessen for Eliteklassen vanligvis er god - det er definitivt ikke økonomisk attraktivt å være norsk tittelholder.

Spilleform, spillesystem og spilleplan for NM er primært NSFs ansvar, og det skal kanskje arrangøren være glad for - meningene her virker nemlig være (minst) lite tallrike som antallet deltakere. Om spilleform har jeg f.eks. hørt stort sett alle reformforslag fra at man bør avskaffe noen eller alle de aldersbestemte klassene (?), via at man like godt bør avskaffe alle klasser og spille med alle i en gruppe (??), til at man bør avskaffe alle klasser og gjøre Landsturneringen til en lagturnering (??!!??). Personlig synes jeg nåværende klasseinndelinger fungerer bra etter innføringen av klasse 5 og senior, selv om justeringer av kravene til ratingklassene alltid bør diskuteres.

Mer aktuelt er da forhåpentligvis videre reformer i forhold til spillesystem og/eller spilleplan. Personlig er jeg ikke i tvil om at et relativt "mykt" (det vil si fargefleksibelt) Sveitser-system ville gitt mer rettferdige oppsett (og dermed rettferdigere resultatlister) enn Monrad stadig vekk gjør. Jeg forstår ikke helt hvorfor Norge skal være et annerledesland akkurat her, siden vårt nasjonale ratingsystem jo er mer pålitelig enn de fleste Sveitser-lands. I ratingklasser med alle deltakere innenfor 200-300 ratingpoeng fungerer selvsagt nesten et hvert spillesystem rettferdig, men både i Eliteklassen og i de aldersbestemte klassene var det mange Monradbølger og unødvendig tidlige favorittmøter i år også. Dette sjansespillet om NM-titlene er jo i og for seg blitt vel innarbeidet tradisjon, men ikke desto mindre kunne det altså vært unngått!

Neste års NM-arrangør Røros kom svært fornuftig på banen med et spørreskjema om det burde spilles med en eller to dobbeltrunder neste år. Dette er utvilsomt er et viktig spørsmål for mange deltakere. Personlig blir jeg mer og mer overbevist om at sjakkens fremtiden også her ligger på en kvalitetssatsning. Det vil si: NULL dobbeltrunder og ni enkeltrunder lørdag-søndag i alle klasser, eller eventuelt åtte runder søndag-søndag for alle unntatt eliten. Man får da bl.a. ledig plass til et rikelig sjakklig fritidstilbud av forskjellige typer kveldsturneringer. Den åpenbare gevinsten er et mindre stressende mesterskap for alle - mer seriøst for de som ønsker det, og mer sosialt for de som ønsker det. Det er fullt mulig at man med det vil miste en del deltakere som ikke kan forsvare 1-2 dager mer i forhold til jobb og familie, men på den andre siden blir et slikt NM mer attraktivt både for de som tar med familien og for de som på grunn av alder, helse e.l. ikke orker flere år med dobbeltrunder (jeg har snakket med flere). For øvrig virker alle de 419 øvrige deltakere være enige i at hengepartier er en uting, (Begrunnelsen virker være at siden motstanderen sikkert bruker Fritz og fordi Fritz er så god i sluttspill, må man selv bruke Fritz for å forsvare seg mot Fritz - noe som dessverre ikke hjelper siden Fritz' sluttspillforståelse er så dårlig. Men for all del: Det er sikkert en fordel å ha Fritz for hånden når man analyserer hengepartier, selv om det er en større fordel å ha noen gode venner.) noe man selvsagt bør legge avgjørende vekt på. Jeg gjør igjen oppmerksom på at det med en dobbeltrunde går fint å spille uten hengepartier, med start f.eks. 09.00 og 17.00 - det er tross alt svært få som spiller over fem timer to runder på rad.

LINK: Landsturneringens hjemmesider

Eliteklassen: Spenning til siste slutt, men bare "Onkel Einar" holdt hele veien.
Elite (18 spillere): Det er dessverre uomtvistelig at årets Eliteklasse ikke var blant tidenes sterkeste, men spenningen var det lite å si på. Til illustrasjon av dette en liste over hvem som ledet fra midten og inn: 1) Hans Olav Lahlum 3½/4 (??), 2) GM Rune Djurhuus og IM Leif Erlend Johannessen, 4/5, 3) IM Leif Erlend Johannessen 5/6 4) GM Einar Gausel 5½/7, 6/8 og 6½/9. Legg til at udelt førsteplass for IM Berge Østenstad plutselig var tenkbart noen timer i siste runde, og at det deretter holdt på å ende med stikkamp mellom Gausel, Johannessen, Kjetil A Lie og Torstein Bae (!?) - så var spenningen om kongepokalen upåklagelig.

En ny spenning tilkom i sluttfasen, da både Torstein Bae og Kjetil A Lie viste seg å kunne kjempe om IM-napp. Begge oppfylte med sine 6 poeng til slutt kravet om en prestasjon på minst 2451 med god margin. Formelt mangler de henholdsvis en og to FM-er blant sine motstandere på å ha tatt sitt første godkjente napp, men siden begge hadde flere motstandere som kunne fått FM-tittelen bare ved å sende FIDE en sjekk kan det forhåpentligvis gis dispensasjon her hvis/når Torstein eller Kjetil oppfyller øvrige krav til IM-tittelen. Som dette forbeholdet illustrerer: Spillere over 2300 som har IM-ambisjoner bør snarest kjøpe seg FM-tittelen, siden det er en høyst reell problemstilling at mangel på FM-er kan koste dem selv eller andre tittelnapp. (Kravet i en 9 runders turnering er fem tittelholdere inkludert kandidaten selv. Således ville Torstein hatt et 100% godkjent napp hvis han selv hadde vært FM - men han var riktig nok ikke blant de fire spillerne som uten videre kunne kjøpt tittelen.)

Tilbake til NM som NM betraktet, så var det opp til flere som i ettertid lurte på hvem i tetstriden som egentlig hadde gjort det bra - og enda mer på hvem som egentlig hadde vært mentalt til stede hele uken! Jeg tar terningen under armen, og forsøker oppklare mysteriet med en (til meg å være) rask gjennomgang spiller for spiller i plasseringsrekkefølge:

1) GM Einar Gausel (OSS - 6.5 poeng -   ) var selvfølgelig fornøyd med sin tredje kongepokal - som dessuten var den andre i Kristiansund. Han tapte imidlertid rating både nasjonalt og internasjonalt, og innrømmet selv at spillet hadde vært i underkant: Bare partiene mot Atle Grønn og Kjetil A Lie så rimelig stilrene ut blant Gausels fire vinstpartier, og remispartiene var humpete saker med mange nervøse øyeblikk - senest holdt pokalen på å glippe da han satt i tapsfare mot Christenson langt inn i sluttspillet på niende runde. Når sjakkmaskinen Gausel på sparebluss til slutt vant NM fortjent skyldtes det at han som den eneste deltakeren ikke tapte noe parti, og at han gjorde en rimelig gjennomført turnering - samt at konkurrentene ikke gjorde noen av delene, og dessuten var hjelpsomheten selv når det gjaldt å slå ut hverandre. 6½/9 hadde ikke en gang holdt til stikkamp verken i 1999 eller 2000, men var altså akkurat det som skulle til for å vinne alene i 2001. En gang så fryktede Gausel er utenfor brettet forresten blitt en direkte gemyttelig "Onkel Einar", som så ut til å stortrives med å kommentere både gode og mindre gode partier for bulletengen med motstanderne ved siden av seg og datteren på fanget. At antallet underholdende spydigheter har gått noe ned både muntlig og skriftlig, får vi da heller ta til etterretning som en trolig nødvendig bivirkning. Gratulerer I selv om du egentlig er enda bedre og dessuten har fått den før - å vinne Eliteklassen er alltid verdt en gratulasjon.

2) IM Leif Erlend Johannessen (OSS - 6.0 -   ) var til slutt brukbart fornøyd med plassering og premie, men ikke med spill eller rating. Tross et unødvendig sluttspilltap mot Gausel i andre runde så det svært lovende ut for "Leffi" da han klatret opp i ledelsen alene med 5/6, etter en heldig seier mot Grønn og en etter hvert overbevisende en mot Djurhuus. Deretter gikk han imidlertid stygt ned mot både Bae og Østenstad, og karret seg opp på delt andreplass bare ved å kontre i en "vanskelig" (les: tapt) stilling mot Dannevig. Et interessant trekk som kan love godt for fremtiden er at Leif Erlend spilte hardt på vinst i hvert parti og gjennomførte ni runder uten remiser - det er lenge siden sist. Med to andreplasser og en tredjeplass på tre NM, står han imidlertid i fare for å ende opp som en ny Djurhuus: Alltid i toppen av NM, men aldri på toppen.

3) Torstein Bae (1911 - 6.0 -   ) hadde med god grunn utvilsomt det bredeste smilet i Eliteklassen på avslutningsdagen. Starten med 2½/5 var ikke altfor lovende: Bae spilte riktig nok godt på brettet, men han slet med klokken - og rotet derfor vekk to lovende stillinger da han a) bukket matt i et mot Djurhuus og b) gikk i oppløsning midt i store komplikasjoner mot Østenstad. Etter å ha klart tidskontrollen med fire sekunders margin mot Dannevig i femte runde avgjorde han imidlertid elegant på brettet i sluttspillet der. Resten av turneringen holdt Torstein bedre styr på klokken, og da var det plutselig bare Gausel som slapp unna med et halvpoeng. Vinden vendte for alvor med den overraskende sortseieren mot Leif Erlend i syvende runde, og siden Torstein denne gangen holdt til mål ble det altså IM-prestasjon og en sensasjonell tredjeplass ut av det hele. Spillemessig hadde han faktisk enda mer inne, og formen peker rett oppover - så "Gratulerer foreløpig I" til deg.

4) Kjetil A. Lie (Porsgrunn - 6.0 -   ) smilte også over IM-prestasjon og klar ny personlig rekord på NM-plassering til slutt, men midten av turneringen hadde han stort sett brukt til å riste oppgitt på hodet. Begynnelsen med 2/2 og en kampremis mot Djurhuus var god nok, men etter å ha blitt banket opp av a) undertegnede og b) Gausel, trodde alle inkludert ham selv at Kjetils turnering var over hva topplasseringene angikk. Motsatt av sine tidligere starter i eliten klarte han imidlertid å snu trenden denne gangen, selv om det etter to angrepsseire krevdes mye drahjelp i åttende runde. Kjetil sto offiser under i sluttspill mot Christenson, men vant nesten partiet etter at Nordstrandsspilleren bukket - og kjempet seg altså helt opp til fjerdeplass etter fire timers gjørmebryting med Østenstad i siste runde. Kjetil har stor kapasitet og tok et nytt steg i retning av å bevise det her, men har altså fortsatt ikke gjennomført en internasjonal tittelturnering uten å legge inn minst to selvskudd underveis. "Gratulerer foreløpig II" allikevel, du blir nok Norges neste IM!

5) IM Berge Østenstad (Asker - 5.5 -   ) kom i kjent stil snikende opp for å lukte på kongepokalen i de siste rundene, men med tapet mot Lie i siste runde ble fasiten tross sterk motstand i underkant også for ham. 2/3 med en kort remis mot Gausel inkludert var ikke en så ille start, men etter det påfølgende tapet mot Grønn levnet få Østenstad noen sjanse til en femte kongepokal. Denne mystiske skumgummiballen av en sjakkspiller kan imidlertid ALDRI legges død før NM-premieutdelingen er over, og kom sprettende tilbake med til dels overbevisende seire mot Bae, Johannessen og Djurhuus i år også. Døren til seierspallen ble altså smelt igjen med rambukk av en stadig mer opplagt Kjetil A. - og dermed endte Østenstad selv høyst ufrivillig opp som dørvakt for Gausels NM-gull.

6) GM Rune Djurhuus (Akademisk - 5.5 -   ) startet heldig og lovende med 4/5, godt hjulpet av stygge bukker fra Bae og Hersvik. Han hadde med delt ledelse allikevel et lovende utgangspunkt for sitt etterlengtede NM-gull, etter å ha demontert undertegnede på 1½ time. Med det hadde imidlertid også Djurhuus gjort sitt for i år: Det ble med nok et frisk tilløp uten sats i NM. Rune virket nervøs og stresset da han dobbeltpunkterte mot Johannessen og Østenstad, og måtte ha hjelp av alle tilgjengelige tau for å redde et halvpoeng etter å ha blitt jaget ringen rundt av Trygstad i åttende runde (til og med bondesluttspillet var tapt!). Den avsluttende seieren mot klubbkamerat Grønn så imponerende ut, men Rune stirret bare mistenksomt på alle som prøvde å komplimentere ham for den.

7) Flemming Christenson (Nordstrand - 5.0 -   ) hinket derimot inn i mesterskapet med en krykke i den hånden og en computer i den andre, og startet i stil etter det med ½/2 og 2/5. Spillet var greit nok, men Flemming klarte i de avgjørende øyeblikkene aldri å avgjøre partiene - vel og merke før alt plutselig løsnet med seire mot Børresen og undertegnede i rundene seks og syv. Flemming hadde mer inne i begge de avsluttende remispartiene mot Kjetil og Gausel, men ble uvant nok da igjen plutselig ubesluttsom i de avgjørende øyeblikkene. Motstand og oppladning tatt i betraktning var resultatet alt i alt godt i overkant av forventningene, og ex-vidunderbarnet Flemming demonstrerte at han som siste års junior fortsatt har potensiale til å bli tittelholder.

8) Øystein Dannevig (OSS - 4.5 -   ) hadde også en mildt sagt kupert turnering. 1½/3 var motstanden tatt i betraktning en start litt i underkant - remisen var riktig nok mot Østenstad, men tapet mot undertegnede! En tydelig rusten Dannevig slet både med tidsnød og med å vinne partier i fortsettelsen, og så ut til å være på vei mot et resultat langt i underkant da han etter remiser mot Nordahl og Trygstad gikk ned mot en riktig nok oppadstigende Bae også. Selv om tidsnødene besto rettet mye seg på brettet med kreative seire mot Børresen og Ringdal Hansen, men da Dannevig i niende runde hadde fått opp en svært lovende stilling mot Johannessen låste han seg igjen i tidsnøden - og krysset for C) i valget mellom A) Et vinnende trekk, B) Et annet vinnende trekk, og C) et kronisk uklart trekk som ga motstanderen masse motspill. Egen kapasitet og relativt svak motstand tatt i betraktning, kan Dannevig etter kollapsen da neppe være fornøyd med 50 %. Øysteins sjakkinteresse var imidlertid påfallende stor hele uken, så tross et middelmådig resultat til kan han godt være på sporet av den tapte form nå.

9) Torbjørn Ringdal Hansen (Tempo - 4.5 -   ) kom lovende ut av startblokkene da han holdt et først vanskelig og siden bare tapt sluttspill mot Gausel. Etter å ha spilt for hardt i de neste partiene, endte Torbjørn imidlertid opp med 1/4 tre stort sett deprimerende episoder senere. Andre halvdel av turneringen hadde han plutselig marginene med seg, rent bortsett at en klar fordel fordampet i sommervarmen mot Geir Sune. Stort sett velfortjente seire over Johansen, Hole og Børresen brakte den tienderangerte opp til niendeplass og et "jaha"-resultat. Klassens trolig aller mest sjakkomane deltaker tok imidlertid springfart før hvert parti, og hadde åpenbart større ambisjoner. Jeg synes fortsatt han er eklere å møte som c4-pyse enn som e4-tøffing, men en avklaring er trolig det viktigste - man må være en Kjetil A Lie for å kunne klare rollen som c4-tøffing!

10) Hans Olav Lahlum (Porsgrunn - 4.0 -   ) hadde den mest ekstreme av alle todelinger i denne merkelige turneringen. Etter en kort remis mot Geir Sune i første runde, stemte plutselig alt da jeg i rask rekkefølge vant mot Dannevig, Lie og Ringdal Hansen. (De to førstnevnte spilte langt under vanlig styrke, mens sistnevnte insisterte så sterkt på å overpresse sluttspillet at jeg ikke godt kunne si nei til slutt, selv om det tok nesten 7 timer og ca.100 trekk.) Med unntak for et lite tilbakefall i sluttspillet mot Grønn i åttende runde, stemte til gjengjeld absolutt ingen ting resten av turneringen: Jeg totalhavererte med to svake punkter i sortreportoaret mot Djurhuus og Bae, og rotet under tidspress vekk lovende poengsjanser mot både Gausel og Christenson. Reelt kjennes det i ettertid som om turneringen definitivt brakk da jeg rett og slett overså at Flemming rett og slett bukket i 7.runde. Alt i alt var jeg selvsagt fornøyd med å bli "årets debutant", med å komme på 10.plass og med å klare en prestasjon på nær 2300 uten å ha fått vesentlig drahjelp fra mitt påstått farlige åpningsreportoar i noe parti. Enda mer selvsagt var det allikevel frustrerende å kaste bort en slik unik sjanse til å komme over 50 % i Eliteklassen.

11) Atle Grønn (Akademisk - 4.0 -   ) OK, han er også en god kandidat til mest ekstreme todeling av turneringen - og her gikk skillet faktisk midt i femte runde! At Atle er Norges kanskje mest markerte hvitspiller ble igjen avslørt da han tross et ille-luktende sorttap mot Kjetil, nådde 3/4 ved hjelp av tre stort sett overbevisende hvitpartier. Den siste av dem kom mot Østenstad, og med en svært lovende sortstilling på brettet mot Leif Erlend i 5.runde luktet det både IM-napp og pengepremie av Atle. I tidsnøden kollapset han imidlertid bort alle poengsjanser der, og siden var også Atle uheldig både med uttelling og rundeoppsett. Etter "hederlige" tap mot Gausel og Djurhuus endte han i noe desillusjonert tilstand under 50%, og med en av sine få internasjonale prestasjoner under 2350. IM-styrken har i mine øyne vært der lenge, men nappene kommer av en eller annen grunn aldri.

12) Kristian D. Trygstad (OSS - 4.0 -   ) var ved siden av Gausel og Helge faktisk den som hadde den jevneste poengfordelingen, men fem strake remiser mot lavere ratede spillere var nok en litt mer "solid" start enn IM-kandidaten drømte om. Etter å ha mistet teten definitivt ut av sikte med å bli utspilt at Kjetil i runde seks, fikk han omsider et helpoeng fra sin "faste leverandør" Hole dagen derpå. Kristian virket inspirert til en sterk sluttspurt etter det, og utspilte lenge Djurhuus i runde åtte. Å misse en enkel vinst i bondesluttspillet der, var (forståelig nok) et tilbakeslag mer enn Kristian tålte: Han ble kremert på under tre timer mot Hersvik i 9.runde, og hadde etter det enda mindre grunn enn før til å være fornøyd med årets NM. Når vant den mannen sist et av ni partier?

13) Helge A Nordahl (Bærum - 4.0 -   ) hadde også en relativt jevn poengfordeling: Med seks remiser lå han på 50 % eller -1 hele mesterskapet, riktig nok etter å ha kommet på minussiden mot Grønn fra 1.runde. Han så ut til å være ille ute etter en kompakt 20 trekks remis mot Geir Sune og med et tilsynelatende håpløst hengeparti mot Flemming, men holdt henger'n på veien i 107 trekk og kom seg for første gang opp på 50% ved å vinne et smågroteskt taktisk parti mot Hersvik. To kampremiser mot Dannevig og Østenstad tydet på at Bærumsspilleren var på sporet av noe. Tross fotballtriumfen fant han imidlertid aldri igjen humøret etter å ha blitt mattet av Lies konge (!?) under tidsnøden i syvende runde - og skled på magen i mål med korte remiser mot Hole og Børresen.

14) Geir Sune Tallaksen (Porsgrunn - 4.0 -   ) var selv overrasket over å ha vunnet så mye som to partier, men jeg var i hvert fall ikke overrasket over at han bare tapte tre. Det så ikke alt for lovende ut da "GS" etter to innledende hvileskjær mot Helge og meg tapte hederlig mot Leif Erlend og forferdelig mot Torstein, men han slo tilbake med seier i et kaotisk angrepsparti mot Georg og en heldig remis mot Torbjørn. Legg til en bukk fra Hole og en rask remis i siste runde, så blir det en "lovende debut" i elite - i hvert fall hvis du er kadett et halvt år til! Eliteklassens klart yngste deltaker ble for øvrig hedret med årets mest kreative navn i tidshandikapturneringen: "Geirs Una Sunus"! (Etter FIDEs høyst utvannede motto "Gens Una Sumus".)

15) Terje Johansen (Strømmen - 4.0 -   ) fikk muligvis en litt misvisende plassering i trengselen blant "firerbanden", men med tanke på sin gode form i vinter kan heller ikke Terje være fornøyd med seks remiser og under 50% mot denne motstanden. Etter tap mot Leif Erlend i første runde, spolerte vinstsjanser mot Hole i andre og en kontring i sluttspillet mot Børresen i tredje, la Strømmens representant seg flat på 50% i tre runder. Han falt ned på minussiden igjen da Terjes ellers trofaste melkeku Torbjørn Ringdal Hansen avslo remis og vant, og sa seg etter det fornøyd med to korte remiser uten videre protester. Vi kan godt kalle det "solid" uten å lyve, men Terje fikk aldri riktig i gang sitt tunge maskineri - og virket aldri riktig motivert for å gjøre det. Treer under sterk tvil.

16) Daniel Hersvik (Bergens - 4.0 -   ) virket stort sett helt utenfor 2/3 av dette mesterskapet, og sto med 1½/6 fortsatt i fare for å bli sist da. Juniornorgesmesterens alltid aggressive angrepssjakk fungerte plutselig ikke, og tok mest dramatisk av fullstendig da han mot Nordahl ga springer i luften på e4 etter fire trekk med firspringerspill - en beslutning som vakte tverrpolitisk fordømmelse i resten av Eliteklassen. Etter å ha blitt pakket inn og kastet ut av Hole i sjette runde ble Hersvik ut fra tidligere erfaringer mistenkt for å være i fritt ratingfall, men utenfor kanten av stupet viste han en ny evne til å snu seg i motgang. Daniels snuoperasjon startet da han kontret inn hele poenget etter nok en suspekt åpning i nok et suspekt "Hersvik-Tallaksen-parti", og ble etter en kort remis mot Johansen fullført med en mer overraskende (og overbevisende) hvitseier mot Trygstad. Poengsummen ble dermed ikke så ille, men plasseringen må ha vært en skuffelse for alltid ambisiøse Daniel - som jo dessuten både av prinsipielle og praktiske grunner spiller for pengepremie hver turnering.

17) Øystein Hole (Akademisk - 2.5 -   ) virket stort sett helt utenfor 3/3 av dette mesterskapet. Delvis hadde Øystein svært få marginer med seg i forhold til rundeoppsett og åpninger, delvis strakk helt enkelt ikke hans alltid sunne posisjonssjakk til på dette nivået fordi variantregningen fungerte for dårlig. Hole hadde typisk nok gode poengsjanser i det alle trodde var et pent offerparti av Bae i 1.runde, men bukket med offiser over tårn i stedet for å forsere et omtrent likt sluttspill. Det ble med dårlig uttelling siden med to remiser mot Børresen og Johansen på de fem første rundene, og en etterlengtet seier mot Hersvik i sjette runde ble uventet nok bare et vendepunkt for Hersvik. Hole stormløp inn i et sterkt angrep mot Trygstad, bukket offiser mot Geir Sune - og virket svært lettet over å være ferdig med denne turneringen etter en kort remis i siste runde.

18) Georg Smidt Børresen (Black Knights & White Widows - 1.0 -   )
gikk optimistisk til verks med tøff angrepssjakk - og klarte aldri å omstille seg da den ikke fungerte på dette nivået. Børresens turnering kunne trolig blitt helt annerledes hvis han hadde fått poeng ut av en lovende angrepstilling mot Lie i første runde, og muligvis hvis han hadde fått noe ut av nøkkelpartiene mot Hersvik og Johansen i de neste rundene - mot Johansen luktet det helpoeng langt inn i sluttspillet. Etter 0/3 kom en stadig mer desillusjonert Georg stadig mer til å ligne en ratingbank hvor alle hadde konto. Tross flere lovende tilløp, ble det med to trøsteremiser mot Hole og Helge. Georg holdt imidlertid humøret imponerende godt ut over i sitt midtsommersmareritt, og ble omsider kvitt noen aggresjoner da han tross en garantert sisteplass i Eliteklassen før siste runde vant NM i lynsjakk med 1½ poeng til Ringdal Hansen, 4 (!?) til Kjetil A. og 4½ til Djurhuus..... Terningkast 6 for den kvelden, men bak tauene var ikke Georg til å kjenne igjen.

Andre perspektiver på Eliteklassen? Den var skandaløst svak bak de 4-5 beste i et komparativt internasjonalt perspektiv, men norsk sjakk er jo også svært liten der - og at Norgeseliten blir større hjelper ikke så lenge interessen for NM derfra bare blir mindre. En positiv effekt som kan være delvis knyttet til dette er imidlertid at sosiale klasseskiller under NM virker være ganske små, både i forhold til mange idretter og til hvordan jeg opplevde dem for 10-12 år siden. Muligvis er min situasjonsoppfatning her villedet av at jeg var klasse 3-spiller i mitt første NM og elitespiller nå, men jeg synes stemningen i år var ganske gemyttelig i så måte og oppfattet ingen av de andre i Eliteklassen som arrogante. Torstein Baes daglige morgenøkter med deltakerne på USFs ungdomsleir er selvsagt et ekstremt eksempel på kryssing av klassegrenser (og en resultatmessig knallsuksess), men så vidt jeg kunne se var ratingstengslene også mer generelt lite synlige både i kantina, i analyserommet og på fotballbanen.

Når årets toppklasse fortonte seg så vidt hyggelig, er det muligvis fordi "Elitekassen" var sosialt homogen inn til det kjedsommelige. Geografisk er dominansen til det sentrale Østlandet helt deprimerende: 14 av 18 elitespillere holder til innenfor kollektivnettet i Oslo, og tre av de fire resterende kom fra Porsgrunn. Daniel Hersvik fikk den svært tunge børen alene å skulle forsvare æren ikke bare til Vestlandet, men også til "resten av landet". Det måtte nærmest lovmessig bli slik når Bergens (unntatt Daniel) og Randabergs toppspillere ikke viste noen interesse for NM. Østlandet manglet imidlertid også mange sterke kort, så at landsdelen faretruende sterkt dominerer norsk toppsjakk i øyeblikket lar seg ikke benekte. (Jf tidligere betraktninger om den nye ratinglisten.) Tromsøs Pål Røyset og Trond Romsdal skulle til København, og Trondheims tidligere så trofaste NM-deltaker Dag Madsen virker ha mistet interessen for Landsturneringen helt - og flere elitekandidater enn de tre finnes det ikke nord for Dovre i øyeblikket. Stillingen som "Norgeshistoriens første kvinnelige elitespiller" står forresten fortsatt ledig, og ingen var riktig nær til å fylle den i år. Jeg har allikevel godt håp om at den første kvinnelige elitespilleren er på plass før 2005 - og låter vel bare som en popsanger hvis jeg navngir mine kandidater?

Aldersmessig var det heller ikke mye variasjon å melde om. Det kan selvsagt godt tolkes positivt at årets Eliteklasse med en gjennomsnittsalder på 25½ år var blant historiens yngste, og forhåpentligvis vil det føre til en synlig nivåhevning i løpet av få år. Muligheten til å se toppspillere fra flere generasjoner mot hverandre er imidlertid en både interessant og sjarmerende tilleggsmulighet ved sjakk sammenlignet med nær sagt alle idretter, og jeg synes det er litt trist at vi ikke fikk sjansen til det i år. (rent bortsett fra at jeg selv da måtte sett den på avstand.) Norgesmester Gausel var med sine 37 år den eldste spilleren i årets Eliteklasse, og et år yngre Berge Østenstad var den eneste andre deltakeren født før 1970-tallet. Toppspillerne over 40 glimret altså totalt med sitt fravær, noe som så langt jeg kan huske NM er enestående. Det er snakk om så vidt få personer at årets ekstreme utslag godt kan ha vært en tilfeldighet og et uheldig sammenfall av "personlige årsaker". Denne typen tilfeldigheter styrker imidlertid min mistanke om en mer allmen trend, hvor Landsturneringen oppleves som stressende og slitsom for de som ikke er helt unge - og hvis det er en såkalt "idrettstilpasning" blir jeg enda mer mot den. Jf for øvrig mine mer generelle betraktninger om spilleformen, spillested og spilleplan over.

I og med sin NM-seier er Gausel automatisk kvalifisert til å representere Norge i EM 2002 (som er VM-kvalifiserende hvis ikke FIDE ombestemmer seg igjen før den tid, noe som statistisk sett er svært sannsynlig). På kvinnesiden har Eliteutvalget ikke kommet med noen offisiell tolkning av resultatene, men Sheila Barth Berntsen (Asker)s 50% i Mester må vel tross alt gå foran Torill Hagesæther (Hauge)s 50% i junior - Torills friske start til tross. Å la regjerende Norgesmester få EM-plassen synes jeg godt kan forsvares som et tiltak for å gjøre Eliteklassen mer attraktiv. De aktuelle kandidatene kan der møtes i åpen konkurranse, og vinneren vil forhåpentligvis aldri være helt sjanseløs i EM. Derimot tviler jeg på om denne formen for amerikansk uttagning er særlig velegnet på kvinnesiden. Delvis spiller de kvalifiserte kandidatene der i forskjellige klasser, delvis er de så få at en håndfull "personlige årsaker" til ikke å delta i NM kan sende en ganske hjelpeløs representant til EM.

LINK: Resultater fra Elite

Ratingklassene: Enda flere overraskelser enn ventet.
Mesterklassen (30 deltakere): Årets mesterklasse var både litt mindre og noe svakere enn fjorårets rekordsterke, men som vanlig ble det svært tett og spennende kamp om de to averterte plassene i Eliteklassen - og spenningen om dem levde med de to toppoppgjørene langt inn i sjette spilletime på 9.runde. Forhåndsfavorittenes innsats var "ujevn" for å si det svært pent: FM-ene Ole Christian Moen (OSS) og Jøran Jansson (Asker) kjempet om opprykksplassene til siste slutt, men ingen av øvrige seks 2100-spillerne kom seg over 50% på sluttlisten.

Mye ledig plass for overraskelser, altså - og den største av dem kom feiende inn motorveien fra Trondheim med de fleste odds mot seg: Han var klassens yngste spiller, rangert som nummer 15, hadde ikke spilt på flere måneder, tok 1½/11 sist han spilte, bruker miste alt som ligner form bare noen sier "NM", og skulle egentlig bare skrive om Landsturneringen og snakke med "alle" der om Norsk Sjakkblad. Det var kort sagt veldig mye som måtte stemme for at den nytilsatte redaktør Victor Hansen (Trondheim SF) skulle stå igjen som spillelokalets muligvis lykkeligste mann om ettermiddagen 14.juli - men det gikk opp alt sammen! Victor tiltrakk seg for første gangs oppmerksomhet da han i andre runde slo Ole Christian Moen (OSS) med egne kombinatoriske våpen, men så ut til å være på vei mot et mer menneskelig resultat da han falt ned på 2½/4 ved å tape på tid i stedet for å forsere evig sjakk per dronningoffer mot Jansson. Victor arbeidet seg imidlertid opp til toppbordene igjen ved hjelp av tre strake seire - og påpekte selv med et smil at han var svært heldig i hvert fall mot Moen Junior.

Hva angår Jansson gikk han i mellomtiden langt ned mot en velspillende Geir Ivar Henriksen (Tempo), som dermed plutselig ledet alene med 4½/5 - et halvt poeng foran Lars Even Andersen (Black Knights) og Arne Danielsen (Nordstrand). I stedet for å forsvare ledelsen, tok imidlertid Henriksen den beskjedne vei videre med tre remiser. Den siste kom mot Hansen, og var den minst solide: Hansen lignet med bonde over en vinner etter at Henriksen kom "to fingre" unna å bukke dronningen, men en tidsnød senere var det Tempospilleren som luktet på vinstsjanser i et langt og komplisert sluttspill. I mens trakk Ole Christian Moen og Jansson med en stripe angrepsseire i gang påhengsmotoren for igjen å legge til ved toppbordene. Overraskelsesmannen Danielsen druknet derimot definitivt som elitekandidat i og med en dobbelt dukkert mot Hansen og Jansson, og Andersen med et tap mot Moen i åttende runde. I stedet seilte en ny og større overraskelse opp i Strømmens tidsnødsnarkoman Frode Lillevold, som spilte respektløst på seier i hvert parti - og lyktes for femte gang mot tidligere klubbkamerat Arnt Esbensen (nå Vadsø) i runde åtte.

Dermed var utgangspunktet før 9. runde sjeldent lovende: Henriksen, Hansen og Jansson delte ledelsen med 6 poeng, en nerveslitende halvpoeng foran Moen og Lillevold - og værvarslet fra Turneringsservice meldte Jansson-Moen, Hansen-Lillevold, og Åsmund Hammerstad-Henriksen. Med best kvalitet i ryggen trakk Henriksen seg som den eneste ubeseirede mesteren ut med en kort remis i siste runde, og tilbrakte deretter fire nervøse timer med å krysse fingrene for at ikke både Hansen og Jansson skulle vinne. Disse to partiene trakk altså ut lenge: Moen-Jansson gikk fra et kronisk uklart midtspill til et kronisk uklart sluttspill, hvor Jansson med løper og to bønder for tårn spilte på vinst. Hansen holdt et posisjonelt trykk på Lillevold gjennom midtspillet, men roterte plutselig selv rundt på isen med dronning og løper mot dronning og springer etter å ha bukket bonde i tidsnøden. Nervepresset var utvilsomt stort på alle impliserte parter på dette tidspunkt, noe som delvis forklarer den dramatiske avslutningen: Jansson bukket, noe en smidig Moen straks utnyttet til å smette forbi på brett og tabell. Dermed flokket Tempo-spillere med svært lite annet å juble for tett sammen rundt Henriksen, mens Moen og alle andre stirret stivere enn noen gang på andrebordet. Muligvis på grunn av tyngden fra blikkene snublet også Lillevold på kanten av suksess: Først rotet han kongen inn i et stadig farligere angrep, og så overså han en totrekker som vant dronningen - og det gjorde definitivt ikke en våken Victor. Henriksens andreplass var ingen sensasjon etter hans gode form de siste månedene, men får vel kalles en overraskelse. Victor Hansens førsteplass hadde absolutt ingen forutsett, og hovedpersonen selv hadde vanskelig for å tro på den selv etter premieutdelingen. "Nå blir jeg vel enda mer overratet!" var hans svært beskjedne kommentar til sluttlisten, og en hjertelig latter kom som svar på det obligatoriske spørsmålet om ambisjonene for neste års Eliteklasse - de to opprykkerne fra Mesterklassen stiller ellers tradisjonelt med lite forventningspress der.

Et par kilo trøstesympati er herved overrakt NM-veteranene Moen og Jansson, som nok en gang trofast stilte opp i Mesterklassen - og nok en gang var "svært nær" ved å klatre taustigen opp til eliten igjen. Lars Even Andersen har også rykket opp før og er mye mer seriøs enn han later som, så femteplassen nå var ingen stor overraskelse. Derimot var Lillevold, Danielsen og Hammerstad alle positive overraskelser på topp ti. Arnt Esbensens syvendeplass var vel også en overraskelse, men muligvis inspirert av sønnen Kai Inges suksess i Miniputt fant han etter en vaklende start raskt tilbake til gamle 2100-takter i sitt NM-come-back. Enda mer gledelig var Nordstrands Jan Sørgjerd tilbake på topp ti etter å ha ladet opp med noen måneder på Rikshospitalet, og (med unntak for en liten siesta midt i turneringen) lå det svært solid sjakk bak den prestasjonen. At Bror Thanke (Nordstrand) og Terje Karlsen (Caissa) klatret over midten tross rating under 2000 var ingen stor overraskelse: Begge er svært ujevne spillere som har klart seg bra i Mesterklassen før. Mer solide Per Omtvedt (Stjernen)s 5 poeng får vel heller stemples som "overraskelse": Omtvedt lå riktig nok rundt 2100 i mange år på 1980- og tidlig 1990-tall, men stilte i sitt NM-come-back med 1897 nå som klassens tredje lavest rangerte spiller. Drammens trofaste NM-sliter Ragnar Edvardsen gjorde med 50% sin til nå beste innsats i klasse Mester, men om han med det stoppet sin personlige NM-heis i riktig etasje gjenstår å se. For øvrig var Østlandsdominansen deprimerende også i Mesterklassen: De ti første bor alle i Osloområdet, og 90% av deltakerne kom fra det sentrale Østlandet.

Til forsvar for ratingsystemet kan årets Mesterklasse knapt brukes, for det var altså til slutt flere ratingfavoritter under enn over 50%. Etter klare minusresultater av både Richard Bjerke, Andreas G. R. Moen og toppseedede Sverre Johnsen kan resultatlisten vanskelig leses med større glede i OSS, og for alle andre enn Geir Ivar Henriksen er den manisk depressiv lesning også i Tempo. Andreseedede Erik Parr (Nittedal) og femteseedede Trond Thorstensen (Akademisk) skal være glade for at de har så godt humør, for seedingen blir neppe like god neste år. Thorstensen kravlet seg bare med hjelp av en sterk innspurt opp på 3½ poeng, men hadde i det minste tilgjengelig en fire generasjoners familie han kunne skylde på. Vanligvis solide Parr fikk uvant nok stadig mindre ut av sine mange lovende stillinger, og hans store slips lignet stadig mer på en renneløkke ut over i uken. Stort var fallet også for Rune Myhrvold (Hønefoss), som gikk fra andreplass i mesterklassen i 1998, via 50% i elite i 1999, til å bli eneste mesterspiller som ikke vant et eneste parti i år. Nå vel, det kommer en ny mesterklasse i 2002 - og alle årets skuffede favoritter kan regne med en ny sjanse der da.... Mesterne fikk sjansen mot eliten i lynsjakk-NM, men uten å bevise noe som helst: Eliten tok de syv første plassene, selv om bl.a. Gausel, Østenstad og Johannessen sto over.

LINK: Resultater fra Mester

Klasse 1 (32 deltakere): Uendret deltakertall fra i fjor, og enda mer trengsel i toppen enn da for å kjempe om tre ledige plasser i Mester. Også klasse 1 hadde sin sensasjonsmann, og han var muligvis mesterskapets mest ekstreme i så måte. Den velkjente Akademisk-profilen Hans Arild Runde hadde tilsynelatende brukt mesteparten av våren til forsøk på å krangle seg til plass i klasse 1, men uten å få rikket NSF (alias turneringssjef Yggeseth) lenger enn til plassen som oddetallsreserve. (Rundes begrunnelse var at han rykket opp fra klasse 2 i NM 1998, og innrettet bryllupsdatoen i 1999 etter Landsturneringen - som deretter ble flyttet slik at den kolliderte med bryllupsdagen allikevel. Denne romantiske begrunnelsen har jeg veldig stor sans for i forhold til NM 2000.) Oddetallsreserven kom altså med som klassens lavest rangerte og best motiverte spiller, og la i vei opp til ensom ledelse med 3/3. Tap i fjerde runde og 4/6 hørtes litt mer normalt ut, men etter to mer posisjonelle seire var Runde igjen i ledelsen før siste runde. Han måtte imidlertid dele den med Moss' sjakklige hinderløper Paul Johansen, som etter en middelmådig start med 2/4 plutselig la inn et par ekstra gir med fire strake seire. Lederduoens innenbyrdes finale i siste runde ble en riktig traktortur: Runde misset først ca. tre vinster løst spredt ut over 20 trekk, og deretter spilte Johansen med legendarisk stahet videre i ca. 40 trekk på et remissluttspill for ikke å tape på kvalitet - hvoretter han ved å ta remis noe overraskende vant på kvalitet.

En plutselig remiskjede på toppbordene i siste runde ga høyest fortjent den tredje mesterplassen til Kongsvingers veteran Ole Smeby, som gjorde en strålende start med 5½/6 før han gikk ned mot både Johansen og Runde. At Tor Gulbrandsen (Nordstrand), Sjur Nørve (Stjernen), Ola Mogstad (Molde) og Trond A. Nilsen (Hamar) var inne blant de åtte beste overrasket ikke meg og neppe noen. Mogstads fremganger særlig i lagsjakk fra de senere år er vel kjent, og alle de tre andre var i sin storhetstid høyt oppe også i mesterklassen.

Femtepremievinner Finn M. Gulliksen fra Caissa var ingen overraskelse i forhold til rating, men en desto større overraskelse for meg personlig: Hvem i all verden er du??? (Hvis det finnes en norsk klasse 1-spiller jeg aldri har hørt om får han i hvert fall ikke bo i Vestfold og/eller bli mesterspiller uten å ha presentert seg - så overlever hvis du leser dette vennligst straks nærmere personalia, beskrivelse av din sjakkarriere og sjakklige fremtidsambisjoner på hanso.lahlum@c2i.net. Takk, håper vi kan bli bedre kjent etter hvert.) Fjerde lavest rangerte Tore Garberg (SK 1911) var i og for seg en overraskelse på niendeplass, men han har vært allment anerkjent som underratet lenge - og "uratede Hans P Opdahl fra Kristiansund" på tiende plass er egentlig en kamuflert ex-mesterspiller fra Surnadal SK. Som friske pust nordfra bør for øvrig Nordstrands Trond E. Nilsen og Tromsøs kultfigur Rune Vik-Hansen fremheves for spennende løpsopplegg med høye svev - selv om begge til slutt landet på 50%.

Blant skuffelsene hadde jeg definitivt ikke ventet å finne høyt rangerte og vel renommerte størrelser som Ole Jørn Gyldenås (Nordstrand), Morten Lilleøren (Lørenskog) og Ivar Areklett (Hauge) i bunnsjiktet, men starter man med hodet vendt mot Mesterklassen kan det selvsagt gå tungt når ting først butter mot den jevne og seige motstanden i klasse 1. Nordstrands Jan Synnestvedt var også en liten skuffelse i år, men han fortjener årlig ekstrapremie som klassens store veteran - og insisterer på at han etter 27 år i klasse 1 heller vil ned enn opp..... Deprimerende nok for de "riktige" klasse 1-spillerne tok Håkon Bentsen (Molde) turen ned fra bunnbordene i Mester for å vinne NM i lyn i klasse 1, men "lillebror" er da også et godt hakk over sin vanlige ratingstyrke i formel 1-disiplinen.

LINK: Resultater fra klasse 1

Klasse 2 (64 deltakere): Omtrent uendret størrelse (det vil si "stor") også på klasse 2, hvor det krevdes 7½ poeng for å vinne og 6½ for en av de fem opprykksplassene. Klassevinneren Harry Andersen (Sarpsborg) er med over 1100 ratede partier en av de store veteranene i norsk sjakk, og fikk forhåpentligvis kjærkommen oppmuntring til en ny serie NM-deltakelser med førsteplassen her. I en mammutklasse som denne er det langt frem til toppbordene når man starter med 2½/4, men den kronisk uryddige angrepsspilleren Andersen gikk hele veien frem til seier alene ved å vinne alle sine fem gjenværende partier. Andreplassen tilfalt Førdes Per Nestande, ikke helt tilfeldig den eneste som slo Andersen. Ubeseirede Nestande er en mer solid spiller som fortsatt virker være i jevn fremgang, og ledet turneringen helt frem til siste runde - han faller neppe gjennom i klasse 1 neste år. Fortsatt i fremgang er definitivt også Strømmens svært aktive Lars Erik Pedersen, som altså gikk direkte fra seier i NGP-sammendragets klasse 1 til tredjeplass og opprykk fra klasse 2 - etter bl.a. å vunnet klassens raskeste seier på syv trekk (og på matt!). Opprykk for Tron Aarstad (Stjørdal) og Terje Nilsen (Strømmen) var heller ingen store overraskelser, begge er aktive spillere som har vist jevn fremgang i voksen alder. Ha meg allikevel unnskyldt at jeg hadde unt Mo SKs dynamiske formann Per Inge Holmen en plass og et opprykk mer - han har klart seg godt i klasse 1 før, og er et av sjakkens få fyrtårn i Nord-Norge for tiden. Premieplasser for lavt rangerte Øyvind Housken (Hauge), Stian Instefjord (Bergens), Thorleif Halås (Molde), Thomas Pedersen (Bergens) og Morten Wendelborg (Porsgrunn) var ingen stor overraskelse i mine øyne. Form og motivasjon gjør raskt mange plasseringer i en så kompakt klasse, og det er i samtlige tilfeller snakk om unge spillere i fremgang. Ratingjumbo Thomas Pedersens 5½/9 bør vel allikevel fremheves spesielt - vinneren av fjorårets klasse 3 spratt rett opp på premieplass i klasse 2, og har nok ledig kapasitet for minst en klasse til. Opp på premieplass hadde jeg ut fra tidligere bevis på kapasitet kanskje ventet rutinerte spillere som Jahn Spillum (Moss), Hans-Richard Thømøe (Drammen), Henrik Sjøl (Akademisk), Jan G Fredriksen (Akademisk), Henning Pettersen (Lillehammer), Martin Wold Lund (Trondheim), Tom Wister (Kirkegata), Arild Øksnevad (Nittedal) og Gunnar Lie (Porsgrunn) - men sistnevnte hadde selvsagt behøvd et bilbelte for ikke å løpe rundt i andre klasser hele tiden. Klassen og mesterskapets mest ekstreme startrakett var Vålerpoeten Sven Sawa, som uten å miste humøret gikk hele veien fra 3½/4 til 3½/9 - jeg kan (nesten) tenke meg hvordan det føles... Nå vel, når klassen er stor blir marginene små i forhold til plasseringer. Kultklubben "Black Knights and White Widows"s president (!?) Jørn Snellingen skuffet litt i hovedturneringen, men gikk helt til topps i en tett finale i lyn-NM.

LINK: Resultater fra klasse 2

Klasse 3 (67 deltakere): Klasse 3 har passert klasse 2 i oppslutning de siste årene, og ble også i år den største. Her var det imidlertid et par særtrekk i år: Vinneren skilte seg ut hele veien, og resultatlisten harmonerte ganske godt med ratinglisten! Om Bergens Tor Kristian Larsen (1482) viste interesse for klasse 2 vet jeg ikke, men i så fall burde han ha en sterk søknad etter sin raske fremgang det siste året. At matematikkstudenten ble i klasse 3 et siste år gikk uansett hardt ut over konkurrentene. Hvorvidt remisen i første runde var taktisk ment er ukjent, men neste gang Larsen stoppet for å trekke pusten var under sjette runde - og siden stormet han ufortrødedent i mål med 8/9. Det var ratingklassenes klart høyeste poengsum, og med 1½ poeng ned til nærmeste konkurrent tok Larsen mesterskapets klareste førsteplass. Det overrasker meg ikke hvis den normalt svært solide klassevinneren hopper bukk over klasse 2, og/eller hvis han i løpet av et par år hevder seg godt i klasse 1 - det må bare lukes ut et fåtall totalkollapser først. Den som holdt følge med Larsen 2/3 av løpet og avkrevde ham en remis i 6.runde var Nittedals Rune Jordet, men han fant helt ned til niendeplass etter to påfølgende tap. Muligvis var det et feiltrekk av Jordet å stå åpent frem i bulletinen med sin ikke-eksisterende matchtrening, men mer generelt var det ikke Nittedals NM i år....

Som vanlig når man har en suveren vinner ble det kø og kaos bak ham, med seks spillere innenfor noen små kvalitetspoeng på 6½ poeng. Andrepremievinner Terje Wivestad (Nordstrand) var klassens andre ubeseirede spiller, og hørte i likhet med tredjepremievinner Audun Pedersen (Trondheim) til blant ratingfavorittene. I forhold til turneringen var det selvsagt skuffende at ingen innenfor topptrioen fikk spille mot hverandre - og selv om man tar klassens størrelse i betraktning bør nok det leses som en kritikk av Monradsystemet. Opprykk for Lørenskogs klubbformann Odd Pedersen og Haldens Frank Johansen var litt mer overraskende ut fra rating, men fortjent nok slik turneringen forløp. Selv om innspurten med fem tre strake seire kan tyde på det, hadde Røros' Bjørn Salvesen dessuten neppe hatt bruk for et opprykk til neste års NM uansett. Lenger ned (bl.a.) gledelige prestasjoner av en del trofaste administratorer: Per Blikra (Stavanger), Leif Gulliksen (Stjernen), Rolf Eknes (Nordnes) og Øivind Ekeberg (Bærum) - mens enkelte andre med stor suksess konsentrerte seg om ikke å rykke opp i år heller. Jeg tror vi stopper med navn der: Aktuell form er for øvrig enda viktigere og enda mer varierende i klasse 3, hvor sjakk fremfor alt er gøy. Allikevel litt for mange walk over på slutten - det er tross alt ikke noen gøy NM-avslutning hvis man er motstander. Fredriksstads sterkt underratede NTG-elev Håkon Haugsrud kom ned fra junior og vant lyn-NM, men bare et halvpoeng foran klassevinner Larsen.

LINK: Resultater fra klasse 3

Klasse 4 (31 deltakere): En liten justering av deltakelsen fra i fjor, og her ble det plutselig demonstrert at det fortsatt finnes regionale forskjeller i ratingtallenes verdi. Blant de ti første hadde bare to over 1200 i rating, og kun to kom fra Østlandet - testriden sto i stedet mellom vest og nord. Syv seire rakk tross to tap til udelt førsteplass for uratede og ubeskrevede Bjarne Undheim fra Nærbø. Med fasiten i hende er lett å si at han burde vært plassert en klasse høyere, men den slags vurderinger av uratede spillere er alltid vanskeligere på forhånd. De to andre opprykksplassene gikk til Magnar Nikolaisen fra Mo og Harald Oldernes fra Vadsø, som begge remiserte seg bort fra førsteplassen selv om de slo Undheim. Det er ut fra dette en ganske troverdig hypotese at den norske underratingen rammer hardest lavt ratede spillere i Nord-Norge. For øvrig gikk familien Rundes andre premie til den stolte far Per Steinar (Ørsta), som meg bekjent aldri har spilt konkurransesjakk i noe annet enn Landsturneringer. Jeg hadde ikke tenkt å nevne noen skuffelser i klasse 4, men enkelte har humør til å tåle det godt: Tross høy forhåndsrangering og til dels gode starter la de vel kjente administratorene og turneringslederne Bjørn Berg Johansen (Fredriksstad), Olav Skjæveland (Strand) og (særlig han!) Øistein Yggeseth (Asker) seg bekvemt til rette midt på tabellen. For øvrig kanskje ikke så mange gjennomførte partier, men mye angrepsvilje og god underholdning. "4.Dxf7 matt" på et av de lavere bordene i siste runde, fikk også noen klasse 5-spillere til å humre bredt. Kristiansandsgutten Ronny Moy (Müller) kom innom Kristiansund som snarest for å vinne lyn-NM i klasse 4 (!?), og ville vært en sterk pallkandidat hvis han hadde blitt hele uken. Mer kuriøst, men allikevel: Gratulasjoner til NM-general Rune Edøy for en vel fortjent femteplass på hovedkomiteens avspaseringskveld!

LINK: Resultater fra klasse 4

Klasse 5 (34 deltakere): Deltakelsen i klasse 5 virker ganske stabil - klassen har helt klart vært en suksess, og bidratt til å senke terskelen for NM-deltakelse for ferske klubbspillere. Som vanlig mange foreldre uten de store resultatmessige ambisjonene på startstreken, men det ble til slutt to brødre som stjal pallen. De første rundene var preget av få remiser og trengsel på toppbordene: Både Charles Hulsmans (Drammen), Ørjan Jørgensen (Stjernen), Torkel Hansen (Trondheim) og Espen Kristiansen (Sarpsborg) startet med tre strake seire, Hansen og Kristiansen kom også opp på fire - og Kristiansen lignet en sikker vinner da han sto alene igjen med 5/5 øverst på listen. De fire siste rundene innbrakte imidlertid bare østfoldingen tre remiser, og dermed måtte han nøye seg med den siste opprykksplassen og med førsteklasses utsikt til den store brødreduellen. Bror 1 var forannevnte Torkel Hansen, som har en eldre bror i Mester og en yngre søster i Kadett A. Bror 2 er herved presentert som Aleksander Ekeberg (Bærum), den ikke spesielt lykkelige innehaver av en mer enn dobbelt så høyt ratet lillebror i Junior. Tross daglige doser sjikane fra nevnte lillebror viste Aleksander klar fremgang fra i fjor, og forble ubeseiret turneringen gjennom. Han delte ledelsen med Kristiansen, Hansen og Tanas Tom-Greger Knutsen før siste runde, og regnet med bedre kvalitet enn Hansen seieren for klar da bare de to vant i siste runde. Lillebror Torkel hadde imidlertid sterkere motstand i siste runde, og snek seg dermed opp seierspallens øverste trinn med hjelp av andrekvalitet - men bli ikke overrasket hvis brødreduellen fortsetter en klasse eller to høyere neste år. Familien Hansen fra Trondheim vant to klasser i årets NM, men statusen som "årets NM-familie" er allikevel ikke gitt i dette slektstreffet av en landsturnering. Det kan selvsagt argumenteres for at familien Lie med fjerdeplass i Elite og andreplass i Junior vinner på kvalitet, at familien Bøyum Fossum med gull i Lilleputt og bronse i Kadett vinner på NM-medaljer, eller for at søsknene Schmidt fra Sørum med sine fem starter vinner på bredde - og hva antallet premier gjelder kommer familien Runde ut på topp. Den uratede fru Ragnhild Kobro Runde (Akademisk) sikret nemlig den tredje etter en sterk innspurt og fem seire i klasse 5, og er en av mange deltakere som hvis hun ønsker snart er å finne i en høyere klasse. Om man ønsker seg opp til en høyere klasse er et helt annet spørsmål - det skal avgjort være plass i NM også for de som bare vil spille sjakk mot garantert overkommelig motstand en uke i året. En av dem er NMs eldste spiller, 81 år gamle Ivar Myran fra Risør - som med upåklagelig kampvilje kom på plussiden uten å spille remis et eneste parti. Lyn-NM vant Torkel Hansen svært så bekvemt med 1½ poengs margin, og han ble dermed ratingklassenes eneste dobbeltvinner.

LINK: Resultater fra klasse 5

De aldersbestemte klassene:
Som ventet blant de aller yngste, små og større overraskelser ellers.
Seniorklassen (11 deltakere): Her var deltakelsen svært skuffende halvert siden i fjor. 11 deltakere med 9 runder er turneringsteknisk ganske håpløst, men walkover til nesten alle deltakerne er muligvis ikke så upopulært akkurat hos seniorene. Deltakersvikten skal nok sees i sammenheng med at det norske seniormiljøet for tiden er særlig Østlandsdominert, men etter en frisk start virker miljøet ikke ha blitt større de siste årene. Selv om mesterspillerne manglet var imidlertid det kvalitiative nivået jevnt bra, med fire spillere over 1800 og syv over 1700. Alle sammen ble imidlertid distansert av turneringens "sorte hest", åttenderatede og lite meritterte Hans Christian Fotland (OSS). Fotland måtte riktig nok gjennom tre stikkamper mot Askers Thor Johansen før han endelig sikret seg NM-tittelen da Johansen tapte på tid med hånden ute for å matte i andre lynparti (HJELP! Noe må gjøres med stikkampreglementet!), men ufortjent er det vanskelig å kalle Norgesmesterskapet. Etter å ha startet med 2/2 lå Fotland i delt eller ensom ledelse hele veien, og etter å ha utspilt Johansen alt i første runde seilte han som den eneste senioren ubeseiret gjennom mesterskapet på en solid posisjonell sjakk ispedd noen taktiske kinaputter. Bak tetduoen ble det svært jevnt, med fire spillere på 5½ poeng og delt 3.-6.plass. Kjell M Haug (Stjernen)s tredjeplass var en liten overraskelse, mens både hjemmehåpet Karl W Strand, tittelforsvarer Aage Mella (Strømmen) og alltid angrepsglade Willy Olsen (OSS) sikkert var skuffet over aldri å komme nær førsteplassen. Strand tok til gjengjeld en svært populær seier som ubeseiret i lynsjakken - og dermed fikk Kristiansund SK beholde et Norgesmesterskap.

LINK: Resultater fra Senior

Juniorklassen (27 deltakere): Etter å ha diskutert saken lenge med meg selv, har jeg kommet til at jeg foreløpig ikke vil kommentere offentlig juniorklassen i NM 2001 - og til at jeg foreløpig ikke vil kommentere offentlig hvorfor jeg foreløpig ikke vil kommentere offentlig juniorklassen i NM 2001. Dette med store beklagelser særlig til positive overraskelser som Jonas Ingvaldsen (Sarpsborg), Torill Hagesæther (Hauge) og Brage Brakedal (Bergens), som både på og utenfor brettet hadde fortjent hedrende omtale for sin innsats. Jeg håper å kunne komme tilbake med den ved en senere anledning.

LINK: Resultater fra Junior

Kadett A (20 deltakere): Dette ble som ventet en svært jevn og spennende kadettklasse, som til slutt endte med to spillere på 6½/9 og seks på 5½/9. At Sevlands Trond Ferkingstad (sønn av Per og yngre bror av Gro og Sjur, hvis noen ikke hadde det sjakktreet klart for seg) til slutt klatret øverst på seierspallen var en overraskelse, men ingen sensasjon etter hans fremganger det siste året. Trond var den eneste sisteårskadett i toppen, og profitterte på sin rutine og soliditet: Han startet moderat med 1/2 og 2½/4, men hadde senere alltid toppbordene innenfor rekkevidde og tapte som den eneste ingen partier. Seieren mot Lillehammerskometen Askild Bryn i siste runde ble helt avgjørende: Bryn hadde med delt førsteplass før siste runde selv førstepremien innen synsvidde (og det vi si nær, jf størrelsen på premiene), men falt med tap ned til fjerdeplass. Også Vegard Aanestads andreplass var en gledelig overraskelse her og nå. Randabergspilleren har vært høyest ratet i 1986-årgangen siden miniputtstadiet, men både form og aktivitet har vært laber det siste året. Aanestad fremsto som langt mindre solid enn Ferkingstad, men viste langt større vilje til å vinne partier. Merkelig nok tapte Randabergsgutten hårfint NM-tittelen på kvalitet etter å ha startet med 2/2 og 4/5.

Ratingfavoritt Øystein Bøyum Fossum hadde som første års kadett begrenset tro på egne gullsjanser, og startet tamt med tre remiser. Han tok igjen teten med tre strake seire etter det, men mistet definitivt gullsjansene med et langt tap mot Aanestad i åttende runde. Også Severin Hanevik fikk sine gulldrømmer knust av tøffe Aanestad, men femteplassen var allikevel en gledelig overraskelse og forhåpentligvis en inspirasjon til videre satsning for den svært seriøse og aktive bergenseren.

Jentene fikk stort sett en vanskelig start i kadettklassen, men tross 1/3 og 2/5 kjempet alltid humørfylte Marte Egeland (Sandnes) seg med en sterk avslutning opp til 5½ poeng og 8.plass. Enda mer lovende for kvinnesjakkens fremtid var muligvis 4½/9 og fortsatt stø kurs oppover for førsteårskadetten Rannveig Blikra Vea (Stavanger). 4/9 for sisteårskadettene Linda Hansen (Trondheim) og Laila Viestad (Hauge) får man vel heller kalle normalresultater, men Linda fikk etter en god start med seg bl.a. remis mot Norgesmesteren - og hadde gode premiesjanser helt til hun rotet vekk et vunnet sluttspill mot Amund Teigum (OSS) i åttende runde.

Tross en etter dette god og heldig avslutning var andreseedede Teigum neppe fornøyd med sin sjetteplass. Blant de under 50 % hadde jeg ventet mer av relativt meritterte spillere som Jo Vederhus (1911), Erik Eliassen (Hauge), Stig-Atle Paulsen (Modum) og Øystein Edvardsen (Drammen) - 18.plass må ha vært en stor skuffelse for regjerende U14-norgesmester Edvardsen. Avslutningsvis var det hyggelig å se arrangørklubbens barnestjerne Eirik Viken Kallset igjen, selv om resultatet bar preg av at han vært borte fra den nasjonale sjakkscenen noen år. Teigum får trøste seg med et soleklart lynmesterskap, to hele poeng foran Bøyum Fossum og Ferkingstad.

LINK: Resultater fra Kadett A

Kadett B (16 deltakere): Årets kadett B satte ny deltakerrekord, og beviste dermed bortenfor all tvil sin eksistensberettigelse - spranget fra lilleputt til kadett kjennes stort for mange av de nest beste, særlig siden Norgeseliten ofte går raskt frem i denne alderen. (De som tolker denne lange setningen som et dårlig skjult angrep på et av forslagene til årets kongress, kan klappe seg selv på hodet og lese videre nå. Dere andre: Prøv en gang til!) Den klare ratingfavoritten Sture Magne Alne (Drammen) erkjente da han hadde 5½/6 at det kanskje hadde vært en ide å stille i Kadett A, men det var muligvis ikke det riktige tidspunktet å gjøre seg den slags tanker på: Alne løp på to boksehansker i løpet av de to neste rundene og ble dermed passert på målstreken av klassens store overraskelse, den sjetteseedede Kongsvingerjenta Ellisiv Reppen. Hun hadde tross tap i internt oppgjør mot Alne startet frisk med 5/6, og tross et nytt tap i åttende runde holdt altså seks seire og 6½ poeng akkurat til den øverste plassen på seierspallen. Ellisiv har de siste par årene ikke oppfylt forventingene hun skapte med sine gode resultater som miniputt, men viste nå igjen at hun har potensiale og er åpenbart underratet. Da behøver ikke veien opp til f.eks. jentelandslaget å være så lang for en artig jente som spilte mange tøffe partier - og listen over kvinnelige klassevinnere i NM-historien er fortsatt ikke alt for lang.

LINK: Resultater fra Kadett B

Lilleputt (37 deltakere): Meningene om det var riktig å gå opp på betenkningstiden og ned fra 11 til 9 runder er fortsatt sterkt delte både innenfor puttemiljøet og innenfor meg, men dystre spådommer om fallende deltakelse slo i hvert fall ikke til: Antallet deltakende putter gikk tvert i mot opp fra 27 i Asker til 37 i Kristiansund. Med under halvparten av deltakerne ratet er nivået hos lilleputtene både svært variabelt og svært vanskelig å vurdere, men i følge mitt beste skjønn var årets lilleputtklasse jevnt over en av de bedre - 1989-årgangen skal det bli svært spennende å følge videre. Best i årgangen og best i klassen er foreløpig Drammens Atle Bøyum Fossum, som med god erfaring bl.a. fra NGP-turneringer fremfor alt spilte en mer komplett, moden og solid sjakk enn sine jevngamle konkurrenter. Etter å ha avgitt bare tre remiser og knapt ha vært i tapsfare, jogget Atle til slutt i mål et helt poeng foran et femkobbel på 6½ poeng.

Blant de fem som ikke mistet Norgesmesteren helt ut av syne var fire Oslo-spillere og en ex-Oslo-spiller; det blir i de kommende år spennende å se hvordan klubber og kretser i hovedstaden klarer å ta fire på disse og flere andre store talenter (jf miniputt). Andreplassen gikk på kvalitet fortjent til OSS-spilleren Ørnulf Stubberud, en annen for alderen rutinert og solid spiller som lenge ga Bøyum Fossum kamp om gullet. Etter at Bøyum Fossum og Stubberud hadde avgitt remis mot hverandre og mot Masfjord-overraskelsen Magnus K Tande lå de skulder ved skulder til 6/7, men da tapte Stubberud mot en stadig mer velspillende Sigmund Reppen (Kongsvinger). I likhet med søsteren Ellisiv har Sigmund ikke helt oppfylt forventningene fra putteårene, da han bl.a. ble proklamert som en het kandidat for VM U7 (?!). I årets NM var han uheldig med seedingen, og tapte mot uratede Aleksander Omtvedt (1911) i første runde. Det første tapet ble imidlertid også det siste for Sigmund, som etter å ha vunnet tre partier på rad kunne tatt igjen Bøyum Fossum på målstreken ved å vinne innenbyrdes oppgjør i siste runde. Han ville imidlertid uansett blitt nummer to på kvalitet, og da fristet en kort remis mot Norgesmesteren mer. Omtvedt (sønn av den foreløpig noe mer solide mesterspiller Per fra Stjernen) hadde i mellomtiden tapt to partier, men vunnet seks - og da holdt remis mot Stubberud i siste runde til fjerdeplass. Sjetteplass var muligvis en liten skuffelse for Nordstrands Stefan Randjelovic hva plassering angår, men det skilte altså bare kvalitet opp til andreplassen.

Breddemiljøet fra Masfjorden tok spranget over til Landsturneringen med ti deltakere på USFs sommerleir, og tross en lang middagslur midt i turneringen slo Alexander Krossøy til med 5½ poeng og en sterk åttendeplass. Klubbkamerat Magnus K. Tande var klassens sensasjon da han etter å ha startet med 3/3 seire spilte remis mot både Bøyum Fossum og Stubberud, men det ble til slutt med 12.plass etter to påfølgende tap. At beste jente i lilleputtklassen kom fra Masfjorden overrasket ingen, men at det ble Katrine S. Kvinge var ikke helt etter kartet. Etter å ha ligget rundt 50% de første seks rundene klatret Katrine plutselig opp til 5½ poeng og 11.plass etter å ha avsluttet sterkt - og dermed er det enda en lovende puttejente fra Vestlandet USFs Uttakningskomite må følge med falkeblikk i fortsettelsen. På minussiden blant jentene, hadde jeg ut fra tidligere demonstrert talent håpet å se både Masfjorduoen Silje Totland & Ranveig T. Mjanger og Stavangerduoen Eldbjørg Blikra Vea & Eir Kaltvedt litt høyere på listene. Blant guttene var særlig 1911-duoen Henrik Gaudernack & William Magnor tippet høyere på forhånd. Det er imidlertid lov å være ujevn i prestasjonene når man er lilleputt, og dette var altså en sterk lilleputtklasse. Magnus Øen Carlsen (NTG) kom, så klart mest og vant lyn-NM blant lilleputtene som han ville - men avga overraskende et halvpoeng. I lynsjakken overrasket Håkon Øksnevad (Nittedal) stort med sin andreplass, mens den suverene Norgesmester Bøyum Fossum demonstrerte forskjellen på fartsdisiplinene ved å bli sist i finalen.

LINK: Resultater fra Lilleputt

Miniputt (33 deltakere): Deltakerfremgang på grunn av eller på tross av endret spilleopplegg også hos Landsturneringens yngste, som bare var 27 i Asker i fjor. Som alltid svært variabelt nivå hos Landsturneringens yngste, men i toppen var det mye kreativ sjakk å se. Den nykårede miniputtmester Jon Ludvig Nilssen Hammer (OSS) imponerte enda mer enn ventet, og hadde nok kommet høyt opp på listen over "all time Norwegian miniputs". Så langt jeg kan huske, tåler bare Lars Gunnesdals 11/11 fra Namsos i 1995 sammenligning med Jon Ludvigs 9/9 i år. Mesteren ble skygget gjennom hele turneringen av 1911-duoen Kai Inge Esbensen og Johannes Kvisla, som med henholdsvis 8/9 og 7/9 sikret plassene på seierspallen med god margin. Disse tre tok til sammen 21/21 mot resten av feltet, og hvordan innenbyrdes oppgjør da slo ut er det forhåpentligvis mulig å tenke seg til..... Underveis i velspilte innenbyrdes oppgjør var utfallet slett ikke så opplagte, men Hammer fikk fordelen av hvit i begge og holdt partiene ut bedre enn både Esbensen og Kvisla. Norgesmesteren mye omtalte dronningbukk i siste runde legger jeg minimal vekt på, siden han sto tårn og kvalitet over i sluttspill etterpå også - mer verdt et diagram var da dronningofferet i nest siste runde. Alt i alt var både seieren og øvrige pallplasser her omtrent så fortjente som poengsummene tilsier.

Bak den suverene topptrioen kom det en trippel Karmøy, som styrker inntrykket av at ungdomssjakkmiljøet i Rogaland igjen er på vei opp. At Hauges Helge Selle ble nummer fem var ingen overraskelse, etter at han fulgte både Magnus Carlsen og Jon Ludvig helt til seierspallen i fjorårets NM for ungdom. Mer overraskende og gledelig var da klubbkamerat Ketil Sivertsens sterke fjerdeplass - han startet i bunnstriden i fjor sommer, og har tydeligvis gått frem med stormskritt i vinter. Begge Haugespillerne ble litt for lette mot Hammer og Esbensen, men fikk grunnet Monradssystemets tilfeldigheter aldri sjansen mot Kvisla.

Jentenes miniputtmester Line Lin Jørgensen (Sevland) kom også til kort mot topptrioen, men klatret helt opp til sjetteplassen etter seks seire på syv forsøk mot feltet for øvrig - og hadde IM Leif Erlend Johannessen på gyngende gulv i simultanen. Et annet svært lovende jentetalent sto frem i 8-årige Ada Mellem fra Våler (en 11 år yngre og trolig enda mer talentfull søster av NTG-elev Nikolas Axel), som viste voldsom spillemessig fremgang fra tidligere mesterskap. Ada ble til slutt nummer ni, og kjempet om fjerdeplassen helt til hun i sluttrundene måtte opp mot Hammer og Kvisla. Tross dårlig sekundering og forstyrrende omgivelser (begge deler selvsagt knyttet til turneringsleder, USF-leder og pappa-leder Espen) hadde jeg kanskje ventet mer av Jonatan Mjelde Andersen (Moss), samt av Håkon Teigum (OSSU) og Asbjørn Hjørnevik (Stavanger) - men når man er miniputt har man i hvert fall lov til å være variabel. For øvrig var spillegleden upåklagelig blant de yngste: Åtte remiser på 144 partier er ekstremt selv til miniputt å være. Jon Ludvig ble årets eneste dobbelte Norgesmester da han vant lyn-NM klart foran Kvisla, med Esbensen på sidelinjen. Norgesmesterens poengsum der? 15/15.....

LINK: Resultater fra Miniputt

Avslutning
SJAKKMÅNEDEN JULI 2001 startet mer personlig både hektisk og utfordrende, da jeg like etter å ha stått opp torsdag 5.juli (dvs klokken 15.30) plutselig fikk 48 timer på meg til å møte i Kristiansund med medisiner, søvn og forberedelser i rute til en uke med Norgeseliten. Starten på NM-uken ble med 3½/4 som kjent lettere eventyrlig. I runde 2-4 spilte jeg opp mot mitt beste, men at det rakk til ledelse alene må foruten undervurdering fra motstanderne selvsagt også forklares av en Monradlapskaus godt krydret opp med hengepartier. Eventuelle fans som måtte ane større dramatikk bak senere tilbakeslag, kan herved skuffes/beroliges: Det var ingen ting alvorlig galt ("ingen ting uvanlig" er kanskje mer nøyaktig formulert) verken med meg eller hørselvernet. Riktig nok ble jeg for fysisk redusert til å spille fotball etter et allergianfall mellom 6. og 7. runde, men det plaget meg dessverre for lite under gjenværende partier til å kunne brukes som unnskyldning. Jeg måtte hatt klaff med åpninger, motstandere og stillingstyper for ikke å ende opp som "årets såpeboble" (eller "årets Gullaksen", som bergenserne kalte det) etter en slik start i et slikt felt - og det fikk jeg avgjort ikke. Selv om 4/9 alltid er en nedtur når man har hatt 3½/4, var både 10.plass og ny ratingpers på rundt 2230 alt i alt godt over forventningene. Jeg kan håpe på/drømme om å ha passert 2200 for godt med det, men tviler dessverre sterkt - jeg får høydeskrekk bare ved å se nedover Norgestoppen i øyeblikket! Bergen Chess International blir den første kritiske testen på om jeg har blitt bedre, eller bare klarte å late som fire dager på forsommeren. Uansett: Takk for alle hyggelige hilsener i Kristiansund - jeg satte bl.a. stor pris på at to lag i tidshandikapen oppkalte seg selv etter meg. Omfavnelsen på Tromsø SKs hjemmesider ble nesten i meste laget å komme hjem til, selv om jeg med 14 års hemmelig ansennitet som nordlending vel tross alt var den mest nærtliggende favoritten der....

Andre skuffelser enn min egen avslutning plaget meg mer i timene etter NM, men både gode og dårlige minner fra Kristiansund forsvant plutselig med min første innkommende telefon etter hjemkomsten.... Før vi kommer til den benytter jeg sjansen til å avslutte den strengt sjakklige delen av sjakkmåneden juli. Selv om månedens alvorlige epilog kan se mer ut som et rundskriv fra "Trygg Trafikk", håper jeg imidlertid at flest mulig tar seg tid til å bli med på den også. Det handler definitivt om en sjakkspiller, og i et litt større perspektiv både om det norske sjakkmiljøet og om deg.

Personlig epilog

Joachim Berg-Jensen (12), Espen Lie (12) og Hans Olav Lahlum (22) fra Nordisk for ungdom 1996

Kveldsmøte under Nordisk for Ungdom i Danmark 1996.
Joachim Berg-Jensen (12) fikk tross en sterk internasjonal debut ikke premie,
men han fikk tak i en interessant bulleteng -
og da var verken Espen Lie (12), "Hansi" (22) eller smilet langt unna....

Månedens største spill: Joachim vinner, men du får ikke delta!
Sent om kvelden lørdag 14.juli satt jeg i en bil på vei hjem fra NM i Kristiansund sammen med tre klubbkamerater, som heldigvis ikke hadde latt seg avskrekke av advarsler om at stemningen i bilen kunne bli preget av min avslutning på turneringen. Det ble i stedet like hyggelig som det bruker å bli på bilturene til og fra Porsgrunn; praten gikk løst om både NM og felles sjakkvenner. Vi snakket om de fra klubben som hadde vært med på NM, men også om de som ikke hadde vært det. Våre førstelagsspillere Joachim Berg-Jensen (17) og Bertil Svendsen (18) hadde begge planlagt å kjempe om gullet i juniorklassen, men måtte trekke seg kort tid i forveien - det hadde tilfeldigvis blitt for vanskelig med familieforpliktelser, sommerjobber, ønsket innkvartering og alt annet som måtte gå opp denne gangen. Hvordan det ville gått i juniorklassen hvis Joachim og Bertil hadde spilt blir selvsagt bare spekulasjon, men vi spekulerte langt inn i nattemørket gjerne om både det og utsiktene for neste seriesesong - det bekymret oss som vanlig litt at vi bare har syv kvalifiserte spillere i 1.divisjonstroppen.

Hadde vi hatt på bilradioen kunne vi rundt midnattstider kanskje ha fått med oss en illevarslende ulykkesmelding fra hjemtraktene: En 17-åring fra Porsgrunn hadde pådratt seg livstruende skader etter i stor fart å ha kjørt på moped rett inn i et autovern ved Stathelle, og blitt kastet 12-14 meter gjennom luften. Jeg vet ennå ikke om meldingen var på radioen den kvelden, men hadde vi hørt den hadde vi vel ennå ikke trukket alvoret helt inn på oss. Det finnes jo så mange uvørne 17-åringer i Porsgrunn også, og selv om slike ulykker skjer stadig vekk rammer de jo som kjent aldri folk man kjenner selv. Da vi stoppet for natten på Gjøvik, var vi fortsatt lykkelig uvitende om to andre farkoster som fortsatt var ute i nattemørket: I et helikopter på vei mot Oslo lå vår elskede venn Joachim i koma, med så store hodeskader at ingen torde si om han ville overleve landingen. Og et eller annet sted i uværet på Vestlandet opplevde to vi har kjent godt i mange år alle foreldres verste mareritt: Tross lettere sjokktilstand kjørte de så fort de torde, ba kontinuerlig til Gud om at deres eldste sønn i hvert fall måtte få leve til de kom frem - og ringte kontinuerlig til Ullevål Sykehus for å høre om han ville gjøre det. Ingen torde gi noe sikkert svar på det den natten: Joachim hadde landet på bakhodet uten hjelm, og de første røntgenbildene av hjernen hans var så stygge at en prest ble tilkalt til Joachims søster i Oslo. Det ble mange telefoner, mange bønner og mange tårer i den bilen den natten - jeg tviler på om noen har kjørt en lengre vei fra Stavanger til Oslo.

Jeg har selv fått mange vonde telefonsamtaler i årenes løp, men den jeg fikk midt på dagen søndag 15. juli 2001 var blant de aller verste. Joachim hadde riktig nok overlevd til foreldrene kom frem, men selv om tilstanden hadde stabilisert seg var den fortsatt livstruende. Vår kjære venn hadde vært i mye større fart enn han burde, og mistet altså hjelmen i luften fordi han ikke hadde festet hakereimen. Ut fra de grusomme hodeskadene som ble beskrevet, avskrev jeg for meg selv nærmest alt håp for min unge venns liv. Det er en ubeskrivelig og uvirkelig følelse av avmakt som jeg bare kan håpe at ingen av mine mange venner eller eventuelle fiender noen gang får oppleve.

Hva gjør man fanget i et mareritt man aldri våkner fra, når man ikke tror det hjelper å be og ikke kan komme sin skadede venn direkte til hjelp på noen måte? Jeg ringte og mailet til noen av Joachims mange venner i sjakkmiljøet, men selv om jeg delte min avmakt og sorg med dem ble det like mye igjen til meg selv. Siden ble jeg sittende der alene med en grusom overskrift på skjermen: "Joachim Berg-Jensen 05.10.1983-15.07.2001". Jeg var ganske sikker på at jeg snart ville måtte skrive videre, men der og da klarte jeg ikke å gjøre det. I stedet forsøkte jeg å legge meg, men ble liggende lenge uten å sove den natten. Jeg tenkte mye på hvordan Joachims begravelse, Joachims minneside og Joachims minneturnering ville bli - men mest av alt tenkte jeg på Joachims latter, Joachims smil og Joachims stemme slik jeg har fått gleden av å oppleve ham ved utallige anledninger.

Mange ganger har jeg fryktet at det kunne skje en ulykke med en eller flere unge venner fra sjakkmiljøet, siden jeg vet at mange også der lever risikabelt både i trafikken og ellers. Jeg har imidlertid aldri hatt fantasi til å forestille meg at det kunne skje med akkurat Joachim, som under alle normale forhold er like pålitelig og praktisk utenfor brettet som han er lettlivet og løssluppen på brettet. Tanken på at akkurat Joachim ikke en gang skulle få bli voksen, har vært like utenkelig for meg som for alle andre. Det kunne bare ikke skje vår egen "Jokke", som på sin gutteaktig sorgløse måte alltid var så full av liv. Gutten som med sitt alltid gode humør og sin alltid hjertelige latter bidro til å spre lys og glede rundt seg hvor han gikk, kunne bare ikke være han som skulle høre det store mørket til.

Når jeg skriver om Joachims alltid gode humør, krever det kanskje en liten oppklaring. Jeg har selvfølgelig mange ganger i årenes løp sett Joachim også i dårlig humør. Blant annet liker han ikke alltid å tape sjakkpartier, og laster seg selv hardt særlig hvis det avgjør en lagmatch. Det spesielle med Joachim er ikke at han ikke kan bli i dårlig humør, men at hans naturlig gode og optimistiske humør så fort vender tilbake. Ingen sorger virker kunne hemme Joachims lyse sinn mer enn noen timer, og de fleste går over på minutter. I vårens firelandskamp var det f.eks. et helsvart øyeblikk da Joachim bukket vekk en vinststilling mot Danmark etter nesten seks timers spill. Det tok allikevel bare tre minutter før Joachim satt der og etteranalyserte partiet med sin motstander, og etter fem minutter kom den første latteren. Dagen etter spilte han med samme ukuelige optimisme på vinst, tapte igjen i tidsnød, men kom i storform igjen på de få minuttene vi løp etter toget.

Jeg skal ikke her late som Joachim er ufeilbarlig verken som sjakkspiller eller menneske - like lite som noen av oss andre er han selvsagt det. Men både som sjakkspiller og menneske er Joachim bedre enn de fleste av oss i stand til å erkjenne sine feil: Han kan raskt innrømme og trekke lærdom av sine feiltrekk både på og utenfor brettet, og ber ærlig om unnskyldning hvis han har grunn til det. Det er i mine øyne den viktigste evnen man kan ha - det være seg som sjakkspiller eller menneske. Til illustrasjon av Joachims vel utviklede perspektiv på seg selv: Da jeg på togturen hjem fra årets firelandskamp forsøkte å forklare Joachims nåværende spillestyrke med fem på talent og to på egeninnsats, ristet han selv smilende på hodet: "Neppe fem på talent, men i hvert fall fortjener jeg maks en på egeninnsats foreløpig!" kom det med et stort og skinnende Joachim-smil.

Jeg har kjent og elsket Joachim helt siden han 11 år gammel kom løpende inn på sjakktreningen min med glitrende øyne og skinnende tenner, kalte meg "Hansi", og maste om flere oppgaver da jeg en helg senere forsøkte å avslutte den. Underveis så jeg ham løpe ut til fotballpausen sammen med en tre måneder yngre Espen Lie, og tenkte med meg selv at slike gutter må være udødelige. Jeg tenkte at de må vel kanskje dø en gang i en fjern fremtid jeg ikke får se, etter å ha blitt først alvorlige voksne og så triste gamle menn - men verden kan bare ikke være så ond at slike vidunderlig glade barn ikke en gang får vokse opp. Joachim har blitt større i kroppen siden, men i ansiktet er han på mange måter den samme glade og udødelige gutten som 17-årig 2100-spiller som han var som 11-årig 1200-spiller. Det glitrer fortsatt i øynene og skinner i tennene når han løper inn i rommet og sier "bokstavlek!" eller "lynsjakk!" med ivrig stemme - og han kaller meg fortsatt bare "Hansi".

Det er ikke mange uker siden vi i Porsgrunn snakket om en av de fantastiske fordelene med sjakk sammenlignet med idretter: At vi syv kan spille på samme lag til både 2010, 2030 og 2050 hvis vi vil. Vi vil i hvert fall til 2010 og 2030, men jeg er ikke sikker på om vi hadde klart det til 2002 en gang hvis Joachim hadde blitt revet bort nå. Når vi spilte ville det alltid stått en usynlig stol tom mellom bordene, og når vi ikke spilte ville det alltid manglet et smil, en stemme og en latter rundt bordet: Ingen kan le som Joachim. Ingen lo som Joachim da vi for noen måneder siden forsøkte å fremstille Porsgrunnsspillernes spillestil med en trafikktegning: Kjetil og Magne først i sikk-sjakk i en toseters Formel I-bil, Espen, Geir Sune og undertegnede etter bak hvert vårt ratt i en dampveivals hvor Bertil titter ut av bagasjerommet - og Joachim som med energisk tråkking på sin offroad-sykkel er i ferd med å ta igjen alle sammen. Tegningen var god, men også den har dessverre kommet i et helt nytt perspektiv de siste ukene.....

Det gikk bra denne gangen, mot nær sagt alle odds. Joachim må ha hatt englevakt på begge sider under sin ville luftferd: Etter å ha passert 12-13 meter veibane landet han i grøften under en halv meter fra asfalten - og på den andre siden av den smale grøften sto det en mur! Hele søndag og første del av mandag var allikevel blytung, men allerede samme kveld ble han med alle forbehold for tilbakefall erklært "foreløpig utenfor livsfare" - og siden har fremskrittene gått raskere enn noen hadde våget håpe. Joachim er åpenbart enda sterkere enn vi har visst både fysisk og psykisk, og har blitt svært godt behandlet både på Ullevål Sykehus og senere på Telemark Sentralsykehus. Rent bortsett fra de fysiske smertene, har det vært en synlig mental lidelse for en så fysisk aktiv og sosial person som Joachim å ligge lenket til en sykehusseng i ukevis uten evne til å snakke. Han har imidlertid tatt den utfordringen også, og kommer slik det ser ut tilbake så godt som uten varige men. Veien før han er der kan fortsatt bli lang og smertefull, og ingen av oss vet ennå hvor lang tid det vil ta før Joachim sitter ved et turneringsbrett igjen. Vi vet imidlertid at han kommer tilbake til oss, og det er det viktigste nå: Både Joachim og vi andre skal få med oss mange flere turneringer, reiser, pizzafester, bokstavleker og pratekvelder med sen leggetid, både internt i Porsgrunnsmiljøet og med andre unge sjakkvenner.

Håpet om en lykkelig slutt på denne tragiske ulykken får hva Joachim selv angår være at han kan komme tilbake slik han var fysisk, og med et enda bedre og mer reflektert forhold til livet og andre mennesker. Det gjelder delvis i forhold til familie, kjæreste og venner i Porsgrunn, men også i forhold til det større norske sjakkmiljøet. De mange hyggelige hilsener og den omtanke som har strømmet inn fra både fjern og nær, var i disse mørke sommerdagene lys som ga varme både for Joachims familie og sjakkmiljøet i Porsgrunn. Det norske sjakkmiljøet er lite, og kanskje uten å tenke så mye over det har vi nær sagt alle mange gode venner spredt løst ut over landet. Som den norske befolkning for øvrig burde vi sjakkspillere bli flinkere til å få frem hvor glad vi egentlig er i hverandre, også når det ikke er ekstreme krisesituasjoner som krever det: Joachim får nå vite hvor mange og hvor gode venner han har i sjakkmiljøet, men jeg tror ikke han ante det før ulykken. Fremfor alt må vi av hensyn både til oss selv og hverandre, imidlertid sørge for å unngå å havne i flere slike ekstreme krisesituasjoner! Joachim bekymrer jeg meg ikke mer for der: Han lærer av sine feil, og vil verken kjøre uforsvarlig fort på moped eller glemme å knytte fast hjelmen en gang til.

Min oppfordring til alle andre sjakkvenner her, nå og for alltid, er altså at også dere kan lære av det som skjedde Joachim - det være seg i forhold til trafikken eller livet for øvrig. Ved sjakkbrettet kan man alltid få starte nye partier og nye turneringer etter å ha spilt uten hjelm, men i livets større og mer nådeløse sjansespill kan ingen ta for gitt å få den andre sjansen som vår kjære Joachim altså får denne gangen. Derfor, kjære sjakkvenn: Kjør verken med eller uten motor noen gang fortere enn at du har kontroll, fest hjelmen godt, og ta ellers i livet heller to spennende sjanser for lite enn en farlig for mye. Det skal herved innrømmes at jeg selv mot bedre vitende bl.a. har vært passasjervitne til uforsvarlig kjøring og i perioder vært ujevn inn til det uforsvarlige med egne medisiner, men begge deler skal det altså bli slutt på heretter. Den norske sjakkfamilien blir aldri så stor at vi har noen familiemedlemmer å miste på den hardeste måten. Mer personlig håper jeg sterkt at jeg aldri mer må føle samme avmektige sorg og frykt for noen av mine andre sjakkvenner der ute, som jeg noen fryktelige julidager i år følte for min gode lagkamerat og elskede venn Joachim Berg-Jensen. Fremfor alt håper jeg imidlertid at dine foreldre aldri må passere gjennom det Helvete på jord, som Joachims foreldre kjørte gjennom natten etter NM 2001.

H@ns Ol@v

Til Lahlums sjakkmåned
Laget av Eirik T. Gullaksen Antall lesere: 1497 pr. 01.01.2007