Hans Olav Lahlums sjakkmåned
Mars 2001
Innhold

Innledning
Nordmenn i utlandet : Gausel en av historiens to største norske !?
Linares - og lønnsnivået i internasjonal sjakk
Seriesjakken - Favorittseire ellers, men Akademisk snublet
NM-finalen - Hvem blir det siste laget, og blir det den siste finalen ?
Nytt fra forbundene : Redaktørskiftet akselerert
Sjakk i vinter-OL ?!
NGP - Middels deltakelse og få overraskelser
Jentelandskampen - Hele laget var bra, men Anita var best !
Den uønskede vårføljetongen : Fire skritt frem og tre tilbake med betenkningstidene
Kommende turneringer
Epilog : Ivar Berri 02.05.1948-11.03.2001
 		Hans Olav Lahlum
Lahlum har fortsatt ikke
hørt noen klager
so here we go on Marching !
Foto: Ø. Brekke

Innledning
Velkommen til utgave 3 av "Lahlums Sjakkmåned", hvor Hans Olav Lahlum med noen sideblikk til den internasjonale sjakkarenaen oppsummerer og kommenterer det etter hans mening viktigste som skjedde i Norge i sjakkmåneden MARS 2001. Det understrekes sterkt at alle synspunkter og meninger som måtte fremkomme her er Lahlums personlige og subjektive oppfatninger; verken Ungdommens Sjakkforbund, Porsgrunn SK, Eirik T. Gullaksens hjemmeside eller eventuelle andre sjakklige instanser forfatteren kan knyttes til påtar seg noe ansvar for disse. Eventuelle synspunkter eller spørsmål fra eventuelle lesere, bes rettet til rette vedkommende via hanso.lahlum@c2i.net. Innkomne kommentarer som ønskes offentliggjort, vil bli samlet opp og publisert tilknyttet denne siden ca 14 dager etter dens offentliggjørelse. Eventuelle faktafeil beklages, og vil bli rettet så snart det er praktisk mulig.

TAKK fra Hans Olav til de av mine gode venner (med og uten tillitsverv) som har lest gjennom manuskriptet, og kommet med kortere eller lengre kommentarer til dette. Eventuelle gjenværende feil er på tross av dere og på grunn av meg!

Nordmenn i utlandet : Gausel en av historiens to største norske !?
25.februar-2.mars : Den beste norske sjakknyheten i mars, kom gledeligvis fra Frankrike helt i begynnelsen av måneden. I Europas per 2001 kanskje mest prestisjefylte åpne turnering, fikk vi for andre gang på tre år en norsk spiller på delt førsteplass. GM Einar Gausel, Oslo SS, bygde plutselig tre etasjer (og en balkong) på det siste årets stigende formkurve ved å starte med lettere avsindige 7 / 8, noe som rakk til udelt førsteplass før siste runde. Det ble delt førsteplass sammen med "belgieren" Vladimir Guchelov (31), da Gausel ikke uventet sa seg fornøyd med en kort remis mot den kjente og svært solide danske GM Peter Heine Nielsen i siste runde. Gausels sterkeste partiresultatet var en svært overbevisende 30 trekks utspilling av en annen russiskfødt belgier, Mikhail Gurevich, med sort i en helt avgjørende nest siste runde. Supertekniker Gurevich bruker ta anslagsvis 90 % skåre mot motstandere under 2550 med hvit, og er derfor Europas kanskje aller mest fryktede open-hai. Denne gangen albuet Gurevich seg forbi nesten 700 deltakere selv om han sto over første runde(!?) - men på andrebord møtte han altså en knyttneve fra en ubarbert sjakkjournalist og småbarnsfar fra Oslo. Så vidt meg bekjent er Simen Agdestein den eneste nordmann som har slått noen høyere ratet spiller enn Gurevich, og det har heller ikke skjedd veldig mange ganger. Gausels samlede ratingprestasjon er oppgitt til 2728, noe som etter min mening gir et for lavt bilde av hans prestasjon her. Med all respekt for udelte førsteplasser i Junior-EM, uavgjorte matcher mot eks-verdensmestere og finaleplasser fra Havana : Det å vinne en turnering med 700 deltakere foran 200 tittelholdere, er noe også de fleste 2700-spillere må ha mange forsøk på å klare - og spillerne som har gjort det mer enn en gang kan trolig telles på en førsterad. Kort sagt : I mine øyne kan bare en prestasjon i tidligere norsk sjakkhistorie sammenlignes med Gausels delte førsteplass fra Cappelle la Grande i mars 2001 - og det er (selvsagt) da Simen Agdesteins delte førsteplass fra Cappelle la Grande i februar 1999! Rent statistisk skal det vel gå omtrent 250 år til neste norske førsteplass her (og jeg roterer ganske sikkert i graven hvis noen sier noe om betenkningstiden da) - så herved benytter jeg sjansen til i all offentlighet å gjenta mine varme gratulasjoner til Gausel! Med dette resultatet er han plutselig en klar nummer to på Norgestoppen, og har igjen fått både Simen og 2600-streken innenfor synsvidde. Gausels neste internasjonale start blir Skellefteå i påsken - og med hans raskt stigende aktivitet er Norge i ferd med å få en virkelig aktiv GM igjen.

Hvis noen skulle klare å se videre forbi Gausel, var den norske deltakelsen i Cappelle mest imponerende før turneringen startet : 19 deltakere sikret årets første norske deltakerrekord, men det kom altså en fransk arrangør til gode! Simen gjorde en habil 2530-prestasjon, men det var utvilsomt litt i underkant av både egne og andre norske forventninger. Av våre fargerike IM-kandidater kom Torbjørn Ringdal Hansen (21 år under 7.runde!) nærmest etter nok en sterkt start. 5,5 poeng sier ikke nødvendivis så mye i en turnering med nærmere 2000 poeng sprik i spillestyrke, men en prestasjon på nesten 2400 taler for seg. Bjarte Leer-Salvesen (22) havnet på en typisk Sveitser-hoppestokk, hvor han med svært få unntak bompet opp mot de som hadde 200 poeng mindre og ned mot de som hadde 200 mer - mens Torstein Bae (21) lenge så ut til å prøve på det motsatte (!?). I NTG & venners tallrike tropp var det store lyspunktet 5,5 poeng for den 17-årige Kristiansunderen Brede Kvisvik, som dermed rehabiliterte seg med et rykk etter Gausdalsfadeen i januar. Blant tre deltakende juniorjenter var overraskelsen alltid karismatiske og ivrige Marte Egeland (15), som fulgte opp seieren fra jente-NM med en prestasjon på nesten 1900 her. Sandnesjentas klasse 3-rating er åpenbart en sak for "Forbrukerinspektørene", og det vil ikke overraske meg om hun allerede på sommerlisten er oppe i klasse 1. Øvrige resultater var i underkant eller overraskende lite i overkant - underratede unge nordmenn SKAL per naturlov vinne rating i en internasjonal turnering som denne, om ikke annet så på grunn av at det internasjonale ratingnivået ligger godt over det norske opp til et 2300 nivå (minst). Tatt i betraktning de for Norge unike mulighetene NTG utvilsomt gir til både å trene sjakk og til å spille internasjonalt, kan jeg ikke la være å undre meg over at enkelte elever der tilsynelatende spiller mindre og dårligere enn for to år siden. Deltakelse i en internasjonal mammutturnering som denne burde i seg selv motivere den som måtte være i tvil om videre satsning - selv om "fabrikkstemplet" selvsagt kan føles plagsomt når man etter en luftetur bommer med to kvartaler i forsøket på å finne tilbake til brettet sitt!

15.-23.mars : Noe mindre fabrikk og langt mer gemyttelig var det sikkert i tyske Bad Wöerishofen, hvor 144 seniorer gjorde opp sitt mellomværende gjennom en 9 runders sveitser. Å forsvare en plass i toppen av en så stor sveitser er aldri lett selv om man er rangert til det, så FM Erling Kristiansen, OSS, har all ære av sin femteplass. Kristiansen kjempet på toppbordene hele turneringen etter å ha startet med 2 / 2 og 3,5 / 4, og labbet noe mindre kamplysten til slutt ubeseiret i mål med 6,5 / 9. Når han en stadig sjeldnere gang slenger seg med i en GP i OSS viser Kristiansen i glimt fortsatt stor kapasitet, selv om han i en alder av 64 selvsagt er både mer ujevn og mindre ambisiøs enn i storhetstiden tidlig på 1970-tallet. Med dette resultatet må Kristiansen igjen være godt over 2200 i norsk rating, og dermed er ikke et come-back i sommerens eliteklasse helt utenkelig hvis han selv ønsker det. Kristiansen ble Norgesmester på Røros i 1972, så en eventuell plass i eliteklassen der 30 år senere burde i hvert fall vekke mange gamle minner til live..... To andre stamgjester fra norske seniorturer, Per Ofstad og Richard Wicklund-Hansen, sørget for at Norge stilte den største troppen fra ikke-tysk område. 5,5 og 4,5 poeng for disse to var reelt sett muligvis normalresultater, men ratingmessig bør begge ha havnet godt på plussiden. Interessen for internasjonale seniorturneringer av den "gode, gamle og sosiale typen" med (maks) en runde per dag virker fortsatt stigende i Sentral-Europa, og det blir spennende å se om den trenden bekreftes også til høstens Nordisk seniormesterskap i Fredrikstad.

LENKER : a) Cappelle la Grande og b) Bad Wörishofen.

Linares - og lønnsnivået i internasjonal sjakk
Mens Gausel med sitt livs prestasjon kjempet seg frem til en førstepremie på ca 10 000 norske kroner blant 702 deltakere i Frankrike, avholdt seks medlemmer av den internasjonale lønnsadelen nok et langt mer eksklusivt møte - denne gangen i form av en dobbel Berger i spanske Linares. Den unektelig noe spesielle resultatlisten (med Kasparov som eneste spiller over 50 %, tre hele poeng foran alle de andre deltakerne) styrket egentlig bare noen av mine tidligere inntrykk : 1) Når Kasparov er forberedt og motivert, er han fortsatt historiens sterkeste turneringsspiller - og enten man liker det eller ikke (noe man ikke gjør hvis man er meg), er det selvsagt en unik prestasjon etter snart 20 år i verdenstoppen. 2) Bare "verdensmestrene" Kramnik ("Historiens trolig største sjakkelefant." Sitat H O Lahlum 2000) og Anand kan gi Kasparov i form reell konkurranse. 3) Bak disse tre er det svært jevnt mellom et sjikt på 6-10 spillere, som trolig alle forsvarer en plass på historiens svært hypotetiske topp 30. Verken Leko eller Shirov har klart å heve seg over dette sjiktet hittil, og enten man liker det eller ikke (noe man gjør hvis man er meg) er Karpov fortsatt med der. 4) I den grad ikke alle deltakerne er Øst-Europeere nå, har i hvert fall nesten alle vært det. Dette geografiske hegemoniet synes i øyeblikket mer truet fra Asia enn fra Vest-Europa. 5) Remisprosenten er vanligvis på høyde med gjensidig respekt når gutteklubben (med eller uten Judith Polgar) avholder sine møter - noe som ikke bare skyldes vel utviklede forsvarsevner. Selv en tidligere tenåringsrebell som Aleksei Shirov har som voksen langt på vei latt seg sosialisere inn i denne rollen. Unge Leko har tilpasset seg så ekstremt at det i Linares vakte større oppmerksomhet at han tapte, et parti enn at han ikke vant noen. 6) Jentene kan når de bare får sjansen : Den omsider utvokste broileren Judith Polgar fikk sitt visstnok første halvpoeng mot Kasparov, var helt på høyde med alle andre og spilte tøffere (om enn også mer primitivt) enn de fleste av dem.

Kort sagt : Jeg trekker ikke i tvil at topp ti på ratingen og topp seks i Linares alle hører med til den ypperste verdenseliten, og partiene deres inneholder mange godbiter for oss som orker spille gjennom partier med mer enn 40 trekk og uten offer også. Berger-turneringer med tilnærmet optimale forhold for å spille god sjakk vil jeg være den siste til å uttale meg mot, uansett spillernes nivå. Derimot kan jeg ikke se noen nivåforskjell vis-a-vis de nest beste i verden som rettferdiggjør den abnorme forskjellen i levestandard. Leko er selvsagt bedre enn Gausel og Cuchelov til sammen, men om han fortjener x' antall ganger mer i startpenger for ikke å vinne noen partier enn de skal ha for å ta 7,5 / 9 (med høyere prestasjoner, faktisk!) er vel allikevel ikke så åpenbart? Kost og losji + knapt 1500 kroner til dekning av reiseutgifter var i Cappelle arrangørens standardtilbud til en GM på 2500, mens en på 2600 kunne få vel 1000 kroner ekstra. Fortsatt blir mindre arrangører a la meg kontaktet av superstormestre som tilbyr seg å spille for en førstepremie på 3000 kroner mot utgiftsdekning. Selvsagt kan man si at det er markedet som avgjør, men dette sjakkmarkedet forekommer meg være et ganske merkelig et : Det er nesten ikke penger i masseturneringer med tusenvis av deltakere, men derimot i at et titall gjengangere møter hverandre igjen og igjen nesten uten å bli testet mot andre. Enkelte lite underholdende spillere uten image får et navn med en gang og holder lenge på det, selv om de senere ikke gjør bedre resultater enn fargerike spillere med image. Muligvis ligger noe av skjevheten i ratingsystemet, som tilsynelatende gir veldig godt betalt til en gruppe høyt ratede spillere som liker å møte hverandre - men som bl.a. eksemplet Gurevich demonstrerer er ikke en høy rating nødvendigvis tilstrekkelig til å komme med i de lukkedes turneringer. Om pengepremiene hadde vært større i Opens og mindre i Berger-turneringene, kunne det endret mye uavhengig av ratingsystemet - og man ville oftere fått sett om de store navnene virkelig fortjener å ha et .

Inntil videre er sjakk i forhold til norske samfunnsforhold bare attraktivt lønnsmessig hvis man kan regne med en plass i lønnsadelen - og å spille seg opp dit er vanskeligere enn noen gang etter de siste tyve årenes kontinuerlige nivåhevninger. Siden vi snakker om et internasjonalt marked her, kan en tilværelse som en av anslagsvis tusen aktive GM-er under 2600 bare anbefales for spillere fra land med lavt kostnadsnivå - og nettopp derfor kommer kanskje også vest-europeerne sjeldnere opp til topp 20? Ha meg tilgitt at jeg ikke synes synd på dem / oss, siden vi i et litt større perspektiv har bedre sjanser til å bruke mye tid på utvalgte hobbyer enn noen andre. I den grad vi har et internasjonalt sjakksystem, er det imidlertid et eller annet galt med prisfastsettelsen i det. Lønnsforskjellen på å ha 2700 vis-a-vis 2650 eller 2600, er blitt så ekstremt mye større enn forskjellen i spillestyrke - i den grad ratingen altså er det som avgjør lønnen. At det har vært en viss inflasjon i ratingen virker for øvrig åpenbart når det på siste liste fra FIDE nå er 12 over 2700 og nesten 100 over 2600 - midt på 1980-tallet var tilsvarende tall anslagsvis 2 og 20. Man bør imidlertid være forsiktig med å overdrive størrelsen på denne inflasjonen : At både nummer 12 og 100 i dag holder et langt høyere nivå, illustreres bl.a. av at nordiske stjerner i sin beste alder (f.eks. Ulf Andersson og Simen Agdestein) har glidd langt ned over listene uten å spille synbart dårligere enn før.

LENKE : Linares

Seriesjakken - Favorittseire ellers, men Akademisk snublet
10.-11.mars : "D-helgen" for seriesjakken ga som ventet størst dramatikk på Østlandet. Avslutningen ble igjen tung for serielederen Akademisk som svekket av ubeleilige forfall fra Elsness og Grønn tapte mot bråtoppede lag fra både Asker og OSS - og dermed falt helt ned til fjerdeplass. Taktfast frem fra kulissene marsjerte ikke uventet Porsgrunns unge syvmannstropp, som sikret 16 lagpoeng og udelt førsteplass ved hjelp av to arbeidsseire mot nedrykkslagene Strømmen og Sarpsborg. Porsgrunn og Asker foran OSS og Akademisk var vel ikke akkurat den rekkefølgen de fleste ville tippet før sesongstart, men at det ble disse fire først overrasket ingen. Femteplass til Nordstrand var også "som ventet", selv om dette laget med GM Tisdall på plass øverst og et snitt over 2200 også kunne hevdet seg godt i en NM-finale.

Etter Sarpsborgs tap mot Akademisk II på lørdag var det nedrykket klart - og dermed blir det dessverre ni lag fra Osloområdet i Østlandsseriens 1.divisjon hvis den består neste år! Mot den andre nedrykksplassen ble det som vanlig kjempet langt inn i seriens siste timer, men for andre år på rad kom Tempo seg ut fra bunnstriden per branntau. I år som i fjor ville et halvt individuelt poeng mindre i siste runde kostet dem plassen, men det skal tilføyes at drammenserne i år som i fjor hadde mye utur underveis i sesongen. At Tempo overlevde gikk noe overraskende ut over Strømmens fortsatt unge lag i år. Romerrikingene burde absolutt ha spillerstall til å klare seg i 1.divisjon, men det er som kjent ikke nok å være gode spillere - man må også spille godt, og fremfor alt spille.....

I pakt med tradisjonen ble det også stor dramatikk til siste slutt i kampen om opprykk fra begge 2.divisjonsavdelingene. I B-avdelingen tapte SOSS i 6.runde overraskende mot OSS II, som ellers for lengst hadde hektet seg selv av opprykkskampen. Dette fikk imidlertid bare den praktiske konsekvens at de blide sørlendingene måtte vinne "finalen" mot Nordstrand II på søndag, noe de noen nervøse øyeblikk senere gjorde 3,5-1,5. 1.divisjon blir både mer underholdende og hyggeligere med SOSS på plass, men om det sjakklige nivået øker er vel mer usikkert. Klubbens lille spillerstall vil trolig måtte styrkes (og i hvert fall samles oftere) hvis laget skal kunne overleve i 1.divisjon. Bare "lilleputten" Bjarte Leer-Salvesen spilte alle matchene denne sesongen, og med sine svært solide 6 / 7 på førstebord var han den åpenbare hovedårsaken til opprykket. Den for allmenheten mindre kjente klubbformannen Bjarne Zachariassen ble visetoppskårer med solide 5 / 6 nederst, og dermed kan SOSS om ikke annet håpe på en ny klasse 1-spiller før neste sesong. Også A-avdelingens vinner 1911 bør i årsberetningen takke sin unge førstebordsspiller spesielt : Torstein Bae innkasserte 6 / 6 der, selv om NTG til toppoppgjøret altså stilte med lagleder Simen Agdestein. 1911 fikk det med en spiller over 2100 hardt i forrige møte med 1.divisjon, og står uten vesentlige forsterkninger i fare for å rykke rett ned igjen - hvis det altså er noen "vanlig" Østlandsserie med topplagene neste år. Avdeling A startet ellers svært jevnt, men utartet etter hvert til en ganske bitter tvekamp og kulturkollisjon mellom breddeklubben 1911 og betydelig mer eliteorienterte NTG. Det ujevne NTG-laget skåret ujevnt ned over bordene, men øverst kjørte brødrene Agdestein nok en gang over alle unntatt Bae. Storebror Espens har siden 2500-prestasjonen i OL 1995 utelukkende spilt lagsjakk mot et relativt lavt ratingsnitt, men avgir altså knapt poeng der. Reell styrke til nummer syv på Norgestoppen er vanskelig å vurdere siden han ikke har spilt en individuell internasjonal turnering på opp mot 15 år, men IM-tittelen virker helt klart bare være et spørsmål om viljen til å spille.

Tilbake til tetstriden i 2.divisjon avdeling A, så ble den dessverre avgjort av at NTG ble ilagt poengstraff for å ha brukt et bimedlem fra OSS uten skriftlige tillatelse fra klubben hans. NTGs vedvarende frustrasjon over denne avgjørelsen er forståelig nok, sett i lys av a) at man visstnok hadde innhentet muntlig tillatelse fra OSS og b) at en relativt liten forseelse med dette altså (trolig) kostet alltid ambisiøse NTG opprykket. På den andre siden finner jeg det lettere utrolig at en så ressurssterk klubb ikke passet på å ha alle papirer dobbeltsjekket i år, siden laget også i fjor ble fratatt poeng for lignende papirforseelser - til overmål gjaldt det da (bl.a.) den samme spilleren! NTG var for øvrig langt fra de eneste som rotet med meldinger om bimedlemsskap i år. Problemstillingen var bl.a. oppe med to 1.divisjonslag like før sesongstart (og et av dem igjen midt i sesongen), og løste seg da bare fordi samtlige andre 1.divisjonslag viste god sportsånd ved å gi sitt samtykke til dispensasjon. Det kan da ikke være så vanskelig å forstå at en hver tvil må fjernes av alle berørte parter i god tid på forhånd for at man skal kunne bruke medlemmer fra andre klubber på laget sitt? 1911 har for øvrig foreslått for årets kongress i NSF å gjøre problemstillingen irrelevant, ved igjen å nekte bimedlemmer retten til å spille i serien. Uvant nok klarer ikke undertegnede å mobilisere sterke følelser for eller mot dette forslaget. Personlig forstår jeg ikke helt problemet med å være hovedmedlem i den klubben man spiller på lag for. På den andre siden fastholder nære venner av meg det forbilledlige i å representere sin "barndomsklubb" selv om den ikke lenger stiller serielag, og noe viktig mål kan jeg ikke se at det bør være å holde folk med den slags nostalgisk lojalitet utenfor seriesjakken. Dersom bruk av bimedlemmer tillates i fortsettelsen burde imidlertid NSF vurdere å offentliggjøre en liste over "spilleklare bimedlemmer" ved fristens utløp fire uker før seriestart - og den listen får man da enten være på eller ikke på.

Midt-Norgeserien virket alle å tro at var ferdigspilt da Molde slo ut Trondheim i februar, men finalen mot nederlagstippede Orkdal i mars ble slett ingen rosenrød opplevelse for storfavorittene. Etter at Molde startet best, så orkdalingene med et ratingsnitt rundt 1600 lenge ut til å sikre hva som ville vært historiens trolig mest sensasjonelle finaleplass. Hvorvidt laget som slet med å stille fem mann i Molde kunne og ville ha spilt seks mann i Porsgrunn ble imidlertid aldri oppklart, siden deres femtebordsspiller med fire (!?) merbønder i sluttspill tragisk satte tårn rett i slag på "sannsynlig lagstilling 2-2". Konklusjonen ble altså allikevel Molde til finalen - men etter sifrene 3-2 her er forventningspresset lavere enn noen gang. For orkdalingene inspirer årets seriesjakk forhåpentligvis til en opptrapping av aktiviteten. Både resultatene fra kvalifiseringsavdelingen og partiene fra Moldematchen tyder nemlig på en til dels horribel underrating, selv etter midt-norske forhold.

Finalen i Nord-Norge ble som alle ventet avgjort av matchen mellom de tradisjonelle topplagene Tromsø og Narvik i siste runde. I tidligere episoder hadde Tromsø da vunnet mest (dvs henholdsvis 4-0 og 3,5-0,5) mot Bodø og Alta, og hadde dermed fordelen av å kunne sikre plassen med 2-2. Med fire mesterspillere på hvert lag var matchen åpen og ble selvsagt tett, men Tromsø sto neppe noen gang i fare for å tape den etter å ha utviklet farlige angrep på alle de tre nederste bordene like etter åpningen. Trond "sjefen" Romsdal klarte tross truende angrep i midtspillet og en kvalitet ekstra i sluttspillet aldri å avgjøre mot Mikael Rølvåg, men både lagseieren og finaleplassen ble klare da Jon Kristian Røyset og Thomas Robertsen fullførte sine angrep i god tid før tidskontrollen. Narviks trøstepoeng kom i generasjonskampen på førstebord, hvor den gamle kjempe Paul Svedenborg (nå 54 - Norgesmester 1966 & 1967) vant med sort mot dagens nord-norske ratingtopp Pål Røyset (26). Selv om ratingen nå er nede på 2100-tallet holder en inspirert Svedenborg (uten ekstrem tidsnød) trolig fortsatt et nivå opp mot 2300. Etter å ha snappet med seg en bonde som sort i dette prestisjeoppgjøret slo han om til mer velkjente angrepstakter med et offisersoffer i midtspillet - og vant til slutt enkelt et typisk Svedenborg-sluttspill (fem bønder for løper!). Narvik vant klart da Tromsø ikke stilte opp til kvalifiseringen i fjor, men fikk bare en håndfull individuelle poeng i finalen da. Tromsø klarte seg hederlig med sin sjetteplass for to år siden, og har i og med Thomas Robertsens come-back fått en mesterspiller mer siden - men med seksmannslag blir finalen igjen en "inspirerende utfordring".

På Vestlandet var dramatikken langt mindre også i mars. Hvis det ikke blir noen landsomfattende toppserie fra høsten, virker behovet for mindre reformer av nåværende serieordning være størst her. Randaberg hadde vunnet Sør-avdelingen delvis på knock-out og delvis på walkover allerede i januar, og i nord vant Bergens med få bekymringer også mot SK 96 i siste runde - denne gangen ble det visst 4,5-1,5. Bergen stilte for anledningen med den appetittdrepende sekseren Fyllingen - Bern - Stig Gabrielsen - Gullaksen - Daniel Hersvik - Borchgrevink, dvs med tre IM-er, en OL-spiller og to fra juniorlandslaget. Laget møter selvsagt en helt annen motstand i finalen, men har faktisk en vesentlig forsterkning å gå på hvis eks-toppskårer Kjell Arne Mork spiller finalen i år - og svært habilt tilvalgsstoff i Stein Arild Aarland, Trond Gabrielsen og litauiske Audrus Budraitis.

LENKER : a) Djurhuus' seriesjakkside , b) Lahlums lagsjakksider , c) Molde Sjakklubb , d) Tromsø Sjakklubb og e) Vestlandsserien

NM-finalen - Hvem blir det siste laget, og blir det den siste finalen ?
Med avslutningen av seriesjakken er syv av de åtte finalistene som skal samles i Langesund 23.-27.mai klare : Porsgrunn, Asker og OSS tropper opp fra Østlandet, Bergens og Randaberg fra Vestlandet, Tromsø fra Nord-Norge og Molde fra Midt-Norge (sistnevnte har nå bekreftet at de stiller lag). Hvem som blir den åttende finalisten avgjøres av NSFs sentralstyre, med all sannsynlighet i møtet 19.april. NSF har gitt opp fjorårets ide om å la rating eller andre sjakklige kriterier avgjøre per automatikk hvem som får søknadsplassen. Å forholde seg fritt til søkerne er etter min mening det eneste fornuftige hvis man først skal ha en søknadsplass. Rent bortsett fra at ratingsnitt som kjent ikke behøver å være dekkende for et lags dagsaktuelle styrke, må meningen med søknadsordningen da være bl.a. være å kunne vurdere geografisk omfordeling fra år til år. Derimot er jeg noe skeptisk til at andre lag enn de som kom nærmest til å kvalifisere seg i sin landsdel nå kan søke. Praktisk betydning er forhåpentligvis liten : Siden årets finalearrangør allerede er kvalifisert og det finnes flere sterke kandidater som nesten kvalifiserte seg, er det vanskelig å se hvordan noe lag fra nedre del av tabellen eller en lavere divisjon skal kunne argumentere for en finaleplass. I prinsippet er det altså allikevel fritt frem å søke for alle klubber tilsluttet NSF. Velger sentralstyret å legge noen slags sjakklige kriterier til grunn, er det tilnærmet umulig å komme utenom Akademisk med en GM, en IM og et snitt rundt 2300 på førstesekseren. Finalen blir faktisk en mulig gullvinner fattigere uten Akademisk, og enten man måler antall deltakende lag, tittelholdere eller mesterspillere virker det ganske åpenbart at Østlandet fortjener en fjerde finaleplass. Jeg vil da også bli svært overrasket hvis det ikke ender slik. Trondheim er det andre tradisjonelle storlaget som ikke kvalifiserte seg i år, men det er vanskelig å se hvorfor trønderne skulle bli foretrukket fremfor Akademisk. Ratingsnittet på førstesekseren er ca 200 poeng lavere, de senere års finaleresultater er klart svakere, Trondheim ble bare nummer tre i en kvalifiseringssone hvor ingen andre lag stilte med en mesterspiller - og de har deltatt i samtlige NM-finaler på 1990-tallet. Narvik tviler jeg på om veldig gjerne vil til finalen så snart igjen etter fjorårets traumatiske opplevelser, og jeg kan vanskelig se hva som skulle gjøre dem berettiget til en plass der i år. Like greit er kanskje det, for selv om det ikke burde spille noen rolle : Et andre nord-norsk lag i NM-finalen er ikke det økonomien til NSF trenger akkurat nå. Derimot vil Bergenslaget SK 96 med et snitt på rundt 2000 kunne plage sentralstyret og Akademisk med en god søknad basert på ikke-ratingske kriterier : Etter tradisjonell maktdeling står Vestlandet for tur til å få friplassen i år, SK 96 har abonnert på andreplassen i Vestlandet avdeling Nord omtrent siden stiftelsen - og hvor mange andre lag ville kommet med i NM-finalen hvis de måtte slå fjorårets suverene Norgesmester Bergens på veien?

Undertegnede planlegger å publisere en liten forhåndsrapport med kortfattet omtale av alle finalelagene i begynnelsen av mai. Hvis vi helt hypotetisk tenker oss at det tross alt blir Akademisk ser årets NM-finale på forhånd enda mer spennende ut enn de foregående. Tittelforsvarer Bergens stiller uten forfall som den største gullfavoritten, men får et usedvanlig tøft firkobbel fra Østlandet mot seg. Både OSS, Akademisk og Asker stilte ujevne lag i Østlandsserien, men de beste oppstillingene derfra vil gjøre en match mot Bergens helt åpen. Porsgrunn har fortsatt et ratingsnitt under 2200, og uten noen forsterkninger vis-a-vis serielaget er vi neppe noen gullkandidat ennå. Det høres allikevel farlig ut å avskrive et topptent hjemmelag med snittalder 18,5, som ble nummer fire i finalen i fjor og vant Østlandsserien i år! Randabergs jevne og samkjørte lag er neppe heller noen gullkandidat, men kan med litt bedre oppmøte enn i fjor slå ut en favoritt eller to i gruppespillet - og i så fall er de selvsagt en medaljekandidat. Tromsø er for tiden eneste nord-norske lag som har noe å hente i dette selskapet, men uten noen elitespillere kan jeg vanskelig se dem for meg på topp fem. Molde har jeg uten mesterspillere svært vanskelig for å se for meg på topp syv, men selv om det neppe blir noen lagpoeng på dem har jeg god tro på at det kan bli en del ratingpoeng. Kommer SK 96 med i stedet for Akademisk vil de naturlig bli plassert i kategori "Tromsø", dvs som klar favoritt mot Molde og med et visst overraskelsespotensiale mot andre. Et historisk perspektiv er for en gang skyld ganske hyggelig hvis man ser på utviklingen av nivået i NM-finalen : Her har nivåhevningen på 10 år vært påtagelig. I NM-finalene tidlig på 1990-tallet var OSS ikke åpenbart sterkere enn i dag, men vant stort sett som de ville. Bergens abonnerte på sølvmedaljene med en IM, to elitespillere og tre mesterspillere, mens både Asker og Randaberg sanket medaljer med lag som senere har fått minst 3-4 vesentlige forsterkninger. Delvis har det skjedd en viss kvalitiativ bedring enten man måler antallet tittelholdere eller spillere over 2200 / 2000, delvis konsentrerer de gode spillerne seg nå i færre klubber. Akademisk er et utslag av det siste, men fremfor alt har det med Randaberg og Bergens skjedd en voldsom polarisering på Vestlandet. Akademisk og Porsgrunn har på hver sin måte kommet opp til Norgestoppen med "nye" lag, mens Asker altså nå er tilbake på et enda høyere nivå enn for ti år siden.

Et (enda) mer vesentlig spørsmål enn hvem som vinner årets NM-finale, er om dette blir den siste finalen i nåværende form. Ideen om en landsomfattende toppserie er minst like gammel som det nåværende systemet basert på regionale kvalifiseringer (dvs 20 år), men har alltid strandet på økonomien tidligere. Det kan i så måte virke lettere ironisk at den kommer opp med fornyet styrke nå som NSF har fått (enda) dårligere økonomi enn vanlig. Man kan spekulere på om det er et allment behov for fra tid til annen å forandre litt på verden som gjør seg gjeldende her, eller om også dette er et utslag av den misforståtte "vi må gjøre noe, computerne kommer stadig nærmere"-desperasjonen som hjemsøker deler av sjakkmiljøet. Ideen om en landsomfattende serie med bare seriøse matcher mellom topplag har selvsagt besnærende trekk, ikke minst i forhold til media. Dessverre tror jeg også den foreløpig er et luftslott av den typen vi er svært flinke til å bygge i norsk sjakk. Mitt hovedargument mot å etablere en slik serie nå er en rask sammenligning av a) regnskapene til NSF(og de impliserte klubbene) og b) et godt gammeldags Norgeskart. Så vidt jeg kan se finnes det rent praktisk to alternativer for gjennomføringen av en eventuell toppserie : 1) En tradisjonell serie med hjemme- og bortekamper - a la Tippeligaen, NHL eller Østlandsserien. Dette vil sjakklig fungere fint og forhåpentligvis kunne gi verdifull mediaomtale rundt om i de aktuelle klubbene, men vil være ekstremt dyrt i form av reiseutgifter og overnattingsdøgn. Beslektet med det siste vil en slik serie måtte beslaglegge mange helger, siden man vanskelig kan basere seg på å spille både lørdag og søndag hvis bortelagene alltid skal rekke hjem i mellomtiden. 2) Lagene i den landsomfattende toppserien kan samles ca tre helger i løpet av sesongen. Det NSF eventuelt tenker seg fra høsten er en slik serie med åtte lag (trolig fire fra Østlandet, to fra Vestlandet, et fra Midt-Norge og et fra Nord-Norge, men den geografiske fordelingsnøkkelen er ikke gitt offisielt), noe som selvsagt lar seg gjennomføre. Reise- og overnattingsutgiftene må imidlertid bli vesentlig høyere med tre samlinger enn en i følge kalkulatoren min, og jeg kan ikke se at en slik "kvasi-serie" har fordeler nok vis-a-vis nåværende ordning til å rettferdiggjøre sin eksistens. De åpenbare vinnerne vil være topplag som finner det "lite motiverende" å spille kvalifisering (OSS, og for alt jeg vet kanskje Akademisk og / eller Asker?!), eller som har en "sportslig uinteressant" kvalifisering med mye reising (muligvis Tromsø, og åpenbart Bergens og Randaberg - Trondheim kan vel ikke brukes som eksempel akkurat i år.). Så langt alt vel, men det jeg lurer på er hva øvrige lag i seriene deres mener om dette. Liker de å slippe "knuse-kampene", eller er det motiverende å spille mot topplagene og (som Narvik i fjor eller Molde i år) å kunne bli knust i finalen i stedet hvis alt klaffer en sesong?(?). Får Vestlandsserien et etterlengtet oppsving uten Bergens og Randaberg, eller blir det ingen ting igjen av den da? Nivået i en eventuell landsomfattende toppserie vil trolig bli jevnere enn i dagens NM-finaler, men baksiden av den medaljen er spørsmålet om hvor lenge toppserien forblir landsomfattende. Jeg skal ikke insistere på at ikke f.eks. Trondheim og Tromsø med topp satsning vil kunne forsvare en plass i toppserien, men det er helt klart en "fare" at serien etter tre sesonger vil bestå av 5-6 lag fra Østlandet og 2-3 fra Vestlandet. Hva opp- og nedrykk angår tenker NSF seg så vidt jeg forstår en ordning hvor de to dårligste lagene rykker ned, og hvor vinnerne av de fire regionale seriene spiller mot hverandre om de to ledige plassene. Jeg ser selv ingen bedre løsning, men også landsomfattende opprykkskamper vil selvsagt bli en kostbar affære økonomisk.

Som de fleste av mine eventuelle lesere på dette stadiet sikkert har gjennomskuet : Jeg er "noe skeptisk" til å etablere en landsomfattende toppserie fra høsten, og forhåpentligvis ikke bare ut fra egoistiske motiver (som for all del finnes : Vi i Porsgrunn er blitt veldig glade i Østlandsserien, og vil definitivt ikke forkorte sesongen fra 14 til syv kamper.). Mitt hovedpoeng her er imidlertid at at en eventuell grunnleggende endring av Norges største sjakkturnering er en svært viktig avgjørelse, og at flest mulig direkte og indirekte berørte parter bør tilkjennegi sin oppfatning før noe vedtak fattes. Klubber / lag både med og uten ambisjoner om plass i Norgeseliten, oppfordres med dette til så snart høringsmateriellet fra NSF foreligger om å a) sette seg godt inn i dette b) diskutere saken internt og c) tilkjennegi sin begrunnede mening for eller mot en landsomfattende toppserie overfor NSF. Nåværende serieordning har altså holdt i 20 år, så et noe mer langsiktig perspektiv enn "Hvor havner vi til høsten, da?" anbefales sterkt. Skriftlige reaksjoner mottatt av NSF hittil begrenser seg visstnok til brev fra et noe skjevt utvalg av tre førstedivisjonslag på Østlandet : Porsgrunn, SOSS og Tempo uttaler seg alle mot opprettelse av en landsomfattende toppserie. Både OSS og Bergens har imidlertid vært tilhengere av en landsomfattende toppserie i mange år, og endrer neppe mening på grunn av mitt innlegg her. "Avventende interesse med frykt for økonomien" er så langt jeg har registrert mest dekkende i forhold til lag som Randaberg, Asker og Akademisk foreløpig. For øvrig er det vel langt bedre at de og alle dere andre der ute presenterer egne meninger i denne viktige saken, enn at jeg forsøker å gjette dem her?

Nytt fra forbundene : Redaktørskiftet akselerert
Heldigvis / beklageligvis (alt etter hvem man er og hva slags forbund man ønsker seg) var det ganske lite nytt å melde fra Frennings Vei 3 i mars.
Både kontoret og styrenes arbeid domineres for tiden av de ikke alt for spennende, men akk så viktige rutineoppgavene - dagsaktuelt bl.a. knyttet til utarbeidelsen av årets kongresspapirer og regnskap, samt årlig oppdatering av medlemsarkivene. Det kom ingen nyheter i mars hva angår identiteten til NSFs nye president, og hva sommeren ellers vil bringe av utskiftninger i de valgte styrene er foreløpig ukjent. Stillingen(e) som redaktør i Førsteraden og Norsk Sjakkblad er utlyst, men en offisiell søkerliste vil tidligst foreligge i april - og en ansettelse kommer formodentlig først litt ut i mai. Øystein Brekke vil være en hovedleverandør av redaksjonelt stoff også i forhold til nummer 2 og 3, men har funnet å måtte levere fra seg lederspalte og redaktørkrakk allerede etter nummer 1. Det ligger ingen videre dramatikk i at den avtroppende redaktøren med dette tropper av litt tidligere enn tidligere annonsert, ut over at et generelt tidspress som de fleste fembarnsforeldre vil kjenne til er økt ytteligere i og med en delvis sykemelding. Brekke har i sakens anledning sagt seg svært fornøyd med at forbundene satser på en videreføring av hans opplegg både layoutmessig og redaksjonelt - noe de da også har alle saklige grunner til å gjøre. Sjakkontoret ved generalsekretær Bjarke Kristensen vil i en overgangsfase stå ansvarlig for utgivelsen, inn til en ny redaktør er på plass til nummer 3 eller 4.

Etter at NSFs medlemmer lenge hadde spurt "hvor blir det av Sjakkbladet?", var reaksjonen hos enkelte snarere "Hva er dette?" da det omsider kom i postkassen i slutten av mars. En så stor forsinkelse er selvsagt svært uheldig, særlig når det gjelder ratinglisten. Av årsaker sterkt beslektet med forbundenes økonomi, tok det imidlertid som vanlig svært lang tid fra redaktøren sendte fra seg bladet og til leserne mottok det. Dernest synes undertegnede fortsatt at det står all ære av i en situasjon med sterkt tidspress å ta seg tid til å levere et kvalitetsprodukt, i stedet for å legge venstrehånden til - og i neste utgave er det selvsagt riktig å fraskrive seg ansvaret når tidspresset blir for sterkt. Å få ut bladet raskere er ideelt sett selvsagt en viktig oppgave for neste redaktør, men ikke hvis det går ut over kvaliteten - som var høy også hva angår nummer 1/2001. "Årets Sjakklubb" måtte selvsagt bli Bergens et eller annet år snart, og året hvor de først vant NM for lag suverent og så startet opp en svært vellykket sommerfestival pekte seg naturlig ut. Med fare for å såre andre dyktige mennesker i Bergens og / eller bli rammet av "beskjedenhetens sensur" i denne spalten, tillater jeg meg å fremheve IM, klubbformann og hjemmesideskaper Eirik T Gullaksen som den levende hovedårsaken til Bergens fremganger i 2000 (som på 1990-tallet). Det er ikke veldig mange mennesker vesentlige deler av Sjakk-Norge plutselig ville stoppet opp uten, men Eirik er absolutt en av dem - og blant tittelholdere stiller hans administrative innsats for norsk sjakk så vidt jeg vet i egen klasse også historisk. Hvor mange av alle dere hjemmesidelesere sendte ham en takkeemail til nyttår?

Sjakk i vinter-OL ?!
I den grad sjakken fikk oppmerksomhet også fra ikke-sjakklige media i mars, skyldtes det nyheten om at sjakk skulle bli oppvisningsgren allerede under vinter-OL i Salt Lake City neste år. Selv om det ikke er automatikk i et videre avansement, blir mulighetene til å komme med som ordinær gren fra 2006 selvsagt mye bedre med en eventuell oppvisningsstatus i 2002. Selv om Norges Idrettsforbund også når det gjelder opptak av nye forbund er noe for seg selv, vil en eventuell status som OL-gren i sin tur trolig være avgjørende for en søknad fra NSF der. Hva som ligger i sjakk som OL-gren er fortsatt høyst uavklart, enten det er snakk om prøvegren eller å komme med i medaljestatistikken. De som umiddelbart gnir seg i hendene ved tanken på å se Leif Erlend Johannessen eller Sylvia Johnsen (uten sammenligning for øvrig) som norsk flaggbærer på TV, bør imidlertid stikke fingrene godt ned i nærmeste brikkeeske. Dersom man enten skulle videreføre det såkalte "sjakk-OL" eller kjøre en individuell "fellesstart" med opp til fire deltakere fra hvert land, ville antallet deltakende nasjoner øke med flere hundre prosent og sjakken alene vil få opp mot like mange deltakere som resten av vinter-OL til sammen - noe som neppe er praktisk mulig og helt sikkert ikke ønsket av IOC. Knapt noen lagturnering tillates ha over 16 deltakere i OL, og da må det (minst) en ny samling av Sovjetsamveldet til for at Norge skal kunne håpe på å komme med. Formodentlig er det i stedet snakk om en individuell turnering med en eller annen form for cup, men selv om den skulle bli relativt stor må kvalifikasjonskravene da bli så strenge at spørsmålet i dagens Sjakk-Norge bare er om Simen Agdestein kommer med. (Jfr fjorårets sterke protester mot at Geir Moen kom med til OL på et tidspunkt hvor han "bare" var rangert som nummer 70 i verden.) Hvis sjakken først skal med i OL er en plassering i vinter-OL relativt gunstig for Norge, men mer enn relativt ugunstig for de fleste andre land. Skulle noen etter å ha lest norske aviser tro noe annet, er det nemlig bare innenfor avgrensede deler av Norden av interessen for vinter-OL kommer nær den for sommer-OL. På den andre siden åpner selvsagt en eventuell anerkjennelse som OL-gren betydelige muligheter i forhold til media og sponsorer, uansett årstid. Hvis definisjonen av sjakk som "vinter-idrett" viser seg alvorlig ment fra IOCs side, forstås den trolig best som et forsøk på å definere alt som ikke med nødvendighet krever shorts ut av det stadig mer overfylte sommer-OL. I forhold til nivå hadde sjakken hørt bedre hjemme på sommerprogrammet, for det eventuelle OL-gullet i sjakk blir vanskeligere å få tak i enn de fleste. Hvilken (annen) individuell vinteridrett kan slå i bordet en internasjonal ratingliste på langt over 200 sider - eller fremvise et årlig Ungdoms-EM med anslagsvis 500 deltakere? At det å være en konkurranse med et høyt nivå på deltakerne ikke nødvendigvis rekker til status som OL-gren var muligvis hva som ble demonstrert litt senere i mars, da IOC visstnok kom med et dementi av at sjakken var sikret plass i kommende vinter-OL. Siden det er mindre enn et år igjen dit avklares saken forhåpentligvis definitivt i løpet av april. Uten å kjenne godt nok til IOC, norske dagsaviser eller andre impliserte kilder her, tviler undertegnede på om det blir noe av oppvisningen i denne omgang. Planleggingen starter som kjent mange år i forveien også når det gjelder vinter-OL, og så vidt jeg vet har man ikke for vane å komplisere det ytterligere ved å innsette nye oppvisningsgrener noen måneder i forveien.

LENKE : Aftenposten.

NGP - Middels deltakelse og få overraskelser
Mars var (også) en relativt rolig måned på NGP-fronten. Til å være turneringer utenfor Oslo i dårlige NGP-tider, klarte både Fredrikstad (41 deltakere) og Porsgrunn (44) seg relativt bra i forhold til antallet deltakere.
Leif Sørensens minneturnering søndag 18.mars var som vanlig en vel planlagt og organisert hurtigsjakkdag i Fredrikstad. Deltakerprofilen lignet på den fra Det Åpne NM i januar : Over halvparten fra Østfold, og alle unntatt ca to fra det sentrale Østlandet. Tre mesterspillere fra Oslo fra start var i overkant av forventningene, men to i mål var siden selvsagt en skuffelse. Leif Erlend kom igjen, og vant sin sjette NGP-seier for sesongen - så vidt jeg har kunnet oppfatte på seks forsøk (!?). Kort sagt : Mindre tvil enn noen gang om førsteplassen i NGP-sammendraget. Andreplassen går trolig til Tempos Torbjørn Ringdal Hansen, den eneste andre spiller over 2200 som har spilt mer enn fire turneringer så langt. I Fredriksstad vant Leif Erlend de fem første rundene uten større pustebesvær, og kunne sikre seieren med remis i siste runde. Det ville han riktig nok ikke, men arrangørklubbens overraskelsesmann Auduraim Dogani tok remisen med makt når han ikke kunne få den uten - og sikret seg tredjeplassen på det. Andreplassen til Jahn Spillum var en mindre overraskelse etter det åpne NM i hurtigsjakk. Spillum ble posisjonelt utspilt av Leif Erlend i andre runde, men unngikk mesterspillerne og avga ikke poeng mot noen andre. Østfoldsuksess ble det også i gruppe B, hvor arrangør- og sjakkspaltistveteran Odd B Johansen leverte nok et bevis på at man ikke må være under 30 for å kunne hevde seg i hurtigsjakk (heller).

Dessverre får man visst aldri en hurtigsjakkturnering uten minst en usportslig episode. Denne i Fredrikstad var en gammel klassiker hvor beskjedne (og sterke) spiller A med tårn og bonde mot tårn i sterk tidsnød tilbød remis, men uten videre protester lot B vinne på tid da det ble avslått. For å unngå lignende episoder i fremtiden gjør jeg her et lite forsøk på sjakklig folkeopplysning : Man kan (og bør) kreve remis når man har mindre enn to minutter igjen i hurtigsjakk, hvis motstanderen helt uten vinstsjanser på brettet bare spiller på å vinne med hjelp av klokken - men da skal man stoppe den (og ham) og kreve remis av turneringslederen. Personlig synes undertegnede det er nærtliggende å godta intensjonstolkning fra turneringsledelsen hvis en spiller som (som i dette tilfellet) åpenbart aldri kan tape på brettet gjentatte ganger tilkjennegir at han ønsker remis, men i følge FIDEs spilleregler er det altså spillerens plikt å fremføre krav om remis i stedet for tilbud. En grei løsning på problemet ville unektelig være at alle spillere uavhengig av sin holdning til medlemsskap i idrettsforbundet, viste et minstemål av sportsånd i slike situasjoner. "Hva er poenget hvis alt dreier seg om poeng?" for å sitere min tidligere klubbformann Arne Vik. Jeg nevner med overlegg ingen navn på impliserte spillere her og nå denne gangen - men det gjør jeg neste gang jeg hører om noe lignende!"

Porsgrunn GP 23.-25.mars var (når vi behandler "NM i hurtigsjakk i Fredrikstad" som egen kategori) sesongens hittil største NGP utenfor Oslo, og nesten på høyde med de største hovedstadsturneringene. 44 = 16 færre enn i fjor, var med uendret opplegg allikevel skuffende. Nesten hele nedgangen kom i gruppe A, som bare samlet 16 deltakere i år. Jeg har ingen forklaring på denne nedgangen, ut over at invitasjoner sendt direkte til over 300 "antatt aktuelle" spillere gjerne kunne ha kommet allerede i februar. Avgjørende VM-kvalifiseringskamper for fotballandslaget er muligvis noe arrangører bør styre unna - men det problemet burde i så fall være løst for et par år nå! Det var bare litt for mange som det av varierende årsaker bare ikke passet for i år, noe som forhåpentligvis vil avspeile seg i ny fremgang neste år. Med en av seriegutta som turneringsleder, to på skoletur og en ved skolebøkene, klarte heller ikke Porsgrunn å få med mer enn tre mesterspillere. De tre var som i Arendal Geir Sune Tallaksen og brødreparet Lie, men striden om førsteplassen ble til ære for hjemmepublikumet noe mer spennede her. Geir Sune imponerte med å holde en gjennom fire timer "vanskelig" stilling med sort mot Kjetil i andre runde, og dermed føk formsterke Espen opp søndag morgen med et halvt poengs forsprang. På det tidspunktet hadde Espen vunnet 11 av sine 12 siste partier med 2 timer på 40 trekk (!?), og seier nummer 12 kom da Geir Sune ble taktisk demontert i første søndagsrunde. "Big Brother"-fan Kjetil befant seg imidlertid fortsatt i lokalet, og hadde ingen planer om å bevare familieharmonien med en kort remis i siste runde. I stedet påpekte han med stor presisjon et hull i lillebrors sortreportoar, og vant greit sluttspillet etter å ha vekslet inn sitt posisjonelle trykk i et par bønder. Siden Geir Sune tross nok et fem timers forsøk ikke klarte å vinne nok et merkelig sluttspill i siste runde, tilfalt tredjeplassen den fortsatt aktive og fremgangsrike Bergensstudenten Stig K Martinsen. Den lille delegasjonen vestfra fikk også med seg en av pengepremiene i klasse B, hvor åpenbart underratede Tor Kristian Larsen med tre seire og to remiser seilte i mål som nummer to av ikke mindre enn fire spillere på 4 / 5. Larsen så ut til å vinne alene da han hadde en overlegen stilling mot Øystein B Fossum i siste runde, men ble plutselig mer opptatt av regne kvalitet på veggtabellen enn varianter på brettet. Klart best kvalitet hadde 13-årige Øystein B, og klassens største overraskelse og sjarmtroll var ellers 11-årige Atle B Fossum. Dette brødreparet fra det aktive ungdomsmiljøet i Drammen vil vi åpenbart høre mye mer til de kommende årene - kanskje kanskje kan de utfordre Liene som beste brødrepar i Porsgrunn GP 2007.....

LENKER : a) Leif Sørensens minneturnering og b) Porsgrunn Grand Prix

Jentelandskampen - Hele laget var bra, men Anita var best !
30.februar - 1.mars : Firelandskampen for jenter 2000 (!?) ble (omsider) spilt i universitetsbyen Lund den siste helgen i mars, og i svenskene tok igjen for fire måneders forsinkelse med et prikkfritt arrangement som holdt uvanlig høy standard på både spilleforhold, kost og losji. Siden Tyskland foreløpig har fraskrevet seg deltakelse av økonomiske årsaker, kom Polen (som jeg ikke kan tenke meg at har mye bedre økonomi) inn som det ikke-nordiske innslaget i år - og det med et lag jentenes firelandskamp knapt har sett maken til. Anført av WIM Agnieszka Matras på 2235, troppet polakkene opp med samtlige seks jenter over 2000 - og da var altså fire av dem under 18 år. Laglederen hadde et ganske sensasjonelt svar da vi uttrykte beundring for Polens sterke landslag i år : Dette var slett ikke landslaget, bare et (riktig nok uvanlig sterkt) kretslag! Til ytterligere illustrasjon av hvor sterkt også kvinnesjakk fortsatt står i Øst-Europa : Det polske mesterskapet for juniorjenter blir spilt i tre omganger, med regional kvalifisering fulgt av nasjonale samifinaler og finale. På den andre siden kan det imidlertid alltid bli verre : Finland takket igjen nei til å delta fordi de helt enkelt ikke kunne fylle et lag med jenter under 20 år, og den ellers sterke sjakknasjonen Island står det ikke stort bedre til med. Siden Norge tok en ganske klar andreplass etter å ha slått Danmark 3,5-2,5 og Sverige 4-2 i innenbyrdes oppgjør og dessuten tapte minst (dvs 1-5!) mot Polen, kan det inn til videre hevdes at vi er best i Norden hva juniorjenter angår. Sammenlignet med for et par år siden ser det i hvert fall svært lovende ut for norsk jentesjakk i øyeblikket - f.eks. holder hele dette firelandslaget to landskamper til. Alle de seks spillerne bidro med avgjørende poeng i en eller flere matcher, og det var slik sett et vellykket stykke lagarbeid som gjorde at vi vant begge de jevne. Samtlige spillere bidro da også positivt både med lagånd og vilje til forberedelser. Allikevel er det umulig å komme utenom vår 18-årige veteranduo øverst når den gode plasseringen skal forklares. Silje Bjerke gikk riktig nok ned med sort mot Matras, men utspilte på 30 trekk kjente størrelser som Emilia Horn og Oksana Vovk - uten å ta den ringeste notis av at Vovk faktisk var Danmarks førstebordsspiller også under høstens OL i Istanbul. To av tre i dette selskapet var svært sterkt av Silje - men hva skal man da ikke si om Anita Hersviks tre strake på andrebord? Med forbehold for svikt i egen hukommelse, vil undertegnede gjerne illustrere styrken i denne prestasjonen på listeform :

LISTE OVER NORSKE SPILLERE SOM HAR TATT 3 / 3 I FIRELANDSKAMPER (JENTER ELLER ÅPEN KLASSE 1992-2000) :
1) Anita Hersvik, Bergens SKU, bord 2 i jentelandskampen 2000.

Anita var enda mer ivrig enn Silje også hva angikk forberedelser og etteranalyser denne gangen, og ble høyst fortjent den eneste deltakeren i firelandskampen som vant mot en av polakkene - det var et samstemt lag som ba henne beholde lagpokalen. Poengoversikten for de to første bordene er svært oppløftende lesning : Norge 5 / 6, Polen 4,5, Danmark 1,5 og Sverige 1. Allikevel synes jeg faktisk både Silje og Anita imponerte enda mer på spill enn på uttelling denne gangen - og da har vi svært hyggelig to svært hyggelige jenter i favorittsjiktet både til neste ukes åpne Junior-NM og til sommerens lukkede i Kristiansund. Når undertegnede på lengre sikt ser større muligheter for disse to (og for Torill Hagesæther, som på grunn av de noe spesielle aldersgrensene ikke kunne spille nå) enn for våre tidligere store talenter blant jentene, er det fordi vi her snakker om jenter som er genuint sjakkinteresserte i langt større grad enn jeg kan huske at de fleste tidligere jentestjerner har vært. Som også denne landskampen beviste, er det imidlertid også mye på gang i yngre jenteklasser. Vestlandsjentene Marte Egeland (15 da, men 16 nå) og Rannveig Blikra Vea (13) er bare de fremste representantene for et større sjikt jenter som der hevder seg godt også i konkurranse med jevnaldrende gutter. Kort sagt : All grunn til å se med spent blikk frem mot høstens firelandskamp på Gausdal, selv om Polen sikkert blir vanskelige å slå da også.... Guttenes firelandskamp for 2000 spilles for øvrig i Malmö 27.-29.april, og også der bør Norge ha et uvanlig slagkraftig lag.

LENKER : a) Lund Akademiske Schackklubb og b) Lahlums kommentarer (kommer)

Den uønskede vårføljetongen : Fire skritt frem og tre tilbake med betenkningstidene
23.-25.mars holdt FIDEs Presidential Board sitt etterlengede møte i Cannes, og ikke uventet stadfestet man der enstemmig president Ilumzhnovs tidligere bekjentgjorte forslag om at den nye og forkortede betenkningstiden bare skulle bli en anbefaling hva angikk internasjonale tittelturneringer. Full seier for det uoffisielle forbundet av anti-kommersielle treiginger, eller hva? Dessverre ser der mer ut som reklame for tran enn for tannkrem når jeg forsøker å smile til speilet. Presidential Board holder fast ved forkortelsen hva angår alle VM-kvalifiserende turneringer og VM, hvor man for øvrig også planlegger å akselerere lottocupen ytterligere ved å kutte hurtigsjakkpartiene. Hvis hver "match" virkelig skal bestå av to firetimers partier og ved 1-1 så avgjøres ved lynsjakk, vil dette tradisjonsrike mesterskapet miste resten av sin status både internt og eksternt allerede før neste års mesterskap kommer i gang. Mer alvorlig har president Ilumzhinov selv i svært arrogante ordelag klargjort at han bare ser på den foreløpige aksepten av lenge betenkningstider som en utsettelse av en uunngåelig endring, noe jeg heretter planlegger å omtale alle (eventuelle) gjenvalg av ham som. "anbefalingen" om å bruke kortere tid har blitt tatt på alvor av overraskende mange organisatorer i Øst-Europa. Mer sjokkerende kom det i februar beskjed om at betenkningstiden ville bli kuttet i sommerens EM for Juniorer (Rion Patras 15.-27.juli) og trolig høstens Ungdom i Hellas (Kallithea 30.august-10.september). Med unntak av mine egne turneringer er dette i farten de to jeg kan komme på som det virker mest gjenkorket å kutte betenkningstiden i : Alle europeiske forbund som har tilkjennegitt noen synspunkter på forslaget om kortere betenkningstid har uttalt seg kategorisk mot, interessen for den gamle ordningen har bare vært økende de siste årene, det kan ikke argumenteres for hensynet til spilleskjemaet i en turneringer med bare enkeltrunder, og definitivt ikke for hensynet til publikum i turneringer hvor man ikke en gang slipper laglederne inn i spillelokalet! I samarbeid med mine kollegaer fra Sverige og Danmark leverte undertegnede på USFs vegne ved månedsskiftet en protest til det europeiske sjakkforbundet ECU med en oppfordring om å fastholde de reglementsfestede betenkningstidene fra i fjor. Knapt to døgn senere har ECU allerede bekreftet at de vil følge denne oppfordringen, noe som fortsatt betyr seks timer total spilletid i EM for Ungdom og syv i EM for juniorer! Årsaken til denne vendingen var nok at Presidential Board i Cannes fraskrev seg bruk av tvangsmidler snarere enn at forbundene i Skandinavia protesterte. ECUs beslutning skal jeg allikevel feire med en ekstra pizza når jeg bare blir ferdig med denne sjakkmåneden, for EM for Ungdom har vært en sjakkfest det ville være synd å ødelegge. Den tilsynelatende stadig økende sjakklige avstanden mellom Europa og resten av verden er det imidlertid all grunn til å beklage. Det i FIDE-ledelsen utbredte ønske om å satse på Asia, har åpenbart mye for seg - mest grunnleggende fordi ca 65 % av verdens befolkning bor der. Både når det gjelder betenkningstid og andre "kampsaker", tror jeg imidlertid at motsetningen er fiktiv. Både i Asia og Europa skaper vår samtids misforståtte kommersialisering hos store grupper i befolkningen behov for tilbud med kvalitet og dybde - og der har sjakken alle muligheter til å finne en nisje med plass til både nye og gamle venner av alle raser og kulturer.

Med et svært spesielt unntak for den svært spesielle Alexei Shirov (som foran FIDE-kongressen i fjor foreslo 40 minutter + 1/2 minutt per trekk som allmen betenkningstid, et forslag president Ilumzhinov uttalte stor sympati for), meldte anerkjente "die Schachwoche" for øvrig at verdens toppspillere alt overveldende var mot en forkortelse av betenkningstiden. Forhåpentligvis er metoden brukt for å finne ut det noe mer vitenskapelige enn de TV2-aktige metodene FIDE brukte i sin "meningsmåling" blant fjorårets VM-deltakere. Mitt personlige inntrykk er at det blant stormestrene er sterkt delte meninger om hvilken tid som er den beste, men (selvsagt) generelt sterk skepsis til per lov å fjerne de lange partiene - og at et klart flertall av spillerne på et lavere internasjonalt (og nasjonalt) nivå mer prinsipielt er mot å redusere betenkningstiden.

Blandet nytt fra vårens uønskede føljetong altså. Trenden er fortsatt illevarslende, og går nok på kort sikt mot kortere tid - med rette eller urette. Til syvende og sist er det i Norge som internasjonalt selvsagt spillerne som med sin deltakelse avgjør hvilke betenkningstider som skal brukes. Jeg har all mulig grunn til å tro at interessen for partier med lengre tid fortsatt vil rettferdiggjøre deres eksistens - og merker allerede tendenser til økt internasjonal interesse for internasjonale norske turneringer på grunn av betenkningstiden. Aldri for galt til å være godt for noen, men jeg kan tenke meg hyggeligere måter å øke interessen for turneringene våre på ....

LENKER : a) FIDEs pressemelding etter Cannes , b) Den skandinaviske protesten og c) Svaret fra ECU

Kommende turneringer
Undertegnedes mars måned ble noe oppstykket av at det fløy tre helger på rappen til seriesjakken, Porsgrunn GP og firelandskampen, men mest tid tok allikevel forberdelsene til ikke mindre enn tre forestående storarrangementer i april : Det Åpne NM (7.-14.april) og Det Åpne Junior-NM (7.-11.april) spilles samlet på Diakonhjemmets høyskole i Oslo i regi av OSS, og med Det Åpne NM utlånt på ubestemt tid består menyen på Gausdal uken etter påske for anledningen av en GM-kvalifiserende og to IM-kvalifiserende Berger-turneringer (15.-22.april).

Deltakelsen i Oslo-turneringene ser ut til å bli bedre enn fryktet, men dårligere enn håpet. Det Åpne NM når trolig omtrent opp til målet på 50 deltakere, og kan med to GM-er og to IM-er påmeldt muligvis bli formelt IM-kvalifiserende. Reelt er det med en stor andel spillere uten FIDE-ELO knapt nok reelle nappsjanser, men målsetningen med å flytte Det Åpne NM til Oslo var da også snarere å øke antallet deltakere. Dette lykkes altså, men med 36 som målestokk fra Gausdal i fjor skulle det godt gjøres å unngå. Dessverre virker det Åpne NM ha utspilt sin rolle på Gausdal. Om det i nåværende form har noen fremtid i Oslo gjenstår å se. Undertegnede tviler motvillig litt, siden fallende interesse for en uke lange "breddeopens" virker være en internasjonal tendens. Årets toppstrid står ventelig mellom en liten gruppe transittpassasjerer på vei til Gausdal. Den både på og utenfor brettet svært fargerike latviske GM Normunds Miezis stiller som klar favoritt, selv om han med sine ferske 2601-rating ikke har vunnet full anerkjennelse for sin status som superstormester. De tre åpenbare utfordrerne på 2400-tallet er GM Bela Badea (Romania), nesten-GM Stellan Brynell (Sverige) og GM-kandidat Leif Erlend Johannessen (OSS).

Det Åpne Junior-NM opplevde en suveren deltakerrekord da man til Gjøvikmesterskapet i 1993 gikk ned til syv runder på fem dager (og innførte pengepremier), men fra 70 deltakere den gang har interessen senere falt raskt. Også i år ser deltakertallet ut til å ende mellom 30 og 40. Interessen fra utlandet har også avtatt etter hvert som det er blitt flere internasjonale påsketurneringer. USF har vedtatt en kritisk evaluering etter årets mesterskap, og at mesterskapet består i nåværende form virker ikke mer sannsynlig enn at det a) forsøkes opprustet eller b) nedlegges. b) vil selvsagt være et tap for fremtidige norsk juniorer med ambisjoner, så igjen verdsettes innspill både fra dem og andre. Har vi nok mesterskap og internasjonale turneringer uten Det Åpne Junior-NM - eller er Det Åpne Junior-NM et årlig høydepunkt som bør erklæres verneverdig? Det virker ikke helt slik i år, når interessen fra de beste norske juniorene foreløpig ser dårligere ut enn på mange år. Den britiske IM-kandidaten og Norgesvennen Craig Hanley (16) er på den foreløpige deltakerlisten en klar favoritt, og kan slik det ser ut neppe utfordres av andre norske spillere enn eks-juniornorgesmestrene Daniel Hersvik og Flemming Christenson. Siden hele Porsgrunn har tatt påskeferie etter seriesjakken, er Harald Borchgrevink, Carl Fredrik Ekeberg og Martin Østtveit de eneste andre påmeldte fra topp ti av de norske juniorene. Disse og resten av toppsjiktet bør avgjort se opp for opp for den fremgangsrike bergenseren Kjetil Stokke - og (selvsagt) for Silje & Anita.

Hva Berger-turneringene på Gausdal (de første siden Arnold!) angår, startet forberedelsene bra med interesse fra mange unge nordmenn, men dessverre har flere av dem senere måttet nedlegge interessen - uken etter påske har vist seg vanskelig å ta fri både på skoler og arbeidsplasser. Til dels av budsjettmessige årsaker har det også vist seg mye vanskeligere enn vanlig å skaffe utenlandske tittelholdere. Det er imidlertid utrolig hva som i disse tider kan ordnes med hjelp av 230 emailadresser til tittelholdere, og ved utgangen av mars sto det fast at alle tre turneringene vil bli realisert. GM-gruppen kommer med all sannsynlighet til å bestå av GM Normunds Miezis (Latvia), GM Evgenij Solozhenkin (Russland), GM Ralf Åkesson (Sverige), IM Stellan Brynell (Sverige), IM Leif Erlend Johannessen (OSS), IM Frode Elsness (Akademisk), Kristian D Trygstad (OSS), Craig Hanley (England), Hans Tikkanen (Sverige) og Torbjørn Ringdal Hansen (Tempo). Leif Erlend og Frode går selvsagt ut med blikket stivt festet på de 7 poengene som vil gi GM-napp, mens Kristian og Torbjørn forventes mer fokusert på de 5 poengene som trolig holder til IM-napp. Forbehold må her tas fordi FIDEs nye ELO-liste av 1.april fortsatt ikke foreligger (noe som var alt for forutsigbart til å fungere som aprilsnarr). Delvis (men bare delvis) på grunn av ratinglisteabstinensen er den endelige sammensetningen av IM-gruppene ennå ikke klar, men Stig Gabrielsen stiller der som den mest opplagte av flere tenkbare unge IM-kandidater. Spennende blir det i IM-gruppene også å følge 10-årige Magnus Carlsen i sin til nå tøffeste start, mot et snitt på rundt 2300. Generelt har jeg stor tro på at tittelkvalifiserende Berger-turneringer er noe å satse på for Gausdal i fremtiden, selv om det denne gangen altså er blitt frustrerende mange "personlige årsaker" underveis.

LENKE : a) Det åpne NM, b) Det åpne junior-NM og c) Gausdal Berger.

H@ns Ol@v

Epilog : Ivar Berri 02.05.1948-11.03.2001
Det er alltid farlig å skulle skrive minneord over en person man aldri har snakket med, men det får våge seg i akkurat dette tilfellet. Ivar Berri var like inn til hans gode hjerte plutselig sviktet under et turrenn midt i mars, nemlig en av de viktigste personene i norsk sjakk jeg aldri hadde snakket med. Som et sjeldent eksempel på den uselviske og tålmodige lokale ildsjel som gjennom alle motgangstider nektet å gi opp sitt arbeid for å fremme sjakkens utbredelse til høy og lav, fortjener han noen linjers omtale her som i alle andre norske sjakkfora - selv om hans innsats særlig de senere år var lokal, og lite kjent for Sjakk-Norge utenfor Trøndelag.

Ivar Berri vandret med sin karakteristiske "stillferdige entusiasme" inn i det norske sjakkmiljøet som ung student i Trondheim tidlig på 1970-tallet, men viste i tillegg til en stor sjakkinteresse også raskt administrative anlegg i både Trondheim SK og SK Jarl der. Han var en like selvskreven deltaker i de svært korte ratinglistene tidlig på 1970-tallet, som da det første turneringslederkurset ble avholdt i slutten av tiåret. Kombinasjonen av en uselvisk livsinnstilling og mangel på personlige ambisjoner, er trolig forklaringen på hvorfor han ikke drev det enda lengre i noen av rollene : Berri forble gjennom de neste 20 årene en ivrig klasse 1-spiller og kretsdommer, selv om han utvilsomt kunne blitt både mesterspiller og forbundsdommer - minst. Gjennom samfulle 22 år siden 1979 var Berri også formann i Stjørdal SK, og ved sin død var han med den ansenniteten Norges mest trofaste klubbformann. Veldig stort ble miljøet i Stjørdal av naturlige årsaker aldri, men når det i storhetstiden på 1980-tallet fantes over 30 medlemmer der var det i all hovedsak grunnet formannens uoppslitelige engasjement og innsats. På grunn av ham viste sjakkmiljøet i Stjørdal seg livskraftig over alle kneiker, som et av svært få i Trøndelag utenfor Trondheim. Berri var også i flere perioder på 1980-tallet en aktiv formann i kretsene både på ungdoms- og seniorsiden. Med et større og mer levende sjakkmiljø i Midt-Norge, kunne Berri trolig blitt en viktig brikke også en regional sjakksatsning. I stedet trakk han seg muligvis litt resignert mer tilbake til sitt kjære Stjørdal på 1990-tallet. Sitt viktige bidrag til turneringstilbudet i landsdelen ga han fra brettkanten der gjennom Stjørdal GP, en årlig turnering som i enda større grad enn Stjørdal SK for øvrig var Ivar Berris personlige verk. Turneringen ble opprettet på hans forslag, spilt på hans mangeårige arbeidsplass Ole Wig skole, og i praksis besto både arrangementskomite, turneringsledelse og kioskpersonale ofte av Ivar Berri. Knapt noen gang i norsk sjakkhistorie har vel en turnering pekt seg mer naturlig ut til å minneturnering enn Stjørdal GP gjør i dag, og forhåpentligvis vil Berris gode venner i Stjørdal sørge for at den videreføres som det. Det lover godt at man derfra allerede har tatt initiativ til å innsamle materiale om Berris sjakklige virke gjennom nesten 30 år. Selv blant de med like lang fartstid, er det få som bedre fortjener både en minneturnering og en minnebok.

Sjakkspilleren Ivar Berri var i pakt med sin personlighet fornuftig og vitenskapelig. Matematikk var hans profesjon, og på sitt beste var hans sjakk preget av en perfeksjonistisk variantberegning. Samtidig satt det like under huden hans en tidvis utålmodig kreativitet, som kunne gi seg utslag både i spenstige gambiter og luftige midtspillsoffer. Berri var alltid seig å slå, og viste seg ofte som en lumsk motstander i sine fåtallige møter med bedre spillere. Etter fylte 50 år fikk han med seg et av karrierens høydepunkter da han i Steinkjer GP 1999 beseiret Trondheims førstebordsspiller Dag Madsen. Nesten uten å ha spilt utenfor kretsgrensene på ti år, holdt Berri allikevel spillestyrken oppe som en av de sterke trøndelagspillerne utenfor Trondheim Fra større sammenhenger var 6 / 9 og en åttendeplass fra NM på Steinkjer i 1987 et resultat han husket med stor glede, men nærmere mesterklassen kom altså aldri ildsjelen fra Stjørdal. Om han selv spilte med i Stjørdal GP skiftet senere fra år til år - å skape ulikt antall deltakere for å få spille selv ville han nødig være bekjent av.

Jeg fikk av geografiske og generasjonsmessige årsaker aldri anledningen til å bli kjent med Berri, men de som ble det forteller om en alltid lun og vennlig person med stor omtanke både for klubbkamerater og tilreisende sjakkvenner. Etter hans død har jeg ikke snakket med noen som hadde et negativt ord å si om ham; atskillig mer oppsiktsvekkende hørte jeg aldri et mens han levde heller. Norsk sjakk har i likhet med det norske samfunnet for øvrig per mars 2001 alt for få uselviske og omtenksomme medmennesker a la Ivar Berri. Når han ikke fikk bli med oss lenger enn hit er det en stor plass som står tom igjen i Stjørdal, både i sjakken og i lokalsamfunnet. Berri fikk aldri noen egen familie, men hadde desto flere venner. Kirken var fylt til randen da han så alt for tidlig fant sin grav i hjemfylkets harde vinterjord.

Til Lahlums sjakkmåned
Laget av Eirik T. Gullaksen Antall lesere: 685 pr. 01.01.2007