HANS OLAV LAHLUM RAPPORTERER
FRA ØSTLANDSSERIENS 1.DIVISJON 2003-2004

        
5.runde
Spilt søndag 18. januar 2004
Etter de store omveltningene i fjerde runde, ble den femte en avventede runde med mange favorittseire. 4½-1½ for Asker over Strømmen, for OSS over Nordstrand og for Porsgrunn over 1911 var snarere sifre litt i underkant av forventningene. Dagens nesten-sensasjon var at Tempo luktet på lagpoeng mot ett fortsatt svekket Akademisk, men 3-0 øverst reddet en minimal lagseier for Akademisk. Dermed ble dagens overraskelse at allerede vårfriske SOSS noe heldig kapret ett lagpoeng fra Bergens IV. Fem lag klumper seg tett i toppen av tabellen, foreløpig med Asker litt foran og Porsgrunn litt etter de øvrige. Nederst begynner tabellen å se ganske depressiv ut for fortsatt lagpoengløse 1911 og Nordstrand.    
STRØMMEN SK - ASKER SK 1½ - 4½
SOSS - BERGENS SK 4 3-3
SK TEMPO - AKADEMISK SK 2½ - 3½
PORSGRUNN SK - SK AV 1911 4½ - 1½
NORDSTRAND SK - OSLO SS 1½ - 4½

STRØMMEN SK - ASKER SK    1½ - 4½ 
Terje JOHANSEN 2260        GM Berge ØSTENSTAD 2479          0 - 1
Carl Peter KIRKEBØ 2199    IM Bjarke KRISTENSEN 2375        0 - 1    
Ivar CHAVANNES 2187        Carl Fredrik EKEBERG 2243        0 - 1      
Frode LILLEVOLD 2088       FM Jøran JANSSON 2283            1 - 0        
Gunnar EINVIK 2212         FM Bruce DIESEN 2250             0 - 1   
Terje NILSEN 2000          Åsmund HAMMERSTAD 2213            1/2
OG HVORFOR DET? Asker uten Tisdall og Elseth skulle fortsatt være to nummer for store, for Strømmen med Sousa ute på pappapermisjon. Toppskårerduoen Østenstad og Ekeberg fjernet da også tidlig spenningen om matchutfallet, ved å bringe Asker foran 2-0 tidlig i fjerde spilletime.

Raskest gikk det med Ekeberg-Chavannes, som mer nøyaktig var over på 24 trekk. Sort så etter 10 trekk ikke ut til å ha større problemer i en symmetrisk Engelsk, men alt etter 14 hadde han ruinert seg selv ved først å tillate et tematisk Sd5-skinnoffer, og deretter tillate et dxc6-innslag som få trekk senere ga hvit kvalitet og bonde over i sluttspill. Vanligvis taktisk årvåkne Chavannes må være rusten når han kan gå på denslags; men Ekeberg er definitivt i farlig godt slag når han kan vinne på under 30 trekk. Østenstad-Johansen trekkomkastet via 1.c4 c6 over i en Caro-Kannsk isolanistilling som skal være kurant for sort. Om enn noe mindre drastisk gikk Strømmen også mer mellom trekk 10 og 15, da Johansen raserte sin egen bondestruktur ved å tillate avbytter både på c6 og f6. I en formodentlig posisjonelt vunnet stilling økte Østenstad senere metodisk presset, ved i laveringsaktig stil å spille dels mot sorts svake bønder og dels mot kongen hans. Avslutningen sto til 5 x 64 i stilkarakterer, da Østenstad i en vunnet stilling etter 30 trekk ofret tårn i løse luften på g5 for å få matte sorts konge på h4 med "35.g3 #" fem trekk senere. Østenstad blomstrer tydelig etter å ha blitt GM - og når Asker leder Østlandsserien er det i all hovedsak takket være hans og Ekebergs sikre spill og overveldende skåre så langt.

Askers to øvrige seire satt atskilling lengre inne. Diesen-Einvik startet riktig nok med hvit fordel i en Najdorf-Sicilianer, og sort så faretruende passiv ut da han i trekk 16 fant å måtte besvare f6 med Lh8. Stillingen kom imidlertid i balanse da Einvik få trekk (og mange minutter) senere fikk reaktivisert løperen ved å bytte sin d6-bonde mot hvits på f6. Sort så ut til å være med for fullt da han fikk gjennomført f5 og e4, og hvits senere forsøk på å ofre bonde for å få kongeangrep ga objektivt sett bare sort fordel. Einvik hadde imidlertid som vanlig bare ett minutt igjen til ti trekk, og bukket vekk partiet da han i det første av dem tok i mot hvits springeroffer på g6. Opptil flere alternativer kunne gitt sort lovende sjanser, men etter å ha sluppet hvits dronning inn på g6 med sjakk mistet han i stedet dronning og tårn i god tid før 40 trekk.

Kirkebø-Kristensen var en Kan-Sicilianer hvor hvit regnet et eller annet unøyaktig da taktiske komplikasjoner startet rundt trekk 15, slik at sort ti trekk senere satt igjen med to lette for tårn og bonde. Tatt i betraktning sorts aktive løperpar sto han formodentlig bare til vinst, men Kirkebø spilte uforstyrret videre og fikk opp to forstyrrende fribønder på dronningfløyen. Sort overreagerte definitivt da han i stedet for bare å ta en av fribøndene med avgjørende fordel, ofret offiser for bare nesten avgjørende kongeangrep. Til tross for sorts truende bonde på g2 (foran hvits konge på g1!) var dronning og løpersluttspillet som oppsto etter 38 trekk trolig bare remis: Sort hadde med ulikefargede løpere vanskelig for å komme videre og måtte se opp for hvits stadig forstyrrende fribønder. Presset av klokken bukket imidlertid Kirkebø i trekk 39, noe Bjarke straks benyttet til å påpeke natt i få for den hvite kongen. Etteranalysene av dette partiet tok av da det var tre dronninger på brettet, men den enkle sannheten var altså visstnok remis ett trekk før hvit ga opp.

Mangelfull uttelling grunnet tidsnødsblemmer ble også Strømmens problem på sistebord, hvor Terje Nilsen til da hadde spilt et formodentlig riktig godt parti. Åpningen var sant nok en riktig skilpadde av et Dronningbondespill, hvor e3 følges opp med b3 OG a3 i løpet av de første seks trekkene. Hammerstad hadde etter dette selvsagt ingen problemer med utligningen, men det gikk raskt over da han ga hvit all nødvendig tid til å mobilisere for angrep i e-linjen og på kongefløyen. Nilsen bygget med hjelp av springermanøvren Sf1-Se3-Sf5 opp et truende trykk, som kulminerte med et sterkt (om enn ikke nødvendig) springeroffer på g7 i trekk 20. Etter å ha fått igjen offiseren ofret hvit den straks en gang til, men kompliserte deretter vinsten med et ganske naturlig og helt unødvendig kvalitetsoffer på e6. En godt ristet Hammerstad bommet imidlertid på redningsplanken, hvoretter hvit etter å ha jaget sorts konge over til c8 kunne vinne tilbake materiellet med ågerrenter. Stresset av klokken endte Nilsen plutselig opp med å ta evig sjakk like før 40 trekk, i en alldeles uinteressant vunnet stilling med (ca) fire bønder for kvalitet samt drepende trusler mot sorts konge.

Dermed var lagstillingen etter fire timer deprimerende ½-4½ sett fra hjemmelagets side av bordet, noe som ikke affiserte Frode Lillevold fra å gjøre opp for tidligere frustrasjoner mot Jøran Jansson. Jansson hadde i en sjelden variant av Klassisk Nimzo-Indisk ellers ligget mer enn en time foran på klokken etter 15 trekk, og formodentlig hadde han etter et tidlig dronningavbytte da også utlignet. Sorts doble a-bonde så riktig nok ikke alt for verdifull ut, men en av dem var altså en merbonde. Jansson spilte imidlertid alt for fort og sorgløst de neste ti trekkene, og tillot en konsentrert Lillevold først å invadere syvenderaden med tårnet, og så å gå inn i taktiske komplikasjoner som brakte ham et klart fordelaktig sluttspill med tårn og springer mot tårn og løper. Kombinasjonen av sjanser for kongeangrep og sentrumsmajoritet gjorde at dette sluttspillet formodentlig bare var vunnet for hvit etter 40 trekk - og hvis ikke fikk Lillevold det i hvert fall til å se slik ut: Ferden (og matchen) endte i et enkelt vunnet sluttspill med tårn og to mot tårn like før 60 trekk.

Strømmen hadde tross dette tapet en god helg, men har for mye rust og pådrar seg alt for mange tidsnøder til å strekke til mot topplagene. Mens serieleder Asker er effektiviteten selv, og tross noe ujevnt spill synes mer eller mindre sikret finaleplass.


SOSS - BERGENS SK IV    3 - 3 
FM Bjarte LEER-SALVESEN 2341 FM Stig GABRIELSEN    2285      1 - 0 
Bjørnar BYKLUM 2228          Stein Arild AARLAND   2265       1/2
Hans KROGH HARESTAD 2262     Trond GABRIELSEN 2254           1 - 0   
Pål ANDREASSEN (1930)        Harald B BORCHGREVINK 2198      0 - 1
Raymond VAGLE (1765)         Eilif SKODVIN    (2133)         0 - 1
Tor Egil FØRLAND (1827)      Jone RISKA PEDERSEN (2062)       1/2
OG HVORFOR DET? Det er tydeligvis et eller annet med SOSS, mest sannsynlig ratingtallene på de tre siste bordene, som gjør at de konsekvent blir undervurdert av topplag som er lettet over å ha unnagjort Porsgrunn.... Bergens IV stilte samme lag som mot Porsgrunn i går, men spilte rett og slett mye dårligere - og var dertil mindre heldige med uttellingen enn noen gang før.

Det begynte med en dårlig forberedelse på førstebord, hvor Stiigens forberedelse mot Tarrasch-varianten i Fransk viste seg å tape en bonde uten nevneverdig kompensasjon. En tydelig inspirert Leer-Salvesen startet straks et eget angrep med å gjennomføre e4 fulgt av d3, sto til vinst etter å ha fått etablere en fribonde på g2 etter 17 trekk, og vant noen krampetrekk senere på direkte kongeangrep før 25 trekk. Bergens IV slo ikke helt uventet hardt tilbake med Skodvin som rambukk på femtebord. Vagles Budapestergambit var tynn suppe som ga Skodvin risikofri fordel etter ni trekk. Hvis sorts høyst orginale utviklingsplan med a5-Ta6-La7-Th6 senere skulle fungere, måtte han i hvert fall ikke legge inn c6 for å tvinge hvit til å spille Dd4 med materiellvinst i diagonalen a1-h8 etterpå. Sort forsøkte senere heltemodig å ofre seg ut av problemene, men Skodvin hadde ingen problemer med å konsolidere kongestillingen med et par offiser ekstra. Dermed svarte den fortsatt drøvtyggende sjakkulven Skodvin på Østenstad og Ekebergs utfordring hva angår toppskårerlisten. Spørsmålet om hvor god dette tidligere vidunderbarnet i all hemmelighet er blitt som voksen, står fortsatt høyst ubesvart etter fem runder i årets Østlandsserie.

Byklum-Aarland startet som en duell i en noe krokete Skotsk, hvor sorts fløyangrep med a5-a4 upedagogisk nok viste seg å gi mer enn hvits forsøk på å spille i sentrum. Etter at hvit svært planløst lot kongen bli stående på e1 for i stedet å virre frem og tilbake mellom d1 og e2 med dronningen, hadde sort da han omsider rokerte i trekk 19 en svært bekvem stilling, med løperpar og tryggest konge. Derfra og inn spilte imidlertid Aarland konsekvent inkonsekvent, noe som ga Byklum den nødvendige hjelp til å bytte ned til et likt sluttspill med tårn og springer mot tårn og løper. Remisen var rimelig nok da den kom i trekk 38, men en spiller med Aarlands forståelse burde funnet noe å spille videre på før det.

Stillingen var fortsatt 1½-1½ etter fire timers spill, men Bergens IV så allikevel ut til å ha matchen under en viss kontroll da. Andreassen-Borchgrevink var nemlig i ferd med å drive ut av syne for SOSS, etter en imponerende oppvisning i tålmodighet fra Borchgrevinlks side. Hvit sto ikke dårligere fra en rolig Engelsk åpning, og syntes takket være sin fianchettoløper på g2 å være nærmest fordel også etter dronningbytte. Mens Andreassen ikke fant noen bedre plan enn å bytte av offiserer spilte imidlertid Borchgrevink konsekvent på å aktivisere de han hadde igjen, og med hjelp av et taktisk c4-brudd lyktes han i Andreassens første tidsnød å nå et klart fordelaktig sluttspill med tårn og løper mot tårn og springer. Siden sort hadde alle de mest aktive offiserene og hvit alle de svakeste bøndene var dette sluttspillet i beste fall svært vanskelig for hvit, og han tapte det overbevisende etter å ha rotet vekk først bonde og så offiser i andre tidsnød.

Sistebordet ble en noe humpete affære. Førland fikk (selvsagt) ingen fordel ut av sin tamme kongeinder i forhånd, men sto formodentlig både klart best og klart dårligst under de taktiske komplikasjoner som ble resultatet av Riska Pedersens forsøk på kongeangrep. Etter et par mystiske trekk av Riska Pedersen, kom hvit ut med to lette for tårn og vinst i sluttspillet. Om vinsten ikke forsvant med en avvikling til et sluttspill med løper og tre mot springer og to like før 40 trekk, ble den imidlertid definitivt usynlig etter en feilaktig løperretrett i trekk 41.

Dermed trengte Bergens IV for å sikre lagseieren bare remis på tredjebord, som ut fra en lukket Spansk variant hadde blitt stående og stange hele veien over i sluttspill med dronning og løper på hver side. Gabrielsen hadde med sin merbonde vært nærmest fordel, og selv om han med to isolerte d-bønder knapt hadde noen vinstsjanser i dronningsluttspillet etter 40 trekk, syntes det umulig å tape. Harestad ga da også opp lagmatchen ved å tilby remis, men da hadde Tøffe-Trond fått for seg at han måtte spille på vinst fordi Riska Pedersen kunne tenkes tape. Noe som får prisen får rundens nest dårligste lagledervurdering. Den dårligste kom noen få trekk senere, da "storebror" hadde oppdaget at Riska Pedersen ville holde remis - og derfor gikk fra et dronningsluttspill med liten fordel og til et bondesluttspill han trodde var remis.

Som påpekt av Harestad var altså ikke bondesluttspillet remis selv om Trond trodde det. Og dermed stjal altså SOSS lagpoeng fra ett topplag til, og er definitivt ute av bunnstriden med mindre de taper mot 1911 i februar. Mens Bergens IV altså gikk på sitt første minusresultat i årets sesong. Hvorvidt det er begynnelsen til slutten på sesongen eller bare et midlertidig tilbakeslag man vil le av under NM-finalen, gjenstår å se.


SK TEMPO - AKADEMISK SK    2½ - 3½ 
FM Torbjørn R. HANSEN 2335   GM Rune DJURHUUS 2483         0 - 1
Lars BREIVIK 2222            Øystein HOLE 2284             0 - 1
Terje ERIKSEN 2202           FM Gustav GUDBRANDSEN 2275    0 - 1
Geir Ivar HENRIKSEN 2215     Trond THORSTENSEN 2232         1/2
Frode LUDVIGSEN 2206         Steinar SIDSELRUD 2145        1 - 0
Vidar TAKSRUD 1904           Hugo ØSTERBERG (2055)         1 - 0
OG HVORFOR DET? Tross gapet på tabellen var dette faktisk en liten nøkkelkamp for begge lagene:
Selv uten Heather Richards var Tempo på de siste bordene en farlig trussel mot et fortsatt reservespekket Akademisk. Det startet dertil dårlig for Akademisk, i og med at Tempo tok ledelsen via et kort og intenst sistebordsoppgjør. Det startet som en tilsynelatende harmløs symmetrisk Engelsk, men akselererte plutselig da Taksrud ofret kvalitet med et tematisk Sd5-offer. Sort tok opp utfordringen på a1, og sjansene syntes omtrent balanserte selv om hvit fikk en gardert fribonde på b7. Sort spilte imidlertid overambisiøst da han gikk inn på a2 for å svelge en bonde, siden det ga hvit de nødvendige tempi til å bringe springeren rundt til a6. I ferd med å få igjen kvaliteten sto hvit uansett til vinst da en synlig umotivert Østerberg bukket ytterligere materiell og ga opp i trekk 22.

Også på fjerdebord kom Akademisk med sort under press: Thorstensens tamme Dronninggambit brakte ham i dag en isolanistilling som var klart fordelaktig fordi sort hadde en dårlig løper innesperret på d7. Avventende spill fra Henriksen ga imidlertid Thorstensen den nødvendige tid til å få løperen rundt til c6, hvoretter sort kunne bytte ned en remis tårn- og dronningsluttspill ingen av spillerne så noen mening i å spille på. Etter tre timers spill kom Tempo i stedet klart i pluss med sort på femtebord, hvor Ludvigsen hadde fått grei utligning i en Siciliansk Najdorf. Hvit feilreagerte allikevel helt da han etter 19 trekk byttet dronning, med ideen å gjennomføre et e5-brudd som bare førte til tap av e5-bonden. Ludvigsen ble i og for seg så glad at han tok bonden på første og verste måte, noe som førte til et dobbelt offiserssluttspill hvor sorts merbonde var halvparten av en dobbetlisolani. Sorts løperpar ga allikevel grunn til langsiktig Akademisk-bekymring for dette sluttspillet.

Det ble igjen de formsterke toppbordene som reddet dagen for eks-studentlaget. På tredjebord føk Gustav i kjent stil ut fra startblokkene med g4 og h4 i løpet av de første åtte trekkene, i en tilsynelatende noe hjemmeprodusert Caro-Kann. Sort sto visstnok greit selv om han måtte sette kongen på d8, men ble raskt stående dårligst da han først lot kongen bli stående der og så lot hvit åpne opp med et skinnoffer på e6. Etter å ha rokert langt økte hvit trykket gjennom å bytte av lette offiserer for å åpne veien for de tunge. Eriksen var fortsatt med til han presset av klokken bukket dronning for tårn i trekk 28, men kongen tatt i betraktning sto han da ovenfor store utfordringer.

På andrebord kom Hole i mellomtiden best ut med sort, i en Caro Kann hvor Breivik etter å ha spilt et Kongeindisk oppsett med d3 og De2, plutselig fikk for seg å spille d4 for å åpne e-linjen. Sort sto åpenbart best da han fikk vinne en bonde på e3 like etter åpningen, men kanskje ikke da han av usikre årsaker umiddelbart ga bonden tilbake. Senere hadde hvit sjanser for et kongeangrep som på et tidspunkt kanskje ga ham fordel, men med begge spillere på vei inn i tidsnød var det sort som avslo remis og gikk ut av en trekkgjentagelse etter 30 trekk. Med best tid holdt Hole best styr på brikkene, og fremtvang dronningbytte for å komme over i et fordelaktig sluttspill med to tårn og løper mot to tårn og springer. Sluttspillet gikk definitivt fra vanskelig til tapt da Breivik fikk for seg å ofre springeren, for selv om sort bare hadde en bonde igjen var det en fri g-bonde som raskt avgjorde i femte spilletime.

Førstebordet ble en dramatisk gjørmebrytingsbatalje, hvor Ringdal Hansen i 3½ time var tilbake i stjernerollen som Rilton-Torbjørn. Djurhuus åpnet med 1.d4 og trekkomkastet via 2.Sf3 og 3.e3 over i en sjelden variant av Dronningindisk, hvor hvit får spilt e5 med angrepssjanser på kongefløyen, mens sort får tematisk motspill på kongefløyen. Djurhuus manøver for å få plassert en springer på g5 og en løper på h7 var elegant nok, men selv om offiserene ble stående der for overskuelig fremtid viste fremdriften i hvits angrep seg å være heller dårlig. Etter å ha ofret kvalitet for to bønder fikk sort derimot opp et voldsomt motangrep mot hvits konge på (ca) a2, som kulminerte med at han like før 30 trekk lot dronningen stå i slag for å få gjennomført a4 med drepende trusler mot hvits konge. Djurhuus overlevde foreløpig ved å la dronningen stå, men viklet seg da i stedet inn i bindinger det egentlig kostet avgjørende materiell å komme ut av. Klokken er imidlertid en viktig brikke, og effektiviteten kan ofte være forskjellen på en GM og en FM: Ringdal Hansen kollapset plutselig taktisk i tidsnøden, og en fortsatt våken Djurhuus benyttet straks sjansen da hans motstander i stedet for å innkassere springeren på d5 tillot den å ta en sort offiser på f6. Utslitt inn til det utslåtte avsluttet Ringdal Hansen i tapt stilling patetisk med å bukke dronningen, idet han besvarte trusselen Ld3 med Db5-a6.

Dermed reddet et vaklende Akademisk begge lagpoengene, selv om Sidselrud kollapset fullstendig ved først å bytte ned til et tapt løpersluttspill og så til et håpløst bondesluttspill. Tempo hadde mer enn nok sjanser til lagpoeng i dag, men hadde igjen marginene mot seg - og tåler ikke så mange hederlige tap til uten nedrykk. Mens Akademisk ikke imponerte spillemessig i dag, men tross mange forfall kom seg gjennom helgen med alle fire lagpoeng i behold - og dermed holder stand over finalestreken.


PORSGRUNN SK - SK AV 1911    4½ - 1½ 
IM Kjetil A LIE 2430         FM Torstein BAE 2312          1 - 0
FM Geir Sune TALLAKSEN 2327  Lars KJØLBERG ((2000))         1/2
Espen LIE 2266               Johan SUNDELL ((1900))        1 - 0
Hans Olav LAHLUM 2244        Tor Arne HAUGE 2181           1 - 0
Magne SAGAFOS 2214           Per Gisle SVENDSEN (1861)      1/2
Bertil SVENDSEN 2135         Harald FURNES (1798)           1/2
OG HVORFOR DET? Hjemmekamp mot 1911 burde være akkurat det Porsgrunn trengte for å rehabilitere seg etter kollapsen mot Bergens IV. En anelse spenning meldte seg da 1911 troppet opp med sitt hittil sterkeste lag, forsterket med den uberegnelige veteranen Tor Arne Hauge på fjerdebord. I andre spilletime så det fortsatt nesten spennende ut, idet både Magne og Espen så ut til å være i problemer med sort. Begynnelsen til slutten på spenningen kom imidlertid uventet på førstebord, en hyperakselerert Sicilianer hvor Bae i stedet for å rokere en eller annen vei svekket begge fløyene slik at han ikke kunne rokere noe sted. Med spill både i c- og f-linjen hadde sort uansett klar fordel, da en synlig sjakkdeprimert Bae i trekk 19 overså et taktisk Se4-slag som kastet materiell en masse.

I mellomtiden fikk også Espen nødvendig hjelp til å overta initiativet i en kronisk uklar angrepsstilling på tredjebord. Tross en egen konge som så svært utsatt ut på c8, avslo han remis og avbrøt en evig sjakk like etter 20 trekk. Stillingen forble svært uklar idet hvit senere fikk slå inn med dronningen på b7 og c6, mens sorts roterte rundt på h3 og h2. Med merbonde og aktive brikker sto sort formodentlig klart best etter 38 trekk, men det var fortsatt en svært usikker stilling da hvit i neste trekk satte dronningen rett i slag. Definitivt avgjort ble matchen dermed på fjerdebord, hvor Hauge etter en unøyaktig trekkrekkefølge kom på bakskiene i en Dronninggambit a la Tartakower. Hvit avslo et etter forholdene nødvendig bondeoffer på c5 for i stedet å spille på kongeangrep, og fikk etter at sort forsøkte å demme opp med f5 tematisk linjeåpning med f3 fulgt av g4. Presset på klokken overså sort i vanskelig stilling et par mer utfordrende muligheter, og gjenfant etter en våken avviklingsmønøver fra hvit seg selv i et helt håpløst bondesluttspill etter 40 trekk.

Andrebord ble ikke uventet en relativt tålmodig Stonewall-duell, hvor hvits fianchetto-oppstilling ga ham behagelig spill. Ting ble plutselig noe mer usikre da Geir Sune bukket kvalitet til en ikke særlig usynlig Sd2-gaffel, men løperparet hans ga omtrent nok spill både før og etter dronningbytte - og dermed putret det i gjensidig tidsnød ut med trekkgjentakelse. Kjølberg imponerer fortsatt stort mot sterke motstandere etter ti års sjakkpause, men det er altså ikke nok til å redde en lekkasje av et 1911-lag i 1.divisjon.

To hederlige halvpoeng kom imidlertid til i sjette spilletime i dag, og dermed ble matchsifrene omtrent som de burde ut fra spillet. Per Gisle Svendsen sto riktig nok mer eller mindre til vinst fra åpningen, etter nok en misforstått Dronninginder fra Magne. Hvit sto formodentlig til vinst både før og etter at han vant kvalitet, men hjalp i tidsnøden Magne med å bygge en sluttspillfestning han senere aldri fant noen nøkkel til. Derimot fikk Bertil imponerende raskt fart på brikkene etter en tam Engelsk åpning, og sto utvilsomt til vinst da han etter først å ha vunnet en bonde på e5, fikk vekslet den inn i offiser for 1-2 bønder uten dronninger på brettet. Rotete tidsnødsspill kompliserte imidlertid vinstføringen, og da Bertil endelig fikk frigjort seg fra de medfølgende bindingene var det bare en hvit bonde igjen. Det hele endte etter 60 trekk opp i et av de få tårn og løper mot tårn og bonde-sluttspill hvor man ikke en gang kan vinne bonden.

Resultatet av denne matchen ga få svar for noen av lagene, men med en klar lagseier tok Porsgrunn selvsagt nødvendige steg tilbake mot tetstriden. Mens 1911 rett og slett spiller for dårlig til å kunne overleve i 1.divisjon.


NORDSTRAND SK - OSLO SS    1½ - 4½ 
Stig TJOMSLAND 2249         GM Leif Erlend JOHANNESSEN 2495  0 - 1
Bror THANKE   2182          IM Leif ØGAARD 2390               1/2
Jan SØRGJERD 2154           FM Kristian D TRYGSTAD 2334      1 - 0
Tor GULBRANDSEN (2026)      Andreas G R MOEN 2239            0 - 1
Lars ECKHARDT (1970)        FM Erling KRISTIANSEN 2285       0 - 1
Ole Jørn GYLDENÅS (1890)    Viggo GUDDAHL 2172               0 - 1
OG HVORFOR DET? Et stadig mer desperat Nordstrand hadde omsider fått med Tjomsland, men siden Christenson da i stedet forsvant ble nettoeffekten snarest en liten svekkelse av laget. OSS hadde bevisst eller ubevisst skjerpet oppmøtet fra SOSS-matchen, og stilte med en GM på førstebord og en IM på andrebord som meget klar favoritt.

Matchen ble da heller aldri riktig spennende, etter at formsterke Moen junior vartet opp med et tidlig helpoeng som sort. Gulbrandsen hadde egentlig kommet greit ut med hvit i Russisk, og kunne i trekk 11 enten utvikle seg rolig eller teste en testamentbonde på b7. I stedet ofret han bonde på e5, med en taktisk plan som viste seg totalt defekt: I stedet for å vinne offiser endte hvit nær opp med å miste kongen, og noen unøyaktige forsvarstrekk senere stoppet hvit klokken fremfor å gi materiell i tonnasjeklassen.

Også sjettebordet gikk til OSS utenfor alt for store protester: Via Benoni trekkomkastet partiet over i en piggsvinstilling som så grei ut for sort alt før Gyldenås overså en plagsom dobbeltrussel mot h3 og c4. Derfra byttet Gyldenås uten protester ned til en nitrist sluttspill med to tårn og løper mot to tårn og springer, hvor sort hadde merbonde og best struktur. En tydelig inspirert Guddahl hadde ingen problemer med den tekniske vinstføringen, og sto uansett til vinst da Gyldenås i tidsnøden bukket en kvalitet.

Å bli kastet inn med sort mot Leif Erlend etter ett halvt år helt uten turneringssjakk er selvsagt en tøff januarsøndag for de fleste av oss, og selv om Tjomsland kom greit nok ut fra en relativt rolig variant i Klassisk Kongeindisk, beholdt hvit et posisjonelt grep om midtspillet. Å skinnofre en springer på e4 var fikst gjort av sort, men viste seg bare å bidra til å styrke hvits initiativ. En fortsatt svært stødig Leif Erlend økte metodisk presset til han kunne plukke med seg sorts viktige bonde på d6, og i Tjomslands tidsnød avgjorde siden hvits frie d-bonde raskt partiet.

Derimot fikk OSS uventede problemer på andrebord, hvor en synlig rusten Øgaard etter egentlig å ha utlignet greit i Caro-Kann, stormet rett inn i en masseavvikling på d4 som ga hvit klar fordel i sluttspillet. Fordelen syntes avgjørende da Øgaard for å være konsekvent i tillegg ga en bonde på b7 med en gang. Derfra og inn spilte han seg imidlertid stort opp, mens Thanke presset av klokken mer og mer mistet tråden mellom trekk 30 og 40. Etter tidskontrollen satt han igjen med tårn, springer og tre mot tårn, løper og to, og med alt for passive offiserer til å kunne ha reelle vinstsjanser: Med matchen avgjort uansett kom remisen per trekkgjentakelse alt etter 45 trekk.

Kristiansen-Eckhardt pågikk langt inn i femte spilletime, men syntes i realiteten avgjort i tredje. Eckhardts Pelikan-lignende Sveshnikov så først ut til å gi ham greit spill, men mens Eckhardt brukte mye tid uten å finne noen plan bygget Kristiansen opp et stadig mer håndfast angrep på kongefløyen. Da sort etter 30 trekk i og med dronningavbytte fjernet faren for å bli matt på kort sikt fjernet han samtidig alle sjanser for poeng på lang sikt, for med bonde over og overlegne offiserer hadde hvit ingen problemer å realisere vinsten. Sorts stilling var oppgivbar før 40 trekk, og etter senere å ha måttet gi en kvalitet i tillegg sto han lodrett til tap da klaffen formelt avgjorde i trekk 52.

Alene igjen på den lite opphissende lagstillingen ½-4½ satt Kristian Trygstad og Jan Sørgjerd. Partiet deres hadde fem timer tidligere startet som en Najdorf-duell, hvor Trygstad som hvit først så ut til å ha et lovende kongefløyangrep på gang. Etter at hvit visstnok hadde oversett en mulighet til å vinne kvalitet, kom det i typisk Siciliansk stil imidlertid ingen ting konkret ut av angrepet hans, hvoretter sort gjennom avbytter gradvis overtok initiativet. Den stillingen med dronning, tårn og ulikefargede løpere som oppsto etter 30 trekk burde være innenfor remisgrensene, men etter å ha fått sin dårlige løper rundt til d4 hadde sort definitivt fått den letteste stillingen å spille. Etter dronningbytte ga hvit plutselig bonde like før første tidskontroll, og siden sorts ekstra b-bonde ble en maktfaktor så han ut til å ha gode vinstsjanser i tårn- og løpersluttspillet. En kavende Trygstad klarte imidlertid å holde seg flytende gjennom femte og sjette spilletime. Han fikk rundt trekk 70-85 nødvendig nødhjelp til å nå et ulikefarget løpersluttspill, som neppe ga noen vinstsjanser da Sørgjerd etter å ha avslått remis vant på tid. Om Kristian aldri før skulle ha savnet meg, har jeg en følelse av at han kanskje gjorde det i dette partiets siste minutter :-). Ingen videre konflikt har imidlertid blitt knyttet til situasjonen verken under eller etter partiet. Og da skal jeg slett ikke bidra til å skape noen nå ved å offentliggjøre mine videre tanker om en situasjon jeg ikke har sett og ikke kjenner alle vesentlige detaljer ved, mellom to sympatiske spillere jeg fra tidligere ikke har noen slags dårlige erfaringer med. (Replikken "Dette er teologi og ikke politikk!" er meg ganske uventet plutselig nærliggende å bruke.....)

Om matchen huskes for noe blir det vel for at OSS-seieren ble omtrent så stor som ventet, og dermed er laget tross gårsdagens feilskjær i rute til å rekke NM-finalen. Mens gode råd virkelig begynner å bli dyre for Nordstrand, som har gjennomført fem matcher uten lagpoeng og nesten uten individuelle poeng.

Og dermed hadde vi etter den femte av ni runder tre korte uker til å gruble over følgende sterkt todelte tabell:

   1.ASKER SK           5    4  1  0    9   19.5
   2.OSLO SS            5    3  2  0    8   21
   3.AKADEMISK SK       5    4  0  1    8   19
-----------------------------------------------------
   4.BERGENS SK IV      5    3  2  0    8   18   
   5.PORSGRUNN SK       5    3  1  1    7   17.5
   6.SOSS               5    1  2  2    4   14.5
   7.STRØMMEN SK        5    2  0  3    4   12.5
   8.SK TEMPO           5    1  0  4    2   13
-----------------------------------------------------
   9.NORDSTRAND SK      5    0  0  5    0   7.5
     SK AV 1911         5    0  0  5    0   7.5
Toppskårerlisten ble det små endringer i toppen av, all den tid Østenstad, Ekeberg, Skodvin og Johannessen alle vant. Kuriøst nok er tre av de første fem og fire av de første åtte på listen nå førstebordsspillere.

GM Berge Østenstad, Asker 90 % 4.5/5 (bord 1 - fargefordeling 2-3)
Carl Fredrik Ekeberg, Asker 90 % 4.5/5 (bord 3-4 - fargefordeling 2-3)
Eilif Skodvin, Bergens 90 % 4.5/5 (bord 4-5 - fargefordeling 2-3)
GM Leif Erlend Johannessen, Oslo 87.5 % 3.5/4 (bord 1 - fargefordeling 3-1)
IM Kjetil A Lie, Porsgrunn 80 % 4.0/5 (bord 1 - fargefordeling 2-3)
Espen Lie, Porsgrunn 80 % 4.0/5 (bord 1 - fargefordeling 2-3)
FM Gustav Gudbrandsen, Akademisk 80 % 4.0/5 (bord 3-4 - fargefordeling 2-3)
GM Rune Djurhuus, Akademisk 80 % 4.0/5 (bord 1 - fargefordeling 3-2)
Vidar Taksrud, Tempo 75 % 3.0/4 (bord 5-6 - fargefordeling 2-2)
Stein Arild Aarland, Bergens 70 % 3.5/5 (bord 2 - fargefordeling 2-3)
Øystein Hole, Akademisk 70 % 3.5/5 (bord 2-3 - fargefordeling 3-2)
Hans Krogh Harestad, SOSS 70 % 3.5/5 (bord 3 - fargefordeling 3-2)
Frode Lillevold, Strømmen 70 % 3.5/5 (bord 4-5 - fargefordeling 3-2)
        
Til Lahlums lagsjakkside
Laget av Eirik T. Gullaksen Antall lesere: Teller