HANS OLAV LAHLUM RAPPORTERER
FRA ØSTLANDSSERIENS 1.DIVISJON 2003-2004

3.runde
Spilt søndag 7. desember 2003

Etter to avventede runder med mange favorittseire i november, ga desemberrunden ikke uventet flere viktige svar både i topp- og bunnstriden. Mens Asker etter haltende spill første helg nok en gang skjerpet seg da motstanderen krevde det, falt Akademisk desto mindre overbeviesende plutselig sammen etter to overbevisende seire: Resultatet ble sjokksifrene 5-1, og dermed er Akademisk allerede nede på et utsatt femteplassposisjon. Desto mer jevnt og spennende ble det i Porsgrunn, hvor OSS tross fem tittelholdere på laget måtte nøye seg med 3-3 etter en dramatisk match. Bergens IV benyttet derimot anledningen til å klatre opp på firedelt førsteplass med en overbevisende utklassing av Strømmen. Et tilnærmet toppet Tempo lot alle sine oppsparte aggresjoner fra første kamphelg gå ut over 1911, mens SOSS noe mer overraskende utklasset Nordstrand. Dermed skiller det allerede fem poeng fra de fire lagene på delt første og til de to på delt siste, idet kun seks runder gjenstår av Østlandsserien 2003-04.

ASKER SK - AKADEMISK SK	5-1
PORSGRUNN SK - OSLO SS	3-3
STRØMMEN SK - BERGENS SK 4	1½ - 4½
SK TEMPO - SK AV 1911	5½ - ½
SOSS - NORDSTRAND SK	5-1

ASKER SK - AKADEMISK SK 5 - 1

GM Berge ØSTENSTAD 2479    GM Rune DJURHUUS 2483       1 - 0 
GM Jonathan TISDALL 2441   Atle GRØNN 2418              1/2
IM Bjarke KRISTENSEN 2375  Øystein HOLE  2284           1/2  
Carl Fredrik EKEBERG 2243  FM Gustav GUDBRANDSEN 2275  1 - 0    
FM Jøran JANSSON 2283      Alf Roger ANDERSEN 2192     1 - 0 
Åsmund HAMMERSTAD 2213     Trond THORSTENSEN 2232      1 - 0

OG HVORFOR DET? Etter tre lagpoeng og vaklende spill første kamphelg, hadde Asker presset på seg til å vinne i dette svært viktige toppoppgjøret. Laget hadde mobilisert deretter, og manglet orginalt nok bare Elseth fra førstesekseren. Med to GM-er og (etter hvert) en IM på plass øverst startet hjemmelaget dagen som favoritter, men siden en klar favoritt ikke lot seg oppspore for noe parti var en spennende match ventet. En liten stund så det da også likt ut, men så startet klokkene. Hjemmelaget fikk en knallstart idet Alf Roger Andersen i en tilsynelatende harmløs Siciliansk fianchettovariant gjorde en posisjonell bukk av en fingerfeil, som lot sort feste et jerngrep om de hvite feltene ved å spille Lf3 før hvit kunne svare med Lg2. Sort sto posisjonelt til vinst senest etter ti trekk, og etter å ha invitert dama med på festen via manøvren Da5-Dh5 hadde han få trekk senere merbonde OG avgjørende kongeangrep.

Den riktignok noe mindre iøynefallende åpningsfadese nummer to var at Gustav Gudbrandsen fikk for seg å spille en svært passiv Gammel-Indisk åpning mot Carl Fredrik Ekeberg, som ellers er kjent for å være på sitt beste når han uforstyrret av taktisk bråk får etablere et posisjonelt press. Som sagt så gjort: Formodentlig uten noen gang å få puls over 70 økte Ekeberg gradvis presset, og Gudbrandsens forsøk på å frigjøre seg med et hyperaktivt d5-brudd, førte bare til at han etter dronningbytte måtte gi bonde OG slippe hvits tårn inn på syvenderaden. Å gi kvalitet var etter senere vær- og føreforhold trolig det beste forsøket, men selv om tok nesten 60 trekk hadde Ekeberg små problemer med å realisere vinsten med to tårn, f-, g- og h-bonde mot tårn, løper, dobbelt f- og h-bonde.

Hammerstad-Thorstensen startet derimot som en relativt posisjonell Slavisk variant. Hvit fikk et lite overtak fra åpningen, men brukte det som den fredsommelige sjel han er bare til å fremtvinge nedrustning. Spillet holdt upåklagelig fart frem til et sluttspill med to tårn og springer mot to tårn og løper, hvor sorts dobbelisolani i f-linjen ikke avskrekket hvit fra å tilby remis - eller sort fra å avslå, siden matchen for Akademisk ville se lite oppmuntrende ut med remis på sjettebord. I stedet kom den altså da til å fortone seg manisk depressiv med tap på sjettebord: Thorstensen undervurderte et giftig bondeoffer helt til han måtte gi tilbake kvalitet, og siden var lagsituasjonen for trygg til at den ellers teknisk slepne Hammerstad ble forstyrret av nerver.

I Tisdall-Grønn startet Tisdall overraskende opp med 1.e4, hvoretter Grønn hevnet seg med å spille 1...e5. Dermed hadde begge spillerne snart fintet hverandre inn i en Spansk avbyttevariant, som ingen av dem om man skal tro klokken hadde noe større kjennskap til. Sort demonstrerte langt den bedre forståelse av stillingen, og styrte raskt inn i et vunnet bondesluttspill etter å ha vunnet bonde. Visstnok gjorde han det litt for snart til å få det enkleste sluttspillet, men det så fortsatt relativt enkelt ut for en spiller av Grønns spillestyrke - til han i ferd med å vinne bonde nummer to plutselig snublet inn i et evigsjakkmønster.

Hole-Kristensen startet ikke helt uventet litt forsinket, men da Bjarke omsider kom utlignet han til gjengjeld raskt med en sjelden og avventende variant i Dronninggambit. Hvits beslutning om å avblåse presset mot sentrum ved å spille c5 var trolig misforstått, og ga etter hvert sort sjanser til kongeangrep. Hvit spilte et høyt spill da han slapp sorts tårn inn på a1 mot å betale bonden på c6 som bompenger, men siden sort senere ikke torde teste ut de kritiske taktiske variantene, kunne hvit gi tilbake bonden for å søke ly i en trekkgjentakelse.

Det første GM-oppgjøret mellom Djurhuus og Østenstad ble ikke uventet en Fransk Winawer, hvor Østenstad nok en gang demonstrerte den tilsynelatende klossete Kf8-varianten sin som spillbar. Mens hvit ikke fant noe gjennombrudd på kongefløyen kom sort noen offisersavbytter senere raskt susende opp c-linjen på dronningfløyen, og så ut til å stå mer eller mindre til vinst da han plukket opp hvits a-bonde like før trekk 30. Hvit fikk kanskje litt mer motspill enn hva han fortjente etterpå, men partiet ble definitivt avgjort da han fikk bytte av dronning og plukke opp bonde nummer to etter 40 trekk. Partiet pågikk til trekk 80, men da spilte formsterke Østenstad med tårn, f- og e-bonde mot tårn i de siste 20.

Hjemmeseier i denne matchen kom ikke som noe stort sjokk, men det gjorde sifrene. Dermed er regjerende seriemester Asker for fullt tilbake i testriden og oppe i full høyde etter to vaklende første skritt, mens Akademisk tross to klare seire første kamphelg er på etterskudd i forhold til de andre topplagene.

PORSGRUNN SK - OSLO SS 3 - 3

IM Kjetil A LIE 2430         GM Leif Erlend JOHANNESSEN 2495  1/2 
FM Geir Sune TALLAKSEN 2327  FM Sverre HEIM 2379             0 - 1 
Espen LIE 2266               IM Leif ØGAARD 2390             1 - 0  
Hans Olav LAHLUM 2244        FM Kristian D TRYGSTAD 2334      1/2  
Magne SAGAFOS 2214           Andreas G R MOEN 2239           1 - 0
Joachim BERG-JENSEN 2180     FM Ole Christian MOEN 2273      0 - 1

OG HVORFOR DET? "Det er ikke alt man skal få vite like lett her i livet". (Sitat: GM Einar Gausel da en IM etter et mislykket forsøk på å finne det ut selv ved brettet, spurte ham om hvordan man skal holde remis med tårn mot tårn, h- og f-bonde!)
Dette har jeg skrevet noe om, men det har jeg gitt til en som heter Atle for at han skal få fylt opp sitt første sjakkblad....
En trolig litt forlenget versjon kommer opp her når sjakkbladet vel er ute!

STRØMMEN SK - BERGENS SK 4 1½ - 4½

Terje JOHANSEN 2260          FM Stig GABRIELSEN   2285     0 - 1
Helsio SOUSA 2096            Stein Arild AARLAND  2265     0 - 1
Carl Peter KIRKEBØ 2199      Trond GABRIELSEN 2254         1 - 0
Ivar CHAVANNES 2187          Eilif SKODVIN   (2133)         1/2
Frode LILLEVOLD 2088         Jone Riska PEDERSEN (2062)    0 - 1
Gunnar EINVIK 2212           Torgeir HOLEN ((1700))        0 - 1

OG HVORFOR DET? Denne matchen ble etter Strømmens fine sesongstart mot Nordstrand, oppfattet som en siste kritisk test på Bergens IVs status som topplag. Strømmen manglet fortsatt Dag Ulvin, men stilte med Ivar Chavannes inne på fjerdebord sitt sterkeste lag til nå i år. Det samme gjorde imidlertid også Bergens IV, med tidligere vidunderbarn og nåværende istapp Jone Riska Pedersen innstallert på femtebord. Bordene så ut til å være dekket for en spennende match, men Strømmen kom aldri inn i matchen etter den sjokkstarten det var da førstebordsspilleren måtte kaste inn noteringsskjemaet etter 17 trekk. Det startet med en tilsynelatende sunn Caro-Kann, hvor hvits løperpar ikke burde gi ham mer enn en normalt hvitfordel. Terje Johansen feilvurderte imidlertid stillingen tilnærmet totalt da han først rokerte langt og så i trekk 12 svelget en c3-bonde merket med dobbelt dødningehode og Falken-symbol. Hvits offiserer rykket ut for å presentere drepende trusler mot den sorte kongen i løpet av tre trekk, og to trekk senere stoppet altså sort klokken i stedet for å stoppe ut sin egen dronning.

Caro-Kann fungerte atskillig bedre på andrebord, hvor Aarland etter å ha skinnofret bonde på c5 fikk bekvem utligning inkludert dronningbytte mot Sousa. Hvit burde fortsatt ikke stå dårligst, men mens Sousa for en gangs skyld spilte for ubesluttsomt sentraliserte Aarland på instruktivt vis alle brikkene før 20 trekk. Da Sousa omsider fikk sitt initiativ på dronningfløyen resulterte det bare i at han ga bonde, for å etablere en fribonde på c6 som falt like etter 30 trekk. Aarland hadde selvsagt ingen problemer med å spille hjem springersluttspillet etterpå, og virker tross mikroskopisk aktivitet være i ferd med å gjenfinne den dynamiske posisjonsspilleren han var på sitt beste. Tross fallet på oppløpssiden mot Bjarke er Aarland klart den "bergenseren" som har imponert meg mest i seriestarten, og det skal bli mer enn spennende å følge hans videre bravader på andrebord over juleferien.

Langt mer overraskende enn 0-2 øverst, var det utvilsomt at Bergens allerede i tredje spilletime kunne godskrives hele poenget på sitt nederlagstippede sjettebord. Selv om sort fikk byttet av to sett lette offiserer, så da også hvit ut til ha det lille initativet som en forsinket avbyttevariant i Fransk tillater. Muligvis presset av lagsituasjonen forsøkte imidlertid Einvik å stresse i gang et kongefløyangrep med f-bonden og springeren, noe som bare resulterte i at springeren måtte trekke seg tilbake mens f-bonden forsvant. Grepet av en stigende panikkstemning fulgte Einvik konsekvent opp med å spille h4 slik at han mistet h-bonden også, og med to bønder over satt en velspillende Holen alt klar med smekken rundt halsen da hvit i trekk 26 ofret en offiser på g6 med ideen å gi opp. Dermed var 0-3 i praksis klart tidlig i fjerde spilletime, og ved inngangen til første tidsnød kunne det se ut til å gå mot et realt gruppeelektrosjokk for Strømmen: 0-6 syntes på et tidspunkt sent i tidsnøden som en reell fare.

I femtebordspircen fikk Lillevold inn et tematisk skinnoffer på e4 som ga ham løperparet, men Riska Pedersen spilte selvsagt fullstendig uaffisert videre - og beholdt et lite hvitinitiativ ut over i midtspillet. Etter et taktisk dronningbytte så hans tårndobling i d-linjen definitivt viktigere ut enn sorts fortsatt perifere løpere på kongefløyen, men da sort fikk byttet av ett sett tårn så det ut som løperparet var i ferd med å komme til sin rett. Hvits orginale brikkekonstellasjon med Td7, Ld8 og Sc7 ga ham imidlertid et kortsiktig initiativ, og da sort spilte for langsomt kunne hvit fremtvinge et løperavbytte. Kontrollen over syvenderaden og en aktiv springer på f6, ga ham deretter enkelt spill mot sorts passive offiserer og svake bønder. Lillevold trimmet brikkene til trekk 51, men kunne latt dem hvile da bonde nummer tre falt i tårnsluttspillet like etter 40 trekk.

Fjerdebordet hadde jeg store forventninger til rent underholdningsmessig, men det ble faktisk i 35 trekk dagens minst interessante parti. Den sjakklige kjøtteteren Eilif Skodvin er hva sortåpninger angår fortsatt på vegetarkost med Mottatt Dronninggambit, og etter at Chavannes i samråd med teorien hadde skinnofret først en bonde og så en offiser på d4, ble det bare avbytter til en ganske lik stilling ut av det. Sort hadde et lite initiativ og avslo remis etter 17 trekk, men det påfølgende tårn- og springersluttspillet så med symmetriske bønder fortsatt svært remisaktig ut. Det ble plutselig litt fart i tidsnøden før 40 trekk, da Skodvin først slapp inn med kongen på dronningfløyen og så vant en bonde der. Chavannes fribonde på f7 var imidlertid så forstyrrende at sort neppe noen gang hadde vinst, og til andre tidskontroll småputret det hele ut med trekkgjentakelse.

Om matchen frem til første tidsnød hadde vært et studie i "Hvordan alt går galt" sett fra hjemmelagets side, fikk de alle oppsparte marginer med seg under tidsnødsduellen på tredjebord. Bedre oppdatert på sjakkforståelse enn på teorivarianter unngikk Bergens lagleder Trond Gabrielsen en Sveshnikov-duell med et piano 3.Lb5 fulgt av 4.Lxc6. Sort burde ikke ha problemer med utligningen etter dette, og hvit lekte da også med en trekkgjentakelse før han lot den gå etter ti trekk. En forhastet f5-fxe4 pågang fra sort ga imidlertid hvit mulighet til å trikse seg over i en fordelaktig isolanistilling, og hvis sorts senere bondeoffer på c4 var forsvarlig krevde det i hvert fall mer aktiv oppfølging enn hva som ble tilfellet her. Slik ting ble fikk hvit konsolidert stillingen med merbonde, og hadde således klar fordel i tårn- og springersluttspillet før tidsnøden braket løs. Selv om hvit trolig ga vekk litt av fordelen underveis der, sto han fortsatt klart best før han i trekk 40 presterte å bukke tre bønder på ett trekk. Effektive Kirkebø grafset umiddelbart til seg alle tre, og selv om det kanskje ikke var nødvendig å holde på til 70 trekk hadde han senere kontroll over resultatet.

Dermed var vel egentlig 1½-4½ i overkant hva angår uttelling for Strømmen i denne matchen. Laget led også et tilbakeslag utenfor brettet da den mangeårige støttespiller og regjerende klubbmester Dag Ulvin, få dager senere feiret nyttår ved å melde seg ut av klubben. Firepoengsseieren mot Nordstrand tatt i betraktning, kan romerrikingene allikevel si seg fornøyd med de tre første seriekampene sett under ett. Hva angår Bergens IV kan "storebror" være meget fornøyd med deres første kamper i Østlandsseriens 1.divisjon - selv om han i karakteristisk stil er mer opptatt av å fortelle om partiene han og laget forøvrig i tillegg hadde fortjent å vinne....

SK TEMPO - SK AV 1911 5½ - ½

FM Torbjørn R. HANSEN 2335   FM Torstein BAE 2312       1 - 0
Lars BREIVIK  2222           Johan SUNDELL (1900?)      1 - 0
WIM Heather RICHARDS 2236    Raoul ABRAHAMSSON (1942)   1 - 0
Terje ERIKSEN 2202           Per Gisle SVENDSEN (1851)   1/2
Geir Ivar HENRIKSEN 2215     Harald FURNES (1807)       1 - 0
Vidar TAKSRUD 1904           Chris LÜTKEN   (1749)      1 - 0

OG HVORFOR DET? Et fortsatt nesten toppet Tempolag var meget klar favoritt mot 1911 uten David og Kjølberg, tross 1911s gode forsøk mot Asker forrige runde. Med første parti avgjort i tidsnøden til 40 trekk og tre partier på over 55 trekk ble matchen lang, men at Tempo ville vinne den relativt klart var hele tiden en gitt forutsetning. 1911s unge innbytter Chris Lütken kom først greit med sin Leningradvariant i Hollandsk, og hadde balanserte sjanser i en låst stilling så sent som etter 20 trekk. Like etter bukket han imidlertid sin nøkkelbonde på e4 til en taktisk liten finesse, og siden var det spill mot en åttenderad: Presset av klokken falt Lütkens stilling helt fra hverandre, og en inspirert Taksrud kunne bare løpe rundt med håven for å samle inn avgjørende materiell. Bae-Ringdal Hansen var det på papiret eneste åpne partiet, og ble da også jevnspilt i tre timer: Baes løperpar så frem til 25 trekk snarest ut til å gi ham en fordel i en relativt rolig og lukket Løperspillstilling. I de neste trekkene kollapset imidlertid Bae fullstendig, og tillot en langt mer målbevisst Ringdal Hansen først å doble tårnene i c-linjen og deretter via c2 å starte et direkte angrep mot hvits konge. Baes tidligere forsøk på et kongefløyangrep ble nå avslørt som en fatal svekkelse, og en fortsatt halvslumrende Bae vaklet inn i bindinger som kostet tungt materiell like før 40 trekk.

0-3 kom på kamprapporten tidlig i femte spilletime: Også på tredjebord gikk det nemlig bratt utenfor med 1911 etter en rimelig balansert åpning. Den var en ganske lukket Bogo-Inder, som utvilsomt passet Miss Richards bedre enn Herr Abrahamsson. Abrahamsson standardplan om en bondestorm på kongefløyen var denne gangen en rimelig tolkning av stillingstypen, men han overdrev definitivt da han påførte seg selv en dobbel isolani i b-linjen uten å ha noen klar vei fremover på kongefløyen. Richards startet straks beskytningen av den forreste isolanien, og da den falt alt etter 30 trekk fulgt hvits e4-bonde med som hurtigsvarpremie. Det påfølgende sluttspillet med to tårn og en springer på hver side var med to bønder og ett angrep for lite håpløst for hvit, som imidlertid klarte å få til en kreativ avslutning ved å matte sin egen konge på h5. 1911s halvtrøst kom etter fem timer, men var når sant skal sies av det svært heldige slaget - selv om Svendsen også kunne påberope seg et misbrukt straffespark. Det hele startet som en Leningrad-hollender hvor hvit fikk opp et sterkt brikkepress på dronningfløyen, og vedlikeholdt det ut over i midtspillet. Etter 30 trekk var hvit på full fart inn c-linjen og sto utvilsomt posisjonelt til vinst på brettet, men dessverre for Tempo var han i fare for å tape på klokken. Dette ga seg utslag i at hvit brukte c-linjen til å bukke ca en dronning for ett tårn, men i stedet fikk to tårn for samme pris fordi sort spilte feil tårn til c8. Sort fikk med seg en a-bonde i vekslegebyr, men etter å ha måttet levere tilbake den tilbake lette han med dronning og løper mot to tårn og løper egentlig bare etter en evig sjakk. Som han egentlig ikke fant fordi den ikke fantes, men etter dagens andre tidsnød var Eriksen skjelven nok til å bli med på å late som - i en stilling hvor hans angrepsspill og fribonden på sjetteraden ellers hadde avgjort i få trekk.

Om 1911 var heldige på fjerdebord, kunne de påberope seg dårlig uttelling på andrebord: Sundell kom riktig nok igjen klart dårligst ut med sitt Nimzowich-forsvar, og etter 15 trekk ga hvits løperpar og initiativ ham tilsynelatende en behagelig fordel. Mens Breivik ikke fant noen god plan i resten av midtspillet spadde imidlertid Sundell opp stadig mer motspill, til han etter 40 trekk befant seg i et tårn og springersluttspill hvor hvits fribonde på b6 så omtrent akkurat like sterk og svak ut som som sorts fribonde på c4. En unøyaktig avvikling senere fikk imidlertid hvit med seg en ekstra bonde da fribøndene ble byttet av, og om Sundell trodde at man i Norge tar remis på tårnsluttspill med tre mot to bønder bare fordi motstanderen kontrollerer syvenderaden og har mest aktiv konge, tok han skammelig feil: Mens sort overså alt som fantes av gode forsvarsplaner frigjorde Breivik målbevisst brikkene sine fra andreraden, og avgjorde definitivt partiet da han skaffet seg en bonde til og to sammenhengende fribønder etter 70 trekk.

Også femtebordet ble en lang dags ferd mot natt, hvor 1911 hadde en lommelykt innen innen rekkevidde flere ganger. Henriksens' seier må allikevel kalles fortjent: Sort fikk angrepsfordel etter å ha fått gjennomføre e4 i Benoni, og fikk klar fordel senest da hvit svekket kongestillingen sin like etter 20 trekk. Sort plukket med seg en bonde før tidskontrollen, men måtte bytte av så mange offiserer at sjansene for et direkte mattangrep forsvant. Dermed ble partiet avgjort i et seigt offisersluttspill hvor sorts merbonde var del av en kongefløymajoritet, men hvor hvit med henvisning til redusert materiell kunne håpe på remis. Det avsluttende springersluttspillet med tre mot to bønder var nok allikevel svært vanskelig for hvit, og gikk definitivt tapt da sort fikk inn et taktisk brudd på kongefløyen tidlig i sjette spilletime.

5½-½ får kalles uttelling i overkant for Tempo, men matchen bekreftet likevel forventningen om Tempo som det sterkeste og 1911 som det svakeste av de fem nedrykkskandidatene.

SOSS - NORDSTRAND SK 5 - 1

FM Bjarte LEER-SALVESEN 2341  Flemming CHRISTENSON 2303    1/2
Bjørnar BYKLUM 2228           Bjørn-Erik GLENNE 2220      1 - 0
Hans KROGH HARESTAD 2262      Bror THANKE  2182           1 - 0
Anders FORBERG 2142           Tor GULBRANDSEN (2009)      1 - 0
Pål ANDREASSEN (1930)         Lars ECKHARDT (1961)        1 - 0
Raymond VAGLE (1805)          Ole Jørn GYLDENÅS (1908)     1/2

OG HVORFOR DET? Denne matchens betydning kunne knapt overvurderes for noen av lagene, etter at begge gikk på dobbeltap første kamphelg. SOSS hadde tvunget Forberg til å ta en Oslotur, men manglet fortsatt Justnes, Sødtholdt og Per Oskar Andersen. Nordstrand hadde fått med en noe motvillig Bjørn-Erik Glenne, men manglet fortsatt Stig Tjomsland - og nå i tillegg Jan Sørgjerd. Dermed var matchen rimelig åpen fra start, og det forble den faktisk til langt ut i fjerde spilletime. Førstebordsoppgjøret mellom to desillusjonerte IM-kandidater med 0/2, startet avventende og sluttet tidlig: Hvit fikk et lite initiativ ut av en lite ambisiøs Anti-Meransk variant, men en forberedt sortspiller hadde ingen større problemer med å holde balansen. Etter å ha byttet av tre sett lette offiserer på udramatisk vis tilbød sort remis da han i trekk 19 gjennomførte det tematiske c5-bruddet. Hvit avslo da, men hans forpost på d6 ga ikke noe mer enn videre avbytter ned til et lite spennende bondesluttspill, som stridsøken ble begravet under etter 31 trekk. Da var det i praksis klart at SOSS ville ta ledelsen på fjerdebord, hvor Gulbrandsen etter å ha fått byttet av hvitfeltsløperne egentlig hadde kommet greit ut med en avbyttevariant i Dronninggambit. Han feilvurderte imidlertid fatalt stillingen ved å gi seg inn på en hxg5 hxg5-variant, som i løpet av to trekk lot hvit vinne tilbake offiseren med klar angrepsfordel. Sort kom seg unna en direkte henrettelse i h-linjen ved å rokere langt, men en inspirert Forberg intensiverte trykket mot sorts konge med et taktisk Sb5-slag - som forvirret Gulbrandsen nok til at han bukket en offiser etter 20 trekk og gikk matt på åttenderaden før 30. Det var eneste parti avgjort før tidsnøden til 40 trekk, men ut over i fjerde spilletime ble det stadig tydeligere hvilken vei vinden blåste - og gradvis økte den til orkan i kastene.

Thanke-Harestad startet relativt lovende for hvit, som en Fransk Winawer hvor hvits løperpar og sentrumsfordel burde være verdt noe etter at sort tidlig lukket av dronningfløyen med c4. I ikke utypisk Fransk stil forsøkte deretter begge spillerne samtidig å starte et kongeangrep på kongefløyen. Hvit ble for ivrig etter å komme først, noe sort utnyttet med et taktisk Lxc2-innslag som tillot ham å plassere den "dårlige" hvitsløperen aktivt på e4 i trekk 24. Hvit ga senere en bonde til uten riktig å få fart på kongeangrepet sitt, men med hvits konge friskt joggende rundt h4 og g5 (!?) var det fortsatt høyspenning i stillingen til hvit på ganske uforklarlig vis bukket tårn på a7 i trekk 36. Byklum-Glenne startet som en symmetrisk og tilsynelatende ganske lik avbyttevariant i Caro-Kann. Bjørn-Erik både så og hørtes imidlertid lite inspirert ut, og ble så fornærmet at hans straks bukket sin viktige d5-bonde da remistilbudet i trekk 12 ble avslått. Kompensasjon sort fikk var lite sprudlende fra start og tørket senere raskt ut. Med en ekstra fribonde mellom to bondeøyer, burde hvit ha alle vinstsjanser i det tårn- og springersluttspillet som fulgte. Bjørn-Erik fortsatte uansett svært så samarbeidsvillig med å bytte ned til et enkelt tårnsluttspill som definitivt bare var tapt, og som godt kunne vært oppgitt da bonde nummer to falt like etter 40 trekk. Har Bjørn-Erik først lovet å spille spiller han selvsagt helt ut, det være seg to, tre eller fire bønder under - men det var med et beiskt smil som ikke lovet godt for bydelens parkometervakter, at sort taktfast marsjerte inn i en matt etter 58 trekk. At Bjørn-Erik uselvisk hadde stilt opp for laget selv om han egentlig var sykemeldt, ble bekreftet i ettertid ved at samtlige spillere på SOSS-laget utviklet lignende symptomer i løpet av få dager - i så måte slo altså Bjørn-Erik alene ut SOSS med sifrene 6-1.

Vagle-Gyldenås var trolig ikke noe velspilt parti, men underholdningsverdien var upåklagelig. Hvit startet opp svært rolig med 2.b3 mot Fransk, men fortsatt desto villere med lang rokade fulgt av g4-g5 før ti trekk. Fordi sort forgrep seg på g5-bonden kunne hvit etter 12 trekk slå inn på g7 med klar fordel, men av ukjente årsaker bestemte han seg for i stedet å la sort konsolidere stillingen med merbonde. I en generelt svaiende stilling med ulike rokaderetninger burde sort senere ha fordelen, men hvit spilte på aktivt motspill og fikk inn et kritisk d5-brudd i trekk 24. Sort reagerte med å tvinge seg selv til å gi en offiser for to bønder, og deretter overså hvit flere lovende fortsettelser i tidsnøden. Formodentlig sto hvit til vinst med to tårn, løper og a-bonde mot to tårn, g- og h-bonde etter 39 trekk, men siden han i trekk 40 bukket sin siste bonde hadde ingen verken noe å spille for eller noe å spille på etter tidskontrollen.

Nordstrand så da lagtapet var klart ut til å kunne begrense tapet noe via femtebordet, som hadde svingt frem og tilbake mellom fordel hvit og uklart spill helt siden åpningen (som i parantes bemerket var en av disse strikk-Trompovskyene hvor hvit spiller Lc1 og sort Sh7 i trekk fem.) Hvit så ut til å ha noe på gang da han fikk etablere en forstyrrende bonde på e6, men selv om det var taktisk pent hjalp han bare sort til avbytter ved senere å ofre et tårn på e6. Hvit vant en bonde få trekk etter dronningbyttet i trekk 30, men sort ble til gjengjeld plagsomt aktiv ut over i første tidsnød - og da han fikk igjen bonden tidlig i femte spilletime så tårn- og løpersluttspillet svært remisaktig ut. Eckhardt spilte imidlertid optimistisk videre uten å ense at stillingen rundt ham var blitt 1-4 og at de som ikke alt hadde reist hjem gjerne ville gjøre det, og fikk tross redusert materiell litt å spille på da han i Andreassens andre tidsnød vant en ny bonde. Med tårn, løper og to mot tårn, løper og en var det nok allikevel remis etter 53 trekk - og i trekk 54 kronet Eckhard denne ulykkens dag for Nordstrand med å bukke tårnet.

Kort sagt: SOSS vant ufortjent mye, men forøvrig fortjent nok - og tok to syvmilssteg bort fra nedrykksstriden. Mens Nordstrand fortsatt sliter både med oppmøte og spill, og over nyttår virkelig skal få testet hva de er gode for i motbakke.

Og dermed tok vi juleferie med følgende tabell etter den tredje av ni runder:

   1.OSLO SS            3    2  1  0    5   13.5
   2.ASKER SK           3    2  1  0    5   11.5
   3.BERGENS SK IV      3    2  1  0    5   11
-----------------------------------------------------
   4.PORSGRUNN SK       3    2  1  0    5   10
   5.AKADEMISK SK       3    2  0  1    4   10.5
   6.SK TEMPO           3    1  0  2    2    8.5
     SOSS               3    1  0  2    2    8.5              
   8.STRØMMEN SK        3    1  0  2    2    6.5
-----------------------------------------------------
   9.NORDSTRAND SK      3    0  0  3    0    5
  10.SK AV 1911         3    0  0  3    0    4

Til Lahlums lagsjakkside

Laget av Eirik T. Gullaksen

Antall lesere: Teller

HANS OLAV LAHLUM RAPPORTERER FRA ØSTLANDSSERIENS 1.DIVISJON 2003-2004

HANS OLAV LAHLUM RAPPORTERER
FRA ØSTLANDSSERIENS 1.DIVISJON 2003-2004