| |
Spilt søndag 10. februar 2002
|
7.runde produserte nye klare seire for OSS, Akademisk I og Asker, men ikke uten individuelle
tilbakeslag for topplagenes toppskårere: Mot normalt var det Djurhuus som avga poeng for Akademisk I, og Ekeberg og
Diesen for Asker. Tempo viste at de er klart bedre enn de andre lagene på nedre del med en klar seier mot Follo, som
sliter konstant med spill og/eller oppmøte; kommer Solem & Co over nedrykksstreken etter niende runde, er det faktisk
første gang denne sesongen! Dagens overraskelse var også dagens viktigste kamp i forhold til finalebillettene - så over
til Oslo øst:
| |
|
NORDSTRAND SK - PORSGRUNN SK 4 - 2
Stig TJOMSLAND (2279) Kjetil A. LIE (2395) 0 - 1
Flemming CHRISTENSON (2213) Geir Sune TALLAKSEN (2218) 0 - 1
Bjørn-Erik GLENNE (2139) Hans Olav LAHLUM (2172) 1 - 0
Bror THANKE (2011) Espen LIE (2149) 1 - 0
Lars ECKHARDT (1955) Bertil SVENDSEN (2048) 1 - 0
Tor GULBRANDSEN (1990) Silje BJERKE (1970) 1 - 0
|  |
Tapte jeg?!
Og Silje?
Og laget??
Mot Nordstrand!?! |
OG HVORFOR DET?
Lagoppstillingene var som de bruker å være for begge lagene denne sesongen, men bak sine vennlige smil var alle
tilstedeværende tydelig preget av stundens alvor på Lambertseter gård - hvor et imponerende antall lag fra lavere
divisjoner bokstavelig talt bidro til å øke presset mot begge lag. Porsgrunnspillerne satt demonstrativt klare med en
bunke teoribøker utenfor spillelokalet klokken 11.30, mens Nordstrands lagleder først fikk fullført folketellingen sin
klokken 12.05.. Da var resten av spillerne midt inne i en engasjert debatt over temaet "elektroniske klokker". Stokk
konservative Porsgrunn fikk med henvisning til en medfødt defekt hos de elektroniske klokkene gjennomslag for å spille
med tårnur; dessverre skulle det vise seg at Nordstrands gavmildhet for dagen var oppbrukt med det.
Vi sto en stakkars stund likt på brettene, men så ble altså klokkene startet - og dermed var problemene i gang over alt.
På mine tidligere 80 seriematcher for Porsgrunn kan jeg ikke huske en hvor alt som kunne gikk så til de grader galt i
åpningene. Kjetil får vi holde utenfor dette: Han fikk et sunt initiativ ut av åpningen, tok rolig en bonde da Tjomsland
tilbød den, og fastholdt merkelig lenge fordelen uten å la seg affisere av alle katastrofene rundt seg. De var så mange
at Lambertseter Gård nær ble erklært for katastrofeområde: 1) Geir Sune fikk tilsynelatende ingen problemer med en av
Flemmings langsommere hvitoppstillinger de første ti trekkene. Før det var spilt ti trekk til var imidlertid sentrum i
full oppløsning, og hvits løperpar pekte så truende mot sorts konge at vi mer eller mindre avskrev GS som tap på poengkrav.
2) Undertegnede møtte litt overraskende en Mottatt Dronninggambit med tidlig dronningbytte, og overså sjokkerende sløvt et
kritisk e5-brudd som kunne gitt klar fordel før 10 trekk. Når jeg overså det, ble det stadig klarere at hvits løperpar
ikke kompenserte for sorts bedre bondestruktur. 3) Espen møtte som ventet Skotsk, men dessverre en helt annen Skotsk enn
vi hadde ventet - og ble straffet for sine manglende teorikunnskaper. Thanke hadde et sterkt initiativ på brettet etter
12 trekk, og det er altså ikke noe godt tegn når man ligger tre kvarter etter den mannen på klokken. 4) Bertil spilte
først tamt og uambisiøst mot Eckhardts Stonewall, og overså deretter et Lxh2+-innslag som ga sort drepende angrep. Bedre
lykke neste gang. 5) Silje hadde trolig lagets beste forberedelse, men ble tilsynelatende helt satt ut da Gulbrandsen for
første gang i sitt liv spilte Tarrasch mot Fransk. Ideen hans var visstnok bare å spille på remis, men vi må vel vise
forståelse for at det ble for fristende å spille på vinst, når Silje sporet av på en uvanlig trekkrekkefølge og snublet
inn i et klart dårligere sluttspill før 10 trekk.
0-1 kom tidlig i tredje spilletime: Bertil kom seg unna den umiddelbare matten ved å ofre tilbake offiser, men en oppgiret
Eckhardt fullførte sikkert angrepet i løpet av fem trekk. Silje dro seg selv opp etter håret og så ut til å nærme seg
utligning etter 15-20 trekk, men fikk aldri helt ut de gjenværende brikkene. Etter et mislykket forsøk på bondestorm på
kongefløyen, var Siljes forsøk på å aktivisere kongen kanskje beste forsøk i et ellers kronisk passivt tårn-og-springer
sluttspill. Resultatet ble allikevel bare at hun måtte gi bonde for å få kongen tilbake i sikkerhet, og da Silje omsider
fikk ut sine to offiserer mistet hun like før 40 trekk straks en av dem.
Dermed svært 0-2 ubeleilig på våre antatt sterkeste bord - og fortsatt stumt mørke før tidsnødene. Det var i og for seg
tegn til bedring og ingen åpenbare tap lenger på bord 2-4, og samtlige seks spillere der begynte å få tidsnød. Kjetil var
imidlertid fortsatt vår eneste spiller med fordel, og den var selv om merbonden var blitt en fribonde, mindre klar enn på
lenge i et sluttspill med dronning og løper mot dronning og springer.
1-2 kom uventet og kjærkomment på andrebord, hvor vår tapre venn GS sørget for dagens riverdance-oppvisning. Kvaliteten på
partiet står seg neppe for en uavhengig granskning, men når vår mann først hadde blitt stående til stryk minus, imponerte
han med å kjempe hardt ved hvert gatehjørne - og ved å holde pusten inne og ansiktsfargen på mens Flemming tenkte en halv
time uten å oppdage en direkte vinst. Frustrert over ikke å ha funnet noen vinst ved brettet løp Flemming visstnok rett
hjem for å sjekke med Fritz, bare for å bli enda mer deprimert over hvor mange vinster den fant. Uansett: GS kom seg raskt
etter dronningbytte, og sørget instruktivt for at Flemming fikk stadig mindre kompensasjon for en ofret bonde. Etter en
grov overseelse av Flemming like før klaffen(e) falt, avduket det seg et offisersluttspill hvor sort hadde bonde over,
og hvor hvits springer dessuten ble fanget på a8 i løpet av få trekk.
Kjetil spilte etter fire timer fortsatt på vinst med merbonde i offisersluttspill, hvor fribonden hans burde være
avgjørende. Det skulle imidlertid svært god fantasi eller svært dårlig kalkulator til for å regne seg frem til et poeng
til. Undertegnede gjorde i ellers krympende stilling trolig rett da jeg i gjensidig tidsnød ofret bonde for å få aktivisert
offiserene, men landet etter å ha oversett hvordan jeg skulle aktivisere offiserene i et offisersluttspill med løper og
to mot springer og tre bønder. Det var lov å håpe på remis der, men definitivt mest realistisk å budsjettere med tap -
og selv om ingen forsto helt hva Thanke hadde drevet på med de siste 20 trekkene, skulle han med tryggest konge og
farligst fribonde fortsatt stå til vinst med dronning og tårn på hver side.
Kjetil utlignet omsider til 2-2 etter 55 trekk, men da var matchen for øvrig håpløs. Avslutningen på undertegnedes parti
ble lettere bisarr. Etter at Bjørn-Erik fikst hadde gjort det nødvendig for meg å ofre løper på fribonden, klarte han
verken å huske eller tenke seg til om springer og randbonde mot randbonde var vinst. Derfor torde han ikke tvinge meg til
å ofre løperen på fribonden. Mens jeg i lengre tider satt klar til å gi opp hvis han gikk inn med bonden la Bjørn-Erik ut
på årets omvei for å ta en randbonde på motsatt side av brettet - hvoretter jeg ga opp uten å legge merke til at det var
remis hvis han tok bonden (noe Bjørn-Erik forsikret at han ikke ville gjort uten å se seg godt for, men allikevel....).
Like før 60 trekk ble Espen omsider tvunget til å gi dronning for tårn - og dermed var hele pinen omsider over etter vel
fem timers spill.
Konklusjon? Nordstrand vant svært fortjent en langt mer tøff enn velspilt match, hvor Porsgrunn aldri klarte å ta seg
inn igjen etter en kollektiv black-out i åpningen - senere var vi nærmere 1-5 enn 3-3! Nordstrand er med med for fullt
i kampen om finaleplassene, men må trolig ta lagpoeng mot Akademisk for ikke å bli nummer fire. Regjerende Østlandsmester
og NM-treer Porsgrunn må derimot ha mye hjelp både av seg selv og andre for ikke å bli nummer fem.
Dagens Porsgrunnssitat og kommentar til klar femteplass på tabellen: "Det er MIN feil". Hørt av stadig flere ut over
for- og ettermiddagen - men å påta seg alt ansvar med 6/7 var vel kanskje dagens mest ekstreme...
(&%#@=+`*§ !! - og banne bråke. Men det var faktisk helt fortjent og ingen enkeltspillers feil, og hvis noen skulle
frykte og/eller håpe noe annet kommer "Porsgrunn Penguins" selvsagt alltid fryktelig tilbake...)
SK AV 1911 - AKADEMISK SK I 1 - 5
FM Torstein BAE (2346) GM Rune DJURHUUS (2464) 1 - 0
Eldin DAVID (2031) Atle GRØNN (2317) 0 - 1
Per Gisle SVENDSEN (1847) Gustav GUDBRANDSEN (2274) 0 - 1
Tore GARBERG (1819) Øystein HOLE (2186) 0 - 1
Fred WESTERBY (1764) Trond THORSTENSEN (2070) 0 - 1
Finn MØLLER (1618) Øystein SÆTHER (2064) 0 - 1
OG HVORFOR DET?
Akademisk I fortsatt toppet og 1911 igjen med fire under 1850. Ingen kunne tro at det skulle bli spennende, og det ble
det da heller ikke. Matchen var i praksis avgjort etter to timer og formelt ferdig etter fire, med sifre omtrent dekkende
for spillet: Det var bare lagleder Bae som riktig hang med i tranedansen for 1911 i dag - men han var riktig nok også
dagens danseløve, svært få timer etter at han hadde vært en av nattens seneste ravner.
De tre nederste bordene sikret ganske sorgløst 3-0 på tre timer. Om hedersmannen Finn Møller i tillegg til å være landets
eldste skolesjakkinstruktør nå også er landets eldste 1.divisjonsdebutant skal være usagt, for jeg er for ung til å huske
om han har spilt i 1.divisjon før - sprekt var det uansett å steppe inn i en alder av 76 nå. Det ble ingen stor sjakklig
suksess, selvsagt: Sæther fikk helt upresset utligning, og plukket senere med seg en bonde på b4 uten å gi nevneverdig
kompensasjon. En overseelse fra hvit ga sort dronningbytte og kvalitet like etter 20 trekk, og da ga den gamle gentlemann
seg tidlig. To generasjoner yngre Tore Garberg var etter sin seier på femtebord i går forfremmet til fjerdebord i dag,
men det så ut til å være minst et hakk for høyt mot denne motstanderen: Hole presterte å få fordel med sort i Caro-Kann,
og hvits forsøk på å komplisere ved å gi to lette for tårn og bonde ga ham en posisjonelt tapt stilling før trekk 15.
Mens hvit senere aldri fant noen plan aktiviserte Hole offiserene sine stadig bedre, og etter 25 trekk avgjorde han
definitivt partiet med et taktisk innslag på f3.
Thorstensen fikk også det han måtte trenge av hjelp tidlig i dag: Westerby gikk ut i mørket med en krokete franskvariant
uten å kjenne den godt nok på forhånd, og havnet i brosteinen med løse bønder, spredte offiserer og kongen i sentrum før
15 trekk. Etter å ha fått inn et taktisk innslag på e6 kunne Thorstensen trolig vunnet fortere ved å beholde dronningene,
men han foretrakk den sikreste veien med to merbønder og best offiserer i sluttspillet.
Tredjebordet så heller ikke altfor spennende ut, da Gudbrandsen fikk et tidlig utviklingsforsprang og angrepssjanser
etter å ha påvist et par unøyaktigheter i Svendsens Aljechin. Å gi bonde for å bytte dronning var etter dette kanskje
nødvendig, men nok kompensasjon for bonden ga aldri hvits svekkede bondestruktur. Etter aktivt spill fra begge oppsto
noen taktiske muligheter rundt trekk 18, men konklusjonen fire trekk senere var to lette for tårn og uproblematisk
teknisk vinst for hvit. Svendsen holdt det gående til over 40 trekk, men uten få nødvendig hjelp til å skape spenning.
Toppbordene overlevde altså til fjerde spilletime, men da ble det stadig tydeligere hvilken vei spillet gikk begge steder.
Grønn fikk det han ville ha (og burde ville ha) ut av sin ukrainsk-indiske åpning mot taktikeren David: En tung og lukket
posisjonell stilling, hvor hvit ettersom stadig flere offiserer ble byttet av slet stadig mer for å bevise at han hadde
nok aktivitet til å kompensere for bondesvekkelsene. Sluttspillet med dronning, løper og syv på hver side burde være
posisjonelt tapt for hvit, som hadde både mest utsatt konge og svakest bønder. Plaget av tidsnød i tillegg var David
helt ute av stand til å forsvare stillingen mot en effektiv Grønn, som rakk å plukke med seg fire bønder før tidskontrollen
ble passert.
Førstebordet var vel egentlig det neste partiet som var ventet å bli spennende i dag, men ble det vel egentlig aldri.
Muligvis overrasket over å møte 1.--- e5 testet Djurhuus 2.Lc4, men etter at sort hadde fått løperparet og fullstendig
utlignet i åpningen viste det seg raskt at hvits lange rokade var overoptimistisk. Siden sort uansett var i full gang med
å åpne linjer på dronningfløyen snappet Djurhuus med seg et dødningehode av en bonde på a7. Bae fikk først overveldende
kompensasjon, og så igjen bonden med soleklar fordel. Resten av partiet var spill mot et mål, som trippet urolig rundt
på c1, b1 eller a1. Sort avgjorde i praksis partiet med å trikse seg inn på c2 like før 35 trekk, og formelt på en
avgjørende materiellgevinst like før 40.
Hvordan oppsummerer man noe slikt? Akademisk I hadde som lag betraktet ikke kvalifisert motstand i dag, men imponerer
fortsatt med å vinne mye - og er som første lag fra Østlandet i praksis sikret finaleplass før siste seriehelg. 1911 er
ikke sikret noe som helst før siste seriehelg, men etter nest siste seriehelg virket lagleder Bae for første gang fornøyd
med både egen og lagets innsats: Partiene til 1911 kom til mailboksen min mens jeg selv ennå satt ved brettet....
AKADEMISK SK II - ASKER SK 2 - 4
Steinar SIDSELRUD (2034) GM Jonathan TISDALL (2412) 0 - 1
Anders HØYER BERG (2011) FM Jøran JANSSON (2191) 0 - 1
Alf Roger ANDERSEN (2025) Carl Fredrik EKEBERG (2204) 1 - 0
Benjamin S. NEDBERG (1860) FM Bruce DIESEN (2163) 1 - 0
Hans Arild RUNDE (1836) Magnus CARLSEN (2148) 0 - 1
Fredrik REKKEDAL (1827) Åsmund HAMMERSTAD (2035) 0 - 1
OG HVORFOR DET?
Forsterket med Høyer Berg og Nedberg hadde Akademisk II plutselig et jevnt lag verdt å se opp for, men mot Asker anført
av Tisdall ventet ingen at de skulle ha noen sjanse til lagpoeng - selv om det hjalp litt at Asker nå manglet både
Østenstad, Kristensen og Elseth. Etter en tidlig 2-0-ledelse for gjestene ble det da heller aldri tvil om matchutfallet,
men Akademisk II fikk altså med seg et par individuelle overraskelser - igjen.
Åpningene ga klare hvitfordeler til Tisdall og Carlsen. Mer presist fikk Tisdall i gang et farlig angrep på kongefløyen
da Sidselrud først tok i mot og så ga tilbake en g4-bonde teorien anbefaler at man holder seg unna. Carlsen var i gang
med taktiske smellbongbonger før åtte trekk, og fikk kvalitet og bonde for diffus kompensasjon etter 11. Visstnok er det
teori til 13, men hvis Runde først skal lære seg en så lang teorivariant bør han enten velge en litt tryggere en eller
kunne den litt lenger. Ekeberg så som vanlig ut til å ha en mer moderat fordel, mens Rekkedal-Hammerstad startet som en
krokete dronninggambit med ganske like sjanser.
Mer overraskende så Høyer Berg og Nedberg også ut til å komme klart fordelaktig ut med hvit. Høyer Berg så med sorts konge
på e8 ut til å ha lovende angrepssjanser i den åpne e-linjen, men fant ikke noen direkte måte å utnytte det på. I stedet
endte han opp med å forsøke på å unytte e-linjen ved hjelp av et skinnoffer på d6, som imidlertid viste seg å tape offiser
da Jansson kunne rokere langt med mottrussel. I et desperat forsøk på å rettferdiggjøre det første offisersofferet endte
Høyer Berg opp med å bukke mer materiell, og ga opp før 20 trekk. Like etter var det brikkeopprydding også på førstebord,
hvor Tisdall etter å ha rokert langt avgjorde med et uvanlig voldelig angrep i g-linjen.
3-0 kom på bordet da Carlsen ristet av seg det motspillet Runde først måtte ha hatt, og svært så veslevoksent forenklet
helt ned til et vunnet bondesluttspill etter 30 trekk. De resterende tre partiene ble imidlertid langt mer problematiske
for favorittene, og ga altså to overraskende seire for Akademisk II. Dagens største helt der var klasse 1-spiller Nedberg,
som for fire timer fikk Askers eks-toppskårer Bruce Diesen til å se ut som en klasse 2-spiller. Nedberg ofret en bonde i
trekk to, men fikk med sitt bjeffende løperpar og åpne f-linje strålende kompensasjon for den etter et par unøyaktigheter
av Diesen. Tidlig i midtspillet så Diesen seg tvunget til å gi først bonden han hadde fått og så en til, og selv om hvit
aksepterte dronningbytte beholdt han løperpar og initiativ over i sluttspill. En synlig deprimert Diesen forsøkte å koste
til seg et halvpoeng ved å gi enda en bonde for å komme over i et sluttspill med ulikefargede løpere, men siden Nedberg
hadde to sammenhengende fribønder og den mest aktive kongen hadde han ingen problemer med den tekniske vinstføringen der.
Mer overraskende ut fra spillet var Akademisk IIs seier på tredjebordet. Ekeberg pådro seg riktig nok flere bondesvekkelser
på kongefløyen i åpningen, men så med sine velplasserte offiserer allikevel ut til å ha en klar fordel. Andersens stilling
så tapt ut da han i tillegg valgte å gi to tårn for en dronning, men kom senere stadig nærmere et kongeangrep mot en stadig
mer nølende Ekeberg. Da spillerne fikk gjensidig tidsnød hadde sort den klart mest lettspilte stillingen, og senere suste
turbodronningen hans rundt mellom svake felter og løse offiserer i hvits stilling. Sort vant en offiser etter 40 trekk, og
en kvalitet til fem trekk senere - og da ville ikke en synligere deprimert Ekeberg være med på karusellen lengre.
Siden Diesen og Ekeberg var i ferd med å forsvinne under vann for tredje gang, så matchen nesten spennende ut noen
øyeblikk i tidsnøden. Rekkedal hadde startet dagen i en avbyttevariant i Dronninggambit, og med en noe mystisk
dronningmanøver. Hammerstads løperpar og muligheter for kongeangrep burde siden veie minst like tungt som hvits trykk
på dronningfløyen, men under svært mystiske omstendigheter bukket sort plutselig 1 stk a-bonde (jeg kan ikke tenke meg
annet enn at Hammerstad bukket a-bonden, men kan ikke skjønne hvordan en så oppegående ung mann i så fall kunne bukke
a-bonden på den måten han gjorde.) Som vanlig presset av klokken overså imidlertid Rekkedal hvor svak hans egen d4-bonde
var i ferd med å bli helt til den plutselig ble borte, og siden sto hvit med svakest bønder, mest passive offiserer og
mest redde konge overfor en svært vanskelig forsvarsoppgave. En oppmuntret Hammerstad utnyttet instruktivt
sortfeltsdominansen til å vinne stadig flere bønder ut over i et sluttspill med fire tårn og to ulikefargede løpere,
og etter fem timer hadde han dels en avgjørende fribonde på syvenderaden og dels 3-4 merbønder.
Konklusjon? Askerspillerne imponerer ikke voldsomt som enkeltspillere betraktet, men er så mange og gode at de allikevel
vinner stadig nye lagmatcher - og i og med seier nummer seks er Norgesmestrene godt i rute for NM-finalen. Akademisk II
har motsatt overrasket positivt spillemessig, men er i og med tap nummer seks dårlig i rute for å klare seg. Trøsten for
laget får være at de på individuelle poeng fortsatt holder seg over nedrykksstreken - men neste helg er det lagpoeng eller
nedrykk.
SOSS - OSLO SS 0 - 6
Bjarte LEER-SALVESEN (2299) IM Leif Erlend JOHANNESSEN (2429) 0 - 1
Bjørnar BYKLUM (2148) FM Sverre HEIM (2348) 0 - 1
Per Oskar ANDERSEN (1974) Kristian D. TRYGSTAD (2310) 0 - 1
Pål ANDREASSEN (1898) Andreas G. R. MOEN (2197) 0 - 1
Tor Egil FØRLAND (1822) FM Ragnar HOEN ((2296)) 0 - 1
Bjarne ZACHARIASSEN (1751) FM Ole Christian MOEN (2189) 0 - 1
OG HVORFOR DET?
"Oslo-oppstillingen" til SOSS manglet "bare" Justnes og Forberg, men skulle selvsagt ikke ha mye å diskutere med et
uvanlig sterkt OSS-lag: Hjemmelagets andrebord var lavere ratet enn sjettebordet til OSS - og SOSS på papirets beste
poengsjanse! At det ville bli en klar borteseier ble da også klart tidlig: Leer-Salvesen ble tvunget til å gi tre lette
for dronningen like etter åpningen, og selv om han beholdt noen angrepssjanser ved å gi en kvalitet ekstra burde seieren
der være et spørsmål om tid for en så god tekniker som Leif Erlend. Ingen av SOSS' hvitpartier ga noen åpningsfordel,
mens både Trygstad og Hoen beholdt initiativet. At det endte med 0-6 var allikevel lettere utrolig - SOSS ble ikke knust
i noe parti, og med en gjennomsnittslengde på nesten 55 trekk var dette trolig den lengste matchen i årets Østlandsserie.
Partiet som trakk snittlengden ned var sjettebordet, hvor den noe rufsete sjakkspilleren Ole Christian Moen utlignet i en
noe rufsete Skotsk. Zachariassen angrep på kongefløyen var senere ikke farligere enn at Moen frekt tok med seg bonde på
h3. Hvit var imidlertid ikke uten motspill, og Moen senior lekte seg litt med en trekkgjentakelse et trekk før
Zachariassen i trekk 26 satte en offiser rett i slag. 2-0 kom også med sort og også fra familien Moen, men det drøyde
til over tidsnødene og kom ikke uten bekymringer. I og med et tidlig dronningbytte ga Moen først bondestrukturen på
kongefløyen og så en bonde på f6 for å spille på løperparet, men at han sto best var ikke åpenbart før Andreassen hjalp
til med å ødelegge sin egen bondestruktur for å få byttet et tårn. Senere utspilte Moen junior sin motstander under
gjensidig tidspress: Hvit sto bare klart dårligst da han ga tilbake bonden for å få byttet av den ene løperen til sort,
og måtte siden gi offiser på sorts fribonde i løpet av få trekk.
Etter 40 trekk var status for øvrig som følger: Johannessen hadde fått byttet av noen sett offiserer, og burde ha teknisk
vinst selv om Leer-Salvesens dronning fortsatt var hyperaktiv. Heim hadde overtatt initiativet stadig mer i midtspillet,
siden Byklums bondestorm på kongefløyen ga sort vel så mye angrep som hvit. Sort så ut til å ha en avgjørende tårninvasjon
på gang etter 30 trekk, men Byklum reddet seg unna det verste ved å gi dronningen for tårn og løper. Hvits stilling så
siden litt sprikende ut, men sorts konge begynte også å stå litt utsatt. Trygstad-Andersen var et materielt likt
nesten-sluttspill, som lenge hang på en fribonde på d7. Etter 40 trekk så sort seg tvunget til å gi offiser på den,
hvoretter spørsmålet bare var om hvit hadde igjen nok bønder til å vinne. Femtebordet var en tett batalje som burde
passe den gamle praktiker Hoen godt, men Førland holdt helt inn i sluttspillet med tårn og ulikefargede løpere omtrent
balansen både materielt og posisjonelt.
Ut over i femte spilletime gjorde Trygstad det raskt klart at han ville vinne med sin f-bonde, selv om partiet formelt
strakk ut helt til 68 trekk. På førstebordet presset Johannesens offiserer sorts konge stadig lenger ut på motorveien,
men samtidig måtte han se opp i speilet både for sin egen konge og sorts frittløpende b-bonde. Byklum hadde etter
halv-sløvt spill av Heim fått i gang et reelt kongeangrep med tårn og springer ved å rykke enda lenger frem med
kongefløybøndene, men siden hans egen kongestilling da ble enda bedre ventilert var "evig sjakk for hvit" og "evig sjakk
for sort" de to mest aktuelle tipsene ved inngangen til andre tidsnød. Alltid ambisiøse Byklum var etter omsider å ha
fått opp en mattrussel imidlertid ikke villig til å akseptere noen evig, hvoretter Heim trakk på skuldrene, trakk
dronningen ned i forsvar på kongefløyen, og avgjorde med sin tilsynelatende så ensomme fribonde på dronningfløyen før
65 trekk.
Ved inngangen til sjette spilletime falt avgjørelsen også på femtebord, men også der fikk SOSS definitivt sine sjanser.
Hoen spiller selv som pensjonist med ungdommelig optimisme på vinst, og ofret etter 50 trekk bonde for å få aktive
offiserer og to fremskutte bønder. Han hadde imidlertid bare disse to bøndene igjen, og Førland burde om ikke annet
kunne holde remis ved å ofre løperen på dem. Det så ut til å gå den veien da Førland overlevde tidsnød nummer to også,
men som en etterreaksjon fire trekk senere la han i sin iver etter å ta Hoen nest siste bonde ikke merke til at den siste
da gikk inn - og det gjorde ikke helt tilfeldig Hoen. Etter fem og en halv time gjensto dermed bare førstebordet, og
egentlig knapt nok det: Etter å ha trimmet stort sett hele kongefløyen rundt, lot Leer-Salvesen seg med et stivt smil
matte på h4 med 75.g3....
Konklusjon: SOSS er ikke så underlegne topplagene spillemessig som siffrene tyder på, men tre individuelle på 30 partier
mot topplagene vitner om at uttellingen da er ganske dårlig. På den andre siden hadde de fortsatt bliDe sørlendingene
neppe budsjetter med mye mer enn et individuelt poeng denne helgen, og med alle topplagene unnagjort klamrer de seg
fortsatt til syvendeplassen. OSS hadde utvilsomt budsjettert med veldig mange poeng denne helgen, men 11½/12 er
uansett en imponerende oppladning til den livsviktige Askerkampen i åttende runde.
SK TEMPO - FOLLO SF 4½ - 1½
Torbjørn Ringdal HANSEN (2319) Trond SOLEM (2167) 1 - 0
Jon F. RØRVIK (2049) Hallvard VOLL ÅDNØY (2116) 1 - 0
Terje ERIKSEN (2098) Aleks SEMAKOFF (2073) 1/2
Lars BREIVIK (2013) Carl Peter KIRKEBØ (1992) 1 - 0
Trond M. THORGERSEN (1954) Glenn GAASLAND ((1966)) 0 - 1
Vidar TAKSRUD (1888) Kjell NÆSSVOLD (1882) 1 - 0
OG HVORFOR DET?
Follo hadde mobilisert førstesekseren for å kjempe om lagpoeng her, og ytterligere svekket av Geir Ivar Henriksens fravær
var Tempo da bare svært knepen favoritt. Matchen gikk hele spilletiden ut, og var rik på dramatikk og underholdning.
Riktig spennende ble den imidlertid aldri: Tempo vant to spektakulære angrepspartier tidlig i tredje spilletime, og
Follo kom aldri helt inn i matchen etter den doble kalddusjen.
Førstebordet ble en lettere bisarr opplevelse: Solem testet 4.f3 mot Nimzo-Indisk, men mens han startet sin bondestorm på
kongefløyen fikk Ringdal Hansen fordel ved å slå tilbake i sentrum. Han imponerte med å ofre bonde samtidig som han tillot
dronningbytte i trekk 12, og fikk jackpot-uttelling: En stadig mer desperat Solem sendte kongen sin opp helt til e4,
hvoretter Ringdal Hansen fikst ofret en springer på f6 for å matte kongen på f5 etter bare 20 trekk. Nesten like raskt
utfor gikk det med Follo på sjettebordet, hvor Vidar Taksrud i storslag tryllet frem en lovende angrepsstilling i løpet
av få trekk etter åpningen. Når hvit i trekk 23 fikk inn et kritisk f5-brudd hadde han trolig avgjørende angrep uansett,
men avslutningen var det stil over: Taksrud ofret dronningen på g6 i trekk 26, for å matte sorts konge på h5 fire trekk
senere!
Dagens tammeste og mest saklige parti ble ikke uventet Semakoff-Eriksen, hvor ballen i løpet av fire timer knapt kom
utenfor midtsirkelen. Eriksen fikk upresset utligning i Caro-Kann, og etter avbytte av tre sett lette offiser ga
minoritetsangrepet på dronningfløyen ham til og med et lite initiativ. Det kom imidlertid ikke noe mer enn en
etterhengende bonde på c3 ut av minoritetsangrepet, og siden Semakoff ikke hadde noe problem med å dekke opp den kom
slutten per trekkgjentakelse like før tidskontrollen.
Tross ledelse 2½-½, var ikke lagpoengene til Tempo åpenbare da tidsnødene startet. Gaasland var i ferd
med å plukke opp bonde i et komplisert sluttspill, og etter at Breivik lenge bare hadde hatt merbonde og klar fordel
fikk Kirkebø i tidsnøden plutselig angrepssjanser ved å ofre en bonde til. Rørvik hadde først fått en terrengfordel ut
av sin kjære Engelsk, men feilvurderte både taktisk og strategisk da han etablerte en fribonde på c6 like etter 20 trekk:
Ådnøy overså en sjanse til å vinne offiser, men fortsatt ble bonden på c6 bare svak. Ti trekk senere falt den, hvoretter
Ådnøy spilte noen trekk med en relativt sunn merbonde. Stresset av klokken bukket imidlertid Follos toppskårer først en
bonde og så en til, og med bønder bare på en fløy var hvits springer siden plutselig klart bedre enn sorts løper. Da
klokkene var stilt tilbake hadde Gaasland en ekstra h-bonde som så avgjørende ut, men spørsmålet var allikevel bare
hvor mye Tempo ville vinne: Rørvik hadde gode vinstsjanser med springer og fire mot løper og tre, og Breiviks seier
skulle være et spørsmål om tid etter at en lang og rettlinjeformet taktisk sekvens konkluderte med tårn og to lette
offiserer for dronning.
Alle de tre gjenværende partiene varte langt inn i sjette spilletime, men bekreftet bare at det i hvertfall opp til et
2300-nivå er lettere å spille på vinst enn remis i sluttspill. Gaasland og Rørvik sto trolig teknisk til vinst, og vant
på sine siste bønder etter henholdsvis 65 og 70 trekk Breivik viste igjen god sluttspillteknikk og plukket opp stadig
flere bønder uten å tillate reelt motspill, og brukte 88 trekk bare fordi Kirkebø spilte videre til han var masse
materiell under og matt i et par trekk.
Konklusjon? Follo hadde ingen god helg denne helgen heller, og ligger svært utsatt til før serieavslutningen. Tempo
erklærte seg derimot godt fornøyd med helgen etter å ha hevnet mange års bitre 2½-3½-tap mot Follo,
og samtidig fjernet enhver tvil om 1.divisjonsplassen.
TABELLEN åpenbarte seg deretter i følgende faste form
- orginalt nok med kort rokade mellom Nordstrand og OSS på plass 3-4 som eneste endring av plasseringene:
1.AKADEMISK SK I 7 6 1 0 13 31,5
2.ASKER SK 7 6 0 1 12 28,5
3.OSLO SS 7 4 3 0 11 29
--------------------------------------------------------
4.NORDSTRAND SK 7 5 1 1 11 28,5
--------------------------------------------------------
5.PORSGRUNN SK 7 4 1 2 9 24,5
6.SK TEMPO 7 3 0 4 5 19,5
7.SOSS 7 1 1 5 3 10
8.AKADEMISK SK II 7 1 0 6 2 15
--------------------------------------------------------
9.SK AV 1911 7 1 0 5 2 13,5
10.FOLLO SF 7 0 1 6 1 10
TOPPSKÅRERLISTEN
ble det omsider en større ombygging av denne runden.
"Herlig dag! Bjørn-Erik Glenne vant enda et parti - og Silje Bjerke tapte endelig et!"
var (med litt slingringsmonn for min hukommelse nå og humør da) kommentaren til en feststemt Bjørn-Erik på Lambertseter
gård klokken 17.15. Da ante han enda ikke hva som hadde skjedd vest for Akerselva, hvor både Djurhuus og Diesen
overraskende tapte! Bjørn-Erik er etter svært godt og litt heldig spill dermed eneste spiller på listen med 100 % -
nærmest der følger OSS' Ole Christian Moen på 3/3. Nærmest Bjørn-Erik på listen følger plutselig IM Leif Erlend
Johannessen, men siden Leif Erlend har avsluttet sin seriesesong vil han få for få partier til å komme med på
sluttlisten.
7.runde var også nedover listen en hard dag for toppskårerne: Fem spillere forsvant ut av listen med tap og en med
passivitet i dag, mens bare Heim og Thorstensen kom inn med seier. Tross dagens lagseier har Nordstrand foruten
Bjørn-Erik nå bare Thanke inne på listen. I stedet dominerer påtroppende serievinner Akademisk I stadig mer også her:
Alle klubbens fem første spillere er nå inne - og den sjette er altså Carl Johan Ribbegren, som tok 2/2 før han dro i
landflyktighet. Avslutningsvis kan nevnes at tabellens skarpe todeling nå også demonstreres klart av toppskårerlisten:
Alle de fem topplagene er representert (Porsgrunn riktig nok bare med en spiller, men det passer jo også godt med
tabellposisisjonen...) - og det er ingen av de fem andre!
Kvalitetsordnet etter 1) spilte partier 2) bordrekkefølge og 3) fargefordeling får vi av spillere med minst
66,7% skåre basert på minst 4,7 spilte partier da
- Bjørn-Erik Glenne, Nordstrand, 100 % - 6/6 (bord 2-3, fargefordeling 4-2)
- IM Leif Erlend Johannessen, Oslo SS, 90 % - 4,5/5 (bord 1-2, fargefordeling 3-2)
- Silje Bjerke, Porsgrunn, 86 % - 6/7 (bord 5-6, fargefordeling 3-4)
- GM Rune Djurhuus, Akademisk I, 83 % - 5/6 (bord 1, fargefordeling 3-3)
- Magnus Carlsen, Asker, 83 % - 5/6 (bord 4-6, fargefordeling 2-4)
- FM Bruce Diesen, Asker, 80 % - 4/5 (bord 4-5, fargefordeling 2-3)
- Bror Thanke, Nordstrand, 79 % - 5,5/7 (bord 3-4, fargefordeling 2-5)
- Atle Grønn, Akademisk I, 75 % - 4,5/6 (bord 1-2, fargefordeling 3-3)
- Gustav Gudbrandsen, Akademisk I, 75 % - 4,5/6 (bord 2-3, fargefordeling 3-3)
- Carl Fredrik Ekeberg, Asker, 72 % - 5/7 (bord 3-4, fargefordeling 5-2)
- Øystein Hole, Akademisk I, 72 % - 5/7 (bord 3-4, fargefordeling 5-2)
- FM Sverre Heim, Oslo, 70 % - 3,5/5 (bord 1-3, fargefordeling 1-4)
- Trond Thorstensen, Akademisk I, 67 % - 4/6 (bord 3-5, fargefordeling 2-4)
|
| |