HANS OLAV LAHLUM RAPPORTERER
FRA ØSTLANDSSERIENS 1.DIVISJON 2001-2002

        
6.runde
Spilt lørdag 9. februar 2002
6.runde i Østlandsserien polariserte tabellen ytterligere, gjennom overbevisende storseire for Oslo, Porsgrunn og Akademisk I - selv om uttellingen særlig i tilfellet Akademisk I var mer overbevisende enn spillet. Muligvis ikke helt upåvirket av at poengsummene er høye i toppen, er de ekstremt lave i bunnen: 15 lagpoeng kan bli nødvendig for en finaleplass i år, mens tre kan rekke til fornyet kontrakt. Mens Akademisk II, Tempo og SOSS stamper på stedet hvil åpenbarte et reservespekket og andpustent 1911 seg der plutselig midt i blant dem, og dermed lever et rustflekket Follo farligst av alle. Dagens jevneste og viktigste match var toppoppgjøret i Askerhallen - så med all respekt for serieleder Akademisk starter vi der:    
ASKER SK - NORDSTRAND SK 3½-2½
AKADEMISK SK I - SOSS 5-1
OSLO SS - AKADEMISK SK II5½-½
PORSGRUNN SK - SK TEMPO 4½-1½
FOLLO SF - SK AV 1911 2-4

Partiene (PGN/Tekst) kan hentes her.

ASKER SK - NORDSTRAND SK     3½ - 2½ 
IM Berge ØSTENSTAD    (2412)   Stig TJOMSLAND       (2279)    1 - 0
FM Roar ELSETH        (2294)   Flemming CHRISTENSON (2213)    0 - 1
FM Jøran JANSSON      (2191)   Bjørn-Erik GLENNE    (2139)    0 - 1
Carl Fredrik EKEBERG  (2204)   Bror THANKE          (2011)     1/2   
FM Bruce DIESEN       (2163)   Lars ECKHARDT        (1955)    1 - 0  
Magnus CARLSEN        (2148)   Tor GULBRANDSEN      (1990)    1 - 0
OG HVORFOR DET? Dagens toppoppgjør var selvsagt en fempoengsmatch for begge lags finalesjanser. Nordstrand var med sin vanlige oppstilling klar ratingoutsider på alle seks bord, men selv om Asker med alle over 2100 stilte bredskuldret var ikke toppbordene uten Tisdall, Kristensen og Grotnes avskrekkende kraftige. Gjestene ble da heller ikke synlig underlegne i en tettpustet match, hvor utfallet sto åpent helt til femte spilletime.

Samtlige partier sto ganske åpne fra åpningen, som absolutt ikke var noen suksess for hvit. Østenstad fikk løperpar, utviklingsforsprang og med all sannsynlighet fordel med sort mot nok en tilsynelatende slapp Tjomsland-oppstilling. Til gjengjeld fikk Christenson et fritt tilsendt initiativ mot Elseth; 3.--- Le7 var trolig et klokt valg, siden den varianten ikke var oppfunnet sist Elseth leste teori på Fransk Tarrasch. Glenne-Jansson trekkomkastet via Katalansk inn i en Benonsk fianchetto, hvor hvits d5-bonde ble så svak at han ga både den og en bonde til uten å få noe mer konkret enn et initiativ tilbake. Ekebergs Botvinnik-Engelsk gikk det også et eller annet galt med i dag: Thanke utlignet fullstendig ved hjelp av enkel offisersentralisering, og fikk en fordelaktig isolanistilling med kontroll over d5 etter bare 15 trekk. Eckhardt hoppet opp som en løve med en Staunton-gambit, men landet som trofe på veggen med å gi tilbake bonden for å overlate løperparet og initiativet til sort. Hvis noen hvitspiller hadde fordel måtte det ut fra eliminasjonsmetoden dermed være lille Magnus, men han fikk neppe mye mer enn hva man må ha for en bonde i Fransk.

Utover i midtspillene var trenden grovt forenklet at Asker dominerte de to siste bordene stadig sterkere, men at Nordstrand fikk et stadig bredere overtak på de tre første. Dagens missing link var fjerdebordet, hvor en overraskende uambisiøs Thanke først hjalp hvit med å bli kvitt isolanien for å få en dominerende springer på d5, og så ikke fant springeren på d5 dominerende nok til å spille videre. Første avgjørelse kom på femtebordet, hvor lynet plutselig slo til i trekk 20: I stedet for å flytte en truet springer på g5, ofret Magnus en dronning på a7. Konklusjonen ble i løpet av få trekk to tårn og lett offiser for dronningen, og via et par taktiske finesser til fullførte Magnus sin tekniske demontering tidlig i fjerde spilletime.

Diesen så ut til å kunne spille på angrep, men sa seg fornøyd med å bytte dronninger for å få et behagelig sluttspill med både best bondestruktur og best lett offiser - med fire tårn igjen var vinstføringen allikevel ikke enkel. Dagens første saltomortale kom på tredjebord, hvor Jansson først rotet seg inn i stadig mer påtrengende trusler og så bukket offiser ved å overse en av dem. På andrebord slengte Christenson etter å ha sentralisert alle offiserene sine samtidig på bordet et dronningoffer som så vanntett ut, men som Elseth absolutt burde ha kvalitetstestet. Etter å ha avslått offeret ble sorts initiativ nemlig overveldende i løpet av få trekk, og siden gikk en opplagt Flemming fra klarhet til klarhet - to sunne merbønder i tårnsluttspill ble konklusjonen et skinnoffer på e3 senere.

Diesen brakte ikke overraskende Asker opp på 2½-½ før første tidskontroll. Eckhardt klarte riktig nok å få byttet av sin dårlige løper mot sorts gode springer, men sto da så passivt at det dobbelte tårnsluttspillet ble et håpløst bondesluttspill fortere enn man kan si "tidsnød". Gulvet dirret allikevel under Asker da Tjomsland etter gradvis å ha kjempet seg inn i partiet igjen, i kjent kald stil tok med seg en bonde på a7 i begynnende tidsnød. Både Østenstad og Asker balanserte noen trekk i gjensidig tidsnød på gravens rand, da Østenstads fribonde på d3 virket mindre farlig enn Tjomslands på d7. Nok en gang holdt imidlertid den sjakklige sprellemannen Østenstad hodet best nedkjølt i tidsnøden, og etter 40 trekk hadde partiet igjen skiftet karakter helt: Med de tunge offiserene byttet av kontrollerte sorts konge hvits fribonde på d7, mens den sorte på d3 hjulpet av en dominerende løper ga avgjørende fordel.

Femte spilletime bar preg av opprydding. Elseth påskyndet slutten ved å feilplassere tårnet på h8, slik at Christensons a-bonde fikk fritt leide, mens Glenne kjempet seg opp på 5/5 og laget på 2½-2½ da han med sin ekstra offiser plukket opp begge Janssons merbønder - men Østenstad og d-bonden hans avgjorde elegant parti og match like før andre tidskontroll.

Så da så: Ikke alt for høye stilkarakterer og fortsatt dårlig uttelling på de tre første bordene for Asker, men Norgesmestrene kjører med snøfreser mot en ny finaleplass. Et skuffet Nordstrandlag trenger lagpoeng mot Porsgrunn i morgen for riktig å være med på den kampen; var dette begynnelsen til slutten for årets store overraskelse?


AKADEMISK SK I - SOSS    5 - 1 
GM Rune DJURHUUS       (2464)  Bjarte LEER-SALVESEN  (2299)   1 - 0
Atle GRØNN             (2317)  Per Oskar ANDERSEN    (1974)   1 - 0
Gustav GUDBRANDSEN     (2274)  Pål ANDREASSEN        (1898)   0 - 1
Øystein HOLE           (2186)  Tor Egil FØRLAND      (1822)   1 - 0  
Trond THORSTENSEN      (2070)  Bjarne ZACHARIASSEN   (1751)   1 - 0  
Hugo ØSTERBERG        ((2111)) Rune T. ANDERSEN      (1637)   1 - 0
OG HVORFOR DET? Her sto oddsen for hjemmeseier på tilnærmet lik 1: Serieleder (og seriemorder) Akademisk I stilte toppet med et snitt på opp mot 2250, mens SOSS etter å ha gitt Byklum fotballfri bare hadde en spiller over 2000 og et snitt ned på 1800-tallet. Sifrene var dette tatt i betraktning minst som forventet. Merkelig nok var det da allikevel en match: Akademisk I imponerte bare med uttellingen, og SOSS var for første gang spillemessig inne mot et av topplagene.

Det startet overraskende nervøst for hjemmelaget: Gudbrandsen kom på hæla med sin uberegnelige Fransk, og en opplagt Andreassen hadde et par h7-innslag senere merbonde og vedvarende angrep mot sorts konge på d7. Djurhuus valgte en ambisiøs angrepsoppstilling mot Leer-Salvesens lumske Engelsk og Thorstensen fikk en grei isolanistilling i en Fransk avbyttevariant, men mer enn utligning så det selv med godvilje og favorittstempel lagt til ikke ut som noen av stedene. Med hvit gikk Akademisk for tre tunge og lukkede stillingstyper som muligvis ga tre fordeler, men den gjennomsnittlige størrelsen på dem var i så fall godt under normal EU-standard.

Grønn økte gradvis trykket på Andersens piggsvin-oppstilling, og så ut som en vinner da han straffet et forhastet e5-brudd etter 20 trekk. Per Oskar forsvarte seg imidlertid kreativt per kvalitetsoffer, hvoretter hans aktive løperpar plutselig ga praktiske motsjanser mot Grønns litt luftige konge. På førstebord levde dessuten Djurhuus farligere enn han er vant med etter å ha vunnet bonde og byttet dronning: Leer-Salvesens utviklingsforsprang og initiaitiv fikk stormesteren til å gi tilbake bonden for å få løperparet i spill, men da fyrte hvit i stedet opp brettet med et sjanserikt kvalitetsoffer som ga to sammenhengende fribønder. Matchen levde høyst overraskende ved inngangen til fjerde spilletime - og like etterpå tok SOSS sensasjonelt ledelsen 1-0, da Andreassen tok første sidevei inn i et sluttspill med 3-4 merbønder.

OK jeg bør vel ikke overdrive dramatikken lenger enn nødvendig: Ut over i fjerde og femte spilletime demonstrerte Akademisk stadig tydeligere sin overlegenhet, og da forsvant all tvil om matchseieren som dugg i et solarium. 5-1 var allikevel godt over tarifflønn for denne lørdagsjobbingen. Det brast først og høyest for SOSS på førstebord da Leer-Salvesen bukket vekk et trolig fordelaktig, åpenbart sjanserikt, men sikkert svært følsomt sluttspill i tidsnød. Djurhuus tok offiseren, blokkerte bøndene og var med sedvanlig effektivitet oppe på 1-1 for laget og 5/5 for seg selv i løpet av få minutter og før 40 trekk. Hole overtok også stadig mer av et sluttspill som sort takket være kontrollen over c-linjen, først så ut til å ha fått sin rettmessige del av. Gode remissjanser var det imidlertid helt til trekk 39, da sort plutselig tvang seg selv til å ofre offiser på hvits fribonde.

Grønn så derimot ut til å ha vanskelig for å vinne etter uventet lett å ha ofret tilbake kvaliteten - snarere så han med fortsatt luftig konge ut til å leve farligst noen trekk. Per Oskar hadde for dårlig tid til å finne fordelen hvis det var noen, men hadde mer enn nok tid til å finne en avvikling til et sluttspill med fire mot fire bønder og ulikefargede løpere. Muligvis forvirret av å ha nesten et helt minutt til trekk 40, presterte imidlertid Per Oskar i et anfall av total handlingslammelse å tape på tid. Også på femtebord gikk det bratt utfor brettkanten med SOSS i tidsnøden, etter at Zachariassen overraskende godt hadde holdt den dynamiske balansen til et sluttspill hvor spillerne bare var bevæpnet med tårn, fire bønder og en ulikefarget løper. Ulikefargede løpere er imidlertid en langt dårligere remisgaranti med tårn på brettet, og da Thorstensen først hadde fått et lite initiativ demonterte han instruktivt sin motstander i tidsnøden. Hvits stilling falt oppsiktsvekkende raskt fra hverandre etter at han gjorde en grov feilvurdering ved å tillate et innslag på f2, og siden hadde han bedre grunn enn vanlig til å skjelve.

Etter 40 trekk sto det kort sagt plutselig 4-1, og etter 41 slo Østerberg til med et sjanseskapende springeroffer i et tidligere avlåst og glemt sluttspill på sjettebord. SOSS utskremte på bordet burde utvilsomt ikke tillatt offeret, for selv om det fortsatt står åpent om offeret var godt nok til å vinne ga det tre bønder til hvit og praktiske problemer for sort. Avslutningen kom delvis elegant og delvis tragikomisk, da sort etter å ha hjulpet til med å begrave alle tårnene selv ble stengt inne i gravkammeret på a8, og tross sin meroffiser var den som slapp opp for trekk.

Kort sagt:
  1. En heldig dag på jobben for Akademisk I, men med eller uten høye stilkarakterer vinner de fortsatt partier en masse.
  2. SOSS får ikke stadig færre, så i hvert fall stadig veldig få individuelle poeng.
  3. Det er fortsatt stor forskjell på øvre og nedre halvdel av tabellen i år.
  4. Resultatmessig var 6.runde et pausesignal for både Akademisk I og SOSS.

 OSLO SS - AKADEMISK SK II    5½ - ½ 
IM Leif Erlend JOHANNESSEN (2429)   Steinar SIDSELRUD     (2034)      1/2  
Kristian D TRYGSTAD        (2310)   Alf Roger ANDERSEN    (2025)     1 - 0  
IM Svein JOHANNESSEN       (2246)   Hans Arild RUNDE      (1836)     1 - 0   
Andreas G. R. MOEN         (2197)   Fredrik REKKEDAL      (1827)     1 - 0  
FM Erling KRISTIANSEN      (2135)   Jan Gunnar FREDRIKSEN (1657)     1 - 0  
Martin ØSTTVEIT            (2102)   Kjell Arne BREKKE    (Uratet)    1 - 0
OG HVORFOR DET? Ingen bekymringer var ventet for et "middels" OSS-lag - uten Gausel, Heim eller Øgaard som kakefyll, men ellers som en stødig kransekake med GM-kandidat Leif Erlend øverst og alle over 2100. Akademisk II stilte igjen betydelig avmagret: Alf Roger Andersen var omsider på plass igjen, men uten Høyer Berg og Sontum mønstret bortelaget bare to over 2000 og fire over 1750. OSS var klar over at de burde plusse på sine individuelle poeng betydelig her, og med 3-0 før 30 trekk innskrenket spenningen seg til i hvor stor grad de ville klare det.

Hardest utfor gikk det med femtebordet, hvor teorihateren Jan G. Fredriksen startet sin seriesesong konsekvent med 1.b4 a5 2.b5. Oppstillingen hans for øvrig var litt mer naturlig, men Kristiansen utnyttet da han fikk sjansen straks hvits tempotap til å feilparkere kongen hans på d2. En binding med Da5 og Lb4 rettet mot Sc3 kostet siden offiser i løpet av få trekk, og med dronningene byttet av i tillegg takket bortelagets lagleder for seg etter bare 17 trekk. Den hastig utkalte syvendereserven på sjettebord klarte seg noe bedre fra åpningen, men hans ambisiøse c4-brudd etter 11 trekk avslørte juniornorgesmester Østtveit kjølig som en bondebukk. Noen avbytter senere sto hvit med merbonde og avgjørende fordel i sluttspillet, da sorts ellers kreative offisersoffer bare viste seg å være en kamuflasjefarget offisersbukk.

På tredjebord gikk uberegnelige Runde respektløst ut selv mot Svein, men ga med det bare den gamle mester sjansen til å vise at han fortsatte kan mestre skarpe angrepsstillinger også. Sorts konge sto i og for seg litt luftig både før og etter rokaden i trekk 19 (!?), men hvits levde farlig før den lange rokaden i trekk 17 (!?) og var fortapt etterpå. Etter å ha fått fordel med posisjonelle midler i sentrum gikk Svein over til direkte kongeangrep, som fløy elegant avgårde med tårninnslag på a2 i trekk 17, løperoffer på b2 i trekk 20 og dronningmatt på a1 i trekk 26.

I de øvrige tre partiene var resultatet fortsatt ikke gitt etter tre timer, og OSS' uttelling her var kanskje i overkant til slutt. Moen ble riktig nok tvunget inn i en svært sjanserik isolani-stilling, som resulterte i et ubehagelig press mot sorts kongestilling tidlig i midtspillet. Rekkedal så seg presset til å svekke kongefløyen med f5, og kunne deretter vanskelig unngå et skinnoffer på e6 som innbrakte hvit merbonde. Sort hadde muligvis remissjanser i tårnsluttspillet, men siden hvits merbonde var en fribonde i sentrum var det i beste fall langt frem dit. Moen spilte dessuten naturlig og godt i gjensidig tidsnød, og avgjorde definitivt da han med hjelp av sin aktive konge plukket opp en andre merbonde like etter 40 trekk: 4-0 etter fire timer.

Toppbordene trakk imidlertid ut mer enn noen hadde ventet etter at Leif Erlend fikk klar fordel som sort i Skotsk. Etter at hvit satset på et noe desperat motangrep kunne sort tatt et eller fått to tårn like etter 20 trekk, men under noe diffuse omstendigheter endte det i stedet opp først med angrepsfordel i midtspillet og så med merbonde i sluttspillet for hvit. Trygstad-Andersen startet skuffende som en Botvinnik-Engelsk, men fortsatte gjennom et posisjonelt tåkete landskap hvor Trygstads mer aktive offiserer og bedre bønder burde gi god kompensasjon for en bonde. På overgangen til sluttspillet ga sort tilbake bonden, hvoretter hvit med stadig færre tårn søkte lykken med god springer mot dårlig løper.

Sensasjonen på førstebordet virket nær rundt trekk 55-60, da hvits merbonde var blitt til en farlig fribonde i h-linjen. Sidselrud bukket imidlertid h-bonden til en totrekker da han omsider hadde fått den frem til h6, hvoretter sort plutselig nesten sto best i springersluttspillet. Alt i alt var vel også kanskje remis i det partiet det mest rettferdige. Hva som var rettferdig på andrebord kan sikkert diskuteres, men det lar seg bevise at Trygstad ble stadig bedre belønnet for sin vilje til å vinne utover i femte spilletime. Med sorts konge strandet på a2 burde hvit uansett stå til vinst i et merkelig offisersluttspill, og all tvil forsvant da sort i siste trekk før andre tidskontroll dessuten bukket sin vitale e4-bonde.

Konklusjon? OSS er i ferd med å få opp farten, og suser mot NM-finale uten å ense skrikene fra bunnlagene som forsvinner i stadig større fart under bilen. Akademisk II har stoppet på lagpoeng og krabber svært sakte fremover på individuelle, men det går fortsatt enda saktere med flere av konkurrentene - og hvor gjerne man på Blindern enn hadde ønsket det, var ikke OSS noen potensiell lagpoenggiver.


PORSGRUNN SK - SK TEMPO    4½ - 1½ 
Kjetil A. LIE       (2395)   Torbjørn RINGDAL HANSEN (2319)    1/2      
Geir Sune TALLAKSEN (2218)   Geir Ivar HENRIKSEN     (2146)   1 - 0     
Hans Olav LAHLUM    (2172)   Jon Fredrik RØRVIK      (2049)    1/2      
Espen LIE           (2149)   Terje ERIKSEN           (2098)   1 - 0    
Bertil SVENDSEN     (2048)   Lars BREIVIK            (2013)    1/2     
Silje BJERKE        (1970)   Kjeld CHRISTENSEN       (1812)   1 - 0
OG HVORFOR DET? Smånervøs stemning i sesongens seks kjente ansikter på Brattås barneskole: Tempo var det eneste laget vi tapte mot i fjor, og denne sesongens tabbekvote ble oppbrukt før jul. Tempo har imidlertid mye mindre bruk for lagpoeng i år, og med en lite engasjerende plass midt på tabellen hadde de bevilget sin nye danske forsterkning en hjemmehelg. For øvrig var imidlertid laget tilnærmet toppet, og åpningene antydet en jevn match. Geir Sune fikk riktignok like klar fordel som han bruker å få mot Benoni, men Espen fikk bare en tynn engelsk egg, og Silje aksepterte et tidlig dronningbytte som ikke skal gi sort problemer. Undertegnede fikk verken sorg eller moro ut av Rørviks solide/tamme engelsk, mens Bertil så ut til å stå nest best i en piggete moderne stilling. Vi fikk imidlertid inn taktikken på det bordet, i den forstand at Breivik passerte en time på klokken etter åtte trekk.

Mest spennende var førstebordet, selv om det startet som en tilsynelatende flat kongeindisk avbyttevariant. Ca 20 teoritrekk senere hadde Kjetil best offiserer i sluttspillet, men vi fryktet allikevel at han hadde tapt teoriduellen og sto i fare for å tape partiet til Torbjørns truende d-bonde. Omtrent da begynte imidlertid begge spillerne å bruke all den oppsparte tiden, og dermed var fortsatt ingen konklusjoner klare midt i tredje spilletime.

Ved inngangen til fjerde spilletime begynte Geir-bordet å klarne: Sune fikk 1) en sterk fribonde på d6 for å ha byttet av de riktige offiserene på de riktige feltene, og 2) en bonde og overlegen stilling i vekslegebyr for å ha byttet bort fribonden fra 1) på en fiks måte. Hvorvidt Ivar ble påvirket av at alle Porsgrunnspillerne sluttet å se på partiet skal være usagt, men han ga seg i hvert fall uten videre protester i tårnsluttspillet han ble presenterte for få trekk senere - Sune bruker ikke å gjøre sluttspill med to merbønder spennende (med mindre det er motstanderen som har begge). Også på sjettebord begynte det å se bra ut: Christensen hadde trolig rett til å ofre en bonde for å få aktive offiserer, men ventet så lenge med å ta den igjen at Silje til slutt bare hadde en ekstra fribonde på dronningfløyen. Kjetil var presset på klokken, men så ut til å ha overlevd det verste på brettet da han a) marsjerte taktfast opp med kongen og tok fribonden og b) marsjerte like taktfast tilbake uten å bli matt.

Espen hadde innkassert en merbonde på dronningfløyen uten å utbetale synlig kompensasjon, og selv om Bertil fortsatt sto nest best var vi begynt å bli optimistiske der: Breivik var nemlig i ferd med å utvikle nesten like ekstrem tidsnød som Eriksen. Tredjebordet var omsider i ferd med å bli interessant etter 20 trekk, da taktikk og mottaktikk svømte like under overflaten i et posisjonelt gjørmete farvann, hvor det var uklart hvem som hadde de dårligste bøndene. Rørvik burde fortsatt stå litt bedre på grunn av sin kontroll over c-linjen, men etter å ha makulert to lovende stillinger under tidspress i tidligere episoder av "Østlandsserien 2001-2002", fant han tiden inne til å tilby remis med et minutt igjen per trekk i trekk 24. Tempo sto best på det brettet og Porsgrunn på nesten alle de andre, så det ville vært misforstått sikkerhetspolitikk av en lagkaptein ikke å underskrive den fredsavtalen. Matchen løste seg da også raskt i tidsnødene: Matchseieren ble i praksis klar da Eriksen med få sekunder igjen til 40 trekk bukket tungt materiell etter 30.

Formelt ble lagpoengene sikret nøyaktig på første tidskontroll, men langt fra uten dramatikk. Christensen fikk desidert sterkest tidsnød, men Silje hadde også for dårlig tid til å notere - og helt etter reglene svarte verken hun eller turneringslederen på stadig gjentatte (og stadig høyere) danske spørsmål om hvor mange trekk som var gjort. Silje var trolig kvalifisert for ekstra tid på grunn av forstyrrelse, men Christensen var overveiende sannsynlig bare forvirret, og forstyrret åpenbart seg selv mest. Til slutt forvirret han seg selv så mye at han tapte på tid mens han utførte trekk 40 - og spurte både motstander og turneringsleder om tidskontrollen var passert. Det var den altså da ikke, noe som ble godtatt uten videre protester en grundig rekonstruksjon senere. Med en ekstra fribonde på c6 og de mest aktive offiserene burde Silje da stå til vinst uansett, men det hadde vært igjen en teknisk sluttspilletappe som kunne blitt ganske lang. Uansett: 3½-½ til Porsgrunn - og 6/6 til Super-Silje!

Bertils stilling virket anstrengt da han noen trekk spilte med bonde under. Med bare sekunder igjen på klokken klarte imidlertid ikke Breivik å holde på bonden, og etter 40 trekk virket Bertils tårn og løper bedre enn Breiviks tårn og springer. Breiviks offiserer var imidlertid aktive nok til å bevare maktbalansen, og Bertil avfant seg med det og med en trekkgjentakelse før 50 trekk. Avfinne seg med noen trekkgjentakelse ville definitivt ikke Kjetil, som holdt det gående med tårn, løper og to mot tårn, springer og en helt til 80 trekk - og trolig overså gode vinstsjanser et eller flere steder underveis. Etter 80 trekk var han imidlertid i ferd med å slippe opp for både bønder og tid, og var dessuten ute av stand til å unnslippe Torbjørns plagsomme sjakker. Ros til Kjetil for å spille så lenge det fantes sjanser på brettet - og til Torbjørn for ikke å spille på tiden etterpå.

Konklusjon: Etter forholdene ganske god stemning mellom lagene også i ettertid: Det var tverrpolitisk enighet om at Tempo trengte og fortjente lagpoengene best sist, og at vi gjorde det nå. "Solid" er vel et dekkende alternativ når man vinner alle hvitpartiene og spiller remis i alle sortpartiene, uten å ha stått til tap i noen av dem - selv om heller ikke noen av noteringsskjemaene fortjener innramming i våre sjakklige minnealbum. I og med denne seieren økte avstanden mellom nummer fem og seks på tabellen til fem lagpoeng; over den kløften rekker ingen stige som kan snekres på tre runder. Illustrerende for årets klasseskiller er det allikevel uklart hvem som bør være mest fornøyd med sesongen så langt: Lag nummer fem er Porsgrunn, som med ni lagpoeng fortsatt har langt igjen til en ny finale - nummer seks er Tempo, som med fire lagpoeng neppe trenger flere for å unngå nedrykk.


FOLLO SF - SK AV 1911    2 - 4 
Trond SOLEM          (2167)   FM Torstein BAE     (2346)    0 - 1
Hallvard VOLL ÅDNØY  (2116)   Eldin DAVID         (2031)    1 - 0  
Glenn GAASLAND      ((1966))  Per Gisle SVENDSEN  (1847)    0 - 1
Kjell NÆSSVOLD       (1882)   Harald FURNES       (1762)    0 - 1
Frode HØVA           (1474)   Tore GARBERG        (1819)    0 - 1
Per SONDRESEN        (1687)   Chris LÜTKEN        (1797)    1 - 0
OG HVORFOR DET? Orginalt (og uhøflig) nok lyste begge lagene opp ved synet av motstanderne: Uten Semakoff og Kirkebø regnet Follo seg som fortapt inn til de oppdaget at 1911 manglet Stokstad, Voll, Hauge, Abrahamsson og Furumo (og omvendt). Forfallslisten var altså klart lengst for 1911, men de tåler til gjengjeld forfall noe bedre. Det ble avgjørende i årets (forhåpentligvis) kvalitativt svakeste førstedivisjonskamp, med bare fire mesterspillere på rollelisten. Med alle de tre første bordene avgjort per knall og fall før 30 trekk, var det desto mindre å utsette på underholdningen.

Første mann i vannet fløy over tredjebord: Gaaslands dronninginder med Lb7 fulgt av La6 er muligvis spillbar, men da må man i det aller minste få kongen ut av sentrum før man stormer på med b-bonden. Gaasland tok ikke hintet engang da Svendsen spilte e4 i trekk 12, og kom seg aldri opp igjen etter å ha fått en e5-hammer i hodet i trekk 13. Sjansen til en seier på tredjebord etter fire strake tap på fjerde og femte fikk derimot Svendsen til å lyse opp som et flomlysanlegg, og hans resterende ti trekk overlot lite til fanasien. Gaasland måtte selge materiell i løs vekt uten å få kongen vekk fra skytebanen noe mer av den grunn - hvitt flagg, sort skjema og 1-0 til 1911 etter 23 trekk.

Utligningen kom med rekommandert ekspresspost fra andrebord, hvor unge Ådnøy fortsetter med å ta like poeng som resten av laget til sammen - og med å bevise hvorfor Skandinavisk med 2.--- Dxd5?! er en tvilsom åpning. Sort fikk en passiv stilling en taktiker som David per naturlov må gå amok i. Siden hvit rokerte langt var sorts første forsøk på å gasse opp på dronningfløyen muligvis forsvarbart, men uten bremser og med noen velvillige dytt fra Goliat landet David i løpet av få trekk i et sluttspill med en offiser for lite.

Førstebordet så ut til å ha atskillig lengre holdbarhet, selv om Bae fikk en behagelig terrengfordel ut av et uventet møte med Gammel-Indisk. (Hva man ellers skulle kunne få ut av et ventet eller uventet møte med Gammel-Indisk er i og for seg et godt spørsmål, men siden hvit vanskelig kan unngå å få en risikofri terrengfordel, kan jo den som liker å problematisere like godt spørre seg hvorfor ikke Gammel-Indisk har gått av moten i enda større grad enn tilfellet er. Nå vel:) Dagens Solem-kollaps kom uvanlig nok før han rakk å få opp noen fordelaktig stilling: Bae straffet med konvensjonelle taktiske midler en flygende a-bonde ved å slå inn på c5 og d6 selv, hvoretter en deprimert Solem ga en offiser for kompensasjon av type "ballong" - og ble hardt skutt ned da Bae tok frem granatkasteren igjen like etter 20 trekk.

Dermed 2-1 til 1911, og selv om resten av matchen ble lang viste ledelsen seg denne gangen å være kommet for å bli: 1911 hadde etter tre timers spill fordel på alle de gjenværende bordene. Garberg fikk terrengfordel og et behagelig press mot d6 i Siciliansk, uten at Høva kom i gang med motspill på noen av fløyene. Lütken utlignet uten noen problemer mot Sondresens svært beskjedne kongeinder i forhånd, og selv om det senere ikke kom noe konkret angrep ut av hans mer aktive offiserer, beholdt sort trykket på dronningfløyen helt over i sluttspillet. Furnes f5-Fransk så noe hjemmesnekret ut, men skranglet etter en serie avbytter av gårde i akseptabel fart. Det så riktig nok først ut som hvit sto best i det dobbelte tårnsluttspillet, men det viste seg etter hvert at sort var i stand til å dekke opp a6 og motangripe i b- og c-linjen samtidig.

Garberg fikk merbonde og soleklar fordel etter at Høva hadde gjort et mislykket forsøk på å frigjøre seg per e5-brudd. Å gi kvalitet for to bønder var senere klart sorts beste forsøk, og burde muligvis aldri ha blitt tillatt. Utover i fjerde spilletime ble det imidlertid stadig klarere at hvit var den sterkere spilleren: Mens sort aldri fant noen plan rettet hvit offiserene sine mot kongen, og byttet straks ned til et enkelt vunnet sluttspill med tårn mot springer da sjansen bød seg rundt 40 trekk. På reell stilling 3-1 levde allikevel matchen, siden veteranen Sondresen kom mer og mer til hektene på sjettebord. Etter å ha forsert avbytte av dronningene og et sett løpere, var hvit med sin bedre bondestruktur plutselig nærmest vinstsjanser i løpersluttspillet. En desillusjonert Lütken gikk deretter rett i en merkelig liten felle, noe Sondresen oppmerksomt utnyttet til å gå over i et vunnet bondesluttspill.

På stillingen 3-2 så matchen i noen få minutter spennende ut: Næssvold spilte lojalt på vinst ved å åpne g-linjen, og så ut til å ha noe på gang med hvits h5-bonde like før tidskontrollen. Furnes kjølige forsvarsspill avslørte imidlertid at hvits f4-bonde var vel så svak, og etter å ha slått den og fått inn et kraftfullt d4-brudd hadde han gode vinstsjanser også før Næssvold i tidsnødsdelirium misforsto vekk b-bonden også: Hvits videre "angrep" sto med begge bena trygt plantet i luften, siden sort kunne fremtvinge avbytte av et sett tårn. Siden burde sort med merbonde og to sammenhengende fribønder på kongefløyen stå til vinst, og selv om partiet trakk langt ut i sjette spilletime var tårnsluttspillet trolig alltid vunnet og helt sikkert aldri tapt for Furnes.

Oppsummeringsvis? 1911 vant da de måtte vinne, og kan tross fem tidligere tap da sikre seg fornyet plass i 1.divisjon hvis de slår SOSS i niende runde! Follo er helt nederst igjen etter å ha tapt matchen de ikke måtte tape, og bør ha lagpoeng mot Tempo i morgen for ikke å stå sist i kvikksand-køen før siste kamphelg.


TABELLEN åpenbarte seg deretter i følgende faste form:: 
   1.AKADEMISK SK I     6    5    1    0   11  26,5
   2.ASKER SK           6    5    0    1   10  24,5
   3.NORDSTRAND SK      6    4    1    1    9  24,5
--------------------------------------------------------
   4.OSLO SS            6    3    3    0    9  23
--------------------------------------------------------
   5.PORSGRUNN SK       6    4    1    1    9  22,5
   6.SK TEMPO           6    2    0    4    4  15
   7.SOSS               6    1    1    4    3  10
   8.AKADEMISK SK II    6    1    0    5    2  13
--------------------------------------------------------
   9.SK AV 1911         6    1    0    5    2  12,5    
  10.FOLLO SF           6    0    1    5    1   8,5
TOPPSKÅRERLISTEN ble det ingen endringer hva angår medaljeplassene: Både Silje, Rune og Bjørn-Erik svettet mer og lenger enn vanlig, men alle tre vant til slutt - og dermed fører Silje fortsatt an, nå foran 99 personer av motsatt kjønn. Antallet spillere på 100% økte faktisk denne runden, i og med at Bruce Diesen etter elegant seier nummer fire for Asker har nok partier til å komme inn på listen. OSS er omsider inne på listen med herrene Johannessen & Johannessen, selv om sistnevnte med dagens humpete remisparti mer snublet enn stormet inn. Tross lagtapet i dag har Nordstrand med Tjomsland, Christenson, Glenne og Thanke fire av sine fem første inne på toppskårerlisten, og den femte er fortsatt Sørgjerd med 2/2. Akademisk I seiler imidlertid opp som en het utfordrer også i den lagkonkurransen: Djurhuus, Grønn, Gudbrandsen og Hole er alle inne etter dagens storseier, og i tillegg har Ribbegren 2/2 og Thorstensen 3/5 - med lettest kampprogram igjen burde serielederen dessuten ha potensiale til ytterligere forbedringer. Tabelljumbo Follo sniker seg inn på listen takket være en ny seier av andrebordsspiller Ådnøy, og dermed er bare Tempo, SOSS og 1911 uten representasjon her.

Kvalitetsordnet etter 1) spilte partier 2) bordrekkefølge og 3) fargefordeling får vi av spillere med minst 66,7% skåre basert på minst 4 spilte partier da
  1. Silje Bjerke, Porsgrunn, 100 % - 6/6 (bord 5-6, fargefordeling 3-3)
  2. GM Rune Djurhuus, Akademisk I, 100 % - 5/5 (bord 1, fargefordeling 2-3)
  3. Bjørn-Erik Glenne, Nordstrand, 100 % - 5/5 (bord 2-3, fargefordeling 4-1)
  4. FM Bruce Diesen, Asker, 100 % - 4/4 (bord 5, fargefordeling 2-2)
  5. IM Leif Erlend Johannessen, Oslo, 87,5 % - 3,5/4 (bord 1-2, fargefordeling 2-2)
  6. Carl Fredrik Ekeberg, Asker, 83 % - 5/6 (bord 3-4, fargefordeling 4-2)
  7. Magnus Carlsen, Asker, 80 % - 4/5 (bord 4-6, fargefordeling 1-4)
  8. Bror Thanke, Nordstrand, 75 % - 4,5/6 (bord 3-4, fargefordeling 1-5)
  9. Fredrik Rekkedal, Akademisk II, 75 % - 4,5/6 (bord 4-6, fargefordeling 1-5)
  10. IM Svein Johannessen, Oslo, 75 % - 3/4 (bord 2-3, fargefordeling 1-3)
  11. Stig Tjomsland, Nordstrand, 70 % - 3,5/5 (bord 1, fargefordeling 4-1)
  12. Flemming Christenson, Nordstrand, 70 % - 3,5/5 (bord 1-2, fargefordeling 1-4)
  13. Atle Grønn, Akademisk I, 70 % - 3,5/5 (bord 1-2, fargefordeling 3-2)
  14. Gustav Gudbrandsen, Akademisk I, 70 % - 3,5/5 (bord 2-3, fargefordeling 2-3)
  15. Hallvard Voll Ådnøy, Follo, 67 % - 4/6 (bord 2, fargefordeling 4-2)
  16. Hans Olav Lahlum, Porsgrunn, 67 % - 4/6 (bord 3, fargefordeling 2-4)
  17. Øystein Hole, Akademisk I, 67 % - 4/6 (bord 3-4, fargefordeling 5-1)
        
Til Lahlums lagsjakkside
Laget av Eirik T. Gullaksen Antall lesere: Teller