HANS OLAV LAHLUM RAPPORTERER
FRA ØSTLANDSSERIENS 1.DIVISJON 2001-2002

        
5.runde
Spilt søndag 20. januar 2002
Trenden fra de foregående rundene ble videre styrket i femte runde: Gapet er blitt tre lagpoeng mellom øvre og nedre del av tabellen, og de spennende matchene utspiller seg stort sett bare internt i disse to sjiktene. Porsgrunns knepne seier mot 1911 var et unntak her, men hovedregelen holder allikevel for runde 5 også: Asker og Nordstrand vant klart mot henholdsvis Tempo og Akademisk II. Tross den gode innsatsen i dag er 1911 med strake tap i ferd med å bli isolert i bunnen, men den andre nedrykksplassen kjempes det iherdig for å unngå: 3-3 i en tett kamp mellom Follo og SOSS bidro ikke til noen avklaring der. Rent bortsett fra at den ikke ble spilt i dag, var toppmatchen mellom lederlaget Akademisk I og et toppet OSS dagens opplagte høydepunkt – så over til Bogstadveien 30 VII igjen:    
ASKO I - OSLO SS 3-3
NORDSTRAND SK - ASKO II 4½-1½
SK TEMPO - ASKER SK 1½-4½
SK AV 1911 - PORSGRUNN SK2½-3½
SOSS - FOLLO SF 3-3

Partiene (PGN/Tekst) kan hentes her.

AKADEMISK SK I - OSLO SS    3 - 3 
GM Rune DJURHUUS      (2464)   GM Einar GAUSEL            (2524)    1 - 0    
Atle GRØNN            (2317)   IM Leif Erlend JOHANNESSEN (2429)    0 - 1
Gustav GUDBRANDSEN    (2274)   FM Sverre HEIM             (2348)     1/2
Øystein HOLE          (2186)   IM Leif ØGAARD             (2322)     1/2    
Trond THORSTENSEN     (2070)   Kristian D. TRYGSTAD       (2310)     1/2   
Øystein SÆTHER        (2064)   Andreas G. R. MOEN         (2197)     1/2
OG HVORFOR DET? Dette tradisjonsrike toppoppgjøret i Østlandsserien bruker å bli seedet til siste runde, men siden ingen av lagene var blant de to beste i fjor (tji-hi) ble de altså satt opp mot hverandre alt i femte runde i år. På grunn av OSS' forestående GM-turnering ble lagene da enige om like godt å gjøre unna matchen også før jul, nærmere bestemt mandag 17.desember – svært utradisjonelt valgte Akademisk dessuten Bogstadveien 30 VII som sin hjemmebane. OSS tok tydeligvis utfordringen på alvor, og stilte sitt beste Østlandsserielag på mange år: Med både Gausel og Leif Erlend på plass måtte Øgaard i sin første match for OSS siden 1995 ta til takke med fjerdebordet. Fortsatt uten Elsness og Ribbegren, ankom serieleder Akademisk dermed som en utfordrer med klart lavere rating på alle bord.

Midtspillene begynte lovende for OSS, og da særlig på toppbordene: Leif Erlend plukket opp to bønder med sort mot Grønn, som senere avviste alle tilbud om å få tilbake en av dem på c3. Gausel fikk samtidig to mertempi på Djurhuus i en symmetrisk slavisk typestilling. Etter noen offisersavbytter så også Heim ut til å få en behagelig hvitfordel mot Gudbrandsen, siden hvits springer på d4 bruker være sterkere enn sorte løper på c8 i Fransk. Akademisk klarte seg bedre fra åpningen på de tre nedre bordene, men uten å få håndfast fordel noen av stedene. I tredje spilletime vendte imidlertid matchen, med en varig særordning for andrebordet: Grønn fikk riktig nok igjen bøndene på b7 og a7, men det tillot ”Leffi” med vid åpne øyne: Hans tidligere åpenbart svake bonde på c3, terroriserte nemlig brettet i sluttspillet. Både Djurhuus og Gudbrandsen klarte imidlertid dels å bytte av noen offiserer, og dels å aktivisere den gjenværende slik at sjansene på begge disse bordene så ganske jevne. Også Thorstensen var i ferd med å få aktive offiserer, selv om stillingen mot Trygstad fremfor alt var ladet og uklar. Sæther fikk ta en bonde på a6 uten at det var åpenbart for noen hvor Moen hadde gjemt kompensasjonen, og Hole fikk med seg en kjernesunn merbonde over i sluttspillet etter at Øgaard overså et skinnoffer på b5. Selv om Akademisk hadde overtaket i matchen var imidlertid det klareste partiutslaget Leif Erlends fribonde på andrebord – og tidsnøder var under oppseiling i samtlige andre partier.

Tidlig i fjerde spilletime var sterke tidsnøder klare til servering for Gudbrandsen og Gausel. Djurhuus klarte som vanlig å konsentrere seg om brettet, hvor det sto en materielt lik og forenklet stilling med dronning og to tårn på hver side. Gausels dobling på syvenderaden var visuelt tiltrekkende, men viste seg å være bare et reklametriks, siden Djurhuus' konge bare trengte hjelp av et tårn for å dekke opp f7 betryggende. En viktigere faktor i stillingen var da sorts frie d-bonde, men Gausel så med tre mot tre bønder fortsatt ut til å ha gode remissjanser – vel og merke før han i tidsnøden overraskende naivt forgrep seg på d-bonden, og i løpet av tre trekk var fanget i avgjørende trusler mot kongen. 1-0 til Akademisk kom formelt på klokken etter 35 trekk, men da måtte Gausel uansett gi tungt materiell for å utsette matten. Svært rutinerte Heim forholdt seg derimot svært lite profesjonelt til sin motstanders tidsnød: I en følsom stilling med to angrep gående på kongefløyen var Heims det farligste, inntil han i sin iver etter å presse Gudbrandsen på klokken, plutselig åpnet for livsfarlige trusler mot sin egen konge ved å løpe over alle hauger med dronningen. Hvis det fantes noen matt (jeg ser fortsatt ingen, men det behøver jo ikke en gang bety at det ikke var en entrekker der...) overså Gudbrandsen den i tidsnøden, men i det tidkontrollen ble passert plukket han opp merbonde nummer tre, og dekket samtidig opp de umiddelbare truslene mot egen konge.

Leif Erlends fribonde sikret 1-1 like før tidskontrollen, men Akademisk så likevel ut til å gå mot matchseier etter to store porsjoner dramatikk på de nederste bordene. Thorstensen lignet en vinner da han med klar fordel på klokken sa opp en midlertidig konstituert merbonde for å kunne ansette en raskt løpende fribonde i a-linjen. En overseelse senere fanget en triumfstrålende Trygstad våkent hvits dronning på c4, men Thorstensen var raskt oppe igjen fra det isbadet: a-bonden var ikke riktig farlig nok for en kritisk etteranalyse, men i en praktisk tidsnødssituasjon fortonte den seg ved brettet truende nok til at Trygstad ofret tilbake dronningen for å nå et sluttspill det ikke kan sies så mye mer positivt om enn at hvit hadde merbonde. Moens forsøk på å komplisere endte opp med at han ga tårn for to springere, og selv om Sæther trolig kunne tatt materiellet på en bedre måte så han ut til å ha vinststilling før den gjensidige tidsnøden. I den gjensidige tidsnøden levde Sæther farlig noen trekk etter å ha sluppet inn sorts tårn på førsteraden, men etter dronningbytte var det igjen han som kunne spille på vinst. Konklusjon etter fire timer: 1-1 øverst, en neppe stor nok sluttspillfordel til hvert av lagene nederst, en merbonde i ryddig stilling hos Hole og tre merbønder i fortsatt svært uryddig stilling for Gudbrandsen – riktig nok fortsatt med dronninger på brettet hos de to siste. Stemningen var dyster blant OSS-supportere både i og utenfor røykerommet, men selv den alltid optimistiske sluttspillekspert Djurhuus følte seg ikke trygg på et eneste partiutfall.

At Thorstensen burde holde tårnsluttspillet ble klart i løpet av få trekk, men preget av lagsituasjonen fortsatte Trygstad med både tre mot to og to mot en på kongefløyen. Akademisk-spillerne var mindre fanatiske i så måte: Sæther torde ikke teste to springere og to mot tårn og tre bønder, og selv bevæpnet med en merbonde tok Hole det forsiktig i alle svinger mot Øgaard. ASKO-spillerne kunne ikke riktig tro at Gudbrandsen ikke skulle vinne med tre bønder ekstra, men måtte erkjenne at det ikke var så lett – særlig ikke når Heims hyperaktive konge patruljerte taktfast rundt på f6 og e5. Gudbrandsens beslutning om å gi tilbake en av bøndene for å bytte dronning var muligvis det avgjørende øyeblikket for matchutfallet, for som Heim i løpet av fire trekk demonstrerte ville de resterende merbøndene snart bli plukket opp hvits konge. Akademisk siste sjanse til å tape matchen forsvant da Thorstensen trygt landet med tårn mot tårn og bonde i en kjent teoretisk remisstilling mot Trygstad, men vinstsjansene gikk det raskt nedover med i femte spilletime: 1½-1½ kom da Sæther aksepterte en trekkgjentakelse, 2-2 da Gudbrandsen tok til etterretning at hans resterende merbønder gikk med i dragsuget etter dronningbyttet – og 2½-2½ da Hole presset av klokken respekterte Øgaard nok til ikke å iverksette noen prøvesprengninger i et dronningsluttspill med merbonde. Trygstad drøvtygget på merbonden sin noen få trekk til, og formelt kan derfor hevdes at OSS til slutt var nærmest seieren – men klubbens ansvarlige ledelse innrømmet mer enn gjerne at det i så fall bare var strengt formelt og helt til slutt.

Akademisk I kapret utvilsomt heisen i Bogstadveien 30 med blandede følelser denne kvelden – de hadde avgitt sitt første lagpoeng, og vært så nær å fjerne en hver tvil om førsteplassen i årets serie. Også i ettertid har imidlertid klagene vært få: Mot et tilnærmet toppet OSS startet Akademisk I kvelden i utfordrerposisjon, og etter klare seire mot Porsgrunn og Asker var Akademisk laget som klarte seg best med et lagpoeng. OSS er som Sverre Heim i øyeblikket: Spillemessig mindre imponerende enn på lenge, men med sitt tunge sjakkmaskineri fortsatt svært tunge å slå. Det er blitt 3 x 3-3 for selskapet mot Porsgrunn, Nordstrand og Akademisk I - og da avgjør trolig resultatet mot Asker om det blir en plass på topp tre i år også.


NORDSTRAND SK - AKADEMISK SK II    4½ - 1½ 
Stig TJOMSLAND         (2279)  Steinar SIDSELRUD     (2034)   1 - 0
Flemming CHRISTENSON   (2213)  Jan SONTUM           ((1984))  1 - 0   
Bror THANKE            (2011)  Hans Arild RUNDE      (1836)   0 - 1    
Arne DANIELSEN         (2055)  Fredrik REKKEDAL      (1827)    1/2   
Lars ECKHARDT          (1955)  Henrik SJØL           (1668)   1 - 0   
Tor GULBRANDSEN        (1990)  Peter LOUCKY          (1237)   1 - 0
OG HVORFOR DET? Nordstrands favorittstempel her ble styrket fra 80-20 til 95-5 da lagoppstillingene kom på bordet: Riktig nok manglet Nordstrand i tillegg til Sørgjerd nå også sin toppskårer Glenne, som både fortjente og behøvde en fridag etter ti partier mot spillere over 2200 i løpet av åtte dager. Arne Danielsen kom imidlertid inn som en svært kompetent innbytter, og dermed var ratingsnittet til finalekandidat Nordstrand fortsatt opp mot 2100. Akademisk II hadde i forhold til gårdagens allerede sterkt avmagrede lagoppstilling nå også mistet andrebordsspiller Høyer Berg. Med bare førstebordsspilleren over 2000 og med sistebordsspilleren i klasse 4, krøp ratingsnittet til nedrykkskandidaten Akademisk II ned mot 1750 – en dramatisk ny bunnotering for årets 1.divisjon.

Mot alle spådommer kom Akademisk II hederlig fra åpningene. Lagpoeng var aldri riktig noe diskusjonstema, men en total utklassing var enda lenger unna – Akademisk II var ikke helt uten sjanser i noe parti. På førstebord tok akkreditert lagleder Steinar Sidselrud en bonde jeg aldri har forstått hvorfor ingen andre tar i Skandinavisk, og selv om Tjomsland beholdt et utviklingsforsprang fikk han etter et tidlig dronningbytte stadig mindre kompensasjon. Tredjebordet ga en ny skarp Najdorf-duell for Thanke, som imidlertid kom vesentlig dårligere ut mot Runde nå enn mot Hoen sist. Runde fikk i følge seg selv for en gangs skyld spille noe han nesten kunne, og kom ikke med noen nyhet før i trekk 12. Hvit beholdt senere de klart beste angrepssjansene, men det var i en tveegget stilling hvor begge spillerne begynte å få dårlig tid til 40 trekk rundt trekk 20. Det tredje hvitpartiet til Akademisk II ga aldri noen fordel, men etter at Eckhardt hadde utlignet i åpningen forble stillingen rimelig balansert hele midtspillet.

Nordstrands hvitpartier ga ingen jackpot, men derimot tre gode premiesjanser: Sontums offiserer var ikke så mye mer aktive at de helt kompenserte for alle bondesvekkelsene hans, og i sin favorittrolle som tålmodig angrepsspiller økte Christensons fordel litt for hvert nye offisersavbytte. Danielsen tøffet forsiktig avgårde med sikkerheltsbeltet på i sin Stonewall i forhånd, men styrket sitt grep om rattet da Rekkedal litt for modernistisk pådro seg en svak bonde på e4. Nederst klarte den i all hast utkommanderte nødreserve Peter Loucky seg bedre enn noen hadde ventet med sort mot Gulbrandsen, men hvits trykk i sentrumslinjene ga ham allikevel en liten fordel.

Ingen avgjorte partier før fjerde kamptime på Lambertseter gård, men da femte kamptime startet gjensto bare en lite spennende oppryddingsrunde på de to toppbordene. Etter bra spill i tre timer gikk det plutselig raskt utfor med de nederlagstippede bunnbordene til Akademisk II: Eckhardt vant først bonde på overgangen til sluttspillet, og uvel fremme i sluttspillet bukket Sjøl like før 40 trekk offiser til en totrekkskombinasjon. Loucky måtte gi en bonde i sentrum rundt 25 trekk, og selv om han siden fikk den igjen på a2 dominerte hvits sentraliserte dronning og tårn siden brettet. Konklusjonen ble i løpet av få trekk et tårnsluttspill hvor hvits tårn på syvenderaden ikke etterlot noen tvil om utfallet. Fra nei til tja gikk Akademisk II derimot på fjerdebordet, hvor toppskårer Rekkedal tross sterk tidsnød fikk stadig mer motspill ved å rotere rundt med dronningen bak hvits fremrykkede bønder. Danielsen så seg like før 40 trekk tvunget til å gi tilbake bonden for å få byttet tårn, hvoretter ingen av spillerne følte for å bli bedre kjent med et tilsynelatende uspennende dronningsluttspill. Atskillig skarpere svinger ble det da i dampveivalsen på tredjebord, hvor Thanke til slutt hadde fire minutter igjen til ti trekk - og Runde knapt et. Rundes umiddelbare angrepssjanser forsvant da han i farten slo igjen med tårnet i stedet for bonden på g5 i trekk 20. Etter å ha fått lov til å grave ned kongen på f8, bytte av dronningen OG snappe en bonde på a4 så Thanke ut til å ha sin seier nummer fem innen rekkevidde ti trekk senere, men muligvis forvirret av å ha best tid spilte han langt under vanlig standard mellom trekk 30 og 40. Tidsnøden tatt i betraktning var Rundes spill imponerende kraftfullt i et komplisert sluttspill med to tårn og en springer på hver side: Hvit tok igjen bonden og aktiviserte offiserene sine stadig mer, mens sorts springer led av en stadig mer påfallende identitetskrise. I trekk 39 bukket Thanke springeren, og selv om det i trekk 41 viste seg sort kunne få den tilbake var prisen på to sammenhengende fribønder for høy til at sort orket å krangle videre på tårnsluttspillet.

Hva toppene angår, forløp andrebordet noen lunde logisk: Sontum ble stående i en stadig mer faretruende spagat med sine forsøk på å forsvare en luftig konge og diverse bondesvakheter samtidig, og fant det forståelig nok verdt et forsøk å ofre bonde for å spille på motangrep like etter første tidskontroll. Som en opplagt Christenson raskt demonstrerte var imidlertid sorts konge fortsatt mest utsatt, og dermed ble Sontum etter et påtvunget dronningbytte sittende igjen med to bønder for lite i et håpløst sluttspill. Førstebordet var et langt større mysterium: Sidselrud spilte tålmodig og godt gjennom hele midtspillet, og burde med en sunn merbonde og fire mot to på dronningfløyen ha alle vinstsjanser og ingen tapssjanser i et sluttspill med tårn og likefargede løpere. Det virket imidlertid ikke som noen hadde fortalt Sidselrud at Tjomsland aldri er så nær å vinne som når han ser ut som en taper – og dermed benyttet Nordstrands gåtefulle førstebordsspiller sjansen til å presentere seg selv. Mens hvits offiserer var opptatt med å forsvare en litt utsatt bonde på kongefløyen, gled kongen hans de siste trekkene før tidskontrollen inn i et lumsk nett på dronningfløyen. I trekk 41 fant Sidselrud seg tragikomisk tvunget til å gi kvalitet med et tapt sluttspill til følge; i stedet slo han demonstrativt på stortromma ved å gi tårn med et fullstendig tapt sluttspill til følge.

Etter fem timer var det slutt med dagens sjakkunderholdning på Lambertseter gård – og da var vertene tilbake på tabelltoppen, foran alle de fire forhåndsfavorittene! Akademisk II klarte seg nok en match bedre enn forventet, men må stille sterkere enn dette hvis de skal ha noe håp om å forsvare sin utsatte plass over nedrykksstreken.


SK TEMPO - ASKER SK    1½ - 4½ 
Torbjørn RINGDAL HANSEN (2319)   IM Berge ØSTENSTAD   (2412)     1 - 0       
Michael JØRGENSEN      ((2290))  FM Roar ELSETH       (2294)     0 - 1    
Geir Ivar HENRIKSEN     (2146)   FM Jøran JANSSON     (2191)     0 - 1   
Terje ERIKSEN           (2098)   Carl Fredrik EKEBERG (2204)      1/2   
Trond THORGERSEN        (1954)   FM Bruce DIESEN      (2163)     0 - 1   
Kjeld CHRISTENSEN       (1812)   Magnus CARLSEN       (2148)     0 – 1
OG HVORFOR DET? Ny viktig match for Tempo, og det var drammenserne tydeligvis klar over: Formsvake Rørvik og Breivik ble riktig nok innvilget en fridag, men klubbens fire toppratede var alle på plass da Asker ankom. Norgesmestrene trakk ut av bilene et jevnt besatt lag, men uten noen overveldende styrke på de øverste bordene: Tisdall spiller nødig to kamper på en helg, Grotnes kan ingen kamper mange helger, og Kristensen trenger tydeligvis enda noen flere helgers avspasering etter sin voldsomme kraftutladning med 5/5 på førstebord i fjorårets NM-finale.

Asker var allikevel favoritt på alle seks bord, og var for overlegne nedover bordene til at matchen ble spennende – selv om førstebordet ble det da Ringdal Hansen via Rubinstein-varianten i Nimzo-Indisk fikk opp en klart fordelaktig Meraner-stilling (!?). Jansson fikk en åpen Siciliansk stilling han øyensynlig trivdes godt med, og dermed satt Henriksen igjen med en bondesvakhet på c6 og en kongesvakhet på g8 da han omsider fikk byttet av nok offiserer til å fullføre utviklingen. FM-kollega Diesen har imponert mer posisjonelt enn taktisk så langt, og la opp et relativt rolig løp også mot den sjakklige huleboeren Thorgersen: Sorts angrepssjanser døde i og med et tidlig dronningbytte, og etterlot hvit med de beste offiserene og sort med en svak bonde f7. Hva Askers sortpartier angår fikk junioravdelingen med Ekeberg og Carlsen (også kjent som ”Asker Aliens”) tålmodig utligning som sort. Mer utålmodige Elseth trakk frem en Benoni og overtok initiativet i sentrum, mens Tempos nye danske venn forsøkte å angripe d6 med den noe omstendelige tårnmanøvren a3-b3-b6. Etter å ha byttet av randbonden på a6 mot sentrumsbonden på e4 fikk Elseth raskt fart på de lette offiserene sine, mens de tunge enkelt dekket opp d6.

Skåringsplingene begynte å komme i tredje spilletime i dag, og de kom tett: Diesen sto etter å ha vunnet f-bonden uansett overlegent etter 25 trekk, men avsluttet da han fikk sjansen saftig med et kvalitetsoffer på f8 og en matt på c4 (!?) før 30. Bedre med hang da Tempos lagleder på sjettebord, som etter avbytte av tre sett lette offiserer fortsatt hadde en balansert stilling mot vårt kjære lille sjakkuhyre etter 23 trekk. Trekk 24 var imidlertid et bondeoffer som viste seg å stå med begge bena trygt plantet i luften: Christensen forsøk på å få et tårn rundt til kongefløyen via e3, ble brutalt gjendrevet da Magnus avslørte at det andre tårnet ikke alene kunne forsvare førsteraden. Hvits tårn hadde fortsatt ikke kommet lenger enn til e3 etter 27 trekk, og da måtte hvit først ofre tungt materiell og så gi opp for ikke å bli matt etter 28. På tredjebord fikk Jansson samtidig inn et elegant (om ikke nettopp usynlig) Sf6+-offer som ikke kunne mottas – og som det kostet en helt renvasket kvalitet å avslå. Janssons spilte senere effektivt på offisersavbytter, og en desillusjonert Henriksen ga seg raskt da han etter dronningbytte også måtte miste en bonde. Noe mer grumsete ble det på andrebord, hvor publikum ved synet av Elseths tre lette offiserer i sentrum (løpere på d4 og f5, samt springer på e4) forventet seg mer enn en merbonde i betaling for å bytte av to av dem. Elseth beholdt imidlertid den tryggeste kongen, og innkasserte med kald variantregning stadig mer materiell mot en stadig mer desperat motstander i stadig sterkere tidsnød.

Dermed 0-4 på kamprapporten etter fire timer - det kunne blitt riktig stygge sifre for Tempo. Det ble det imidlertid ikke, siden elitespiller Torbjørn Ringdal Hansen og eks-elitespiller Terje Eriksen imponerte langt mer enn resten av laget til sammen i dag. Ringdal Hansen fikk en posisjonelt overveldende stilling ved å holde sitt eget angrep fossende i sentrum, samtidig som hvits spill på kongefløyen tørket helt inn. Den sjakklige kajakkeren Østenstad padlet imidlertid ufortrødent videre, og så ut til å ha land i sikte igjen etter tidskontrollen: Ringdal Hansen måtte etter unøyaktig spill først gi tilbake sin merbonde, og så bytte vekk sin viktige fribonde på d2. Han beholdt imidlertid de mest aktive offiserene og den tryggeste kongen, og etter at sort fikk ny tid varte det da ikke mange trekk før hvit igjen sto til halsen i problemer: Slutten kom hardt da Østenstad bukket kvalitet i trekk 48, og (forhåpentligvis) med et selvironisk smil gikk han siden til et dronningsluttspill som var matt i trekket heller enn til et som bare var tapt med kvalitet under. ”Eriksen-Ekeberg ½ - ½” høres ikke altfor spennende ut, særlig når åpningen var en uvanlig slapp Engelsk som inkluderte dronningbytte OG symmetristilling før 10 trekk. Ekeberg hadde imidlertid lyst på 5/5, og Eriksen liker tekniske stillinger, så uten noen gang å bli voldsomt engasjerende holdt partiet seg gående til 60 trekk. Etter en serie offisersavbytter ble bondesymmetrien omsider brutt da hvit fikk nødvendig hjelp til å etablere en fjern fribonde like før 30 trekk. Med den fjerneste fribonden og den mest aktive kongen var hvit senere nærmest vinstsjanser, men Ekeberg forsvarte seg for solid til at det ble riktig spennende.

Flere av Askerspillerne viser fortsatt stigende form, og også dette topplaget er på vei mot toppen nå - men denne matchen kunne ikke gi noe klart svar på hvor langt de kommer. Ringdal Hansen kan ha fått en liten formutløsning i dag, men laget for øvrig sliter spillemessig – så da årets siste finaletog gikk fra Drammen, sto to dansker og fire lokale helter betuttet igjen på stasjonen.


SK AV 1911 - PORSGRUNN SK    2½ - 3½ 
FM Torstein BAE     (2346)   Kjetil A. LIE        (2395)      0 - 1   
Eldin DAVID         (2031)   Geir Sune TALLAKSEN  (2218)      1 - 0   
Oddvar U. VOLL      (1962)   Hans Olav LAHLUM     (2172)       1/2   
Tor Arne HAUGE     ((1874))  Espen LIE            (2149)      1 - 0   
Per Gisle SVENDSEN  (1847)   Bertil SVENDSEN      (2048)      0 - 1   
Harald FURNES       (1762)   Silje BJERKE         (1970)      0 - 1
OG HVORFOR DET? Selv om Stokstad var ute virket 1911 litt sterkere besatt i dag, siden Eldin David var tilbake og Hauge fortsatt inne, samtidig som den mangeårige mesterspiller Oddvar Voll spilte sitt første ratede parti på to år. Et toppet Porsgrunnlag stilte allikevel som favoritt minst 90-10: Etter siste uoffisielle tall var ratingforskjellen bare på førstebord under 200 poeng, og da hadde vi i anslått gjennomsnitt dessuten ti år lavere alder og femti partier høyere aktivitet per år.

Matchen startet imidlertid traumatisk sett fra vår side av bordene, da Geir Sune overså et taktisk e5-brudd like etter åpningen, og måtte gi kvalitet og bonde med tapt stilling før 12 trekk. 0-1 måtte straks budsjetteres der, og åpningene til resten av gutta våre var ingen stor suksess: Undertegnede fikk ikke noen hvitfordel ut av en uortodoks Moderne stilling, mens Kjetil og Bertil i beste fall fikk et lett trykk ut av mer kjente lukkede stillingstyper. Espen fikk lett utligning som sort etter 1.e4 e5 2.c4?!, men siden oppsto en tung stilling som det var vanskelig å si noe mer om, enn at den som ville vinne måtte regne med mye og farlig overtidsarbeid. Heldigvis har vi en jente på laget, og den som vil diskutere Semi-Slavisk med henne må enten være litt bedre forberedt eller mye heldigere med improvisasjonen enn hva Furnes var i dag: Hans c5-fremstøt på dronningfløyen ga et angrep bare en snegle kunne bli skremt av, og etter å ha slått kraftfullt tilbake i sentrum med e5 fulgt av e4, var Silje klar med slåsshanskene på kongefløyen før 15 trekk. Resten av det partiet var sjakklig gatevold: Hvit hadde hele kongefløyen i utgangsstilling da sort smelte løs med balltre både på f2 og g3, og selv om Silje ikke spilte helt nøyaktig etterpå sto Furnes tårn og to bønder under da han etter 21 trekk ble støttet ut av lokalet. 1-0 til Porsgrunn – og Silje er som den eneste i 1.divisjon oppe på 5/5!

Situasjonen hos de andre 83,3% av laget var som vanlig ikke like overbevisende ved inngangen til fjerde spilletime. Hør bare her:
  1. Selv fra et relativt sivilisert engelsk utgangspunkt, klarte Kjetil og Torstein selvsagt å forvandle brettet til en grisebinge i løpet av få trekk. Torstein så først ut til å ha tilfredsstillende motspill, men etter at Kjetil hadde opparbeidet seg et initiativ siste del av midtspillet vant han bonde med klar fordel på overgangen til sluttspillet. Gode vinstsjanser, men ikke noe sikkert poeng.
  2. På andrebord kjempet GS iherdig videre, men fortsatt med materiell under og uten å få brikkene i spill – sikkert ikke poeng.
  3. Undertegnede og Voll var lenge enige om at stillingen var sleip og tveegget, men uenig om hvem sto best, idet begge mente at den andre hadde fordel. Jeg mener fortsatt at jeg dessverre hadde rett der, for selv om jeg hadde flest planer hadde Voll klart den beste. Hvis hvits konge ikke allerede var mest utsatt fra før ble den det definitivt da jeg valgte en av de dårligere planene på dronningfløyen. Burde ikke gå bra.
  4. På fjerdebord gikk det tross mange offisersavbytter fortsatt tregt: A la i klassisk kongeindisk kom sort tungt sigende med et g5-g4 fremstøt på kongefløyen, men siden han hele tiden måtte se opp for et springeroffer på b7 gikk det så tregt at hvit rakk å evakuere kongen fra g1 til a2 i mellomtiden. Vi trodde Espen sto best, men torde ikke basere noe på det.
  5. Bertil overtok gradvis Svendsen-brettet ut over i tredje spilletime, og hadde ved utgangen av den fanget Per Gisle i en c6-binding det skulle store løsepenger til å komme seg ut av. Burde gå bra.
Jeg budsjetterte med 2-2 via tap for GS og meg selv, samt vinst for Bertil – og at matchseieren dermed ville henge på om Liene kunne skrape frem halvannet poeng. Heldigvis utbygget Kjetil effektivt fordelen sin i sluttspillet, og etter å ha oversett en Sc7-gaffel levde Voll plutselig farligst på tredjebord. Med begge kongene svevende i stadig tynnere luft på kongefløyen og digitalklokken tikkende stadig raskere mot null, måtte jeg gjøre det ubehagelige valget mellom å ta evig sjakk eller å spille videre i en stilling med syv mulige kandidattrekk som det alle var vanskelig å regne varianter på. Det eneste regnestykket jeg til slutt følte meg sikker på var algebraisk: 1 Silje + 1 Bertil + 1 Kjetil + ½ meg = 2 Porsgrunn – og så fikk det heller være med forsettet om å gjennomføre serien uten remis. Forsettet om å gjennomføre serien uten å tilby remis klarte jeg å holde ved å sjakke frem og tilbake helt til vi holdt på å passere tidskontrollen, og selv om jeg var inne på en av variantene som kunne gitt hvit fordel var jeg langt fra å se slutten på den så fortsatt takk for de lagpoengene. Bertil hadde offiser over og Kjetil dronning over etter tidskontrollen, og begge vant sikkert i løpet av få trekk etterpå.

Kristiansandsavdelingen vår ble permittert for å rekke første tog hjem etter at GS hadde gått på en tilleggsfelle som kostet enda litt mer materiell i sluttspillet, men vi trodde allikevel på seier 4½-1½: Idet Espen endelig brøt gjennom på kongefløyen ofret Hauge omsider på b7, men med offiser over virket Espen å ha brukbar kontroll på hvits fribønder. En tydelig sliten Espen forbrukte imidlertid enorme mengder tid uten å finne de beste fortsettelsene like etter 40 trekk, og hadde fortsatt ikke fått med sin ekstra løper på g3 i spillet da tidsnød nummer to braket løs. Senere var Espens beslutning om å ofre ytterligere en bonde for å spille på matt med et minutt igjen på seks trekk muligvis riktig, men etter å ha spilt feil trekket etter måtte han snart ofre løper på hvits fribønder, og ga opp et håpløst tårnsluttspill da tidskontrollen var passert.

Konklusjon? At dette var en dårlig match av Porsgrunn, og den beste hittil for 1911 – men at forskjellen på topp og bunn er for stor til at det fikk betydning for lagpoengene. 1911 hadde sjanser til sensasjonelle lagpoeng inn i fjerde spilletime, men siden kunne Porsgrunn godt ha vunnet mer. ”Dere er jo det dårligste laget vi har møtt hittil!” ropte Torstein etter oss da vi tuslet ut i en vinterkald tigerstad etter å ha kvittert for lagpoengene; hvis hans definisjon på ”dårligste” er ”spilte dårligst mot 1911” må jeg dessverre si meg enig. Men for ikke å fortrenge de grunnleggende fakta helt: Lagene er på vei tilbake dit de kom fra, det vil si Porsgrunn til NM-finalen og 1911 til 2.divisjon.


SOSS - FOLLO SF    3 - 3 
Bjarte LEER-SALVESEN (2299)   Trond SOLEM          (2167)      1/2   
Bjørnar BYKLUM       (2148)   Hallvard VOLL ÅDNØY  (2116)      1/2   
Per Oskar ANDERSEN   (1974)   Aleks SEMAKOFF       (2073)      1/2
Pål ANDREASSEN       (1898)   Carl Peter KIRKEBØ   (1992)      1/2   
Tor Egil FØRLAND     (1822)   Glenn GAASLAND      ((1966))    0 - 1
Bjarne ZACHARIASSEN  (1751)   Kjell NÆSSVOLD       (1882)     1 - 0
OG HVORFOR DET? Småamper stemning i SOSS' ellers gemyttelige professorhule mens man ventet ti minutter på at kureren med brett nummer seks skulle ankomme: To lagpoeng herfra ble oppfattet som svært anvendelige, og et som mer eller mindre nødvendig for to av de mest utryddningstruede artene i årets 1.divisjon. SOSS hadde bare justert tredjebordet etter spillestedet ved å bytte ut Anders Forberg med Per Oskar Andersen, og stilte dermed så toppet som de kan stille med Årstein Justnes i Kristiansand og Dag Sødtholt et eller annet annet sted mens Follo luftet førstesekseren for første gang denne sesongen. SOSS var noe klarere favoritter på de to første bordene enn Follo alt i alt var på de fire siste, og matchen måtte dermed klare seg uten noen favoritt.

Dagens første avgjørelse kom overraskende nok alt i første spilletime, og enda mer overraskende på førstebord: ”Bompi” hadde planlagt å spille på vinst selv med sort, men dagens Solem-overraskelse var en plagsomt langsom kongeindisk i forhånd – og etter å ha byttet dronning i trekk ni var begge spillerne et trekk senere glade for å kunne forklare hvordan de hadde blitt lurt inn i denne stillingen og hvorfor det aldri kunne la seg gjøre å vinne noe slikt, i stedet for å måtte vasse videre i myra. Alle de resterende partiene levde til fjerde spilletime, men tendensen på de to nederste avklarte seg alt i andre. På kjøkkenbordet kom verten etter en trippel misforståelse av sin egen stilling i trekkene 8-10 aldri helt i gang mot opplagte unge Gaasland, som med best bondestruktur og god springer mot dårlig løper beholdt klar fordel gjennom en serie offisersavbytter. Formannen Bjarne Zachariassen fikk derimot påført sin motstander flere stygge bondesvekkelser like etter åpningen i et parti uten midtspill, og da Næssvold like etter 20 trekk pådro seg en ytterligere svekkelse og mistet bonde gikk alt i retning av 1-1 nederst. Slik ble det da også uten alt for mye tvil, selv om det tok vesentlig lenger tid på sjettebord. Førland bukket da han endelig hadde kommet seg litt en offiser, og ryddet kjøkkenet før 25 trekk. Næssvold holdt seg derimot flytende lenge nok til at Zachariassen måtte gjennom litt tidsnødstress. På brettet var imidlertid hvits gjennomføring av sluttspillet overbevisende nok, og hans fribonde på d6 var uansett kroken på kjellerdøren da Næssvold etter 53 trekk også nådde offisersbukkstadiet av desperasjon.

Matchen ble på reell lagstilling 1½-1½ altså hengende på bord 2-4, som småskvulpet litt frem og tilbake i time 2-4. Minst fare på ferde var det vel tross alt på tredjebord, selv om Semakoff beholdt en liten åpningsfordel helt over til et sluttspill med dronning og springer mot dronning og løper. Selv om stillingen trolig var remisaktig uansett forekom hans beslutning om å bytte dronning tvilsom, for med bønder på begge fløyer var det senere et godt spørsmål om ikke sort sto best. Fra etteranalysene på sluttstillingen ble det meldt at hvit visstnok hadde like sjanser, men at det ikke ville vært helt lett å finne ut hvordan i en tidnødssituasjon. På andrebordet var SOSS definitivt nærmest noe: Ådnøy skinnofret fikst offiser på e4 i en ellers kjedelig Philidor, men ble med en utsatt bonde på e4 bare stående nest best i det påfølgende sluttspillet. Størrelsen på hvits fordel varierte senere mellom liten og klar fordel, helt til Byklum i sin iver etter å unngå løperavbytte overså en overgang til et materielt likt og posisjonelt svært fordelaktig tårnsluttspill. Ådnøy fikk like etterpå inn et befriende c5-brudd, og sto ikke dårligere da Byklum med ti minutter mot et på klokken tok ut en trekkgjentakelse i tårnsluttspillet. Over til fjerdebord, hvor Kirkebø for å varme opp en ellers kald Siciliansk symmetristilling, rokerte i stedet for å ta igjen på d5 like etter åpningen. Andreassen fant det klokest å rokere selv fremfor å vinne bonde med kongen i sentrum, og et dronningbytte senere sto man der med en rimelig balansert isolanistilling. Andreassen feiltolket imidlertid stillingen da han byttet av isolanien mot å påføre sort en dobbeltbonde i f-linjen (i parantes bemerket dagens femte sort dobbeltbonde i f-linjen i denne leiligheten), for selv om hvit hadde best bondestruktur ga sorts tilgang til syvenderaden ham fordelen i det dobbelte tårnsluttspillet. Sort fikk mot å bytte et sett tårn da også med seg en ekstra a-bonde, men hvis dette sluttspillet ikke var remis fra start ble det da Kirkebø i stedet for å aktivisere kongen satte tårnet foran a-bonden og dyttet (trakk?) den helt frem til a2. Konklusjonen ble klar remisstilling først med to f-er og en h mot f- og g, og så med to mot en f i tårnsluttspillet. Kirkebø hadde imidlertid ingen planer om å gi opp et lagpoeng så lett: Uten å ense hintet verken da resten av hans eget lag hvisket du kan ta remis hvis du vil og snek seg ut av leiligheten, eller da alle SOSS-spillerne ble igjen for å stirre stadig mindre høflig på ham, holdt han partiet og matchen gående helt til 91 trekk. Da Follos standhaftige tinnsoldat omsider tilbød remis med et halvt minutt mot fem til resten av partiet var Andreassen bare glad for å bli ferdig, men den interne SOSS-diskusjonen om hvorvidt spilleren med færrest f-bønder hadde moralsk rett til å spille på tiden pågikk lenger enn oppryddingen etter matchen. Konklusjonen skal visstnok ha blitt at undertegnede trolig ville stormet inn og dømt partiet remis umiddelbart hvis Pål hadde forsøkt å avslå. Til dette har jeg ingen kommentar, ut over at jeg hadde mer enn nok med Porsgrunns bekymringer i en annen del av byen og at partier ikke kan dømmes remis av noen som helst før minst en av spillerne har krevet det.....

Konklusjoner for øvrig? At 3-3 alt i alt var det mest rettferdige resultatet på denne matchen, at SOSS trolig tålte et lagpoeng best av disse to lagene – men at begge fortsatt lever et usikkert liv i eller rundt nedrykkssonen.


TABELLEN åpenbarte seg deretter i følgende form: 
   1.NORDSTRAND SK      5    4    1    0    9   22
   2.AKADEMISK SK I     5    4    1    0    9   21,5
   3.ASKER SK           5    4    0    1    8   21
--------------------------------------------------------
   4.PORSGRUNN SK       5    3    1    1    7   18
--------------------------------------------------------
   5.OSLO SS            5    2    3    0    7   17,5
   6.SK TEMPO           5    2    0    3    4   13,5
   7.SOSS               5    1    1    3    3   9
   8.AKADEMISK SK II    5    1    0    4    2   12,5
--------------------------------------------------------
   9.FOLLO SF           5    0    1    4    1   6,5
  10.SK AV 1911         5    0    0    5    0   8,5
TOPPSKÅRERLISTEN utvides fra og med denne runden og ut denne Østlandsserien, til å omfatte alle spillere som har minst 2/3 skåre basert på partier som utgjør minst 2/3 av antallet runder til nå. Det passer godt å utvide listen nå, for listen over de med fullt hus ble plutselig veldig kort etter denne runden: Bjørn-Erik Glenne sto over og Bror Thanke tapte for Nordstrand, mens Carl Fredrik Ekeberg spilte remis for Asker og Fredrik Rekkedal for Akademisk II. Hvem som ikke har gjemt seg da? Porsgrunns sjettebordsspiller, som vant fortere og mer overbevisende enn noen gang - og dermed er kuriøst nok 1.divisjons eneste kvinnelige spiller også den eneste med fem seire etter fem runder! Seriestormester Rune Djurhuus har med 4/4 og seire mot Tisdall, Gausel, Kjetil A. Lie og Solem imidlertid imponert enormt, og er suveren hva angår ratingprestasjon – hvem skal stoppe ham fra å ta 8/8 på førstebord? Bemerkelsesverdig er for øvrig igjen Nordstrands laginnsats: Tre av lagets fem første spillere er inne på toppskårerlisten - og da er de to andre Flemming Christenson på 2½/4 og Jan Sørgjerd på 2/2! At OSS og Asker ikke er bedre representert på toppskårerlisten skyldes i hovedsak at lagene har kjørt med svært mye skiftarbeid så langt, men de har hver sin svært velspillende kandidat på 3/3 i IM Leif Erlend Johannessens og FM Bruce Diesen.

Kvalitetsordnet etter 1) spilte partier 2) bordrekkefølge og 3) fargefordeling får vi av spillere med minst 66,7% skåre basert på minst 3,3 partier da
  1. Silje Bjerke, Porsgrunn, 100 % - 5/5 (bord 5-6, fargefordeling 2-3)
  2. GM Rune Djurhuus, Akademisk I, 100 % - 4/4 (bord 1, fargefordeling 2-2)
  3. Bjørn-Erik Glenne, Nordstrand, 100 % - 4/4 (bord 2-3, fargefordeling 3-1)
  4. Carl Fredrik Ekeberg, Asker, 90 % - 4,5/5 (bord 3-4, fargefordeling 3-2)
  5. Fredrik Rekkedal, Akademisk II, 90 % - 4,5/5 (bord 4-6, fargefordeling 1-4)
  6. Stig Tjomsland, Nordstrand, 87,5 % - 3,5/4 (bord 1, fargefordeling 3-1)
  7. Gustav Gudbrandsen, Akademisk I, 87,5 % - 3,5/4 (bord 2-3, fargefordeling 1-3)
  8. Bror Thanke, Nordstrand, 80 % - 4/5 (bord 3-4, fargefordeling 2-3)
  9. Magnus Carlsen, Asker, 75 % - ¾ (bord 4-6, fargefordeling 0-4)
  10. Hans Olav Lahlum, Porsgrunn, 70 % - 3,5/5 (bord 3, fargefordeling 2-3)
        
Til Lahlums lagsjakkside
Laget av Eirik T. Gullaksen Antall lesere: Teller