HANS OLAV LAHLUM RAPPORTERER
FRA ØSTLANDSSERIENS 1.DIVISJON 2001-2002

        
3.runde
Spilt søndag 2. desember 2001
3.runde i Østlandsserien 2001-02 ga som ventet klare seire for OSS og Asker mot henholdsvis Follo og SOSS, men de tre øvrige matchene knyttet det seg betydelig spenning til. Akademisk II vant knepent i en svært tett og tidsnødspreget match mot 1911, og dermed skal sistnevnte få slite hardt for noen gang å komme seg forbi nedrykksstreken. På en svært god dag for studentklubben vant førstelaget hele 5-1 mot regjerende Østlandsseriemester Porsgrunn, og mens den fortsatt unge "telemarksbataljonen" da må omstille siktet til å kjempe om en finaleplass, har ”svekkede” Akademisk I uventet fått den klart beste starten av de antatte topplagene. "De fire store" har fortsatt bare avgitt poeng mot hverandre, men ser ut til å få en verdig konkurrent om finaleplassene i år: Nordstrand knuste nemlig et forsterket Tempo 5-1 i dag. og dermed har sjakkens svar på Vålerenga fortsatt ikke avgitt lagpoeng mot noen som helst! Med all respekt for serieleder Nordstrand: Vi starter igjen vår gjennomgang i et grupperom på Blindern.    
ASKO I - PORSGRUNN SK 5-1
SK AV 1911 - ASKO II 2-4
SK TEMPO - NORDSTRAND SK 1-5
FOLLO SF - OSLO SS 1½-4½
SOSS - ASKER SK 1½-4½

Partiene (PGN/Tekst) kan hentes her.

AKADEMISK SK I - PORSGRUNN SK    5 - 1 
GM Rune DJURHUUS    (2466)   Kjetil A. LIE (2375)           1 - 0
Atle GRØNN          (2320)   Geir Sune TALLAKSEN (2182)     1 - 0 
Gustav GUDBRANDSEN  (2274)   Hans Olav LAHLUM(2184)         1 - 0     
Øystein HOLE        (2240)   Espen LIE (2138)               1 - 0
Trond THORSTENSEN   (2129)   Bertil SVENDSEN (2039)         1 - 0  
Øystein SÆTHER      (2064)   Silje BJERKE (1960)            0 - 1
OG HVORFOR DET? Som vanlig kompromissløs kamp på brettet og svært gemyttelig tone utenfor brettet i dette antatte toppoppgjøret. Lagoppstillingene ble i all vennskapelighet utvekslet tre dager på forhånd, men bekreftet bare det alle trodde: Porsgrunn har av forskjellige årsaker foreløpig verken Magne Sagafos eller Joachim Berg-Jensen tilgjengelig, mens Ribbegren er ute av landet og Elsness ute mer generelt for Akademisk.

Det skal være usagt hvorvidt vi ble psyket ut av a) å høre herrene Djurhuus og Gudbrandsen i en lang diskusjon om siste episode av Robinson-ekspedisjonen eller b) en servering som foreløpig besto av brød uten brødkniv, men tangering av vår svært gamle klubbrekord for "største 1.divisjonstap" indikerer klart at vi ble psyket ut av et eller annet. Selv om vi kunne regne oss frem til et lagpoeng langt inn i fjerde spilletime, var det litt for mye som ikke stemte i dag. Taktikken fra start var å spille på vinst i alle tre hvitpartiene, på remis med sort for Espen og Silje, og på å lage et parti ut av det for Geir Sune (med all respekt for vår yngste spiller: Grønn er ut fra tidligere empiri en 2500-spiller med hvit, og en 2600-spiller med hvit mot Porsgrunn!) Åpningene forløp tilfredsstillende hva angår sortpartiene: Geir Sune klarte å lage et parti ut av det selv om han uventet møtte 1.e4, Silje fikk utligning på brettet og fordel på klokken da Sæther for en gangs skyld fikk for seg å gå inn i en Semi-Slavisk teoridiskusjon, og Espen pisket tross rynkede øyenbryn fra mer konservative lagkamerater opp en voldsom aktivitet med hjelp av bondefremstøt på begge fløyer. Hvitpartiene våre fungerte imidlertid som et retningsblindt snøras: Selv om Gustav startet en halv time etter på klokken fikk han et sterkt initiativ ut av en spesialforberedt variant i Benkö-gambit, selv om Kjetil på grunn av sin angrepsbonde på e5 visstnok sto best først gikk det fort over da Djurhuus' løperpar begynte å skyte inn bak bonden, og selv om Bertil møtte Thorstensen fikk han bare en nesten akseptabel isolanistilling ut av åpningen. Taktikken vår måtte kort sagt totalrenoveres i tredje spilletime: Espen og Silje ble kommandert til å vinne, de tre hvitspillerne til å slutte med å synke, og Geir Sune til å fortsette med å lage et parti ut av det. Tidlig i fjerde spilletime kom dessverre et dobbelthavari like ubeleilig som sist vi møtte Akademisk, og svært beklagelig med de to samme personene i "verste biroller": Grønns angrep og Geir Sunes tidsnød kom akkurat i tide til å levere en matt ved 40 trekk, og samtidig fikk Gustav høyst fortjent en offiser i sluttspillpremie for en instruktiv trykkøkning ut over i midtspillet. På 0-2 hadde vi allikevel fortsatt skjemaet til utligning klart: Espen hadde kombinert til seg en kvalitet, og etter å ha forkastet flere svært remisaktige sluttspill endte Sæther opp med a) å tenke seg til en heidundrende tidsnød og b) å bukke dronning for løper og tårn på grunn av den heidundrende tidsnøden fra a). Å regne seg frem til 3-3 var litt mer komplisert: Kjetil hadde riktig nok fått uvanlig mye (= tårn og løper) for dagens dronninggoffer, men hadde da også uvanlig mange svake bønder og uvanlig lite aktivitet - og stadig flere offisersavbytter på femtebord var dårlig nytt for Bertils isolani. Sæthers klaff ble hengende tross truende blikk (og skumle mistanker at dette var en spesiell "Sæther-klokke" tilpasset tidsforbruket hans) fra Porsgrunnsleiren, men siden en fortsatt konsentrert Silje i mellomtiden hadde plukket med seg ca fire bønder kom "1-2" allikevel på rapporten like etterpå. Siden gikk imidlertid alt så galt som det bare kan gjøre i nedoverbakker i lagsjakk: Djurhuus plukket ved hjelp av en aktiv konge fra hverandre Kjetils bønder, Bertil måtte først gi isolanien og bukket deretter offiser - og Espen forærte gjennom svakt tidsnødsspill Hole en fribonde som det merkelig nok viste seg umulig å stoppe selv med ny tid.

Konklusjon? Tverrpolitisk enighet om at vi tapte ufortjent mye, men dessverre også om at Akademisk vant matchen svært så fortjent. Våre venner "studentene" virker ut fra resultatene hittil bare å være styrket av å ha mistet Elsness, og har hvis de ikke taper mot OSS neste kamphelg allerede seriegullet i lommene. Hvis noen skulle tro noe annet tar selvsagt ikke vi i Porsgrunn denne matchen som noe annet enn et høyst midlertidig og lærerikt tilbakeslag: Dagens lag har uansett en stor fremtid foran seg både sjakklig og sosialt, og en plass på topp tre i år er det fortsatt opp til oss selv å ordne.

OK da:

DET ENESTE SOM ER VERRE ENN SERIEMATCHER HVOR BÅDE JEG SELV OG LAGET MITT TAPER, ER Å MÅTTE SKRIVE REFERAT FRA DEM ETTERPÅ!! OG VI LIGGER PLUTSELIG KJEMPEDÅRLIG AN, JEG VET: DET KAN GODT BLI FJERDEPLASS SELV OM VI SLÅR ALLE GJENVÆRENDE MOTSTANDERE UNNTATT ASKER, OG NORDSTRAND FYKER JO AV GÅRDE.....

Dagens Porsgrunnssitat kom fra vår førstebordsspiller, og oppsummerer utmerket både denne matchen og hans sjakkfilosofi: "Sto ikke Silje også dårlig? Han fyren fikk jo ofret dronningen...."


SK AV 1911 - AKADEMISK SK II    2 - 4 
FM Torstein BAE        (2304)  Steinar SIDSELRUD (2025)       1 - 0
Petter GLENNE STOKSTAD (2065)  Anders HØYER BERG (2011)       0 - 1   
Eldin DAVID            (2031)  Benjamin SKAGEN NEDBERG (1860) 0 - 1
Roaul ABRAHAMSSON      (1950)  Jan SONTUM ((1984))            1 - 0     
Per Gisle SVENDSEN     (1868)  Hans Arild RUNDE (1729)        0 - 1
Morten FURUMO          (1948)  Fredrik REKKEDAL (1827)        0 - 1
OG HVORFOR DET? Klaffen hang allerede for begge lag med null lagpoeng og mange gode motstandere igjen før dette innbyrdes oppgjøret. En hektisk arbeidende lagleder Bae hadde klart å få mobilisert Stokstad, og med toppet lag stilte 1911 da som favoritt mot nord- og nedtippede Akademisk II. Bortelagets ikke mindre hektisk arbeidende lagleder Fredriksen hadde innvilget Hugo Østerberg lesedager før eksamen, men i stedet overtalt klubbens nye mesterspiller Hans Arild Runde til å spille før nyttår allikevel - et bytte som selv om det ratingmessig gikk i minus, skulle vise seg å være en suksess poengmessig. Matchen ble jevn og tett langt inn i sjette spilletime, og selv om 1911 først hadde sine sjanser ble borteseieren til slutt overbevisende nok. Lagleder Bae foregikk riktignok med et godt eksempel for hjemmelaget: Ut av en lettere kaotisk skotsk variant hvor hvit slår inn på c7 og sort på e3 før 10 trekk, surfet sort over i midtspillet med et behagelig initiativ. Sidselruds beslutning om å gi bonde for å bytte dronning like etterpå var trolig tvilsom, for selv om hvit en offisersmassakre senere fikk igjen bonden, ble springeren hans da etterlatt svært så utsatt på a7. Bae plukket opp springeren på c6 og brakte 1911 opp i ledelsen i god tid før tidskontrollen. Like før tidskontrollen brast imidlertid en bue høyt på nabobordet, som etter å ha startet som en rolig katalaner raskt ble kaotisk. En svært foreløpig konklusjon på taktiske komplikasjoner før 20 trekk, ble tårn og to bønder til sort og to lette til hvit. Etter et påfølgende dronningbytte invaderte sort syvenderaden med tårnet, men endte opp med å bytte det mot offiser og bonde for å få et fortsatt uklart sluttspill med tre bønder for offiser. Uten farlige fribønder på brettet burde hvit stå best i dette sluttspillet, men det var vel og merke før han i tidsnøden plutselig overså at sort med et voldelig f5-fremstøtet både kunne lufte for sin egen konge og frekt fange hvits løper på e4. Med to bønder mer i offiserssluttspill, sto sluttspillteknikeren Høyer Berg uansett til vinst da klokken telte ut Stokstad i trekk 39. Tårn og to bønder for to lette var også dagens tema på sjettebord, men der gikk Akademisk IIs suksessinnbytter Rekkedal inn i det med åpne øyne, etter å ha fått stor romfordel som sort fra åpningen: Mens hvits løperpar aldri kom i gang terroriserte sorts fribonde på c3 hvits passive offiserer, og med mest utsatt konge i tillegg sto hvit trolig til tap før tidsnøden også. I løpet av tidsnøden fikk sort med seg tre bønder til, og med de hvit offiserene stuet sammen rundt kongen kunne han få trekk senere kvittere ut en større materiellsjekk med et dronningbytte. Gjensidig tidsnød gikk i stedet 1911s vei på fjerdebordet, og det gikk ut over Rekkedals gamle våpenbror Sontum - riktig nok ikke uten komplikasjoner. Hvit så ut til å ha nøkkelen til en tung og låst kongeindisk stilling etter et tidlig dronningbytte, og imponerte fortsatt da han ofret en bonde på dronningfløyen for å få igjen både på d6 og b7. Fighteren Sontum klarte imidlertid både å aktivisere offiserene sine og å spa frem en fri d-bonde, og at hele poenget skulle gå 1911s vei var fortsatt ikke opplagt etter 40 trekk - selv om hvit da fikk plukke opp en viktig bonde med sjakk på f7. Slutten så ut til å være nær da Sontums d-bonde falt midt i femte spilletime, men med henvisning til redusert materiell kjempet han videre etter å ha ofret løper på bøndene. Ganske avgjørende tok Akademisk II i stedet ledelsen 3-1 i et annet møljeparti på femtebord, hvor hjemmefansen lenge hadde hatt store forhåpninger på Per Gisle Svendsens stilling. Rundes plan med å ofre bonde i åpningen for å kjøre en fribonde frem til h7 var ikke utypisk, men neppe heller særlig bra, og selv om Svendsen ga tilbake bonden så han ut til å ha kortvarig fordel av hvits konge på f2 og langvarig av hvits bonde på h7. Selv om h7-bonden burde være svak i sluttspill gjorde trolig Svendsen en feilvurdering da han tillot dronningbytte tidlig i tidsnøden, for som Runde oppmerksomt demonstrerte var g6 siden like svak som h7 - og med de to av veien levde sorts konge fortsatt farlig. Med sorts konge på vei inn i et mattnett på femtebord, slengte Benjamin Nedberg raskt ut et remistilbud i et fordelaktig tårnsluttspill på tredjebord. David sukket trolig tungt ved synet av kamprapporten, men avslo lojalt mot laget remis - og demonstrerte sin dårlige form ved å gå fra et dårligere tårnsluttspill til et helt tapt et i løpet av syv trekk. Abrahamsson pyntet litt på sifrene ved å matte Sontum i det partiets tredje tidsnød, men selv den evig optimistiske Bae så allikevel svart på 1911s sjanser etter dette tapet. Akademisk IIs jevne lag fikk omsider uttelling for sitt overraskende gode spill i dag, og er over nedrykksstreken med gode sjanser til å holde seg der - det hadde gitt høye odds to uker før sesongstart.


SK TEMPO - NORDSTRAND SK    1 - 5 
Torbjørn RINGDAL HANSEN (2298)  Stig TJOMSLAND (2269)          0 - 1
Michael JØRGENSEN      ((2290)) Flemming CHRISTENSON (2215)    0 - 1
Geir Ivar HENRIKSEN     (2085)  Bjørn-Erik GLENNE (2096)       0 - 1
Jon Fredrik RØRVIK      (2049)  Bror THANKE (1964)             0 - 1
Terje ERIKSEN           (2098)  Lars ECKHARDT (1971)           0 - 1   
Kjeld CHRISTENSEN       (1812)  Tor GULBRANDSEN (1962)         1 - 0
OG HVORFOR DET? Begge lag var tydelig klar over denne matchens betydning: Nordstrand kunne riktignok ikke komme utenom Sørgjerds forfall, men stilte for øvrig toppet med både Tjomsland og Christenson - mens Tempo stilte mer enn toppet, det vil si med alle kjente toppspillere + en ukjent! Ryktene som har versert om at Tempos lagleder planla å hente inn en forsterkning fra hjemlandet, fikk et navn og et ansikt i dag: Michael Jørgensen, 36 år - og med en stabil spillestyrke i underkant av 2300 siden nesten ti år. Med den forsterkningen var Tempo i følge oktobertallene fra NSF høyest ratet på de første fem bordene. Nordstrand svevde imidlertid på en stor medgangsbølge etter to seire den første kamphelgen, og demonstrerte nok en gang at et ratingsnitt langt fra hele sannheten om styrken til et lag. Betalingen i individuelle poeng ble i overkant, men lagseieren var det liten tvil om - og Nordstrand ledet faktisk 5-0 i over en time før Tempo fikk sitt trøstemål.

Det hele begynte på førstebord, hvor ellers suksessrike Torbjørn Ringdal Hansen fortsatt ikke får det til å stemme for Tempo - mens ellers passive Stig Tjomsland briljerer for Nordstrand. Tjomslands egentlig tamme åpningssystem ga igjen livlig spill, denne gangen med et tidlig press mot sorts dronningfløy. Siden Ringdal Hansen straks rykket ut med blålys på både dronningen og diverse mindre offiserer, ble det i midtspillet plutselig uklart hvem som egentlig spilte på dronningfløyen. Tjomsland hadde imidlertid da kastet blikket over på kongefløyen, hvor Ringdal Hansen fikk svi vondt for å ha svekket seg med g6 uten å ha en sortfeltsløper tilgjengelig: Tjomsland ofret først bonde for få dronningen til h6, deretter kvalitet for å hindre at sort fikk en springer til f8, og avslutningsvis en offiser til for å stille opp en ugarderlig mattrussel på h7. På andrebord viste Tempos forsterkning seg å kunne nesten 20 trekk teori i en skarp Notebom-variant, men Flemming kunne over 20 trekk - og hadde få trekk senere fribøndene fremme på a3 og b3. Hvit forsøkte i desperasjon å gi stadig mer materiell for å skape mottrusler mot den sorte kongen, men trolig uten noen gang å få den på skuddhold - at Nordstrand ville få 2-0 øverst virket ganske klart ved inngangen til fjerde spilletime. De andre partiene virket desto mer uklare, og Tempo hadde sjanser nok der til at matchen fortsatt var åpen. Som også Porsgrunn fikk erfare i dag kan imidlertid dårlige stillinger smitte raskt i lagsjakk, og i tidsnødene blåste det meste Nordstrands vei. Kildene (= noteringsskjemaene) er både uklare og ufullstendige på hvor det egentlig ble av fjerdebordet. Det virker klart at Rørvik fra åpningen fikk en liten posisjonell fordel som burde passe ham bra, men at Thanke overtok initiativet og fikk et sterkt press mot hvits etterhengende bonde på d3 i forkant av tidsnøden. I tidsnøden virker sort ha fått en materiell fordel som ble avgjørende i løpet av få trekk etterpå - men videre tolkninger her får bli en oppgave for arkeologene. Femtebordet var også en tveegget affære, hvor hvit med en angrepsbonde på e5 og to springere nær sorts konge først så ut til å ha noen på gang. I gjensidig tidsnød fikk sort et tilsynelatende livsfarlig motspill mot hvits konge, som imidlertid klatret ut til h4 - hvoretter hvit fikst ofret vekk et tårn for å kunne matte med dronningen. På tredjebord så Tempos ny-gamle elitespiller Geir Ivar Henriksen ut til å få opp en grei Benonistilling med sort, etter at Bjørn-Erik valgte en småklumpete offiseringsoppstilling med Kf1. Hvits springer på e4 var imidlertid en maktfaktor siste del av midtspillet, og da begge spillerne hadde stablet opp sitt tunge artilleri i d-linjen fikk Glenne inn en fiks bondevinst på Sxd6. Tross fribonden på d5 burde sort ha gode remissjanser på grunn av hvits luftige konge, men en tydelig rystet Henriksen ble i dronningsluttspillet raskt utspilt av en tydelig formsterk Glenne: Sort ga seg tidlig etter å ha gitt en bonde til uten å få mer enn et par sjakker.

Alene igjen på den dystre stillingen 0-5 satt Tempos lagleder og sjakklige fritenker Kjeld Christensen, som etter å ha spilt g4 og h3 i åpningen plutselig hadde fått et farlig angrep da Gulbrandsen litt vel optimistisk svelget en bonde i midtspillet. Sort så seg snart tvunget til å gå tilbake bonden for å bytte dronninger, og deretter til å gå inn i et dobbelt tårnsluttspill med bonde under for ikke å bli matt i h-linjen. Uten å ense at resten av matchen var ferdig holdt laglederne det gående med dette sluttspillet til 95 trekk, før hvits frie og fjerne f-bonde omsider avgjorde med to mot en i et enkelt tårnsluttspill. Hvit burde ha kunnet avgjøre tidligere, men sto minst en bonde over hele tiden - og et individuelt poeng fortjente da virkelig Tempo å beholde.

Denne matchen ga trolig svar på to av sesongens store spørsmål: Tempo er ikke noen utfordrer for topplagene i år heller, men det er Nordstrand - som med seks lagpoeng og fire spillere på 100% feirer julebordene øverst på tabellen, etter bra spill og utrolig uttelling de tre første serierundene. Var det å miste Tisdall det som skulle til for å få Nordstrand opp i tetstriden? Svaret kommer kanskje mot OSS i runde 4.


FOLLO SF - OSLO SS    1½ - 4½ 
Trond SOLEM         (2167)   FM Sverre HEIM (2348)           1/2   
Hallvard VOLL ÅDNØY (2145)   Kristian D. TRYGSTAD (2319)    1 - 0    
Aleks SEMAKOFF      (2073)   IM Svein JOHANNESSEN (2227)    0 - 1    
Kjell NÆSSVOLD      (1890)   FM Ole Christian MOEN (2162)   0 - 1       
Per LEA             (1693)   FM Erling KRISTIANSEN (2135)   0 - 1
Per SONDRESEN       (1687)   Viggo GUDDAL (1945)            0 - 1
OG HVORFOR DET? OSS manglet igjen Gausel og for første gang på et par år Leif Erlend, men stilte tross det og diverse mindre forfall som klar favoritt på alle seks bord, mot et Follo uten Kirkebø og Gaasland. Svakt forenklet tok bordene tre, fire og fem samme sklie rett ned til sluttspill, hvor OSS hadde fordel fra start og utbygde den både før og etter hvert. Raskest utfor gikk det på sjettebord, men selv der var det langt fra var snakk om noe fritt fall: Guddal utlignet riktig nok uten en gang å få tidsnød, men 70-åringen Sondresen holdt omtrent balansen først ved å skaffe seg en ekstra a-bonde, og så ved å gi den tilbake for motspill i sentrum og på kongefløyen. Dessverre for Follo benyttet han seg ikke av mulighetene til å spille aktivt, og den slags problemer hadde ikke Guddal: Et fikst offisersavbytte fra hvit etterlot sort med alle de beste offiserene, og like etter 20 trekk skapte hans aktive springer trusler en masse i hvits svekkende stilling - slutten kom elegant per tårnoffer på h3, med dronningvinst til følge. Også den nykårede nordiske seniormester Svein Johannessen viste stor spilleforståelse i dag: Semakoffs grådige jakt på en testamentbonde ble avstraffet med rolig utvikling, og etter å ha måttet gi igjen bonden satt sort igjen med svakheter både på a7 og c7 i et materielt likt (og mareritt-likt) sluttspill. Svein hadde ingen problemer med å regissere angrepet mot dem, og hadde bonde over med overlegne offiserer da Semakoff i tidsnød snublet inn i en taktisk boksehanske som kostet kvalitet. Follos taktikk på femtebord var beskjeden inn til det selvutslettende: Lea ga bonde i åpningen for å bytte av dronningen og et par lette, for å nå et sluttspill som selv om det var umulig å tape raskt var vanskelig å ikke tape i lengden. Kristiansen virket lenge måtelig interessert i å bli tidlig ferdig, men bråvåknet da Lea presset av klokken plutselig svekket stillingen sin ved å spille aktivt. Å åpne h-linjen for hvits tårn viste seg å være en avgjørende posisjonell feilvurdering: Siden raste sorts bønder raskt sammen for trykket fra hvits tårn og springer. Mer tåkete sikt var det i tre timers tid på fjerdebord: Moen Senior fikk riktig nok et løperpar og ingen problemer ut av et tidlig dronningbytte i Skotsk, men utfallet ble et par avbytter og et par flygende randbønder senere allikevel bare et rimelig balansert sluttspill med tårn og springer mot tårn og løper. Personlig ville jeg (selv i sluttspill - særlig i sluttspill) vært svært bekymret for å slippe noe medlem av Moen-familien inn med tårn og springer rundt kongen min, men det var visstnok ikke mer farlig enn at Næssvold kunne overtatt fordelen ved å spille litt mer aktivt. I stedet falt etter hvert bare hvits a-bonde, og siden var sorts eks-svakhet på a4 plutselig en avgjørende fribonde.

Kort sagt: Ingen sensasjonelle lagpoeng for Follo, men derimot altså to overraskende resultater øverst. Heim ble riktig nok forært en isolanistilling som skal være fordelaktig for hvit, men overvurderte den grovt da han kastet seg på første lange rokade. Mens hvit angrep på kongefløyen aldri ble helt hjertelig, fikk sort før 20 trekk opp svært så konkrete trusler etter et kreativt bondeoffer på dronningfløyen. Solem kunne vunnet et avgjørende tempo med enkle og avgjørende trusler ved å spille Db6 i stedet for Da7, men fortsatte i stedet opplagt med et luftig tårnoffer. Hvit måtte gi tilbake offiser for å sitte igjen med en hyper-ventilert kongestilling. Dessverre for Solem mistet han nok en gang evnen til å legge sammen hvite og sorte trekk da tidskontrollen nærmet seg, og overså foruten flere lovende fortsettelser en knusende vinst like før tidskontrollen. I sluttstillingen etter 45 trekk kunne sort med dronning, løper, to bønder og tryggest konge for dronning og tårn godt ha spilt videre, men etter å ha makulert tre gullkantede vinststillinger på tre runder sa Solem seg fornøyd med å få en evig sjakk ut av den tredje. Ådnøy har i tidligere episoder fått halvannet poeng ut av to snarere gulkantede stillinger, og har etter dagens seier da mer enn dobbelt så mange poeng som resten av laget til sammen. Trygstads posisjonelle kvalitetsoffer var (selv om sjakk-konservative meg tviler litt) muligvis fullt forsvarlig, og innbrakte i løpet av få trekk to bønder og en uklar stilling. Mens Trygstad var opptatt med å overvurdere stillingen sin slo imidlertid Ådnøy til med en fiks springeraktivisering som skapte trusler nok til at Trygstad i løpet av få trekk krøp inn i et materielt likt tårnsluttspill. Ådnøy overså en mulighet til å få med seg en ekstra bonde før han tok tilbake kvaliteten, og siden burde sluttspillet være remis. Hvit hadde imidlertid den klart beste kongen, og da Trygstad i det lengste nektet å ta inn over seg det falt plutselig hans fremskutte g-bonde. Ådnøy sto etter dette teknisk til vinst, men stort mer hjelpsom enn Trygstad var med å gå over i et tapt bondesluttspill skal det mye uflaks til å bli.

OSS burde tross forfallene ha mer å gi på toppbordene, men holder foreløpig stø kurs i tetstriden - matchen mot Akademisk neste kamphelg vil vise om det er en førsteplass de kjemper for i år. Follo har hatt en smertefull start på sesongen, men tabellposisjonen er litt misvisende her: Siden Follo bare har møtt topplag hittil, kjennes det riktigere å sesongen deres ennå ikke har startet enn at den har startet dårlig. Ikke desto mindre bør det bekymre lagledelsen at bare hele Ådnøy og halve Solem (= første del av partiet) har vist oppløftende spill så langt.


SOSS - ASKER SK    1½ - 4½ 
Bjarte LEER-SALVESEN (2299)   IM Berge ØSTENSTAD     (2424)    1/2   
Bjørnar BYKLUM       (2142)   FM Jøran JANSSON       (2184)   1 - 0   
Pål ANDREASSEN       (1875)   FM Nils Ragnar GROTNES (2206)   0 - 1   
Tor Egil FØRLAND     (1822)   Carl Fredrik EKEBERG   (2146)   0 - 1    
Bjørn RØST           (1711)   FM Bruce DIESEN        (2163)   0 - 1   
Rune T. ANDERSEN     (1637)   Magnus CARLSEN         (1907)   0 - 1
OG HVORFOR DET? Selv om Tisdall, Kristensen og Elseth fortsatt manglet fra maksoppstillingen, hadde Asker tydelig tatt inn over seg fiaskoen mot Akademisk: Østenstad, Grotnes og Diesen sesongdebuterte alle, og Magnus Carlsen på sistebord må klassifiseres som tungt skyts mot en nedrykkskandidat - la gå at Askerlaget bak Berge fremfor alt var jevnt besatt. SOSS' lille spillerstall må prioritere de viktigste kampene, og dette var ikke en av dem - så dermed var de to siste bordene dekket for reservene fra klasse 2. Asker var som ventet overlegne i matchen generelt og på de siste bordene svært så spesielt, men med god uttelling øverst kom SOSS allikevel hederlig fra møtet med Norgesmestrene. Askerledelsen tikket inn på litt over en time, da Diesen slo fryktelig tilbake mot kamikazepilot Røsts forsøk på å spille f4, g5 og h5 i åpningen. Sort måtte gi offiser på d6 etter ti trekk, og da lot hvit etterpå rolig sin springer på f3 stå i slag for å fullføre angrepet i f-linjen før 20 trekk. Et vesentlig bedre forsøk gjorde da SOSS' mann på sjettebord, selv om en opplagt Magnus imponerte hele leiligheten både under og etter partiet. Hvit holdt den materielle balansen til dronning, tårn, løper og seks mot dronning, tårn, springer og seks - men da var ikke helt tilfeldig sorts springer på vei til d3 knusende overlegen hvits klaustrofobiske løper på b2. Andersen ble ferdig før tidskontrollen ved å gi offiser i stedet for bonde i dronningsluttspillet, men da hadde nok Magnus klart resten uansett. Førland-Ekeberg høres ikke nettopp kommersielt ut, og ble da også en svært så lukket og posisjonell Reti. Askers unge toppskårer demonstrerte imidlertid sin svært så voksne spilleforståelse ut over i midtspillet, godt hjulpet av en hvitspiller som var alt for samarbeidsvillig når det gjaldt å bytte offiserer. Det kunne kanskje se ut som om kontrollen over den åpne d-linjen bare ga sort en liten fordel i "Sluttspillet" med dronning, tårn og syv mot dronning, tårn og syv, men da trenger man nye briller: På grunn av sine fremskutte bønder hadde ikke hvit noe skjulested for kongen, og å holde en slik stilling med kongen i lufttomt rom er som å bestige Himalaya uten tau. Uventet ute på såpeglatt is, forkortet hvit pinen ved å miste tungt materiell i løpet av få trekk.

Atskillig mer spenning på de tre øverste bordene, og sett fra SOSS' side av sofaen startet det faktisk best med sort på tredjebord. Grotnes tok selvsagt bonden i en Benkö-gambit, men måtte gi den tilbake med posisjonell fordel sort etter å ha oversett et Sxe4-offer som burde være godt skiltet. Andreassen avslo senere remis, men nok en gang spilte Grotnes seg stort opp ut over i sluttspillet. Det dobbelte tårnsluttspillet burde trolig sort holdt seg unna, for som Grotnes snart demonstrerte var sorts b- og c-bønder der svakere enn hvits a- og b-bønder. Ellers i ferd med å tape bonde kastet Andreassen seg i tidsnøden over et tårnsluttspill som averterte med to kongefløybønder i hurtigsvarpremie, men med liten skrift sto det noe om at sorts tårn måtte ofres på hvits b-bonde - og da måtte selv juridisk avdeling oppgi alle krav for partiet.

At andrebordet ble SOSS eneste seier i dag var et lite paradoks, for nest etter femtebordet var det der sørlendingene kom dårligst ut. Jansson fikk et klart initiativ som sort etter at en morgenduppende Byklum slurvet med trekkrekkefølgen, og fremfor å bli klemt langsomt i hjel forsøkte SOSS-eren da å få motangrep med et løst offisersoffer. Offeret ga egentlig bare skyggetrusler, men Jansson spilte alt for fort og nonchalant mot det - og oppdaget ikke et kryssbindingstema som kandiderer til "rundens kombinasjon" før det var for sent.

Igjen på stillingen 1-4 satt førstebordsspillerne i nesten to timer etter de andre - og det hadde de fortjent å gjøre på et mer utrivelig sted enn i Førlands stue. Dramatikk og innsats var det lite å si på, men spillet var langt under hva herrene Østenstad og Leer-Salvesen presterer på en normal arbeidsdag. Det hele begynte med at hvit valgte en slapp Semi-Slavisk variant hvor sort utligner bare han husker på å gjennomføre bruddet c5, som sort forberedte så godt og lenge at han til slutt ikke fikk gjort det. Deretter bukket sort en bonde i to trekk, noe hvit ikke la merke til. Med kontroll over c5 hadde hvit senere klar terrengfordel og posisjonelt vunnet stilling, men nølende spill fra hvit gjorde at sort gikk fra å gjøre apatiske ventetrekk Lc8-b7-c8 med en av verdenshistoriens dårligste løpere, til nesten å få taktiske motsjanser. Å tillate dronningbytte burde imidlertid vært sorts siste feil i dette partiet, og siden demonstrerte Østenstad i og for seg instruktivt hvordan hvits løperpar og bønder ga et avgjørende gjennombrudd på kongefløyen. Problemet var bare at han da fribonden endelig sto klar, tvang sort til å gi offiser på gal måte - og så lo Leer-Salvesen allikevel sist, trygt innelåst i sin festning med springer og to bønder mot springer, løper og en.

Nå vel: Så lenge Berge & Bjarte viser sitt sanne jeg i kamp for tittelnapp på Gausdal kan de godt avreagere litt mot hverandre på stillingen 1-4 hjemme hos Førland, og 1½-4½ var alt i alt ganske dekkende i dag. Matchen ga ingen eksistensielle svar for noen av lagene, selvsagt - men det kan vel konstateres at Asker er tilbake på riktig spor igjen etter kollapsen mot Akademisk sist.

Og DERMED stirret følgende TABELL anklagende på meg fra nattbordet hele juleferien: 
   1.NORDSTRAND SK      3    3    0    0    6   14,5
   2.AKADEMISK SK I     3    3    0    0    6   12,5
   3.OSLO SS            3    2    1    0    5   11,5
--------------------------------------------------------
   4.ASKER SK           3    2    0    1    4   11,5 
   5.PORSGRUNN SK       3    1    1    1    3   9
   6.SK TEMPO           3    1    0    2    2   8,5
     AKADEMISK SK II    3    1    0    2    2   8,5   
   8.SOSS               3    1    0    2    2   5,5
--------------------------------------------------------
   9.SK AV 1911         3    0    0    3    0   5
  10.FOLLO SF           3    0    0    3    0   3,5
På TOPPSKÅRERLISTEN ble det tynnet ut betraktelig, men fem spillere holder fortsatt ut med 3/3.
Kvalitetsordnet etter 1) bordrekkefølge og 2) fargefordeling er de
  1. Bjørn-Erik Glenne, Nordstrand (bord 2-3, fargefordeling 2-1).
  2. Carl Fredrik Ekeberg, Asker (bord 3-4, fargefordeling 2-1).
  3. Bror Thanke, Nordstrand (bord 4, fargefordeling 1-2).
  4. Fredrik Rekkedal, Akademisk II (bord 6, fargefordeling 1-2)
  5. Silje Bjerke, Porsgrunn (bord 6, fargefordeling 2-1).


PS OM SJAKK OG FOTBALL: Kort tid etter forrige serierunde mottok undertegnede følgende email (sendt med kopi til 1911s lagleder Torstein Bae):

"Hei!

Jeg tror jeg har funnet en feil i runderapporten din fra ØS runde 2.
Det må da være 1911 som er sjakkens svar på Vålerenga?!
De klarer jo aldri to år på rad i den øverste divisjonen....

Hilsen vif-supporter og ex 1911-medlem
Kristian D. Trygstad"

Svært kort tid etter det igjen mottok jeg følgende email

"Jeg vil nå mene at det er OSS: de har mange gode spillere, men klarer ikke å få gode resultater!

Hilsen klansmedlem og ex OSS-medlem
Torstein Bae" 		Fotball


REDAKTØRENS KOMMENTAR: Et poeng til Kristian og tre til Torstein for den der. Min lignelse mellom VIF (særlig før Drillo) og Nordstrand SK (særlig før eller etter Tisdall) var nok primært en stilmessig sammenligning. For øvrig er jeg i øyeblikket mest opptatt av at Porsgrunn ikke skal ende opp som sjakkens svar på Brann denne sesongen - det får holde at vi har en Helstad på sistebord.... Asker SK og Stabæk gir seg vel selv, og SOSS risikerer fortsatt å ende opp som Start – men ellers er jeg mottagelig for andre likheter mellom topplag i fotball og sjakk til neste serierapport!
        
Til Lahlums lagsjakkside
Laget av Eirik T. Gullaksen Antall lesere: Teller