HANS OLAV LAHLUM RAPPORTERER
FRA ØSTLANDSSERIENS 1.DIVISJON 2001-2002

        
2.runde
Spilt søndag 10. november 2001
Dagen etter at de var i glohaugen sammen, bekreftet både OSS og Porsgrunn sin status som topplag med svalende seire mot henholdsvis Tempo og Follo. Etter at Tempo ble satt på plass fremstår Nordstrand inntil videre som hovedutfordreren til de antatte topplagene, og selv om dagens seier mot 1911 satt overraskende langt inne leder sjakkens svar på Vålerenga enn så lenge Østlandsserien! SOSS bedret sine sjanse til ikke å ende opp som sjakkens svar på Start gjennom å skvise begge lagpoengene ut av Akademisk II, som imidlertid fortsatt biter hardt fra seg. Dagens overraskelse var at NM-vinner og serie-favoritt Asker gikk på et svært så fortjent hjemmetap mot Akademisk I, som anført av en opplagt Djurhuus imponerte enda mer på spill enn på poeng. Over til Asker:    
ASKER SK - ASKO I 2-4
NORDSTRAND SK - SK AV 19113½-2½
OSLO SS - SK TEMPO 4-2
PORSGRUNN SK - FOLLO SF 5-1
ASKO II - SOSS 2-4

ASKER SK - AKADEMISK SK I    2 - 4 
GM Jonathan TISDALL (2475)   GM Rune DJURHUUS (2466)        0 - 1 
FM Roar ELSETH (2319)        Atle GRØNN (2320)               1/2    
Jøran JANSSON (2184)         Øystein HOLE (2240)             1/2    
Carl Fredrik EKEBERG (2146)  Trond THORSTENSEN (2129)       1 - 0     
Magnus CARLSEN (1907++)      Carl Johan RIBBEGREN (2126)    0 - 1    
Kjetil STRAND (1946)         Øystein SÆTHER (2064)          0 - 1
OG HVORFOR DET? Asker hadde fått mobilisert Tisdall, men stilte småsjokkerende nok uten både Østenstad, Kristensen og Grotnes til toppoppgjøret mot Akademisk II. Akademisk I stilte selv uten Gudbrandsen, men selvsagt var Djurhuus på plass til GM-oppgjøret på førstebord - og dermed spilte faktisk alle de fire norske GM-ene seriesjakk søndag 10.november. Åpningene antydet en tett toppmatch, og hvitfordelene var med mulige unntak for Djurhuus og Hole ikke synlige uten forstørrelsesglass. På femtebord kunne man selv gjennom solbriller se at vidunderbarnet Magnus Carlsen utlignet fullstendig, men da han undervurderte hvits angrepssjanser på kongefløyen kom den sjakklige kick-bokseren Ribbegren i kjent stil sprettende tilbake fra tauene. Magnus så noen trekk ut som et barn mens alle linjer og diagonaler ble åpnet på kongefløyen, og måtte gi stort materiell og liten hånd etter bare 25 trekk.

Samtidig hadde hvit spart seg opp et håndfast trykk i prestisjeoppgjøret på førstebord, etter at Tisdall forkastet et interessant posisjonelt bondeoffer. I stedet ga han kreativt nok dronning for tårn og springer få trekk senere, men Djurhuus utnyttet oppmerksomt et par unøyaktigheter i oppfølgingen og fikk i stand et sterkt press mot sorts ankerfeste på e6. Avgjørelsen falt offisielt med e6 like før tidskontrollen, men da var sorts offiserer uansett stuet sammen i et reservat rundt kongen. Etter dette hadde Akademisk god kontroll på matchen, og med merbonde på tre bord kunne det en stund se ut til å gå mot en regelrett utklassing av Norgesmestrene. Elseth fikk riktig nok løperpar og terrengfordel i midtspillet, men Grønn så ut til å ha god kontroll og kom nærmest vinstsjanser i sluttspillet med tårn og løper mot tårn og løper. Sort vant til slutt en bonde på dronningfløyen, men med ulikefargede løpere var det aldri riktig fare på gang for Elseth. Det var det desto lengre for Jansson: Hans forsøk på å aktivisere seg ved å ofre en sentrumsbonde var i løseste laget, og det fulgte 30 trekks forsvarskamp med bonde under. Hole var noe overraskende den som i dette partiet benyttet seg av taktiske småtriks flere ganger. En av dem var da han fremtvang dronningavbytte, noe som posisjonelt trolig var en diskutabel avgjørelse: Hvit sto selvsagt alltid best i sluttspillet, men etter en serie avbytter ble det igjen for få bønder til å gi realistiske vinstsjanser.

Hva angår de nedre bordene ga Strands terrengfordel først Asker håp om fordel, men som vanlig er i Fransk kom sorts motspill raskt da det kom. Sæther på sitt beste og mest tålmodige så at sort hadde klar fordel med dronning og springer mot dronning og tårn i sluttspillet, og vant sikkert på sin fjerne fribonde etter å ha plukket med seg hvits a-bonde i tidsnøden. Askers trøstemål kom på fjerdebord, hvor fortsatt formsterke Carl Fredrik Ekeberg våkent utnyttet en taktisk mulighet til å påføre fortsatt formsvake Thorstensen en dobbelisolani i sentrum. Resten var instruktivt nok: Ekeberg stilte opp offiserene sine mot sorts doble e-bønder, tok begge to da Thorstensen kom under press også på klokken, og vant selv om det tok 60 trekk sluttspillet med dronning og springer på hver side - tilsynelatende uaffisert av kjedekollisjonen som hjemsøkte lagkameratene rundt ham.

Ettermiddagen sluttet med lutter glede og lettelse på Blindern: Med seier mot Asker ligger Akademisk I plutselig best an av topplagene, og en betryggende seier mot Asker smakte søtt etter det sure dobbeltnederlaget i fjor. At Akademisk I skulle slå Asker mer enn de slo Akademisk II hadde gitt høye odds før helgen, og med både Djurhuus og Gudbrandsen på plass er studentlaget uten studenter favoritt også til desembermatchen mot Porsgrunn. Et stort skår i gleden var det allikevel at toppskårer Ribbegren få dager etter seriehelgen reiste utenlands på ubestemt tid, og kanskje allerede har avsluttet sin seriesesong. Det savnet kan vise seg stort i spillerstallen til Akademisk I, som allerede har vært gjennom noen runder i vaskemaskinen. For Asker imponerte igjen Ekeberg, men likheten til 5½-½ seieren mot Akademisk i NM-finalen stopper definitivt med at han igjen slo Thorstensen. Ryktet om at Asker også i år har mobiliseringsproblemer er bekreftet bortenfor tvil, og hvis ikke det går over kan Norgesmesterne ikke ta finaleplassen for gitt. Sesongen deres starter også i år med en utsatt posisjon midt på tabellen i Østlandsserien.


NORDSTRAND SK - SK AV 1911    3½-2½ 
Flemming CHRISTENSON (2215)  Torstein BAE (2304)            0 - 1    
Bjørn-Erik GLENNE (2096)     Eldin DAVID (2031)             1 - 0    
Jan SØRGJERD (2094)          Roaul ABRAHAMSSON (1950)       1 - 0      
Bror THANKE (1964)           Per Gisle SVENDSEN (1868)      1 - 0    
Lars ECKHARDT (1971)         Morten FURUMO (1948)           0 - 1    
Tor GULBRANDSEN (1962)       Harald FURNES (1762)            1/2
OG HVORFOR DET? Nordstrand var favoritt 70-30 mot 1911 før første runde ble spilt, og minst 85-15 etter at første runde var spilt. Hjemmelaget hadde i løpet av natten funnet igjen Christenson, men til gjengjeld mistet Tjomsland, mens 1911 var svakt styrket av Morten Furumo(tidligere Henriksen)s innhopp. Spillemessig viste imidlertid 1911 seg fra en helt annen side i annet forsøk, og da var plutselig Nordstrand langt mer ustø på beina.

Størst var omslaget for 1911 på førstebord, hvor Bae i dag fikk opp en solid hvitfordel med angrepssjanser. Christenson forsvarte seg etter flere måneder uten matching godt under vanlig standard, og var posisjonelt hengt opp til tørk før 20 trekk. Baes påfølgende kvalitetsoffer så ikke akkurat nødvendig ut, men hvits angrep var allikevel avgjørende: 1-0 kom per selvlysende dronningoffer like etter 30 trekk, og da lignet sorts stilling til forveksling en tvangstrøye uansett. På midtbordene ble imidlertid igjen åpningene til et mareritt for 1911-spillerne: Både Glenne og Thanke fikk nødvendig hjelp til å opprettholde et risikofritt trykk som hvit, og Sørgjerd fant et sjanserikt kvalitetsoffer som ga to bønder og aktivt spill. På femtebord var det 1911 som holdt et lite trykk fra åpningen, men Eckhardt forsvarte seg lenge godt - mens spillerne på sjettebord under balanserte forhold byttet av stadig flere offiserer. Sørgjerd lyktes igjen med å hindre alt motspill, og vant lett etter å ha plukket opp et par bønder til i sluttspillet.

Jorden dirret allikevel sterkt under Nordstrand i fjerde spilletime, da Thanke suste inn i en ny tidsnød samtidig som Glenne på overgangen til sluttspillet overså et taktisk triks som kunne vendt partiet. Storebror David er imidlertid ikke den våkne taktiske klepperen han en gang var, og da han overså sin sjanse fullførte Glenne til sikker sluttspillvinst uten å tilby flere motsjanser. Thanke utspilte samtidig Svendsen i tidsnøden, og vareopptellingen etterpå viste to merbønder til hvit - hvorav tre var sammenhengende fribønder. Litt spenning om utfallet holdt seg allikevel over i femte spilletime: Eckhardt mistet plutselig retningssansen helt i tårnsluttspillet, noe "Furumo" i løpet av få trekk utnyttet til å få bonde over OG en direkte avgjørende fribonde.

På stillingen 3-2 stirret plutselig alle truende på det dittil så neglisjerte sistebordet, hvor Furnes holdt det gående med et materielt likt sluttspill til over andre tidskontroll. Svært bevisst sitt kapteinsansvar styrte imidlertid Gulbrandsen trygt unna alle skarpe svinger, og like over andre tidskontroll tok det slutt på brikkene. Så nær var så fjernt en mini-sensasjon også for 1911, men i andre runde beviste laget i hvert fall at de heller ikke er noe slaktoffer i 1.divisjon. Nordstrand fikk lavere stilkarakter og færre individuelle poeng i dag, men bør etter å ha startet med fire lagpoeng og førsteplass selvsagt justere opp siktet et par knepp - og har tre spennende topoengere med ytterligere kapasitet i Glenne, Sørgjerd og Thanke.


OSLO SS - SK TEMPO    4 - 2 
GM Einar GAUSEL (2548)        Torbjørn RINGDAL HANSEN (2298) 1 - 0 
IM Leif E. JOHANNESSEN (2392) Geir Ivar HENRIKSEN (2085)     1 - 0
IM Svein JOHANNESSEN (2227)   Jon Fredrik RØRVIK (2049)       1/2
Sverre JOHNSEN (2194)         Terje ERIKSEN (2098)            1/2    
Jens LUNNAN HJORT (1965)      Lars BREIVIK (2056)            0 - 1
Viggo GUDDAL (1945)           Trond M. THORGERSEN (2004)     1 - 0
OG HVORFOR DET? Et toppet Tempo startet oppmuntret av resultatene fra første runde, ikke helt uten ambisjoner i Bogstadveien 30. Vertene hadde ikke overraskende byttet ut Heim og inn Svein Johannessen, men var desto mer overraskende også forsterket med Gausel. Et lite dusin OSS-forfall, gjorde at Tempos jevne lag allikevel stilte som knepne ratingfavoritter nederst. Midtbordene var raskt unnagjort: Gamle Svein og noe yngre Rørvik delte poenget i trekk 24 og på overgangen til sluttspillet, etter et gjennomført sunt og saklig (les: Dønn kjedelig!) engelsk parti. På fjerdebordet forsøkte Sverre Johnsen seg med nok en halv-suspekt og hel-ubehagelig spesialvariant, men tilbød plutselig remis i en posisjonelt komplisert stilling som fortsatt virket fordelaktig for hvit etter 16 trekk.

Riktig spennende ble resten av matchen siden aldri: Til det grep OSS for hardt tak rundt toppbordene. Gausel utlignet enkelt mot en av Ringdal Hansens tamme englendere, og initiativet til sort vokste raskt da hvit med ellers passive offiserer sendte dronningen ut på bonderov. Hvit forsøkte senere gi tilbake først en bonde og så en til, men var under sterkt press før tidsnøden og falt fullstendig fra hverandre underveis i den. Leif Erlend fikk testet seg med hvit mot Benoni for andre dag på rad, og selv om åpningen av natur er noe uklar fikk hvit igjen et initiativ på kongefløyen. Henriksen hadde visstnok skjulte sjanser under komplikasjonene som fulgte, men hans forsøk på å fikse seg ut av en vanskelig stilling etter 30 trekk ble avslørt uvanlig brutalt per tårnoffer.

Nederst fikk posisjonsspilleren Guddal sette seg tungt på en isolanistilling, og da isolanien etter hvert ble til en fribonde på d3 viste den seg bare å være svak. Fremfor bare å miste fribonden forsøkte Thorgersen å gi kvalitet, men siden den praktiske effekten ble at han mistet kvaliteten OG fribonden ga sort seg like etter tidskontrollen. Større dramatikk ble det da på tidskontrollen: Breivik hadde i tidligere episoder av "femtebordet" fått opp en angrepsstilling ved å gi bonde, og holdt et press på sort etter at Hjort hadde gitt den tilbake. Sluttspillet med tårnpar, springer og fem mot tårnpar, springer og fem sto imidlertid fortsatt bare på "posisjonell fordel hvit" da Hjort lot klaffen falle i den tro at 40 trekk var passert - noe som raskt viste seg ikke å være tilfelle.

Alt i alt ble sifrene med det rimelig dekkende. OSS er utvilsomt en sterk kandidat for topp tre, når de kan starte med tre lagpoeng og fjerdeplass tross så mange forfall. Tempo rev hederlig i første forsøk på å etablere seg i tetstriden, men fremstår sammen med Nordstrand fortsatt som de potensielle utfordrerne til de "fire store" - desembermatchen mot Nordstrand vil avsløre om Tempo er beste kandidat der.


PORSGRUNN SK - FOLLO SF    5 - 1 
Kjetil A LIE (2375)          Trond SOLEM (2167)             1 - 0    
Geir Sune TALLAKSEN (2179)   Hallvard VOLL ÅDNØY (2145)      1/2     
Hans Olav LAHLUM (2184)      Aleks SEMAKOFF (2073)          1 - 0
Espen LIE (2138)             Glenn GAASLAND ((1966))        1 - 0     
Bertil SVENDSEN (2039)       Kjell NÆSSVOLD (1890)           1/2    
Silje BJERKE (1960)          Per LEA (1693)                 1 - 0
OG HVORFOR DET? Vi har satt ny personlig rekord mot Follo hvert år siden vi rykket opp sammen med dem i 1996-97, men var svært inneforstått med at 5½-½ fra i fjor ville bli vanskelig å forbedre i år. (Ja ja da ja, jeg HAR HØRT hvem det var som ikke vant den matchen heller i fjor.) Begge lag stilte uendret fra lørdag - det vil si Follo med Kirkebø utenlands, og Porsgrunn med Joachim på reservebenken og Magne gjemt bak tribunen. Det burde ikke gi større spenning om matchutfallet og gjorde det da heller ikke, men igjen var vi litt heldige med uttellingen.

Kjetil kom igjen mer uklart enn overbevisende ut med sort, og tenkte etter eget utsagn litt for mye på lagkapteinens advarsel om at "Solem får ofte vinststillinger mot elitespillere, men vinner dem nesten aldri!". Ellers klaget vi imidlertid ikke på åpningene: Geir Sune og Bertil sprutet ut skarpe teoritrekk mot motstandere som så stadig mer betenkte ut, mens mer tålmodige Silje demonstrerte sin forståelse av en isolanistilling. Espen var etter gårdagens sicilianske matforgiftning satt på vegetardiett med 1.c4, og fikk ironisk nok da i stedet en liten hvitfordel med Siciliansk i forhånd. Akkurat da Gaasland så ut til å ha kommet seg over frokosten ga han først løperparet, og snublet så inn i en binding som kostet bonde. I den ventede franskduellen på tredjebord brukte begge spillerne en time på de 12 første trekkene; Semakoff improviserte vekk e5-bonden litt vel luftig, og selv om han senere fikk igjen bonden på h7 ble diverse bindinger i h-linjen da raskt ubehagelige.

Første skåringssjanse fikk vi på femtebord, og det allerede i andre spilletime. Ellers fornuftige Næssvold har definitivt ikke sin styrke i åpningene, og Dragen hans viste seg å være av type "Vigleik". (Betegnelse tilegnet vår gode venn og evige optimist Vigleik Angeltveit, som ved siste opptelling visstnok hadde ½/22 med Dragen - det går alltid galt med noe, og ofte med alt!) Bertil spilte som snarest med tårn under etter å ha fått inn Txc3! OG Sfg4!, men kunne to trekk senere vunnet dronning og springer for tårn og produsert et klassisk Drageparti. Dessverre "glemte" Bertil i farten å ta med springeren, men med tryggest konge hadde han fortsatt klar fordel. Mindre enn evig sjakk var det aldri i sluttspillet, men mer ble det altså ikke. Bertil holdt tross (eller på grunn av?) gjenkommende frustrasjonsanfall lojalt partiet gående til lagseieren var klar, men misset visstnok noen sjanser til å spille på vinst underveis.

Ådnøy imponerte med å finne både mer og mindre suspekte redningstrekk i en vanskelig stilling, helt til vår mann på andrebord som følge av en svært sjelden hukommelsessvikt serverte en ufrivillig nyhet i trekk 23 (!?). Geir Sune kunne fortsatt spilt videre med vedvarende angrepssjanser, men valgte med bonde under å tvære ut en trekkgjentakelse til lagseieren var klar. Det så noen anstrengte øyeblikk tidlig i fjerde spilletime ut til å kunne ta sin tid - av flere årsaker: 1) Solem hadde etter kreativt spill noe som til forveksling lignet på en avgjørende angrepsfordel, riktig nok i en generelt løsaktig stilling med to luftige konger og mange aktive offiserer. 2) Undertegnede hadde etter dronningbytte fortsatt noe som til forveksling lignet på et direkte drepende angrep i h-linjen, men valgte tro mot sin posisjonelle natur i stedet å sikre fordelen med å ta initiativ i sentrum. 3) Silje snappet fikst en bonde på b7 - men lignet til forveksling en ketchupflaske da Lea i stedet for å ta den igjen enda fiksere svarte med en dobbelttrussel på b7 og f2.

Det varte heldigvis ikke lenge før spenningen forsvant igjen: Mens Lea to trekk på rad overså en sjanse til remisaktig sluttspill skrudde Silje på kalkulatoren og av rødfargen, og gravde frem en motkombinasjon som løste alle problemer og dessuten vant en bonde til - 1-0 kom med ekspresspost da Lea ga tårn med planen å gi opp. "BARE flaks!" forsøkte Silje seg, men ble massivt nedstemt av spillere og supportere for øvrig: Taktikken fungerer oftest når man har spilt godt posisjonelt, og 26 strake uten tap er definitivt ikke bare flaks. Semakoff forsvarte seg i mellomtiden så godt at utligningen bare var et par trekk unna, men overså under stigende tidspress så plutselig et taktisk f4-brudd som makulerte hele kongestillingen og en av offiserene hans i løpet av fem trekk.

Med 2-0 på kamprapporten og 1-2 merbønder på Espen, tok Bertil og Geir Sune ut halvpoengene sine fra sparekontoen. Omtrent samtidig inntraff omsider også ettermiddagens Solem-kollaps, på et tidspunkt da Kjetil ellers hadde begynt å sende lagkapteinen truende blikk. Kjetil snappet våkent med seg en kvalitet, og selv om hvits bjeffende løperpar gjorde det vanskelig å vinne var det siden sort som prøvde. Det løste seg definitivt da en desillusjonert Solem bukket offiser mot slutten av femte spilletime, men da burde sort med en egen fribonde like rundt hjørnet uansett stå til vinst. Espen så ut til å ha beveget seg faretruende nær remisgrensen i et løpersluttspill med tre mot to bønder, men med to sammenhengende fribønder og likefargede løpere var det trolig vinst hele tiden.

Som konklusjon erklærte Porsgrunn seg før den svært viktige desemberkampen mot Akademisk I godt fornøyd med startrundene, etter en solid laginnsats uten spektakulære enkeltprestasjoner mot Follo. Hvis/når Joachim og Magne er klare igjen blir det forresten hard kamp om plassene på laget: Bertil har 7/8 etter sin lange sommerferie, og Silje 9/9 etter overgangen til Porsgrunn! Follo sa pent takk for maten, og tok gjerne med en haikende student fra hjemmelaget tilbake til Oslo i år også. Lagleder Solem var tross begredelig tabellplassering fortsatt optimist med tanke på å redde plassen etter første kamphelg: "Det passer oss godt med noen oppvarmingsrunder først, og foreløpig ligger vi jo 50% foran skjemaet fra i fjor - da ble det ½-5½ mot både Asker og Porsgrunn!".


AKADEMISK SK II - SOSS    2 - 4 
Anders HØYER BERG (2011)     Bjarte LEER-SALVESEN (2299)    0 - 1
Alf Roger ANDERSEN (1905+)   Bjørnar BYKLUM (2142+)         0 - 1    
Benjamin S. NEDBERG (1860)   Anders FORBERG (1980)          0 - 1
Jan SONTUM ((1984))          Per Oskar ANDERSEN (1909)      1 - 0
Hugo ØSTERBERG ((2111))      Tor Egil FØRLAND (1822)        0 - 1  
Fredrik REKKEDAL (1827)      Bjarne ZACHARIASSEN (1688)     1 - 0
OG HVORFOR DET? Denne matchen var ganske åpen etter lørdagens resultater, men en ting var ganske åpenbart: Begge lagene trengte begge lagpoengene herfra for ikke å starte med begge bena i kvikksand. SOSS viste heldigvis for de som satt der klar spillemessig fremgang på toppbordene, men selv uten førstebordsspiller Sidselrud hadde et hardt kjempende Akademisk II igjen lagpoeng innenfor regnevidde.

Lengst unna var det på tredjebord: Nedberg har vært enda mindre aktiv enn lagets gjennomsnitt de siste årene, og Forberg fikk med konvensjonelle engelske midler først en liten posisjonell fordel og så en merbonde og en større posisjonell fordel. Siden økte han rolig trykket mot sorts kongestilling, og nok en gang i sterk tidsnød ga Nedberg seg respektfullt før 30 trekk.

Mer overraskende og mindre overbevisende var SOSS' seier på femtebord, hvor Hugo Østerberg foreløpig er langt unna gammel effektivitet. Førland fikk i og for seg også opp en behagelig hvitfordel, som trolig rettferdiggjorde et varig engasjement på kongefløyen. Hvits tilsynelatende truende dronning på g5 kunne imidlertid også blitt truet selv, og etter et halvsovende trekk av hvit kunne sort i trekk 22 vunnet minst kvalitet på en trussel om å fange den. I stedet valgte han å forberede fangsten med et svært subtilt ventetrekk, som tillot en alt annet enn subtil totrekker. Bråvåknede Førland kastet seg straks over den, og ble belønnet med et poeng og en sluttstilling som er et studie i mangel på koordinasjon: Med fem utviklede offiserer må sort gi tungt materiell for å hindre en enkel trussel på f6!

Mest imponerte for SOSS muligvis Bjørnar Byklum, som fryktløst ble med ned i den mørke hulen da Alf Roger Andersen inviterte ham inn på taktiske komplikasjoner. Dagens komplikasjoner var nok bygget på et langt dårligere fundament enn gårdagens: Sort plukket med seg en kvalitet som ble tilbudt på f6, og senere viste motangrepet hans seg sterkt nok til at hvit måtte bli med på nedbytting til et håpløst sluttspill.

Akademisk II slo igjen tilbake med Stovnerduoen Sontum og Rekkedal, som tross visse klokkeproblemer har imponert på brettet så langt. Sontum kom fra åpningen med merbonde og klar fordel, men Per Oskar Andersen fikk opp sensasjonelt mye motspill i et midtspill preget av høyt tidsforbruk. SOSS-spilleren kunne på et tidspunkt tatt tilbake bonden med fordel, men foretrakk å ha et overskudd av kompensasjon - og endte plutselig opp med å overse en elegant dronningfangst i gjensidig tidsnød. Sistebordet startet som en rolig Botvinnik-Engelsk, men endte også opp som et komplekst midtspill med gjensidig tidsnød. Rekkedal holdt muligvis en hvitfordel hele tiden, og fikk i tidsnøden først en sunn merbonde og så det sterkeste angrepet.

3-2 og førstebordet igjen høres jo spennende ut, men på det tidspunktet var det i virkeligheten ikke mange nerver igjen. Åpenbart best kjent med stillingstypen fikk Leer-Salvesen etter hvert behagelig fordel både på brettet og klokken, noe han i kjent pragmatisk stil gjerne vekslet inn i et sluttspill med bonde over. Muligvis hadde sort fra start visse praktiske remissjanser her, men i tårnsluttspillet sikret hvits aktive konge snart en andre merbonde og avgjørende fordel - så får det heller være at det tok 70 trekk å overbevise sort om det. Klar spillemessig fremgang og et pusterom til nedrykksstriden for SOSS, men med Asker og Porsgrunn i vente har de fortsatt langt igjen til å sikre kontrakten. Akademisk II har bevist at de ikke er noe slaktoffer, men hederlige tap redder ikke plassen - skal håpet overleve juleferien må det bli poeng mot 1911 i desember.

Og DERMED var følgende TABELL omsider klar (søndag hos Eirik - eller onsdag via forbundet) etter første kamphelg: 
   1.NORDSTRAND SK      2    2    0    0    4    9,5
   2.AKADEMISK SK I     2    2    0    0    4    7,5
   3.PORSGRUNN SK       2    1    1    0    3    8
--------------------------------------------------------
   4.OSLO SS            2    1    1    0    3    7
   5.SK TEMPO           2    1    0    1    2    7,5
   6.ASKER SK           2    1    0    1    2    7
   7.SOSS               2    1    0    1    2    4
   8.AKADEMISK SK II    2    0    0    2    0    4,5
--------------------------------------------------------
   9.SK AV 1911         2    0    0    2    0    3
  10.FOLLO SF           2    0    0    2    0    1
På TOPPSKÅRERLISTEN som jeg plutselig fikk inspirasjon til å opprette er det foreløpig ni spillere med 2/2, hvorav tre altså kommer fra serieleder Nordstrand. OSS' Leif Erlend Johannessen er tross to hvite tilkjent en knepen ledelse på kvalitet, siden han som den eneste har spilt på bord 1. Hvem holder ut lengst med maksimal skåre i år? De ni kandidatene med 2/2 etter første kamphelg er (kvalitetsordnet etter 1) bordrekkefølge og 2) fargefordeling):
  1. IM Leif Erlend Johannessen, OSS (bord 1-2, fargefordeling 2-0).
  2. Bjørn-Erik Glenne, Nordstrand (bord 2, fargefordeling 1-1).
  3. Hans Olav Lahlum, Porsgrunn (bord 3, fargefordeling 0-2).
  4. Jan Sørgjerd, Nordstrand (bord 3, fargefordeling 1-1).
  5. Carl Fredrik Ekeberg, Asker (bord 3-4, fargefordeling 2-0).
  6. Bror Thanke, Nordstrand (bord 4, fargefordeling 1-1).
  7. Carl Johan Ribbegren, Akademisk I (bord 5, fargefordeling 1-1).
  8. Fredrik Rekkedal, Akademisk II (bord 6, fargefordeling 1-1)
  9. Silje Bjerke, Porsgrunn (bord 6, fargefordeling 2-0).
        
Til Lahlums lagsjakkside
Laget av Eirik T. Gullaksen Antall lesere: Teller