HANS OLAV LAHLUM RAPPORTERER
FRA ØSTLANDSSERIENS 1.DIVISJON 2000-2001
9. runde
PORSGRUNN SK - SARPSBORG SK 4½ - 1½
Kjetil A LIE (2333) Jon QVORTRUP (2224) 1 - 0
Magne SAGAFOS (2204) Øivind JOHANSEN (2133) 1/2
Hans Olav LAHLUM (2206) Joachim SOLBERG (2009) 1/2
Geir Sune TALLAKSEN (2107) Ragnar KNUDSEN (1776) 1/2
Espen LIE (2099) Arne-Roger JENSEN (1863) 1 - 0
Bertil SVENDSEN (2052) Jonas INGVALDSEN (1691) 1 - 0
KOMMENTAR : Selv om 3-3 altså ville spikre definitivt Porsgrunns førsteplass, klarte vi åpenbart å motstå
fristelsen til et seksstemt "Vi tilbyr remis" ved klokkestart. Sarpsborgs ventede remistilbud etter fem trekk på
femtebord ble avlevert med en viss tyngde siden Jensen både hadde 5½ / 7 og hvit - men med 7 / 8 på kontoen
selv var Espen i spillehumør. Matchen ble siden litt mer spennende enn vi, Sarpsborg og alle andre ventet, og en
anonym tilstedeværende (svensk) IM regnet seg i tredje spilletime frem til at vi burde tape den 2-4. Selv mente vi
også da at det skulle mye til å tape matchen, og Brynells tips viste seg heldigvis å slå feil med i gjennomsnitt
½ poeng for hver av de fem gjenværende bordene. Jeg skrev F E M ja - undertegnede møtte som vanlig en slapp
Kongeinder i forhånd, fikk som vanlig aldri mer enn utligning, og var som ikke helt uvanlig lagkaptein på heltid
fra tredje spilletime. Resten av matchen gikk også som normalt : Liene hadde hver sin bonde og hver sin klare fordel,
mens øvrige bord var uklare mer enn overbevisende. Magne ventet denne gangen til etter åpningen med å sette alle
kongefløybøndene på "fast forward", men fikk etter en serie offisersavbytter ikke noe skremmende angrep. Snarere så
kombinasjonen av tidsnød og luftig bondestruktur illevarslende ut i fjerde spilletime, men Magne klarte med aktivt
forsvar å holde dronningsluttspillet sammen. Toppskårerduellen på femtebord startet lovende med en variant av
Nordisk gambit som gikk av moten i Mellomkrigstiden, men roet seg raskt ned til et materielt og posisjonelt
balansert midtspill. Espen tok tålmodigheten til hjelp, avslo remis en andre gang, og fikk et stadig synligere
initiativ på overgangen til sluttspillet. Hvorvidt Jensen bukket bonde eller ofret den for å få en fjern fribonde
i tårnsluttspillet, ble aldri oppklart. Det kan derimot fastslås at forsøket på taktisk utnyttelse av majoriteten
bare førte til tap av en bonde nummer 2, og at 1.divisjons toppskårer Espen Lie siden ikke hadde større tekniske
problemer med å realisere vinsten. "Little Big Brother" Kjetil vekslet i mellomtiden inn sin merbonde i et løperpar
som totalt dominerte sluttspillet, og konfronterte med et uventet krafttrekk plutselig hvit med en fiks springerfast.
Trolig i likhet med en masseinvasjon fra Mars var dette selvsagt utilstrekkelig til å fremtvinge noen slags reaksjon
hos Qvortrup, som tross sterk tidsnød i stedet fant en fiks måte å unnslippe med bondetap. Kjetils aktive konge
avgjorde imidlertid lett i det påfølgende løpersluttspillet, hvor vår mann etter å ha plukket to bønder til trygt
kunne ofre løperen på den siste Østfoldbonden. Geir Sune støtte på en enda mer halv-suspekt Knudsen-patent enn vi
hadde hatt fantasi til å forestille oss, men klarte like etter åpningen å utligne - dessverre var han altså hvit.
Etter dronningbytte så midtspillet lenge balansert ut, men da Geir Sune måtte gi bonde begynte vi å bli bekymret :
Det bruker ikke være noe sunnhetstegn fra akkurat den kanten. Hvits aktive offiserer viste seg imidlertid å gi
tilstrekkelig kompensasjon : Det var "GS" som først unngikk trekkgjentakelse, og som straks møtte en åpen hånd da han
tilbød for å sikre lagseieren i midtspillet. Sistebords-stand-in Bertil gikk under noe diffuse omstendigheter fra
klart fordelaktig åpning, til et midtspill med et omfangsrikt angrep mot seg på kongefløyen. Bertil forsvarte seg
imidlertid like avslappet som vanlig, og vi gned oss av flere årsaker fornøyd i hendene da han fikk nødvendig hjelp
til å bytte dronninger. Sorts brikkeoppstabling på kongefløyen så mindre meningsfull ut i sluttspillet, og
E-tjenestens "Ingvaldsen-mappe" avslørte at dette unge talentet fortsatt er mye mindre giftig som teknisk
sluttspiller enn som taktisk midtspiller. Som planlagt så gjennomført : Bertil etablerte en sterk fribonde, brukte
den som rambukk til å plukke med seg to bønder i det dobbelte tårnsluttspillet, byttet av det ene tårnet, satte
det andre som dørvakt på Ingvaldsens fribonde, og vant kort sagt veldig fortjent ved andre tidskontroll. Sarpsborg
lusket etter å ha avsluttet med nok en dårlig utteling i all stillhet ut en mørk bakdør, mens flere Porsgrunnspillere
hadde kroppskontakt med hverandre underveis på gratulasjonsinnsamling i spillelokalet. Finalen blir ganske sikkert
mindre rosenrød, men først skal vi lade opp med
Porsgrunn GP, 23.-25.mars på Gamle Posten Kulturhus i Porsgrunn.
Lie&Lie&flest mulig andre kjemper
for ære, rating og penger,
Lahlum gjør åpenbart bedre nytte som turneringsleder! Du kommer vel også???
AKADEMISK SK II - ASKER SK 2 - 4
Trond THORSTENSEN (2159) IM Bjarke KRISTENSEN (2359) 1/2
Ivar AREKLETT (1945) IM Berge ØSTENSTAD (2405) 0 - 1
Janos SZALAI (1875) FM Nils R GROTNES (2238) 0 - 1
Bjørn REVIL (1852) FM Jøran JANSSON (2124) 0 - 1
Hans Arild RUNDE (1709) Carl Fredrik EKEBERG (2067) 1/2
Jan G FREDRIKSEN (1599) Kjetil STRAND (1938) 1 - 0
KOMMENTAR : Asker kunne sikre seg "minst sølv" med lagseier her, og lagoppstillingene ble først oppfattet
som et totalt eksportforbud også hva angikk individuelle poeng. Asker hadde riktig nok innvilget Elseth søndagsfri
etter hans pene innsats på lørdag, men til allmen overraskelse var Østenstad igjen på plass i tillegg til det
faste inventaret. Akademisk II hadde bare en mesterspiller igjen etter at Sidselrud var frigitt til lenge planlagt
(bursdags)feiring, og da var plutselig 350-grensen i funksjon på fire av seks bord. Legg til at Akademisk II kom
dårligst fra åpningene på ca fem bord, så blir plutselig dette tapet en liten moralsk triumf - opp til flere av
reservene bemerket da også med godt synlige tenner at Akademisk I tapte mer mot omtrent samme Askerlag så sent
som i går. Lagpoengene og andreplassen til Asker var det allikevel lite å si på. Det er muligvis bare noe jeg
innbiller meg, men Berge Østenstad er neppe den riktige mannen å by opp til en hjemmekonstruert Karmøy-tango.
Areklett tok da også første trikk over til en fransk avbyttevariant, men løperpar og tryggest konge ga der sort
varig fordel. Truslene mot hvits konge på en stadig mer sveitserostaktig dronningfløy, var allerede begynt å bli
håndfaste da Areklett etter vel 30 trekk bukket offiser. Dagens Janssonfordel var også av det svært tålmodige
slaget, men i et ganske lukket midtspill hadde han både flest forposter til offiserene og kontroll over den eneste
åpne linjen. Det siste lyktes Revil redusere betydningen av ved å bytte vekk alle tunge offiserer, men det dobbelte
offiserssluttspillet som fulgte var allikevel passivt og vanskelig. Hvit rotet vekk en bonde like før tidskontrollen,
og ventet ikke på å få demonstrert at Jansson visste hva han skulle gjøre med fribonden. Tredje vellykkede åpning
var tredjebord, hvor lagkameratene regnet saken for klar da Grotnes igjen snappet en bonde like etter åpningen.
Like trygg på egne ferdigheter var imidlertid ikke Grotnes selv, som etter å ha rotet vekk bonden da også ble sittende
igjen med bare en liten sluttspillfordel. Med symmetriske bønder burde en rutinert spiller som Szalai ha gode
remissjanser her, men i løpet av tidsnøden fikk Grotnes aktivisert sine gjenværende offiserer så mye at det like
etterpå brast høyt på f7. Farligere levde Asker da på førstebord, hvor alltid respektløse Trond Thorstensen våget
å gi bonde for "uklare angrepssjanser" da hvit rokerte langt. Det kjentes ikke helt som sort burde ha nok for den,
men Kristensen fant aldri noen god plan for å frigjøre seg fra trykket på dronningfløyen. Merbonden var en for viktig
del av kongestillingen hans til å bli reell, og i tidsnøden våget Thorstensen til & med gå ut av trekkgjentakelse for
å få inn en fiks manøver som vant kvalitet. Kristensen fikk imidlertid to bønder for den i sluttspillet, noe som gjorde
Thorstensen skjelven nok til at han i stedet for å spille med to tårn mot tårn og springer ofret en tredje bonde for å
få en ny trekkgjentakelse. Enda mer dramatisk ble det på sjettebordet, som ellers lenge bare var en for sort klart
fordelaktig hengende sentrum-stilling. Bråket startet da hvits sentrum falt fra hverandre, samtidig som dagens sterkeste
gjensidige tidsnød var på full fart opp rulletrappen. I desperat tidsnød slengte Fredriksen først inn et springeroffer
på h7, og satte da tårnet hans etterpå ble truet på h4 like godt det andre i slag på f6. Strand hadde fortsatt vinst i
få ved å avslå begge tårnofrene (!) og trolig ved å ta det på f6 (!?), men rotet seg i stedet inn i diverse ekle
mattrussler etter å ha forspist seg på h4 (?!). Hvorvidt Fredriksen så at han kunne vinne dronningen og ville vunnet
på brettet med det ble aldri klarlagt, for avslutningsscenarioet illustrerte et kjent tidsnødsfenomen : Fredriksen
hadde få sekunder igjen fra start og slengte uten pustepauser ut sjakker og andre trussler a tempo, mens Strand ble
så handlingslammet over å ha noen minutter igjen at han tapte på tid. At femtebordet ikke gikk til Asker var mer
overraskende : Runde med tidlig dronningbytte virker noe halvhjertet, og Ekeberg-stadie 1 & 2 ble fullført med et
risikofritt press etter åpningen og en bondevinst tidlig i midtspillet. Sluttspillvinsten var imidlertid urettferdig
komplisert selv etter at Runde bukket en andre bonde, og hvis det virkelig fantes en vinstplan spolerte Ekeberg den
med å velge feil bondefremstøt på kongefløyen i trekk 56. Østlandsseriens siste parti fortsatte til nesten full tid,
men med blokade på hvits fribønder hadde sort da en solid festning. Etter en vanskelig start på sesongen, har Asker
allikevel all grunn til å være fornøyd med andreplass foran både Akademisk og OSS. Lagoppstillingen deres fra den siste
kamphelgen, vil være en sterk medaljekandidat også i finalen. Akademisk ble med dette hederlige tapet innehaver av en
fjerde og en sjetteplass i årets Østlandsserie, og var strålende fornøyd hva sjetteplassen angikk.
Porsgrunn GP, 23.-25.mars - to timer til første tidskontroll, og to tusenlapper i førstepremie!
Vi sees vel der??
AKADEMISK SK I - OSLO SS 2½ - 3½
GM Rune DJURHUUS (2464) GM Einar GAUSEL (2494) 0 - 1
Georg SMIDT BØRRESEN (2178) IM Leif Erlend JOHANNESSEN (2382) 0 - 1
Gustav GUDBRANDSEN (2210) Øystein DANNEVIG (2312) 1 - 0
Øystein HOLE (2187) FM Sverre HEIM (2315) 1/2
Carl Johan RIBBEGREN (2125) Kristian D TRYGSTAD (2331) 0 - 1
Torgeir LILLESKOG (2011) FM Ole Christian MOEN (2221) 1 - 0
KOMMENTAR : 1990-tallets to store Østlandslag var av gammel vane seedet mot hverandre i siste runde, men
til stor forlystelse for enkelte lag med langvarige mindreverdighetskomplekser kjempet tungvekterne denne gangen
bare om den siste sikre finaleplassen. Med større eller mindre rett bekymret flere representanter for OSS seg for
at deres eventuelle søknad om den siste finaleplassen ikke ville møte like stor sympati hos alle i Sjakk-Norge,
og begge lag fikk nervøse trekninger ved en hver påminnelse om at tittelforsvarer Bergens fortsatt kunne finne på
å bli nummer to på Vestlandet i år. OSS måtte vinne matchen for å gå forbi, men ut fra lagoppstillingene var få i
tvil om at de ville klare det. Det skilte mer enn 100 ratingpoeng på hver av de fem siste bordene, og øverst var
Gausel omsider ikke bare si sitt livs form, men også på plass. Starten fikk da også begge lagene til å huske fjorårets
sjokkerende 5-1-opplevelse : OSS kom ut med fordel fra åpningene på ca samtlige bord, og hos Johannessen og Trygstad
var det liten tvil. Lesere som til stikkordene "Ribbegren - Trygstad" straks utbryter "Ribbegren vant i stor stil -
med en ung dame på fanget!" kan for så vidt klappe seg selv på hukommelsen. Akademisks mange forfall førte kuriøst
nok til at spillerne med dette møttes for andre gang, noe som trolig er historisk. NSFs seneste oppmykning av retten
til å flytte spillere mellom to lag fra samme klubb kan imidlertid ikke gjøres medansvarlig, siden det hele tiden
har vært lov å gå opp fra andre- til førstelaget. Trygstad fikk forresten de hvite brikkene en gang til, og hadde
langt større hell med dem mot Akademisk I enn mot Akademisk II. Noen sivilisert åpning kan man selvsagt ikke forvente
fra Ribbegren, men selv med hvits dronning avsperret på dronningfløyen viste kombinasjonen av kort rokade og stormløp
med g-bonden seg overambisiøs. Trygstad fikk først farlig angrep uten dronningen, og avgjorde i god tid før
tidskontrollen etter å ha hentet henne hjem. Leif Erlend gikk ut med kjent posisjonell tyngde, men våknet straks da
sjansen til å innkassere enn kvalitet per taktikk meldte seg. Resten var en tung og effektiv avbytteteknikk, som
Børresen hadde fått mer enn nok av etter 40 trekk. Remis mellom Hole og Heim etter 27 trekk var ikke på langt nær
så kjedelig som det høres ut : Heim forsøkte som sort å speede opp Holes åpningsvelling med en flygende h-bonde,
og et spennende kongekappløp ble først avblåst med evig sjakk etter et tvunget tårnoffer av hvit. Etter
seriesjakkresultatene så langt var dette et klart fremskritt for Hole, men her og nå var det også et tilbakeskritt
for Akademisks håp om å holde matchen. Tross den vanskelige starten klarte imidlertid eks-lederlaget å skape
stadig større spenning over i fjerde spilletime. Kongen til Djurhuus så da fortsatt utsatt ut på førstebord, men
hans fribonde på sjetteraden ble med sterkt redusert materiell en maktfaktor. Både Gudbrandsen og Lilleskog gravde
seg dessuten oppover i midtspillet. Gudbrandsen ofret først en bonde for initiativ, og så en kvalitet for gode
praktiske angrepssjanser i tidsnøden. En fortsatt formsvak Dannevig overså visstnok en vinst, var senere ute av
stand til å finne forsvar, og sto til tap da han like etter tidskontrollen snublet inn i en taktisk variant som
kostet dronningen. Nederst kom Moen Sr ut med løperpar og fordel fra den norske varianten i Spansk, og beholdt
initiativet langt ut over i midtspillet. Lilleskog klarte imidlertid å holde stillingen lukket, og snappet etter
en invasjon i g-linjen med seg to bønder da Moen under gjensidig tidspress ble overambisiøs. Sort fikk senere
tilbake en av bøndene, men tross ulikefargede løpere avgjorde hvits to fribønder på kongefløyen i få trekk
sluttspillet. Avgjørende for finaleplassen ble til slutt et tett førstebord, hvor begge stormesterne angrep
motstanderens konge på kongefløyen. Djurhuus utviklet for en gangs skyld plagsom tidsnød selv, noe som ble avgjørende
både for partiet og matchen. Etter et mislykket forsøk på å gjemme egen konge på h6 nådde Djurhuus omsider frem til
den hvite på g1, men misset med få sekunder til trekk 40 et dronningoffer som trolig ville gitt remis i tårnsluttspillet.
Gausel i toppform er (bl.a.) en giftig kontringsspiller, og fullførte når han fikk det nødvendige trekket straks sitt
eget raid mot sorts konge. Dermed sikret OSS seg etter en vanskelig sesong tross alt en sikker finaleplass, mens
Akademisk etter en ny kollaps siste kamphelg må satse på å karre seg videre per søknad. Begge lag må vise bedre
spill enn i serien for å kunne gi Bergen kamp om gullet i finalen - hvis de da virkelig møtes der i år.
Porsgrunn GP, 23.-25.mars - gratis overnatting på spillestedet, eller to minutter til
nærmeste hotell.
En turnering for oss, en opplevelse for deg!
NORDSTRAND SK - FOLLO SF 5½ - ½
Flemming CHRISTENSON (2204) Trond SOLEM (2118) 1/2
Stig TJOMSLAND (2271) Hallvard VOLL ÅDNØY (2114) 1 - 0
Bjørn-Erik GLENNE (2084) Carl Peter KIRKEBØ (1972) 1 - 0
Bror THANKE (2000) Kjell NÆSSVOLD (1856) 1 - 0
Tor GULBRANDSEN (1972) Per SONDRESEN (1744) 1 - 0
Ole Jørn GYLDENÅS (1904) Frode HØVA (1496) 1 - 0
KOMMENTAR : Nordstrand avsluttet nok en variabel sesong med å demonstrere at de tross alt er et hakk bedre
enn øvrige lag i nedrykksstriden - og minst tre hakk bedre enn Follo på sitt verste. Vel var matchen uten reell
betydning, men med tanke på neste sesong bør det få brannalarmen til å gå at Follo tross Solems store telefonregning
bare klarte å stille to mesterspillere og fire over 1750 i Oslo på en søndag. Nordstrand møtte derimot opp med seks
hevngjerrige herrer etter lørdagens totale ydmykelse mot OSS, og kastet seg med fremstrakte slåsshansker over et
takknemlig offer. Tydeligst var u-svingen for Glenne, som briljerte med sort i stedet for å totalhavarere med hvit -
og til slutt vant en offiser på e3 i stedet for tape en. Glenne karret til seg det meste på ønskelisten i eller
like etter åpningen, og fortsatte senere med å sentralisere offiserer helt til Kirkebø ramlet inn i en drepende
binding og måtte gi bort brikker. Thanke fikk sin hvitfordel utbetalt i den valutaen han liker best, nemlig
angrepssjanser. Siden fant Næssvold tross et tappert forsøk på en kunstig lang rokade aldri noe hjemmested for
kongen, og ga seg like godt med en gang da Thanke før 30 trekk var i fullt stormløp inn to svingdører av noen
tårnlinjer på dronningfløyen. Lagleder Gulbrandsen fikk litt større problemer som sort i en fransk avbyttevariant,
og måtte tidlig i midtspillet se opp for løperfangst på dronningfløyen. Da den faren drev over, kom han imidlertid
raskt i gang med sin enkle og effektive sentraliseringssjakk. Fanget mellom passive offiserer og svake bønder forsøkte
Sondresen å live opp tilværelsen med et kvalitetsoffer, men ga like godt opp da kompensasjonen fem trekk senere fortsatt
var usynlig både med og uten mikroskop. Større problemer fikk Nordstrand overraskende nok på sjettebord, hvor Høva
tross en sterkt forsinket ankomst og et par klasser lavere rating forlot åpningen med et påtagelig initiativ som sort.
Det neste han gjorde var imidlertid å bukke en kvalitet, og tross aktive brikker viste kompensasjonen seg å ha sterkt
begrenset holdbarhet. Gyldenås kviknet til utover i partiet, og innkasserte rolig en offiser til i tidsnøden.
Større problemer var ventet på andrebord, men etter en kulturkollisjon mellom Ådnøy og åpningen hans fikk hvit et
gratis angrep utlevert ved inngangen til midtspillet. Tjomsland demonstrerte nok en gang sin styrke i angrepsstillinger,
og fullførte klinisk angrepet ved hjelp av et springeroffer før 25 trekk. Solem var som vanlig dagens fyrtårn for
Follo, selv om åpningen hans som vanlig ikke innbrakte all verden. Et rimelig balansert midtspill begynte akkurat å
ligne et remisaktig sluttspill, da hvit plutselig vant en bonde per mellomsjakk. Med en ekstra fribonde for ham var
tårnsluttspillet senere åpenbart fordelaktig, og trolig vunnet på et eller annet tidspunkt. Christenson forsvarte seg
imidlertid både fikst og oppfinnsomt, og nådde en lettere utrolig remisstilling hvor sorts tårn holdt igjen den frie
a-bonden mens kongen blokkerte to g-bønder (!?). Nordstrand var best av de nest beste i år - og Follo mest variable
av alle.
Porsgrunn GP, 23.-25.mars - mer info på
http://www.psk.grenland.com/
SK TEMPO - STRØMMEN SK 3 - 3
Torbjørn RINGDAL HANSEN (2244) Terje JOHANSEN (2206) 0 - 1
Terje ERIKSEN (2120) Dag ULVIN (2194) 1/2
Geir Ivar HENRIKSEN (2032) Ivar CHAVANNES (2030) 1/2
Lars BREIVIK (2078) Frode LILLEVOLD (2043) 1 - 0
Trond M THORGERSEN (2024) Gunnar EINVIK (1966) 1/2
Kjeld CHRISTENSEN (1766) Silje BJERKE (1981) 1/2
KOMMENTAR : Denne matchen var dagens virkelige drama, og direkte avgjørende for hvem som måtte bli med
Sarpsborg til kjellerheisen. På grunn av flere individuelle poeng hadde Tempo fordelen av å kunne klare seg med
3-3 - noe som til slutt altså ble direkte avgjørende. Strømmen stilte som ventet tipp toppet med Ulvin, mens Tempo
spilte høyt ved å stille med sin suksessrike 1700-innbytter Kjeld Christensen i stedet for mer rutinerte mesterspillere
som Ludvigsen, Rørvik eller Taksrud. Det var sterkt omstridt hvem som gjorde lurest i å bli kvitt andrebordet like
etter åpningen, som forresten var en Tarrasch hvor hvit orginalt nok kom ut med isolanien. Eriksen var hvit, men det
hadde ikke hjulpet på spillet tidligere i denne serien - Ulvin kom greit ut med sort, men virket fortsatt tvilende til
egen vinnerevne. Neste remis kom på femtebord, men da først langt inn i fjerde spilletime og som følge av generell
mangel på brikker. Einvik holdt en liten fordel fra åpningen, men Thorgersen forsvarte seg aktivt og var nærmest noe
siste del av midtspillet. Sluttspillet endte som springer og to mot springer og to, noe som tross fire fribønder ikke
ga noen vinstsjanser. Strømmen virket i midtspillet allikevel å ha lagseieren innen rekkevidde, basert på en ny
punktlig førstebordsleveranse fra Terje Johansen. Strømmens tålmodige og jordnære forsvarskjempe er neppe den riktige
spilleren å gi to bønder for å få diffuse angrepssjanser mot - og Ringdal Hansen er egentlig ikke riktig spiller til
å gi dem heller. Han kom muligvis selv på det like etterpå, og fulgte i en noe desperat søken etter mening i tilværelsen
opp med å kaste to offiserer også på havet. Johansen ga siden dronningen mest for å byttet vekk brikker, og da
sluttregningen for den lød på tre lette og et tårn påpekte Ringdal Hansen selv med et noe stivt smil at han hadde tapt
på tid. Tempo slo imidlertid tilbake ved en stadig mer formsterk klubbformann Breivik på fjerdebord, som holdt tålmodig
på initiativ og terrengfordel i et krevende midtspill mot Lillevold. I Strømmenspillerens obligatoriske tidsnødskvaler
vekslet Breivik inn fribonden sin i en merbonde, og vant enkelt løpersluttspillet etter å ha plukket opp to av sorts
svake bønder. De to gjenværende partiene hadde i mellomtiden begge gått fra sort åpningsfordel til kompliserte midtspill
med høyt tidsforbruk. Christensen la uaffisert av stundens alvor ut med et kamikazeoppdrag av en åpning, som inkluderte
pågang med både g- og h-bonden før 6½ trekk - og en sort kontring basert på en fiks mattrussel etter syv.
Med løperpar og sunnest bønder holdt Silje Bjerke fordelen noen trekk etter et tidlig dronningbytte, men ut over i
midtspillet klarte Christensen først å bytte vekk løperparet og så å aktivisere sine gjenværende offiserer til de ble
direkte plagsomme. Christensen så ut til å kunne s(p)ikre plassen alene da han vant bonde like etter første tidskontroll,
men med tålmodig forsvarsspill stilte Silje høyt spørsmålet om hvordan han hadde tenkt å vinne offisersluttspillet.
Sammen med Christensen og Breivik ble Tempos toppskårer og lagleder Geir Ivar Henriksen nok en gang redningens mann
for drammenserne : Etter å ha fått "utligning+" i åpningen holdt han et lite initiativ gjennom midtspillet, og vant i
likhet med Christensen bonde på overgangen til sluttspillet. Hadde ikke Tempo kunnet klare seg med 3-3 ville disse to
partiene utvilsomt fortsatt langt inn i sjette spilletime. På stillingen 2-2 satte nå i stedet Christensen & Henriksen
bremsene på i slutten av femte, med et dobbelt remistilbud Strømmens to gjenlevende håp med til sammen 0 vinstsjanser
ikke godt kunne si nei til. Årets redningsaksjon ble ikke riktig så krevende for Tempo som fjorårets mirakuløse
akrobatikk, men det skilte altså fortsatt bare et halvt poeng i siste runde fra 2.divisjon. Strømmen begynte straks sin
lobbyvirksomhet for en landsomfattende toppserie, men bør med litt bedre oppmøte og motivasjon uansett kunne være
tilbake blant de beste om et år.
Og dermed var omsider spenningen avløst av en (for noen) noe overraskende SLUTTABELL :
1.PORSGRUNN SK 9 8 0 1 16 36,5
2.ASKER SK 9 7 1 1 15 33
3.OSLO SS 9 6 2 1 14 34
--------------------------------------------------
4.AKADEMISK SK I 9 6 0 3 12 35,5
--------------------------------------------------
5.NORDSTRAND SK 9 3 2 4 8 26,5
6.AKADEMISK SK II 9 2 2 5 6 23,5
7.FOLLO SF 9 2 2 5 6 19,5
8.SK TEMPO 9 2 1 6 5 23
--------------------------------------------------
9.STRØMMEN SK 9 2 1 6 5 19
10.SARPSBORG SK 9 1 1 7 3 19,5
Du er besøkende nummer 
og dine kommentarer kan rettes til Hans Olav Lahlum.
Til Lahlums lagsjakkside
Laget av Eirik T. Gullaksen