HANS OLAV LAHLUM RAPPORTERER
FRA ØSTLANDSSERIENS 1.DIVISJON 2000-2001
8. runde
ASKER SK - AKADEMISK SK I 4½ - 1½
IM Bjarke KRISTENSEN (2359) GM Rune DJURHUUS (2464) 1/2
IM Berge ØSTENSTAD (2405) Georg SMIDT BØRRESEN (2178) 1/2
FM Roar ELSETH (2287) Gustav GUDBRANDSEN (2210) 1 - 0
FM Nils Ragnar GROTNES (2238) Øystein HOLE (2187) 1 - 0
FM Jøran JANSSON (2124) Carl Johan RIBBEGREN (2125) 1 - 0
Carl Fredrik EKEBERG (2067) Torgeir LILLESKOG (2011) 1/2
KOMMENTAR : Nok en klossete start på dagen for Asker, som siden de hadde glemt alt sitt materiell hjemme
måtte gå til det ydmykende steg å låne av konkurrenten OSS. Mens man ventet på materiellet kunne det imidlertid
konstateres at Asker hadde med tilnærmet alle sine beste spillere, mens Akademisk manglet tre nøkkelspillere i
A) Hagesæther (syk), B) Elsness (smittet av A)) og C) Grønn (opptatt med viktigere ting, dvs å skrive en
norsk-russisk ordbok). Da Elsness sykemeldte seg selv i morgentimene ble Børresen plutselig forfremmet fra
andrebord på andrelaget til andrebord på førstelaget, men han var allikevel ikke ukritisk begeistret for å
bli kastet inn med sort mot Østenstad uten forberedelser. Selv den vanligvis pratsomme optimisten Djurhuus
innså alvoret i serielederens situasjon, og låste seg inne i sitt mørkeste og alvorligste jeg allerede før
klokken hans kunne startes. Da man omsider kom i gang koblet Asker da også et solid grep om åpningene, og
fastholdt det overbevisende nok til at bare overnervøse Porsgrunnspillere som spratt rundt i bakgrunnen tvilte
på utfallet i tredje og fjerde spilletime. Grotnes vant bonde med klar fordel like etter åpningen, og for
Akademisk fikk selv toppskårerne Djurhuus og Gudbrandsen lite ut av åpningene med hvit i dag. Nederst startet
alt som Asker ønsket : Ekeberg satte nok en engelsk grill på svak varme, og Jansson fikk tidlig opp enn tveegget
stilling med taktiske muligheter innenfor radarvidde. En av dem var et skinnoffer på h3 som vant bonde, og en
serie avbytter senere kunne Ribbegren bare håpe på remis i det dobbelte tårnsluttspillet. Passivt forsvar i dette
partiet var selvsagt en selvmotsigelse, mens Ribbegrens forsøk på å gi to bønder til for å få motspill var nok å
overdrive. Riktig nok fikk han doblet tårnene på syvenderaden, men siden f7 kunne dekkes opp skjedde det ikke noe
der som forhindret Janssons mange fribønder fra å avgjøre. Grotnes hadde kommet seg over i et sluttspill med to
tårn og bonde for dronningen, og selv om det tok litt mer tid enn vanlig tvilte få på at det helpoenget ville komme.
En lengre tenkepause foran en relativt elementær matt i to til slutt, førte til at folk sluttet å motsi Grotnes'
egen påstand om rustskader. Vinnerviljen er der imidlertid fortsatt : Han fant til lagkameratenes usigelige lettelse
matten til slutt! At tredjebordet ble taktisk burde i og for seg passe Gudbrandsen best, og med to dårlige sluttspill
trengte Akademisk dessuten en seier der for å holde liv i matchen. Elseth har imidlertid fortsatt 100 % som Askerspiller
og leverte en svært troverdig kombinasjon av posisjonsforståelse og konkret variantregning her. Gudbrandsen fikk raskt
igjen bonden han offret, men resultatet ble sunnest stilling OG best angrepssjanser for sort. Tålmodig forsvar er
heller ikke Gustavs styrke, men hans stadig mer desperate forsøk på motspill punkterte Elseth iskaldt ved å innkassere
først en ny bonde, så en offiser og så en kvalitet til. Førstebordet ble en kreativ Nimzo av sort, som resulterte i et
sluttspill hvor Kristensen som sort endog hadde et lite initativ. Å ofre bonde for å få en fribonde var utvilsomt
fristende, men Djurhuus' egen fribonde ble raskt så sterk at Kristensen måtte avfinne seg med et (riktig nok fikst)
avbytte av dem. Djurhuus og merbønder i sluttspill bruker være en farlig kombinasjon, men dette var bare ikke
Akademisks dag. Kristensens aktive konge førte til at han neppe var i alvorlig tapsfare, og med tårn og bonde mot
tårn og bonde måtte Djurhuus akseptere sin første remis i Østlandsserien på tre år og nærmere 30 partier (!?).
Større dramatikk fulgte da på andrebordet, hvor Børresen tross spolerte forberedelser våget å utfordre Østenstad i
klassisk Kongeindisk. Resultatet ble en krevende dynamisk balanse i midtspillet, med gjennombruddssjanser på begge
fløyer og høyt tidsforbruk på begge klokker. At Børresens kvalitetsoffer i gjensidig tidsnød var basert på ufullstendig
variantregning hadde Østenstad akkurat tid til å avsløre, men tross redusert materiell rotet han med hengende klaff sin
egen konge inn i ubehagelige trussler. Orginalt nok ble det etter tidskontrollen ristet hardt på hodene på begge sider
av andrebordet : Børresen irriterte seg over sin nesten-vinst på tid og en påstått kjempestilling tidligere i partiet,
Østenstad over sitt nesten-tap på tid og påståtte kjempefeil da. Begge spillerne klarte allikevel å nikke vennlig til
en evig sjakk like etterpå - utgangspunktet tatt i betraktning hadde vel Børresen mest grunn til det. Sistebordet
sluttet like anonymt som det hadde begynt : Lilleskog forsvarte seg seigt i nesten fem timer, og da kom aldri Ekeberg
på noe tilstrekkelig kreativt til å avgjøre. Hvits plan om dronningbytte i midtspillet var definitivt ikke kreativ nok,
men i sluttspillet med tårn, løper og fire mot tårn, løper og fire kom han allikevel nærmest vinstsjanser. Akademisk
kan kort sagt ikke en gang klage på uttellingen. Asker gikk svært fortjent forbi, til opsjon på sølvet og en sikker
finaleplass - et skadeskutt Akademisk behøvde plutselig lagpoeng mot OSS for å sikre sin.
STRØMMEN SK - PORSGRUNN SK 2½ - 3½
Terje JOHANSEN (2206) Kjetil A LIE (2333) 1/2
Ivar CHAVANNES (2030) Magne SAGAFOS (2204) 1 - 0
Frode LILLEVOLD (2043) Hans Olav LAHLUM (2206) 0 - 1 WO
Gunnar EINVIK (1966) Geir Sune TALLAKSEN (2107) 1 - 0
Silje BJERKE (1981) Espen LIE (2099) 0 - 1
Aage MELLA (1918) Joachim BERG-JENSEN (2123) 0 - 1
KOMMENTAR : På nok en Ulvinfri lørdag virket våre gamle komplekser fra Strømmen mest å ta denne matchen som
oppladning til søndagens skjebnekamp mot Tempo, mens vi i pakt med "når serien snart er slutt må da hjelpen snart
være nærmest"-taktikken vår fokuserte på lagpoeng i stedet for individuelle. Selv om lagseieren bare så ut til å være
i fare enn kort periode i tredje spilletime og på sluttresultatene, ble matchen imidlertid heller dårlig reklame for
oss som NM-finalist. Seier takket være en walk over til slutt er lite å skryte av når man starter som klar favoritt
på samtlige bord. Ingen andre enn undertegnede virket å ta det særlig tungt at det gikk både 30, 45 og 60 minutter uten
at Lillevold dukket opp - noe som vanskelig kan tolkes som noe kompliment til verken Frode eller meg. 1-0 til laget og
en tilstedeværende IMs kommentar om at han heller ikke ville møtt opp for å spille sort mot meg, får være trøsten for en
høyst ufrivillig status som historiens (forhåpentligvis) "eneste tredjebordsspiller med to seire på walk over i en og
samme 1.divisjon". En viss usikkerhet på lagets vegne avløste irritasjonen da Strømmen utlignet på første forsøk : Den
i laget utbredte følelse av at det er noe selvmotsigende i utsagnet "Magne spiller Nimzo-Indisk", ble ikke svekket da
Chavannes gikk fra "best angrepssjanser" til "fullført angrep, pang og matt!" på 22 trekk. At det bordet når som
helst kunne eksplodere, var for så vidt begge lag klar over fra start. De fire andre så stadig mer lovende ut ut over
i tredje spilletime, særlig da Geir Sune etter å ha blitt lurt i åpningen kom seg over i et midtspill hvor det bare
"måtte være noe" taktisk som virket. Dessverre var det visst bare ikke det når Gunnar våknet i tide, noe han dessuten
gjorde. Konklusjonen ble et løpersluttspill hvor Geir Sunes aktive konge bare ga ham en liten fordel. Kjetil våget
yppe seg med 1.c4 mot Terje "her er det alltid stengetid" Johansen, og så ut til vinne greit da presset på dronningfløyen
materaliserte seg i et skinnoffer på a6. Når Terje ble klar over hva han hadde gitt seg inn på er noe uklart, men etter
noen minutter på boks fant han et fikst motoffer som det er helt klart at Kjetil hadde oversett. Konklusjonen ble en
merbonde til Kjetil, men med nok grums til at han aksepterte remis for å sikre lagseieren. Nederst gikk det nemlig
bedre enn planlagt : Det faktum at Espen fikk fordel og angrepssjanser mot Silje på femtebord, kan vanskelig tas til
inntekt for annet enn en ufortjent vellykkede forberedelse av ham. Selv om sorts løperpar på enkelte senere tidspunkter
skapte bekymring i Porsgrunnleiren forble kongen hennes utsatt i midtspillet, og under slike forhold er det få som ikke
blir slått av Espen. 7 / 8 for ham og 2½-1½ for oss kom til slutt per dronningfangst på f3, men da var
hele brettet allikevel ominnredet til et kongeangrep. Forberedelsen vår på sjettebord ble noe mer "improvisert" da
Mella plutselig satte seg der, siden vi hadde ventet at en eller annen Bjerke skulle gjøre det. Joachim hadde i og for
seg møtt beskjeden om å forberede seg på sort mot Silje med noe a la "Du kan ikke gjøre dette mot meg", men lagledelsen
fryktet at mildt sagt tålmodige og solide Mella i stedet skulle få vår mann til å dø av enten ungdommelig overriver
eller alderdomssvakhet. Frykten viste seg helt ubegrunnet : Joachim giret i sitt kanskje beste serieparti opp akkurat
passelig mye til å få et stadig tydeligere initiativ i midtspillet, og plukket våkent med seg først bonde, så kvalitet
og så en offiser da Mella endte opp med den ubehagelige kombinasjonen av dårlig tid og falleferdig stilling.
På 3½ - 1½ ble Geir Sune fristilt til eventuelle vinstforsøk, mens vi andre bevilget oss noen ekstra
jubelrunder over gjenvunnet førsteplass og sikret NM-finale. Det var kanskje litt i tidligste laget hva individuelle
poeng angår : I en stilling han ellers aldri kunne tapt la Geir Sune i vei helt opp til a2 med kongen for å hjelpe sin
egen fribonde, hvoretter Gunnar i andre tidsnød snudde opp-ned på brettet ved å ofre seg inn til en ny dronning på
kongefløyen. Vi klaget allikevel ikke på denne ukens lørdag : Geir Sune har hatt en flott serie uansett, siden
Akademisk I tapte ville 3-3 mot Sarpsborg nå sikre oss førsteplassen, og matchen ble ferdig så tidlig at de som ville
det rakk kveldens TV-underholdning i Porsgrunn. Etter at alle andre fra Strømmen hadde evakuert området, ankom omsider
en svært beklagende Lillevold. Hans unnskyldning - "jeg tok feil sykehus!" - var ikke helt urepresentativ for lagets
spill denne sesongen og situasjon nå : Bare seier mot Tempo kunne redde plassen.
NORDSTRAND SK - OSLO SS 0 - 6
Flemming CHRISTENSON (2204) IM Leif Erlend JOHANNESSEN (2382) 0 - 1
Stig TJOMSLAND (2271) FM Sverre HEIM (2315) 0 - 1
Bjørn-Erik GLENNE (2084) Kristian D TRYGSTAD (2331) 0 - 1
Bror THANKE (2000) Andreas G R MOEN (2068) 0 - 1
Tor GULBRANDSEN (1972) Sverre JOHNSEN (2147) 0 - 1
Ole Jørn GYLDENÅS (1904) Viggo GUDDAL (2019) 0 - 1
KOMMENTAR : Uten Gausel, Dannevig og Svein Johannessen fryktet OSS alvorlig for at fjerdeplassen kunne
komme i faresonen med et lagtap her, og tross Tisdallabstinens startet Nordstrand opp dagen med optimistiske smil.
Det som skulle vært lagets siste finalesjanse, endte imidlertid som spøkefulle trusler om hvilken fare for
undertegnedes liv og / eller helse en hver omtale av denne matchen ville innebære. At de fire store lagene var
veldig mye større enn andre på Østlandet i år var det liten tvil om, selv om denne kuleramma løp ufortjent løpsk i
tidsnøden. Starten var forhåpentligvis begynnelsen på et nytt liv for Trygstad, som kom ut med merbonde, best
offiserer, dominerende sortfeltsløper og diverse andre sorte frynsegoder fra den fryktede Firbondevarianten i
Kongeindisk. Muligvis opptatt med å angre på åpningsvalget glemte Glenne helt enkelt igjen en offiser i slag før
20 trekk, men rakk i det minste å gi opp før Trygstad kom tilbake til brettet - men dog ikke før avslørende mange
tilskuergribber gjorde det. På andrebord kom Tjomsland tilsynelatende aktivt ut med sort, men satset av helt
uforklarlige årsaker plutselig på et springeroffer som bare ga "en bonde og to entrekkstrussler". Heim hadde senere
enda mindre problemer enn ventet med å a) tette kongestillingen og b) fremtvinge avbytter, og sto helt enkelt en
offiser over i sluttspill da Tjomsland valgte å tapte på tid i trekk 40. Langt større praktisk betydning hadde det at
Gulbrandsen & Gyldenås også bidro til å konstruere nok en suspekt Østlandsserie-rekord ved å la klaffene falle mens
de utførte sine trekk 40. Gulbrandsen fikk fintet Johnsen inn i den mest krevende av alle krevende franskvarianter,
og klar fordel av sorts utsatte konge ble snart til en svært sunn merbonde. Om Gulbrandsen senere gjorde lurt i
å ofre kvalitet er noe uklart, men frem til trekk 38-39 sto han fortsatt relativt klart til vinst. Trekket som tapte
på tid gjorde visstnok også vinsten til en heldøgns oppgave for Fritz 6, men med to sammenhengende fribønder skulle
det veldig godt gjøres å tape på brettet. Nederst så det derimot lenge bra ut for OSS : Guddal fikk et sunt press
på dronningfløyen fra åpningen, og beholdt de mest aktive offiserene langt inn i sluttspillet. Gyldenås forsvarte
seg imidlertid godt, og hadde da han tapte på tid nådd et remisaktig sluttspill med dronning, springer og fire på
hver side. Thankes gode stilling fra åpningen overlevde for en gangs skyld første tidsnød, som med Moen på den andre
siden ikke uventet ble både sterk og gjensidig. Moens to fribønder så hele tiden truende ut, men de var blokkert og
kongen hans noe luftig plassert. Kort sagt forble partiet like åpent og komplisert som ventet til inngangen av andre
tidsnød, da Thanke (muligvis forvirret av å ha nesten et minutt per trekk igjen) plutselig bukket et tårn og ga opp.
På stillingen 0-5 fortsatte det etterlatte førstebordet langt inn i sjette spilletime, men OSS-seieren der var det
allikevel lite å si på. Christenson fikk ingen ting ut av åpningen, og "Leffi" lå enda behageligere enn vanlig
henslengt i bordhøyde mens han tålmodig gikk stadiene fra "best offiser" til "best offiserer" til "fri merbonde" til
"den begynner jo å bli farlig" til "6½ / 8 på førstebord er virkelig sterkt!". Med dronning, tårn og to mot
dronning, tårn og tre kjentes det som Christenson burde kunne holde knestående på en eller annen måte, og
etteranalysen avslørte da også at han kanskje kunne klart det fra sluttstillingen (!?) - men lagstillingen var da
selvsagt lite inspirerende. OSS' beste prestasjon hittil i årets serie, var på grunn av Askers seier imidlertid ikke
nok til å få dem opp på "sikker plass". En plass blant de tre forutsatte seier i det tradisjonsrike sisterundeoppgjøret
mot Akademisk I også.
SARPSBORG SK - AKADEMISK SK II 2½ - 3½
Jon QVORTRUP (2224) Trond THORSTENSEN (2159) 0 - 1
Øivind JOHANSEN (2133) Steinar SIDSELRUD (2005) 0 - 1
Joachim SOLBERG (2009) Anders HØYER BERG (2009) 1/2
Ragnar KNUDSEN (1767) Ivar AREKLETT (1945) 1/2
Arne-Roger JENSEN (1863) Hans Arild RUNDE (1709) 1 - 0
Jonas INGVALDSEN (1691) Jan G FREDRIKSEN (1599) 1/2
KOMMENTAR : Tabelljumbo Sarpsborg var igjen ute på prøve uten Saksgård, og hadde atskillige kilo lenker
å slepe på : Realistiske overlevelsessjanser før siste runde forutsatte (minst) to lagpoeng her. Lagoppstillingen
til Akademisk II kom imidlertid som en lettere gledessjokk : Hva som var toppet lag en uke før, var før
spillestart redusert til vinterens svakeste oppstilling av en forfallserie som nesten ga lagleder Thorstensen
telefonskrekk. Halvard Hagesæther måtte hjem til Sjakkøya i vest av familiære årsaker, og konklusjonen på til
dels opphissede interne drøftinger i Akademisk ble at både Ribbegren og Børresen måtte sparkes oppover for å redde
førstelagets finalesjanser. Børresen måtte på grunn av sykdom avgis til førstelaget på få timers varsel, noe som
effektivt spolerte samtlige forberedelser på begge lag. Sarpsborg startet optimistisk opp med fordel fra åpningen
på alle seks bord (!?), og de to nederste så særlig lovende ut: Jensen ble så inspirert over å møte en lavere
rangert motstander at han sto over dagens remistilbud i åpningen, og plukket i stedet med seg en bonde. Hvorfor
Runde a) fikk tilbud om og b) ikke ville ha en Sb6-gaffel som vant minst kvalitet like etter åpningen, er fortsatt
vanskelig å forstå - særlig siden Jensen raskt kunne konsolidere en trygg fordel etterpå. Allerede i tredje spilletime
kvitterte han da også ut et nytt helpoeng, da Runde rammet av ekstrem tidsnød begynte å kaste rundt seg med offiserer.
Sistebordet suste hvinende inn i en taktisk kaos som bl.a. inkluderte en sort springer på a1 og en hvit på e6 etter 12
trekk, men sort burde ha bremset lenge før det. Med springere både på e6 og f6 (OG en sort konge på f7), kunne unge
Ingvaldsen få trekk senere vunnet dronning for lite ved å ofre begge springerne med Dh5+. Etter i rask rekkefølge å ha
oversett det og en påfølgende sjanse til noe mer moderat fordel, fant Sarpsborgs unge innbytter det imidlertid tryggest
å sette seg på en evig sjakk. I og for seg fortsatt greit for "hjemmelaget", men litt uventet utviklet de senere
igjen store problemer på toppbordene. De gamle vennene Thorstensen og Sidselrud var igjen litt ute på kjøret i
åpningene, men kom seg med hjelp fra hver sin forståelsesfulle støttekontakt raskt i midtspillene. Qvortrup sto
muligvis fortsatt bra da han vant en offiser etter dronningbytte, men med 2½ bønder for den og tre
fremskredne sentrumbønder viste Thorstensen stilling seg langt lettere å spille. Qvortrup ble tvunget til å gi
offiser på den farligste fribonden i tidsnøden, og kunne tross redusert materiell ikke godt holde det påfølgende
offiserssluttspillet med to bønder under. Johansen valgte nok en gang gal plan i midtspillet, og som en typisk
Semi-Slavisk straffemmetode plukket Sidselrud da med seg et par bønder på dronningfløyen. En viss spenning om
utfallet fulgte da Sidselrud plutselig bukket en av fribøndene, men han rettet opp fadesen ved å vinne en ny bonde
per småfikst dronningoffer. Avgjørende ble dermed midtbordene, hvor Sarpsborgs formsterke duo slet mer enn vanlig
selv om også de kom greit fra åpningene. Høyer Berg fikk tross dårligst utvikling ramponert Solbergs
dronningfløybønder ettertrykkelig i midtspillet, og vant omsider sorts svake a-bonde på overgangen til sluttspillet.
Mossingens svaiende redningsplanke ble ulikefargede løpere, som til slutt sikret remisen tross to bønder for lite.
Med Solberg hoppende på planken og de to første i fritt fall vakte lagleder Knudsens beslutning om å ta remis med
masse brikker igjen en smule oppsikt, men objektivt sett var den fullt forståelig. Etter at Knudsen hadde mishandlet
sine sjanser på dronningfløyen svingte Areklett seg opp siste del av midtspillet, og hadde med symmetriske bønder
de mest aktive offiserene igjen etter 40 trekk - dessuten gjorde et lagpoeng lite fra eller til for Sarpsborg.
To ble derimot fortjent feiret av Akademisk II, som med dem definitivt sikret ny kontrakt og status som
"beste andrelag" siden OSS II gikk til NM-finalen i 1996. Sarpsborgs sjanse til ikke å rykke opp eller ned for første
gang siden 1996 forutsatte etter dette (minst) 5½-½ mot Porsgrunn og 3-3 mellom Tempo og Strømmen -
og da ville østfoldingene heller begynne å snakke om landsomfattende toppserie.
FOLLO SF - SK TEMPO 3½ - 2½
IM Leif ØGAARD (2313) Torbjørn RINGDAL HANSEN (2244) 1 - 0
Trond SOLEM (2118) Terje ERIKSEN (2120) 1 - 0
Hallvard VOLL ÅDNØY (2114) Geir Ivar HENRIKSEN (2032) 1/2
Aleks SEMAKOFF (2115) Lars BREIVIK (2078) 0 - 1
Carl Peter KIRKEBØ (1972) Trond M THORGERSEN (2024) 0 - 1
Kjell NÆSSVOLD (1856) Vidar TAKSRUD (1942) 1 - 0
KOMMENTAR : Vinneren av denne matchen ville i praksis ha sikret plassen; med flest individuelle og lettest
motstand igjen hørtes et lagpoeng ut som et bra forsøk for Tempo. Med Nordstrand på venteliste til søndag var presset
sterkest på Follo, som allikevel fikk nervene og øvrige nødvendige marginer med seg i en match akkurat like
spennende og dramatisk som ventet. Minst spennende var definitivt matchens eneste remisparti : Geir Ivar Henriksen
beholdt muligvis litt bedre offiserer som hvit etter en lang teoriduell i Anti-Meraner, men utslaget var for lite
til at han prutet mer enn 25 trekk på det. At det gikk mot 1-1 nederst ble tidlig klart, selv om åpningene ikke ga
hvit noe noen av stedene. Kirkebø så ut til å stå best med sort da han ga to tårn for dronningen etter 12 trekk,
siden Thorgersens springer på a8 så ut til å lide av kulgalskap. Kirkebø fant imidlertid aldri noen god plan for
tvangsslaktningen av den, og tillot i stedet hvit å aktivisere alle offiserene sine ved å bruke masse tid på å ta en
bonde på a2. Da springerkadaveret på a8 siden kunne selges til full pris i stedet for å brennes sto Thorgersen plutselig
klart best, og han slo til med kjent taktisk akselerasjon da Kirkebø rotet dronningen sin inn i en blindgate på b1.
En alvorlig kommunikasjonssvikt mellom Taksrud og fransken hans førte imidlertid til avlåsning av dronningfløyen,
i en stilling hvor bare hvit hadde spill på kongefløyen. Næssvold kunne risikofritt åpne opp g-linjen for sitt
tungskyts der, og tvang med et velplassert springeroffer på g5 Taksrud til å gi dronning for tårn og lett offiser.
Med seigt forsvarsspill klarte Taksrud bare å holde seg flytende til et andre taktisk gjennombrudd på kongefløyen
kom i fjerde spilletime. Follo så med to stadig tydeligere overtak øverst ut til å ha kontroll på matchen, siden
Breivik og Semakoff fordrev tre timer med høflig småstanging. Breivik satte nytt press på matchen da han i et
tilsynelatende svært symmetrisk sluttspill først tryllet frem initiativ og så bonde, og vant tross ulikefargede
løpere greit etter å ha plukket opp en andre bonde like etter tidskontrollen. Med tap i vente på fjerdebord måtte
både Øgaard og Solem vinne, noe som med litt hjelp av klokkene imidlertid løste seg før 40 trekk. Ringdal Hansens
offisersoffer "startet egentlig som en bukk" i følge ham selv, men hans aktive løperpar og dronning ga senere et
vedvarende angrep. Øgaard holdt i kjent stil imidlertid balansen på det smale forsvarets vei, og ga da det ble
nødvendig tilbake en kvalitet for å sikre kongen. Hans farlige e-bonde gjorde senere hvits konge til den mest
utsatte, og dette var avgjørende da Ringdal Hansen alt i trekk 31 tapte på tid. På andrebord beholdt Solem fordel
både på brettet og klokken, og plukket med seg en bonde da Eriksen igjen kom i sterk tidsnød. Opplagt var vinsten
fortsatt ikke da også Eriksen i trekk 36 tapte på tid, men med en frimerbonde og tryggest konge ville Solem utvilsomt
vært vanskelig å holde igjen da. Hvis Follo fortjente å redde seg etter en tung sesong, var det svært fortjent at de
på kanten av stupet ble reddet av Øgaard, Solem og Næssvold - og svært typisk at det skjedde med den tredje
3½-2½-matchen mot Tempo på tre år. Tempo ble etter sitt tredje knepne tap på rad også i årets serie
stående igjen og svaie ytterst på kanten, men tap for Sarpsborg og Strømmen innebar at et lagpoeng mot sistnevnte
fortsatt ville være nok til å redde plassen.
Og en bare litt mindre spennende TABELL før siste runde :
1.PORSGRUNN SK 8 7 0 1 14 32
2.ASKER SK 8 6 1 1 13 29
3.AKADEMISK SK I 8 6 0 2 12 33
--------------------------------------------------
4.OSLO SS 8 5 2 1 12 30,5
--------------------------------------------------
5.AKADEMISK SK II 8 2 2 4 6 21,5
6.NORDSTRAND SK 8 2 2 4 6 21
7.FOLLO SF 8 2 2 4 6 19
8.SK TEMPO 8 2 0 6 4 20
--------------------------------------------------
9.STRØMMEN SK 8 2 0 6 4 16
10.SARPSBORG SK 8 1 1 6 3 18
Du er besøkende nummer 
og dine kommentarer kan rettes til Hans Olav Lahlum.
Til Lahlums lagsjakkside
Laget av Eirik T. Gullaksen