HANS OLAV LAHLUM RAPPORTERER
FRA ØSTLANDSSERIENS 1.DIVISJON 2000-2001
4. runde
OSLO SS - PORSGRUNN SK 2 - 4
IM Leif E JOHANNESSEN (2382) Kjetil A LIE (2333) 1/2
Øystein DANNEVIG (2312) Magne SAGAFOS (2204) 1/2
Kristian D TRYGSTAD (2331) Hans Olav LAHLUM (2206) 1/2
Andreas G R MOEN (2068) Geir Sune TALLAKSEN (2107) 0 - 1
Martin ØSTTVEIT (2097) Espen LIE (2099) 0 - 1
Viggo GUDDAL (2019) Bertil SVENDSEN (2052) 1/2
KOMMENTAR : Østlandsseriens etterlengtede toppoppgjør ble innledet med et par ukers nervekrig på forhånd -
ting kunne tyde på at OSS tok oss alvorlig i år. Spillerne deres fikk rett og slett munnkurv selv for å svare på
om de skulle spille eller ikke; Leif Erlend fikk mest ekstremt ikke avsløre om han befant seg på Lørenskog eller
på Bermuda. Våre forventninger om at han var på Lørenskog, men at Gausel i hvert fall ikke var i klubblokalene,
viste seg vel begrunnedet. I klubblokalene var det fra start forresten ikke særlig mange OSS-ere - den eneste som
kunne observeres ved klokkestart var faktisk en småstresset lagleder, som per mobil forsøkte å finne ut om spillerne
var underveis eller ikke hadde våknet ennå. Ryktet om at ringingen hans vekket en av spillerne får stå ukommentert,
men det kan konstateres at alle var på plass et kvarter senere (MEN han som kanskje ble vekket kom nest sist, og bor
ganske nær....) Dannevigs come-back etter to år uten lagsjakk, var da bekreftet som dagens overraskelse. Heim sto
imidlertid over fordi han skulle være sjåfør til neste bortekamp, mens Svein Johannessen sto over fordi han var
blitt glemt igjen av sjåføren etter forrige bortekamp. Forvetningen var etter dette en ganske åpen match, hvor
OSS skulle ha et litt større overtak på de tre øverste bordene enn vi skulle ha på de tre nederste. Matchen ble
imidlertid aldri riktig spennende - vi fikk et overtak fra åpningene, og ga det senere aldri fra oss. Sistebord
startet som en Engelsk a la fryseboks, og tinte aldri helt opp. Det meste av brettet forble avlåst det meste av
partiet, men etter tålmodig spill var Bertil nærmest fordel før trekkgjentakelsen omsider kom i fjerde spilletime.
Espen ga egentlig bort fordelen i åpningen, men fikk den igjen da Østtveit nølte for lenge med å bryte i sentrum.
Siden demonstrerte Espen igjen sin Spilleforståelse med stor S : Hans springerpar var overlegent løperparet, og
dynamisk oppfølging ga først et farlig angrep og så avgjørende materiell gevinst. I mangel av noe bedre satte
OSS lenge sin lit til fjerdebordet, men det fikk vi heldigvis først vite etterpå. At Moen skulle få tidsnød hadde
vi planlagt på forhånd, men at Geir Sune da avgjorde ved å sende to fribønder mot Moens konge var en vellykket
improvisasjon han skal få æren for selv. På kongebordet løp "Leffi" rett i vår hjemmeforberedelse og bukket dessuten
bonde, men klarte mirakuløst nok allikevel å trylle frem litt kompensasjon og masse tåke i midtspillet. Begge
spillerne imponerte lokalet i en vill gjensidige tidsnød, som sluttet med at Leif Erlends konge ble evigsjakket
mellom d6 og c5. Kjetil kunne selvsagt ikke dy seg for liksom å sette dronningen rett i slag i stedet for å ta
evig på første forsøk - men tårnet til Leif Erlend var heldigvis bundet. På stillingen 3-1 etter fire timer var
ikke matchutfallet mye mer å diskutere : Tvert i mot erklærte gjenværende medlemmer av selskapet seg fornøyd med
"alt unntatt 1-5". Dannevig og hans nye hvitåpninger virker fortsatt ikke lykkelige sammen på meg, og etter tålmodig
å ha utlignet speedet Magne plutselig opp offiserene i midtspillet. I gjensidig tidsnød så angrepet hans knusende ut,
men Dannevig forsvarte seg trolig godt når han først ble presset. Etter tidskontrollen erklærte Magne seg selv
fornøyd med evig sjakk for å sikre lagseieren. Med to merbønder i tårnsluttspill på stillingen 3-1 tok ikke
lagkapteinen nødvendigvis den beslutningen som et kompliment akkurat her, men ære være Magne for å fjerne en
hver tvil i forhold til laget. Senere OSS-analyser har fra sluttstillingen visstnok påvist noe som ligner nok
på en vinst for Magne til at det trolig ville blitt godtatt. Forventingene om en vill kongeinder var store på
min side av tredjebordet, men Trygstad tok konsekvensen av å ha vært ute kvelden før med en heller kjedelig Nimzo.
Trolig på grunn av lagmatchen valgte han et saklig midtspill senere å spille på vinst i litt dårligere stilling,
men bukket bonde etter å ha oversett et desperadooffer til slutt i en lang variant. Med tryggest konge og best tid
skulle undertegnede selvsagt stå til vinst etter det, og alt gikk da også greit til jeg hadde fem mot tre i
tårnsluttspillet. Riktig så lett som alle inkludert spillerne trodde var ikke den siste etappen. Det måtte
imidlertid fortsatt tre-fire gale veivalg til for å ende opp med tårn, h- og f-bonde mot tårn, men da kom det
for sikkerhets skyld med avskåret konge. Litt irriterende var det selvsagt for meg å spille remis i det partiet
OG for laget å vente to timer ekstra på at jeg skulle gjøre det, men stemningen i bilen holdt seg allikevel høy
på den lange veien hjem. Å slå OSS I i Bogstadveien med Bøckman til stede er fortsatt noe spesielt i norsk sjakk,
og da vi endelig gjorde det var hele laget med på moroa. Storebror OSS var enn så lenge knocket ut av topp tre -
og ettersom Porsgrunn hadde slått både Asker, Akademisk og OSS måtte vi nesten ta til etterretning at ingen vi
klarte å nå per telefon ventet noe mer spenning om denne Østlandsserien hva førsteplassen angikk.
NORDSTRAND SK - AKADEMISK SK I 2 - 4
GM Jonathan TISDALL (2487) GM Rune DJURHUUS (2464) 0 - 1
Flemming CHRISTENSON (2204) IM Frode ELSNESS (2414) 1/2
Stig TJOMSLAND (2271) Gustav GUDBRANDSEN (2210) 0 - 1
Jan SØRGJERD (2111) Øystein HOLE (2187) 1/2
Bror THANKE (2000) Ellen HAGESÆTHER (2105) 0 - 1
Tor GULBRANDSEN (1972) Øystein SÆTHER (2057) 1 - 0
KOMMENTAR : For Akademisk en lumsk bortekamp, for Nordstrand formodentlig siste sjanse til å kjempe om
plass i NM-finalen (og plass i en fortsatt eventuell landsomfattende toppserie). Toppet med Tisdall var hjemmelaget
ikke uten sjanser underveis, men Nordstrand virker være allergisk mot marginer - dermed ble det med nok et "hederlig
nederlag". På fjerdebord plasserte begge lagene sin mest solide player, og dermed var ingen berettiget til å klage
da de to etter 20 trekk foretrakk trekkgjentakelse fremfor videre utforskning av en isolanistilling. Langt større
dramatikk var imidlertid under oppseiling, i første omgang på andre- og tredjebord. Elsness nektet som vanlig å legge merke
til at han var sort, og ofret to bønder for et initiativ som på et tidspunkt kunne innbrakt ham en offiser.
Begge spillerne overså imidlertid det, og fortsatt med to merbønder fikk Christenson diverse avbytter senere vinstsjansene
i sluttspillet. Etter at hvit kvitterte med en "grov uoppmerksomhet" der, kunne imidlertid Elsness og hans aktive tårnpar
marsjere rundt på knivseggen.
Gudbrandsen-Tjomsland startet med 1.e4 d5!? 2.d4?!, og fortsatte da Tjomsland avslo bonden i samme rufsete stil -
bl.a. inkludert gjensidige kjempesvekkelser av kongefløyen. Hvits aktive offiserer ga ham et initativ, og trolig
hadde toppskårer Gudbrandsen kontroll i de "extra large" taktiske komplikasjonene som fulgte. Konklusjonen på dem
ble dronning og tårn mot dronning og springer, og det så ikke Tjomsland noen grunn til å prute lenge på. At Akademisks
ledelse ville øke på femtebord ble klart i rimelig tid før tidskontrollen : Ellen Hagesæther leverte først en saklig
hvitfordel, og utbygget den så med sunne midler. Saklig eller sunn kan man vanskelig kalle Thankes trestegsplan om
først å rokere langt og deretter å åpne linjene på dronningfløyen, for så å bukke en kvalitet. Ellen satte straks på
støvsugeren, og avviste med et høflig smil det lille som måtte finnes av stress i sluttspillet. Nordstrands håp om et
lagpoeng overlevde allikevel en stund på lovende stillinger øverst og nederst. Lagleder Gulbrandsen fikk et behagelig
initiativ, og tross høyt tidsforbruk fant Sæther aldri noe motspill å snakke om. Et fikst gjennombrudd i sentrum
sprengte opp de nødvendige angrepslinjer for hvit, som med tårn på syvenderaden trolig sto til vinst da sort i tidsnød
bukket en av sine tre gjenværende offiserer til årets hittil barnsligste gaffelkombinasjon. Det prestisjetunge
GM-oppgjøret på førstebord ble dermed også helt avgjørende for utfallet. Tross minimal matchtrening kom Tisdall
tilsynelatende best fra åpningen som sort, men brukte deretter mye tid i en posisjonelt komplisert og tung
kongebondestilling. Djurhuus overtok initativet med noen velplasserte avbytter, og etter å at dronningene forsvant
ble hans frie a-bonde en maktfaktor i sluttspillet. Mistenkelig nær tidskontrollen "ga" Tisdall dessuten bonde til
en taktisk finesse, og senere var spenningen om lagpoengene oppbrukt. Tisdall klarte imidlertid å skape ny spenning
om partiutfallet, etter at Djurhuus muligvis litt for lettsindig byttet av a-bonden. Muligvis sto hvit fortsatt til
vinst med tårn, løper og to mot tårn, løper og en på samme fløy etter 50 trekk, men sort burde i hvert fall kunne
holde ut lenger enn til 60. Akademisk I holder takten godt et lite kvartal bak oss - Nordstrand beiner etter en
mislykket start stadig mer desperat etter firerboben foran seg.
FOLLO SF - ASKER SK ½ - 5½
IM Leif ØGAARD (2313) IM Bjarke KRISTENSEN (2359) 0 - 1
Trond SOLEM (2118) FM Roar ELSETH (2287) 0 - 1
Hallvard VOLL ÅDNØY (2114) FM Nils Ragnar GROTNES (2238) 0 - 1
Aleks SEMAKOFF (2115) FM Jøran JANSSON (2124) 1/2
Johannes KLEPPE (2043) Carl Fredrik EKEBERG (2067) 0 - 1
Carl Peter KIRKEBØ (1972) Kjetil STRAND (1938) 0 - 1
KOMMENTAR : Denne utklassingen av et mer enn gjennomsnittlig bemannet Follo var en sterk melding fra et stadig
sterkere Asker, men siffrene beveger seg på kanten av markedsføringsloven. Grotnes' Afrika-ekspedisjon var omsider
fullført, og med to svært lovende debutanter i Roar Elseth og Carl Fredrik Ekeberg ble IM Berge Østenstad satt på
lager i påvente av sterkere motstand. Follo manglet imidlertid "bare" Ofstad, og ga god motstand til langt ut i fjerde
spilletime. Muligvis var det manglende spilletrening som ble avslørt da Follo gikk helt opp i limingen i tidsnødene -
men å bli utkonkurrert av Asker på aktivitet er i så tilfelle avslørende nok. Førstebordet klaget ingen på : Bjarke
var fortsatt i god Gausdalhumør, og fikk et varig press da Øgaard ble litt for passiv etter åpningen. Denne lovende
stillingen mistet Bjarke aldri grepet på, og diverse finesser senere plukket han før tidskontrollen opp først bonde
og så kvalitet. Tydeligvis allerede husvarm daffet Ekeberg frem en typisk Ekeberg-åpning, og vant en typisk
Ekeberg-seier : Hvit fikk noen få sjanser og sort ingen, og hvit grep med effektiv teknikk sjansen da sort presset
av klokken begynte å gjøre feil. Ekeberg vant kort sagt bonde etter en avgjørende invasjon på dronningfløyen, og
Kleppe var allikevel leveringsklar da han tapte på tid. På sistebord var det lenge tett kamp, men Strands bondeoffer
burde trolig vært avslått. Det medfølgende iniativet ga i hvert fall sort den letteste stillingen, og han vant raskt
avgjørende materiell etter en invasjon via d-linjen. Follo hadde derimot alle sjanser til å vinne på andrebord, hvor
en krigslysten Solem ristet Elseth ut av stilen med to bondeoffer. Hvit hadde minst en fortsettelse som lignet veldig
på en vinst, men da han overså den reddet Elseth seg ut av vulkanområdet med i to porsjoner å gi tilbake bøndene.
Solem foretrakk imidlertid å beholde et nesten-angrep fremfor å ta tilbake bonde nummer to - en avgjørelse han utvilsomt
angret på da Elseth med noen enkle trylleslag forvandlet sin tilsynelatende døende merbonde til en drepende fribonde.
På tredjebord startet dramatikken faktisk før sorts trekk en, men for en gangs skyld var det ikke Asker som bare hadde
fem spillere fra start. Tidsnødsnarkoman Ådnøy kom omsider løpende opp trappene ca en time for sent, og slengte ut noe
så sjeldent som en gambit Grotnes ikke torde å ta i mot. Ådnøy sikret seg da en terrengfordel på størrelse med
Hardangervidda, men fikk stadig tydeligere problemer med å patruljere den helt til en dramatisk gjensidig tidsnød
startet. Hvit sto da klar til invasjon på dronningfløyen, hvoretter Ådnøy ga fire bønder i løpet av fire trekk (!?)
for å åpne linjer på kongefløyen. Grotnes kunne trolig klart seg unna det verste ved å ta bare de tre første bøndene,
men klarte selvsagt ikke å motstå den fjerde heller. Hans forsøk på å rømme unna evig sjakk i trekk 40 tillot senere
egentlig matt eller noe slikt i ca fem, men Ådnøy foretrakk i stedet en megabukk i et. Igjen på den lite engasjerende
stillingen 0-5 satt Semakoff med en uventet kjedelig stilling mot Jansson. Hvit hadde muligvis et lite trykk første del
av midtspillet og sort et enda mindre senere, men ulikefargede løpere og tårn høres med like mange bønder remisaktig ut.
Jøran slutter imidlertid aldri å overraske, og gjorde det to ganger i løpet av to trekk her : I det først ofret han
plutselig tårnet for løper og fribonde - i det andre tok han remis. Formodentlig var stillingen fortsatt innenfor
grensene, og et jublende Askerlag så ut til å ha andre planer enn å vente på Jøran i et tårn på Ås et par timer.
SK TEMPO - AKADEMISK SK II 1½ - 4½
Torbjørn RINGDAL HANSEN (2244) Halvard HAGESÆTHER (2185) 0 - 1
Terje ERIKSEN (2120) Georg SMIDT BØRRESEN (2178) 0 - 1
Geir Ivar HENRIKSEN (2032) Trond THORSTENSEN (2159) 0 - 1
Jon Fredrik RØRVIK (2047) Steinar SIDSELRUD (2005) 1 - 0
Lars BREIVIK (2078) Anders HØYER BERG ((1990)) 1/2
Trond M THORGERSEN (2024) Kim Chr ASTRUP (1966) 0 - 1
KOMMENTAR : En i forhold til nedrykksstriden svært viktig kamp : Tempo ville heve seg over bunnstriden for
en stund med lagseier her, mens Akademisk II var pisket til å prestere noe etter tre mer og litt mindre hederlige tap.
Akademisk IIs lagseier var ingen stor overraskelse og / eller ufortjent, men siffrene ble i største laget etter at
Tempo satte ny uoffisiell Østlandsserierekord ved å tape fire partier på tid (!?). Fire timer tidligere var starten
tett og anspent, med svært kompliserte og uklare stillinger på nær sagt alle bord. Tempo hadde omsider fått Terje
Eriksen til brettet, og stilte tilnærmet toppet med alle mann over 2000. Akademisk manglet en viktig brikke i Ribbegren,
men Børresens come-back bidro i uventet stor grad til å spre uro blant drammenserne - de ble nemlig gjentatte ganger
forstyrret av hans iltre mobiltelefon! På brettet bidro Børresen med en effektiv utspilling av Terje Eriksen, som kom
helt på bakbeina etter fatalt å ha undervurdert sorts angrepssjanser på kongefløyen. Formelt avgjorde altså klaffen,
men da hadde Eriksen i tillegg til alle sine øvrige posisjonelle og materielle problemer nettopp bukket kvalitet.
På tredjebord hang materiellet løst : Thorstensen ga først bonde og så kvalitet i åpningen, for å få en angrep som
ble så truende at Henriksen så seg nødt til å gi tilbake først bonde og så kvalitet. Thorstensen beholdt urimelig
nok angrepssjanser i tillegg, brukte dem til å stemple ut et par bønder ekstra, og hadde kort sagt to bønder mer i
tårnsluttspill da han vant på tid. Siden begge de to siste bordene også pustet tungt, søkte Tempo trøst i Ringdal
Hansen og Rørviks lovende stillinger. Rørvik ble utvilsomt dagens mann for Tempo, med pent gjennomført engelsk parti.
Sidselrud åpnet opp i meste laget for hvits sterke løpere, og ble deretter shanghaiet med på taktiske komplikasjoner
som kostet to lette for tårn og bonde. Med et fortsatt dominerende løperpar sto Rørvik teknisk til gevinst, da Sidselrud
like før tidkontrollen kastet seg over en kvalitetsbukk forkledt som motkombi. Ringdal Hansen svelget tidlig både hvits
h- og g-bonde, og med den tryggeste kongen så han ut til å fordøye dem uten større besvær. Det hjalp allikevel ikke
Tempo : Igjen etter et karneval av en åpning satt Thorgersen med de svakeste bøndene, og fikk en vanskelig forsvarskamp
etter at Astrup helt enkelt tok en av dem. Hvit fikk aldri riktig kompensasjon, og etter å ha bukket en bonde til i
tidsnøden sto også han til tap da klaffen falt. Åpningen på femtebord minnet også mest om et årsmøte i Oslo FrP, men
konklusjonen var et behagelig flertall på en for Høyer Berg. Breivik imponerte imidlertid nok en gang med sitt
"oppholdende forsvarsspill", og kjempet standhaftig videre selv med to bønder under i enkelt tårnsluttspill. Den
vanligvis sikre teknikeren Høyer Berg ble stresset ut av stilen, og endte i andre tidsnød opp med å gi tilbake en
av bøndene uten å få aktivisert kongen nok til å vinne partiet. Da hvit omsider avfant seg med remis etter 65 trekk,
var det imidlertid fortsatt førstebordet alle snakket om. I et av seriesjakksesongens mest kompliserte partier rotet
Ringdal Hansen rundt tidskontrollen vekk tårnet (!), men spilte med tre sammenhengende fribønder og en utsatt hvit
konge på a3 freidig videre på vinst (!!). Etter å ha trodd at betenkningstiden var en time på resten endte han imidlertid
opp med ny tidsnød fra trekk 42, i en fortsatt ekstremt komplisert stilling hvor Hagesæther tross mertårnet slet både
med å finne planer og med å møte sorts trussler. Senere analyser avslørte at Hagesæther visstnok kunne holdt remis ved
å offre både tårnet og dronningen for å bli patt (!?), en ide han slett ikke tenkte på. For å gjøre en lang historie
kort avslo Ringdal Hansen remis i trekk 45, men etter i rask rekkefølge å ha rotet vekk en av fribøndene, jaget hvits
konge i dekning og gått ut på et minefelt med sin egen, sto også han til tap da han tapte på tid i trekk 55. Siden
Astrup kom seg i dag konkurrerer Ringdal Hansen bare med Ådnøy om å være seriens uheldigste spiller hittil - men som
lag kan ikke Tempo være uheldig hvor mange kamper (eller sesonger) som helst. Akademisk II lå med to lagpoeng plutselig
foran overlevelsesskjemaet, etter å ha tapt mot tre topplag og slått en nedrykkskandidat.
STRØMMEN SK - SARPSBORG SK 2 - 4
Terje JOHANSEN (2206) Jon QVORTRUP (2224) 1/2
Dag ULVIN (2194) Øivind JOHANSEN (2133) 1/2
Ivar CHAVANNES (2030) Joachim SOLBERG (2009) 0 - 1
Frode LILLEVOLD (2043) Cato SAKSGÅRD (1999) 0 - 1
Gunnar EINVIK (1966) Ragnar KNUDSEN (1776) 1/2
Silje BJERKE (1981) Arne-Roger JENSEN (1863) 1/2
KOMMENTAR : Strømmen kunne i praksis sikre plassen med seier her, mens Sarpsborg i følge egen lagleder da
ville få kvikksand i halsen. Konklusjonen ble altså i stedet at Strømmen også fikk smaken på gjørme, mens østfoldingene
omsider fikk haik på en slepebåt. Alt i alt var det ganske fortjent etter spill og sjanser, i en usedvanlig kortklippet
match med fire partier overstått etter rundt 30 trekk. Sarpsborg kom godt fra åpningene i de fleste bordene hvor de
var forventet problemer, men spilte et høyt spill da de tok remis i alle sammen for å satse på de uklare midtbordene.
Førstebordet startet som ventet solid og fornuftig : Qvortrup fikk et lite avbytte-variant press fra åpningen, og kan
ha hatt forsterkninger like før eller etter at han vant bonde. Siden sikret imidlertid Johansens aktive offiserer
greit maktbalansen, og Qvortrup gjorde ikke en gang noe forsøk på å realisere merbonden. Andrebordet startet egentlig
aldri, siden en umotivert Ulvin med offisiell begrunnelse "TV-sport" var fornøyd med å bli ferdig før åpningen sin.
Hvem som var hva i "Beauty and the Beast"-oppgjøret på sistebord, ble trukket i tvil da Silje Bjerke ikke var like
interessert som Ulvin i et tidlig halvpoeng med hvit. Jensen spiller bra når han ikke kan slippe å gjøre det, men
gjentok med litt skarpere undertone tilbudet etter å ha fått en liten fordel med sort - og lenger enn dit rakk ikke
motet til Silje heller. Selv om det aldri er lett å vite hva som er en dårlig løper i Siciliansk virket Sarpsborg å
ha fordelen også på femtebord, men trolig tro mot sin egen taktikk var lagleder Ragnar Knudsen fornøyd med å markere
Einvik ut av banen. Taktikken om å la Strømmens to tidnødsnarkomaner løpe alene og umarkert på midtbanen virket
risikabel, men slo til 100 % da østfoldingene i dramatisk tidsnøder vant både tredje- og fjerdebord. Chavannes så
lenge ut til å stå greit i et posisjonelt komplisert parti og beholdt optimismen lenger enn noen av lagkameratene sine,
men mistet nok en gang kontrollen på brettet da han mistet kontrollen på klokken. Joachim Solberg i nåværende form er
en svært effektiv motstander under slike forhold, og avgjorde med et langt og nøyaktig taktisk regnestykke like før
40 trekk. I sluttstillingen var han fortsatt kvalitet under, men mattet med sin dronning og løper Chavannes noe luftige
konge på h5. Dagens overraskelse fra Sarpsborg satte seg på fjerdebord, og besørget nok et vellykket mikro-comeback der.
Cato Saksgård med Skorpion-Benoni høres ut som noe man kan gli på, men Lillevold kastet seg med dødsforakt på et kritisk
brudd i sentrum like etter åpningen. Muligvis fikk han kompensasjon for et senere bondeoffer, men den fordampet i så fall
raskt. Saksgård kontret nok en gang effektivt, og skaffet seg i forskriftsmessig rekkefølge under tidsnøden først en
farlig binding, så en offiser og så et tårn. Dermed hadde serien fått en bunnstrid hvor seks laglederne med god
samvittighet kunne skule både mistenksomt og forvirret på hverandre - det skiller til sammen et lagpoeng mellom dem!
TABELLEN så nemlig slik ut etter 4 av 9 runder :
1.PORSGRUNN SK 4 4 0 0 8 16,5
2.AKADEMISK SK I 4 3 0 1 6 16,5
3.ASKER SK 4 3 0 1 6 13,5
-------------------------------------------------
4.OSLO SS 4 2 1 1 5 13,5
-------------------------------------------------
5.NORDSTRAND SK 4 1 1 2 3 12,5
6.SARPSBORG SK 4 1 1 2 3 11,5
7.FOLLO SF 4 1 1 2 3 9,5
8.AKADEMISK SK II 4 1 0 3 2 9,5
-------------------------------------------------
9.SK TEMPO 4 1 0 3 2 9,5
10.STRØMMEN SK 4 1 0 3 2 7,5
Du er besøkende nummer ;w=4)
og dine kommentarer kan rettes til Hans Olav Lahlum.
Til Lahlums lagsjakkside
Laget av Eirik T. Gullaksen