Minneord for en ekte norsk sjakkdronning Mary Klingen (1924-2009) Av forfatter, historiker og sjakkorganisator Hans Olav Lahlum   1. april 2009 nås Sjakk-Norge av den triste nyheten, om at vår kvinnesjakkpioner Mary Klingen 84 år gammel har forlatt oss for alltid. For en representant fra en generasjon som kunne vært hennes barnebarn, bringer det straks frem et merkelig lite minne fra et av alle andre sikkert glemt sjakkparti. Etter begge spillernes død, får historien om det partiet komme frem nå eller aldri. Og det må visst da bli nå. Litt fordi historien bortenfor all rimelig tvil beviser at avdøde Mary Klingen ikke bare var en uvanlig sterk sjakkspiller, men også et uvanlig stort menneske. Samt litt fordi den kan inneholde et viktig budskap til nye generasjoner sjakkspillere som aldri fikk gleden av å se hennes gode eksempel.   Mary Klingens dager som Norges sterkeste kvinnelige sjakkspiller ble mange, men var likevel for lengst talte da det her omtalte partiet ble spilt. Men Mary så det visst ikke bare som naturlig, men også som utelukkende positivt, at langt yngre kvinnelige spillere med langt større muligheter og ambisjoner sendte henne ned over Norgestopplistene. Hun mistet verken spillegleden eller humøret av den grunn. 40 år etter at den unge Mary Klingen vant sine Norgesmesterskap i "dameklassen" på første halvdel av 1950-tallet, satt det første halvdel av 1990-tallet av og til fortsatt en rakrygget og smilende liten kvinneskikkelse klar til start i turneringslokalet. Alt for ofte satt hun der fortsatt som sin klasses eneste kvinnelige deltaker. Mary avsluttet sin turneringskarriere som fortsatt livsglad pensjonist i NMs klasse 2, og i gruppe B av noen helgeturneringer i Oslo-området. Det var i et dårlig belyst og garantert turneringslederfritt hjørne på en av de sistnevnte, at det lille sjakkdrama som her skal omtales fant sted. Ingen fotografer kjente visst sin besøkelsestid under dette partiet. Synd var det. For bildet av den grånende bestemoren Mary som spilte hvit mot den sterkt funksjonshemmede unge Tommy Evensen, kunne vært bedre reklame for Sjakk-Norge enn mange stormesterbilder. Tommy hadde en spinkel og svak liten kropp, men et uvanlig raskt godt hode. Han var en lovende junior på vei mot gruppe A, og spilte raskt opp en overlegen stilling. Men Tommys store talent og intelligens ble hemmet av to svakheter, som hver for seg var alvorlige nok – og som dessuten passet særdeles dårlig sammen. Det gjaldt for det første en tidvis overperfeksjonistisk søken etter det beste trekket. Og for det andre det triste fysiske faktum at Tommys spinkle og kraftløse armer ofte gjorde det umulig for ham å utføre et sjakktrekk på under et halvt minutt. Det ble skjebnesvangert for alt for mange av hans gode stillinger. Og dette var egentlig en av dem. For de siste sekundene til 40 trekk tikket ut, og klaffen som markerte tap på tid falt jo da ubønnhørlig, mens Tommys radmagre lille hånd famlet mot klokken etter trekk 37. Mary hadde seieren i partiet, men krevde den ei. Hun så først på klokken, så på brettet, så på klokken – og så definitivt på brettet. Der så hun bare et håpløst tapt sluttspill. Likevel gjorde Mary ikke bare ett, men i ganske rask rekkefølge tre nye trekk. Hun så fremdeles bare på stillingen, samt av og til litt på sin egen klokke, mens Tommy så fort armene tillot utførte sine svartrekk. Fortsatt uten å bry seg med at Tommys tid for lengst hadde gått ut, la Mary selv til den nye halvtimen på begge klokkene etter 40 trekk. Noen få trekk senere stoppet hun omsider klokken, men da var det bare for å gratulere motstanderen med seieren i partiet. Mary nikket vennlig til sin motstander og blunket raskt til partiets eneste tilskuer, før hun med et av sine vennlige små smil stakk noteringsskjemaet dypt ned i håndvesken og forlot lokalet den ettermiddagen. Vi tre møttes for siste gang i det øyeblikket. Den tapre lille Tommy var død neste gang jeg besøkte denne årlige turneringen. Og Mary spilte en av sine siste turneringer. Jeg så henne visst aldri mer. Men jeg glemmer likevel aldri verken henne, eller hennes sterke lille demonstrasjon av at det å vinne selv for en hver pris aldri må bli verken sjakken eller livets mening. Og dermed tenker jeg i dag som denne dagen for vel femten år siden, at det var flaks jeg bare var tilskuer og ikke turneringsleder den dagen. For Mary var egentlig ikke bare sportslig, hun var mer oversportslig enn verdenssjakkforbundets spilleregler strengt tatt tillater mennesker å være. Men da jeg den ettermiddagen så henne gå tenkte jeg likevel at der går ikke bare en liten sjakklegende, men også et stort menneske. Mary forlot etter sitt tapsparti stille scenen som et uten sammenligning langt bedre forbilde enn den mesterspilleren som jeg noen måneder tidligere så avslå et remistilbud i håpløst tapt stilling, for å kunne vinne på tid mot den samme Tommy Evensen. Og i dag som den gang tenker jeg da at uansett hvor mye ratingtallet i tiårenes løp hadde falt, så ble Mary Klingen da til det aller siste stående verdig oppreist som en ekte norsk sjakkdronning. Med ærbødig avskjedshilsen fra Hans Olav Lahlum hanso.lahlum@c2i.net Foto: Norsk Sjakkblad 7/1952 og Øystein Brekke (1982) Laget av Eirik T. Gullaksen.