Laget av
Eirik T. Gullaksen
|
| |
05. juli 2003 - Hjemme igjen
Siste del av turneringa ble desverre ikke den oppreisningen jeg ønsket. Jeg innrømmer at motivasjonen over
brettet har vært høyere enn hva som var tilfellet de siste rundene. Likevel er det et unektelig faktum at
jeg med 3 av 12 mulige poeng har gjort min dårligste turnering på de siste 4 årene. En tankevekker både for
meg og andre.
Men jeg vil på ingen måte påstå at turneringen har vært sløsing av tid fra min side. Vi deltakere har opplevd
en kultur og et folk rikt på vennlighet og gjestmildhet. Og samtlige deltakere har etter sigende knyttet brorskap
over nye landegrenser.
Forøvrig skal arrangørene, og spesielt de frivillige som bl.a. droppet eksamenslesing og jobb, ha en stor takk
for det engasjementet de har vist for oss spillere gjennom hele turneringen. Vår "translator" sov f.eks.
tilsammen 4½ time på de to ukene (med god hjelp av noen uidentifiserte piller).
I tillegg var avslutningsseremonien akkurat så kort og konsis som den skal være (ca. 30 minutter). Plusser
man på en bankett med deltakere og andre viktige personer på byens (landets?) fineste restaurant, sitter man
igjen med et særdeles solid helhetsinntrykk.
Så takk for meg.
29. juni 2003 - Ting kan tydeligvis bli verre
Dere leser nå et nytt kapittel i sorgens bok. I 8. runde tok jeg remis i en svært fordelaktig stilling mot
Djakhangir Agaragimov (AZE 2252), noe jeg hvert eneste ledige sekund forbanner meg selv for. Og i dag, søndag den 29.
gikk alt på tverke igjen. I en lett vunnet stilling mot Mustafa Yllmaz (TUR 1941) undervurderte
jeg svarts siste krampetrekning, og endte tilslutt opp med en tapt stilling. Så med 2 av 9 ligger jeg på sisteplass og får walk-over
i morgen. Vanligvis ikke saerlig artig i en turnering av dette formatet, men akkurat nå er det ikke særlig morsomt med konkurransesjakk.
Folk som har sett partiene mine kan jo begynne å lure på hvor gode stillinger jeg må ha for å vinne.
Årsaken til at deltakerantallet har sunket fra 50 til 49, er at IM Jan Werle fra Holland drar hjem i morgen grunnet sykdom.
I de siste dagene har flere spillere slitt med magebesvær og feber, som sannsynligvis har sitt opphav i maten vi får servert.
Enkelte har nok større anlegg for slike problemer enn andre, men f.eks. kald mat og iskrem bør man holde seg langt unna.
Dessuten kan jeg jo nevne at spillelokalet er svært bra. Flere av bygningene i byen er satt opp grunnet en framtidig OL-søknad, og
Naxchivan Olympic Center er en av disse. Klimaanlegget er satt på den riktige temperaturen, og det er også god avstand mellom bordene.
Ellers anbefaler jeg interesserte å ta en titt på GM Rogozenkos rapport hos ChessBase.
Skulle noen av en eller annen grunn ha interesse av å få greie på mer spesifike ting er det bare å
maile meg.
27. juni 2003 - Miseren fortsetter
I dag har vi hatt en fridag som ble brukt til sightseeing til et hellig fjell og/eller fotballturnering
(som ble kringkastet over nasjonalt tv). Et etterlengtet avbrekk fra det som har vist seg å være en svært
slitsom turnering. I de tre siste rundene har resultatene mine overhodet ikke stått i stil med stillingene
jeg har fått opp. Mot iren i sjette runde var det rett og slett for jævlig å avgi det ene halvpoenget,
etter å ha maltraktert ham i åpningen og kuttet av hodet hans og puttet det i en svart sekk under midtspillet.
Hvis noen er interessert i å finne ut hva som skjedde kan de laste ned partiet på
hjemmesiden. Også i de andre partiene endte
gode stillinger opp med remiser. Men nå har jeg i det minste poeng og kan senke skuldrene en smule.
Fremdeles er det sosiale på topp. Fordelen med det lave deltakerantallet er at man blir mer sammensveiset.
I tillegg har vi fått noe løsere tøyler. I kveld var vi f.eks. på et slags forlystelsessted i en vakker park
og drakk te. Med stjerneklar himmel og 20 grader i lufta var det et perfekt sted for en hyggelig passiar eller
to. Og i går ble det arrangert en slags fest på det lokale diskoet hvor rundt 96 prosent av deltakerne og
trenerne deltok. Men fremdeles er det forbudt å bevege seg ute på egenhånd. Her om dagen fikk vi en liten
omvisning i byen på kveldstid. For å gjennomføre dette ble 20 politimenn satt i beredskap, og de byttet på å
skygge oss hele kvelden. For oss spillere virker dette komplett uforståelig, for de eneste inntrykkene vi har
av de lokale er positive. Men vi har fått oss en svært fargerik slave, eller "translator", som de blir kalt her.
Så det fungerer stort sett greit.
Tre negative ting: En av "the translators" sitter nå i fengsel. Årsaken til det er at han tilbød homo-sex
til flere av de mannlige spillerne inkludert undertegnede (noe jeg forøvrig høflig avviste). I tillegg
luktet han helt for jævlig. Ikke nok grunn til å måtte gå i fengsel spør du meg, men for andre spillere
var dette en svært ubehagelig opplevelse. Så en protest ble sendt, og dagen etter ble han bokstavelig
talt sparket ut av Naxchivan.
En tankevekker er også det dype hatet som tydeligvis ligger mellom Armenia og Azerbaijan. Konflikten
springer ut i fra gamle tider, men etter Sovjets oppløsning har landene vært i krig med hverandre. Fra
den sterke sjakknasjonen Armenia er ingen spillere representert, og ryktene sier at Ukrainas spiller i
jentegruppa ble sendt hjem fra Baku fordi hennes familie var av armensk avstamning. Dessuten ble jeg
intervjuet av lokal-tv, og ymtet frampå at det var interessant at ikke er noen armenere her. Tv-dama
stirret sjokkert på meg og sa at det ikke var rart i det hele tatt, for armenere er et aggresivt og
voldelig folkeslag. Dette er tydeligvis den generelle holdningen blant mannen i gata også. Veldig uvant
for oss nordmenn, men slik er det altså fremdeles i enkelte parter av verden.
Dessuten har noen av deltakerne blitt frastjålet penger fra hotellet. I et land som dette må man regne
med at slike ting kan oppstå, men likevel er det ekstremt irriterende når man ellers terper slik på
sikkerheten her. En slags protest vil bli sendt i morgen, og det blir spennende å se hvordan arrangørene
reagerer.
24. juni 2003 - Tragedie i Naxchivan
For mitt vedkommende har resultatene hittil vært katastrofale. Fire smultringer kan ikke betegnes som noe annet.
Det er to årsaker til dette: Først og fremst dårlig spill, men det ville vært dumt å nekte for at FIDEs nye offisielle
betenkningstid tydeligvis passer meg svært dårlig. Jeg har i samtlige partier fått opp gode stillinger, men med 5 minutter
igjen på klokka kaster jeg fordelene ut av vinduet. Dessuten har ikke kombinasjonen lav betenkningstid og et flunkende nytt
åpningsrepertoar vært en slager.
I 3.runde gikk jeg ned mot en urata spiller fra AZE. Med de svarte brikkene hadde jeg hele partiet en grei fordel. I tidsnøden
tok det plutselig helt av. Først lånte jeg bort en offiser som jeg seinere fikk tilbake, for så å gå rett inn i en pen
mattkombinasjon. Bedre ble det ikke av at partiet mitt av uforståelige årsaker var plukket ut som et av de 4 partiene som
ble vist på demobrett foran en mengde jublende tilskuere. Og på toppen av kransekaka reiste motstanderen min seg triumferende
fra brettet og strakte knyttede hender mot taket. På slike dager priser man seg lykkelig over at man også har andre interesser.
4. runde var et tap av det mindre dramatiske slaget, selv om jeg også her hadde svært gode muligheter. Dagens motstander var en
lokal unge på 2116, men azerbaijanske barn er det livsfarlig å undervurdere (i hvertfall på brettet). I en Kongeinder i forhånd
oppsto en uklar stilling hvor jeg ofret en kvalitet for et meget sterkt løperpar. Men istedenfor å gå rett inn med en fribonde,
gav jeg den heller bort og partiet var over.
Ellers er man blitt en liten gjeng med medlemmer fra bl.a. Belgia, Sør-Afrika og Frankrike. Naxchivan har vist seg å være
en meget vakker by, med fantastisk natur og flere minneverdige bygninger. De innfødte er svært hyggelige, og nøler ikke med
å ta kontakt for en prat. Undertegnende vekker imidlertid av ukjente grunner oppsikt med mitt øst-asiatiske åsyn. Umulig å
forklare folk at jeg er fra Norge. Og fremdeles blir vi fulgt rundt og behandlet som celebriteter når vi går ute. Det er
bokstavelig talt umulig å bruke penger her, fordi man på hotellet nekter å ta imot penger for noe som helst. Hvis man har
lyst på noe (absolutt alt hva man måtte ønske), tar man kontakt med en av "slavene", og saken er biff i løpet av få minutter.
En svært interessant måte å leve på. Maten er også spiselig.
Selv om starten har vært horribel, er det mange runder igjen. Jeg holder motet oppe ved å tenke så lite på sjakk som mulig
utenom under forbredelser og under selve runden.
22. juni 2003 - 1.runde
Etter nesten to døgn med reising (bl.a. bytting av flyplass og tre mellomlandinger), kom jeg endelig fram til Nachivan i Aserbajdsjan,
et kulturhistorisk senter med ca. 50.000 innbyggere oppe i fjellene. Landsbyen grenser til Iran i sør, Tyrkia på vestsiden
og dødsfienden Armenia i øst.
Når man drar til Øst-Europa for å spille sjakk, kan man ikke forvente å bade i luksus. Men likevel finnes det unntak
som bekrefter regelen. Hotellet er nybygd for anledningen, og hotellets faciliteter står ikke tilbake for noe. Men haken
ved opplegget er at vi blir passet på som USAs representant på et WTO-toppmøte. 24 timer i døgnet har vi en slags livvakt
som følger oss rundt. Å ta seg en spasertur utenfor på egenhånd er helt utelukket. Til lunchrestauranten og spillelokalet
blir vi kjørt med busser. Angivelig tar arrangøren disse forhåndsreglene fordi lokalbefolkningen visstnok skal være fiendlig
innstilt ovenfor fremmede! Dette er uansett noe jeg har tenkt å finne ut av på egenhånd senere. Ellers er jeg og blondinen
Linus Olsson (Sverige) de eneste nordiske deltakerene her. Romkamerat er norgesvennen Craig Hanley (England).
Det er 50 deltakere i gutteklassen og skuffende 28 deltakere i jenteklassen. Særlig når man tenker på at ca. 30% av
deltakerne er lokale. Deltakere fra f.eks. Kina, Balkan og Ungarn glimrer med sitt fravær. Høyest ratet i min gruppe er
GM Shakhriyaz Mamedyarov (AZE 2605).
I første runde møtte jeg IM Jan Werle (NED 2404). Etter en liten unøyaktighet i åpningen (Kan-varianten i Siciliansk)
beholdt han åpningsfordelen. Istedetfor å gå inn i et svært komplisert midtspill, tillot jeg et kvalitetsoffer som fikk
fatale konsekvenser, 1-0.
Jeg kommer vel til å skrive ca. annenhver dag.
| |
|
|
|
