Lars Bjarne Marøy fra Sotra Sjakklubb er død, 50 år gammel.
Ole Valaker har skrevet følgende minneord:

Lars Bjarne Marøy er død
av Ole Valaker

For en trist dag

Jeg har kjent Lars Bjarne Marøy i 40 år. Eller Labben. Jeg tror han laget det kallenavnet selv.

Det var langt fra Eliasmarken på Laksevåg til Bjøllebotn i Fana på 80-tallet. Bjøllebotn, verdens ende, som noen kalte det. Bussen fra Totland gikk en gang på søndager. Så vi begynte å sende sjakktrekk til hverandre. Det var der min fascinasjon med postsjakk startet.

Vi kjempet også i turneringer. Han var et år eldre. Jeg fikk etter hvert høyest rating, men han vant flere ganger. Han hadde en spesiell og sleip spillestil som jeg aldri fikk tak på. Det fantes ikke computere den gangen som kunne fortelle hva jeg burde gjort. Jeg fryktet rett og slett å møte ham.

I slutten av tenårene ble det mer skole og mindre sjakk. Så traff jeg ham igjen på Universitetet i Bergen. Jeg husker spesielt en gang han ville diskutere språkpolitikk og gammelnorsk. Han var veldig engasjert og skjønte ikke hvorfor jeg ikke var det. Men min far Tormod, som forfatter og språkmenneske, forsto hva som foregikk i hodet til Labben. Senest for ett år siden, ringte Labben til Tormod og de hadde en fin samtale.

Etter studietiden forsvant vi for hverandre igjen.

Da jeg flyttet tilbake til Bergen i 2009, dukket Labben opp i livet mitt igjen. Han var en ivrig cafesjakkspiller. Alltid klar for duell. Han var ofte med når vi hadde hansasjakk på Aspendos og Kråken. Så vidt jeg har forstått, kunne han sitte hele kvelder med sin venn Ronny Ellingsen og dunke lynsjakk.

Og han var god. 1673 i langsjakkrating. Og typisk nok lå han høyere i lynsjakk – 1786. I Bergen Grand Prix i 2013 viste han virkelig han som bodde i ham, med seier mot Anita Grønnestad blant annet.

Etter det ble det bare spredte turneringspartier. Men masse cafesjakk. Og han elsket å spille sine systemer som kretset rundt åpningene moderne og Pircs forsvar. Han plantet en laserstråle-løper på g7 og prøvde å komplisere mest mulig. Som i gamle dager. Noen ganger smalt det. Andre ganger havnet han voldsom tidsnød. Han likte å tenke, også i lynsjakk.

En dag kom han på Peppe’s Pizza på Danmarks Plass da vi satt og spilte. Han var ugjenkjennelig. Han hadde gått ned mange kilo. Og han sa at han skulle dø. Jeg tror det må ha vært rundt fire år siden. Han levde lenger enn legene sa, men til slutt tapte han kampen mot hjernesvulsten.

Bildet er slik jeg ville huske Labben. Alltid et lurt smil. Alltid klar for et sjakkparti. Alltid noe han ville diskutere.

Det er begravelse på Solheim kapell i Bergen fredag 4. februar kl. 12.00. Jeg håper å se mange sjakkvenner der. De som ønsker å delta må melde seg på til elisolst@online.no innen torsdag 3. februar kl. 12.00.